Balsampoppel

Balsampoppel
	Nomenklatur
	Populus balsamifera; L.
	Populærnavn
	balsampoppel
	Klassifikasjon
Rike	planter
Divisjon	karplanter
Klasse	blomsterplanter
Orden	vierordenen
Familie	vierfamilien
Slekt	poppel
	Miljøvern
	Fremmedartslista:
	SE — Svært høy risiko 2023
	Økologi
Habitat:	viltvoksende trær vokser som regel langs elver
Utbredelse:
	Naturlig utbredelse

Balsampoppel (Populus balsamifera) er et løvfellende tre i poppelslekten, som tilhører vierfamilien. Det hører naturlig hjemme i nordlige deler av Nord-Amerika, men er meget vanlig dyrket og forvillet i Norge. Planten anses som en invaderende art som er uønsket i Norge.^[2]

Beskrivelse

Det blir opptil 40 m høyt med en stammediameter på 210 cm. Barken er grå med rødlige furer. Greinene er runde i tverrsnitt. Unge greiner er rødbrune, men blir gråbrune det tredje året. Knoppene er rødlige, snaue og klebrige med en sterk balsamduft. Nyutsprungne blad dufter også. Bladstilken er rund eller litt flattrykt og 1,5–5 cm lang. Bladene er som regel eggformede og oftest 5–9 cm lange og 3–5,5 cm brede, men kan bli opptil 15 cm lange og 9 cm brede. Oversiden er mørkegrønn, og undersiden er hvitaktig, ofte med rødoransje flekker. Antall kromosomer er 2n = 38.^[3]^[4]

Arten blomstrer om våren, i april og mai i det meste av utbredelsesområdet, men ikke før i juni eller juli lengst nord. Den er særbu med hann- og hunnblomster på ulike trær. Hannraklene er 5–9 cm lange med mange små blomster som har røde pollenbærere. Hunnraklene er 10–15 cm lange og utvikler eggformede, grønne kapsler. Frøene er små og brune med hvit ull. De spres med vinden, som regel i mai eller juni, men ikke før siste uka i juli lengst nord. Vegetativ formering er også viktig for arten. Den produserer mange rotskudd som gir opphav til store bestander med genetisk identiske kloner.^[5]^[4]

Utbredelse

Utbredelsen strekker tvers over det nordamerikanske kontinentet, og balsampoppel går lengst nord av alle amerikanske løvtrær. Nordgrensen følger den arktiske tregrensen fra Newfoundland, Saint-Pierre og Miquelon, Labrador og Québec vestover sør for Hudsonbukta og så nordvest til Mackenzie-deltaet og videre til nordvestlige Alaska. Arten finnes også sørøst i det russiske distriktet Tsjukotka på den asiatiske siden av Beringstredet. Sørgrensen går gjennom sørlige Alaska, nordlige og østlige Britisk Columbia, østover til sørøstlige Saskatchewan, østlige Nord-Dakota, nordøstlige Sør-Dakota, Minnesota, Wisconsin, nordvestlige Indiana, Michigan, sørlige Ontario, New York og Maine.^[5]^[6]

Den vokser også noen steder i de vestlige fjellene sørover til nordøstlige Oregon, Idaho, lengst nord i Utah, sentrale Colorado, helt nordvest i Nebraska og i Black Hills i Sør-Dakota og Wyoming. Spredte bestander finnes også i nordlige Iowa, nordøstlige Ohio, Pennsylvania, nordlige Vest-Virginia, lengst øst i Maryland og nordvestlige Connecticut.^[5]

Hybrider

Balsampoppel er nært beslektet med kjempepoppel (Populus trichocarpa), og der de to artene møtes danner de en hybrid, P. × hastata. Noen botanikere mener at kjempepoppel helst bør regnes som en underart av balsampoppel, P. balsamifera subsp. trichocarpa. Hybriden mellom balsampoppel og virginiapoppel (P. deltoides) kalles P. × jackii, og hybriden med svartpoppel (P. nigra) fra den gamle verden heter P. × rollandii. Balsampoppel danner derimot ikke hybrider med amerikaosp (P. tremuloides).^[3]^[5]

