[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Skarre-r

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Skarre-r er en uttalevariant av fonemet /r/ som er karakteristisk for dialekterSør- og Vestlandet. Skarre-r-en blir i fonetikken kalt en stemt dorso-uvular frikativ. Lyden blir laget ved at drøvelen (uvula) vibrerer mot den bakerste delen av tungens ryggside (dorsal). Fonetisk hører lyden til approksimantene. Selv om skarre-r og rulle-r i norsk (og andre vesteuropeiske språk) er allofone fonemer, er det ikke noe som sier at disse to lydene skal ha et slikt forhold til hverandre: Arabisk bruker lyder tilsvarende både norsk rulle-r og skarre-r.

Skarring kom til Norge på 1800-tallet. I dag er det omtrent ⅛ av Norges befolkning som skarrer. I 2005 gikk skarregrensa på Sørøstlandet på Songe mellom Risør og Tvedestrand.

Skarre-r er lettere å lære enn rulle-r og i områder med rulle-r er det vanligere med henvisning til logoped for talefeil. I områder med rulle-r forekommer det at barn skarrer før de begynner på skolen der miljøpresset er sterkt.[1]

Historikk

[rediger | rediger kilde]
Kart over utbredelse av skarring i Europa.

Skarring er relativt nytt i norsk sammenheng. Ifølge Arne Torp var det lite skarring i Norge før 1800. Omkring 1900 var skarring vanlig bare i noen spredte området på Sørlandet og Vestlandet og 100 år senere fantes skarring over et stort sammenhengende område.[1] Mange forskere regner med at lyden dukket opp i byer som Bergen og Kristiansand på 1800-tallet, etter påvirkning fra dansk uttale. Skarringen kom opprinnelig fra Paris, der den oppstod en gang på 1600-tallet. Den spredte seg til tyske byer og siden videre til blant annet København omkring 1780. Skarre-r-en så ut til først å være et særlig storbyfenomen, før den videre spredde seg til landsbygdene og rurale strøk. At den ikke spredde seg til Østlandet, men slo rot på eksempelvis Vestlandet, Danmark og Skåne, kan skyldes at Østlandet ikke hadde noen større byer av internasjonal betydning på tidspunktet.

Skarre-r er på rask frammarsj på Vestlandet, og den tradisjonelle rulle-r er på vikende front. Til rundt 1900 fantes skarre-r på Sørlandet i byene på Sørvestlandet. For personer født rundt 1970 finnes skarre-r nord til Førde. Dette skyldes trolig at skarre-r er lettere å uttale enn en rulle-r[trenger referanse]. Skarre-r har fått større utbredelse i tysktalende områder (Tyskland, Østerrike og deler av Sveits) og i det nordlige Belgia, mens utbredelsen Nederland har stagnert. Lyden er utbredt over hele Danmark og deler av Sverige, men finnes ikke i Finland og på Island. Arne Torp antydet i 2005 at skarre-r ville bli dominerende i det vestgermanske språkområdet unntatt Storbritannia og Nederland.[2]

Språkforsker Arne Torp mener at skarre-r og retroflekse konsonanter motvirker hverandre, og at det derfor er lite sannsynlig at dialekter med retroflekser (kjennetegnet ved at r «smelter sammen» med lydene n, l, s, d og t) kommer til å ta til seg skarre-r-en.[3]

Stemt dorso-velar frikativ på andre språk

[rediger | rediger kilde]

Skarre-r blir offisielt brukt på fransk, tysk, dansk, og hebraisk. Den blir også brukt i dialekter på portugisisk, italiensk, nederlandsk, norsk og svensk. Arabisk har både rulle-r og skarre-r. Skarre-r i arabisk transkriberes ofte som «gh».[trenger referanse] Arabisk og hebraisk skiller også mellom stemt dorso-uvular frikativ («skarre-r») og ustemt dorso-uvular frikativ; den første transkriberes som henholdsvis «gh» og «r», mens den siste vanligvis transkriberes «kh». Bokstaven g på nederlandsk representerer en stemt velar frikativ, og ligner på en norsk skarre-r. Det er dog verdt å merke seg at det finnes dialekter på nederlandsk der skarre-r brukes istedenfor rulle-r; denne er da et separat fonem fra lyden som skrives «g».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Arne Torp (2000). Språkleg regionalisering. Bergen: Nordisk institutt, Universitetet i Bergen. s. 63. ISBN 8291987033. 
  2. ^ «Skarre-r på frammarsj». Apollon (på norsk). UiO. Besøkt 13. oktober 2018. «Skarre-r er i dag på frammarsj i hele det området hvor tysk er standardspråk, det vil si Tyskland, Østerrike og deler av Sveits. I det nordlige Belgia ser også skarringen ut til å bli mer vanlig, mens den ser ut til å ha stagnert i Nederland. – Basert på de tendensene vi ser i dag, tror jeg at skarre-r vil kunne bli allmenn over hele det såkalte vestgermanske språkområdet, bortsett fra Storbritannia og deler av Nederland, spår Torp.» 
  3. ^ Forskning.no: Kur mot skarre-r? Arkivert 2013-11-04, hos Wayback Machine. besøkt 8. juli 2008
Autoritetsdata