Rosemaling

Kiste av furu med jernbeslag, fra Hol i Hallingdal, rosemalt av Pål Olson Grøt 1844

Foto: Norsk Folkemuseum

Rosemaling av norsk bygdekunst i Valdres i 1966. Den tradisjonelle malestilen har i perioder vært populær som dekor på suvenirer, bruks- og pyntegjenstander inspirert av norsk folkekunst.

Foto: Arnulf Husmo/Nasjonalbibliotekets bildesamling

Rosemaling er en dekorativ, ornamental malestil på gjenstander, møbler og interiør som var vanlig i flere bygder i Norge fra rundt 1740 til 1860, særlig i Telemark og Hallingdal, men også i Numedal og Setesdal og i andre dalfører i Vest-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland. Navnet kommer av motivene som først og fremst er frie, svungne blomster og blader som fyller flatene i djerve linjer og sterke og ofte raffinerte fargekombinasjoner. Andre motiver forekommer også. Rankeornamentikken har historisk utgangspunkt i den svulmende, europeiske blomsterbarokken og rokokkoens lekende eleganse men utviklet som bondemaling særegne regionale stiltrekk. Dekorasjonsformen anses i dag som en del av norsk folkekunst og husflid. Håndverket er fremdeles levende i brukskunstmiljøer i flere bygder og i enkelte norsk-amerikanske miljøer. Rosemaling har også inspirert moderne norske kunstnere.

Historie og kjennetegn

Rosemaling og treskurd i norsk folkekunst er inspirert av akantusplantens blomsterranker og flikete blad.

Den rosemalte «Rambergstugo» på Heddal bygdetun ved Notodden i Telemark

Foto: Lisa Amalie Elle, 2012

Ny tine dekorert med rosemaling i tradisjonell utførelse. På tross av en ganske strengt definert stil, setter utøverne sitt personlige preg gjennom fargevalg og fri lek med formene.

Interiøret i Uvdal stavkirke i Buskerud ble dekorert med rokokko-ornamenter på 1720-tallet. Dette er tidlige eksempler på rosemaling.

Foto: Frode Inge Helland

Broderiene på mange norske bunader er direkte inspirert av rosemaling. Bildet viser Hulda Garborg.

Tradisjonelle dalahester og moraklokker fra Dalarna i Sverige er ofte dekorert med rosemaling-liknende kurbitsmønstre, en populær regional malestil fra 1780 til 1870.

Rosemaling oppstod for alvor rundt 1740 som en videreutvikling av frihåndsdekoren i byene på 1600- og tidlig på 1700-tallet. Da hadde blant annet den gamle, varmekjære kulturplanten akantus, særlig mykakantus (Acanthus mollis) og Acanthus spinosus, med sine kraftige blomsterranker og flikete bladverk gitt inspirasjon til blomsterdekor og treskjæringsmønstre i kirkene og arkitekturen i Europa. Fra antikken kjennes blant annet bladornamentikk på søyler og som arabesker, rankedekor som seinere ble populær i blant annet islamsk kunst. Rosemalingen var sterkt påvirket av barokkens svulmende slynger og særlig rokokkoens elegante former og lette blomsterornamenter. Motivene var hovedsakelig blomster, løvverk og kruseduller, men bruk av skrift til navn, datering og sitater var også vanlig. Tidligere forekom det dessuten dyre- og menneskefigurer, trær og hus som en del av ornamentikken.

Truge Gunhildsgard (1699-1760) fra Ål i Hallingdal er den første rosemaleren man kjenner navnet på. Nyhusstua fra Torpo, som er dekorert av ham, står nå i Heftyesamlingen på Frognerseteren i Oslo. De overdådige rokkokointeriøreret i Kongsberg kirke (1760) påvirket treskurd og rosemaling. Peder Aadnes (1739-1792) fra Land var en sentral maler som stimulerte rosemaling. Aadnes var stort sett selvlært, men hadde fått noe tegneundervisning på Krigsskolen. Aadnes dekorerte mange kirker og storgårder i bygdene rundt Mjøsa og Randsfjorden, blant annet Hesselberg gård på Ringerike. Med Aadnes' elever spredte stilen seg til Valdres og Gudbrandsdalen.

Forutsetningen for at rosemaling fikk innpass i bygdefolks stuer, var overgangen fra åre eller røykovn som varmekilde til peis eller jernovn med røykpipe i stedet for ljore. I de eldre åre- eller røykovnstuene var malt dekor i praksis umulig, fordi røyken fra ildstedet la seg som sot på alle overflater og snart ville gjøre malt dekor usynlig. Maling på vegger og himling ville også bli ødelagt når soten ble vasket bort. Utbredelsen av rosemaling i interiørene faller derfor langt på vei sammen med innføringen av ildsteder med røykpipe på bygdene.

Sammenlignet med treskjæring (treskurd), som har mye eldre tradisjoner, er dekorativ maling et nytt fenomen på bygdene. Treskjæring var lettere å gå i gang med enn maling, som krevde farger, oljer og pensler som ikke var allment tilgjengelig. Fra omkring 1600 ble mange kirkeinteriører i Norge malt med ranker og marmorering, gjerne skymalerier i taket og bibelske motiver. Kirkene i Hallingdal fikk dekorativ maling før den egentlige rosemalingen ble utbredt, blant annet takmaleriet i Ål stavkirke.