Økologi

Vill balsampoppel vokser som regel langs elver. Den er en pionerplante som raskt etablerer seg etter at en grusør er blitt dannet. Etter 15–25 år er den en dominerende art og forblir dominerende i 50–75 år. Når det har gått 100–200 år, blir den utkonkurrert av andre arter og forsvinner. De nordligste balsampoplene vokser ved varme kilder i Brooks Range i Alaska. Kildene tiner permafrosten, og øyer av skog oppstår på den ellers treløse tundraen.^[5]^[7]

I øst vokser den i blandede bestander der andre trær dominerer, som amerikaosp, Populus grandidentata, kvitgran og svartgran. Andre trær her er balsamedelgran, papirbjørk, svartask, kvitalm, rødlønn, amerikalerk og tuja. I vest og nord vokser den sammen med fjelledelgran, amerikaosp, papirbjørk, kvitgran og svartgran på høyereliggende steder. Ved elver danner den rene bestander. Gråor og vier er til stede tidlig i suksesjonen, og i de seinere stadiene kommer kvitgran inn og overtar til slutt.^[5]

Vanlige busker i undervegetasjonen er alaskakornell, topplønn, skjermleddved, nebbhassel, tranebærkrossved, Viburnum edule, bringebær (subsp. strigosus), tyttebær og djevelklubbe. Av urter finnes blant annet kryparalia, canadaskrubbær, linnea, sneller, kvitmaure, geitrams, Mertensia paniculata, amerikatrollbær og fjellpestrot.^[5]

Nytte

Trevirket er lett og kan brukes til både papirmasse og byggearbeider, men treslaget utnyttes i liten grad på grunn av virket. Balsampoppel er blitt plantet som pryd- og parktre i nordlige deler av Nord-Amerika og Europa. En ulempe er at greinene lett knekker, og de mange rotskuddene gjør at treslaget ikke kan plantes langs gater.^[5]

Kultivarer

Balsampoppel har en rekke kultivarer. Den ville formen er ikke plantet i Norge, og de norske balsampoplene tilhører kultivarene i lista nedenfor:^[4]^[8]^[9]^[2]

Ekte balsampoppel 'Hortensis' har glatte årskvister. Bladene er tilspissede med avrundet grunn, og bladskaftet er glatt. I Norge er den plantet ut på Østlandet, i Kristiansand og spredt oppover kysten av Vestlandet. Alle trær er hanntrær.
Trønderpoppel 'Elongata' har mindre og smalere blader. Bladplaten har kileformet grunn og spiss ende, slik at bladet framstår ruteformet. Både årskvister og bladskaft er håret, og treet er meget hardført. Denne kultivaren plantes gjerne i Nord-Norge og i fjellstrøk i Norge, nord til Bodø samt i Harstad. I Sverige kalles den jämtlandspoppel.
Ontariopoppel 'Gileadensis' har tett hårete årskvister. Bladets grunn er hjerteformet, og bladplaten er inntil 15 cm lang og framstår som nyre-/hjerteformet med hår langs kanten og på nervene på undersiden. Bladskaftet er glatt. Den er mye plantet på Østlandet og spredt langs kysten nord til Levanger. Alle trær er hunntrær.
Sørgepoppel 'Tristis' har også hårete årskvister, og kjennetegnes av tjukke og mørkegrønne bladplater, som er langt tilspisset og trekantede med hjerteformet grunn.

Invaderende art

Balsampoppel er registrert forvillet i alle norske fylker nord til Finnmark. Forvillingen skjer med utkast eller utvoksning fra hager og beplantning. Det er usikkert om den har frøproduksjon i Norge. Arten danner omfattende kloner som fortrenger og skygger ut de fleste andre planter, og den er nesten umulig å utrydde når den har etablert seg. I Fremmedartslista 2023 er balsampoppel vurdert til svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt. Man er særlig bekymret for at den skal etablere seg i flommarkskog, en naturtype med mange sårbare og truede plantearter.^[2]^[10]