Dekoren ble påført både interiører, møbler og bruksgjenstander av tre. Det kunne være dører, veggpaneler, bjelker og himlinger, senger, skap og kister, ølboller og -kanner, ferdaskrin, tiner, boller, fat og skjeer som ble malt. Noen kirker, for eksempel Stordal gamle kirke og Flåm kirke, har rosemaling på deler av interiøret som tak, vegger, søyler og prekestol - til dels i kombinasjon med bibelske motiver, tekst og figurative dekorasjoner. Buede linjer, ranker og ornamentalt løv går også igjen i tradisjonell treskurd, bunadsdekor og sølvsmedarbeider. Rosemalte interiører gikk av moten i 1860-årene. En ny giv for rosemalingen kom fra 1900 til 1925. Det har siden blitt utgitt en rekke instruksjonsbøker om rosemaling og blitt holdt flere malekurs, og rosemalingsteknikken og håndverkstradisjonene videreføres i dag av flere utøvere.

• 
  Blomsterornamenter og dekorativt akantusløv er kjent siden antikken. Her en tysk skisse fra tidlig på 1500-tallet som minner om seinere norsk rosemaling.
• 
  Tradisjonell dekormaling fra Hindeloopen i Nederland, en liten havneby med lang kontakt med norsk sjøfart. Den fargerike blomsterdekoren på interiør, møbler og gjenstander i «Hindeloopen-kunsten» fra 1650 og framover kan minne om norsk rosemaling.
• 
  Bondekapell fra landsby i Bayern ca. 1900 dekorert med tradisjonell Bauernmalerei fra tyske alpeområder
• 
  Detalj fra rosemalt interiør i Uvdal stavkirke.

  Foto: Frode Inge Helland
• 
  Detalj fra rosemalt interiør i Uvdal stavkirke.

  Foto: Frode Inge Helland
• 
  Fyrileivstugo på Heddal Bygdetun.

Regionale varianter

En kan dele inn den tradisjonelle rosemalingen i ni forskjellige stilvarianter. Disse er oppkalt etter området der de oppstod og ble utviklet, og skiller seg fra hverandre i teknikk, form og farger.

1. Telemark-stilen er den mest populære. Motivene er ikke symmetriske, men viser blader og blomster som springer eller slynges ut av en krusedull. Også blomstene er uregelmessige og mer fantasifulle enn naturtro. Fargene er mer gjennomskinnelige enn tette og dekkende.
2. Hallingdal-stilen, eller Hallingstilen, har kruseduller som ofte slynger seg om en sentral blomst. Motivene er vanligvis symmetriske og utført i dekkende farger. Bakgrunnene er ofte røde, mørkegrønne eller blå-grå. Denne stilen ble mye brukt for å pynte tak og vegger.
3. Rogaland-stilen har blomster som dominerende element og legger mindre vekt på kruseduller og bladverk. Blomstene er ofte tulipaner eller roser med fire eller seks kronblader. Fargene er tette og dekkende, og bakgrunnene mørke.
4. Os-stilen fra Hordaland har færre blomster og mer bladverk. Den kan være både symmetrisk og asymmetrisk og bruker gjerne geometriske former. Bakgrunnene er ofte røde, svarte eller hvite. Fargene ellers er klare og transparente.
5. Valdres-stilen viser mer naturtro blomster, ofte samlet i buketter som i en vase. Det er færre kruseduller, og disse har lange, slanke blader, gjerne i en S-kurve. Bakgrunnen er vanligvis blå. Boller og tallerkner malt i Valdres-stil kan ha skriften vendt opp ned langs kanten.
6. Gudbrandsdal-stilen gir det malte motivet et uttrykk som om det er skåret i tre, og akantusranken er et sentralt motiv. Det er mer kruseduller og bladverk enn blomster. Skyggeleggingen er tung, blomstene er gjerne tulipaner eller roser med seks eller åtte kronblad, og motivene kan være asymmetriske. Det er også utstrakt bruk av figurscener i Gudbrandsdalens rosemaling. Fargene er oftest duse med bruk av grønt og oker, gjerne med fyldige skygger under bladene. Gudbrandsdalen har en rik tradisjonen innenfor rosemaling og har sammenheng med treskjæring som var mer fremtredende. Kunsten og teknikken spredte seg fra kirkene til gårdene.
7. Vest-Agder-stilen har ovale, symmetriske blomster, vanligvis lyse farger på mørk bunn og gjør hyppig bruk av «tårer». Det brukes få farger, men bladverk kan være malt i to fargetoner.
8. Romsdal-stilen viser, som Gudbrandsdal-stilen, ofte urner med blomster, dyr og enkle kruseduller. Motivene males på mørke bakgrunner.
9. Viksdals-stilen er kjent for sine sirlig utformede S-er eller flettede spiraler. Bunnfargen er gjerne rustrød, koboltblå, sort eller umalt. Les mer om stilen under Viksdalsmaling.

Kjente rosemalere

Det finnes flere anerkjente rosemalere som virket som bygdemalere med oppdrag på gårdene i landdistriktene. Flere av disse fikk også i oppgave å pryde sognekirkene. Selv om rosemaling i dag er en forholdsvis strengt definert stil, kan utøverne fremdeles sette sitt personlige preg gjennom blant annet fargevalg og fri lek med formene.

I Setesdal

• Even Thorkildsen Lande (1758-1833)

I Telemark

• Thomas Blix (Blixius) (1676–1729), en av de første rosemalerne
• Olav Hansson
• Thomas Luraas (1799–1886), fra Tinn
• Knut Mevasstaul
• Hans Glittenberg
• Svein Kåsa
• Olav Fyrileiv (1875-1975
• Elsa Sjøvaag (1921 - 2009), bosatt i Oslo men representerte telemarkstilen

Dyktige rosemalere fra Telemark som Luraas, reiste blant annet over Hardangervidda til Hardanger for å ta oppdrag der. Luraas var fra 1820 til 1860 jevnlig i Hardanger. Blant annet på gården Sekse malte han dører, senger og listverk i karakteristisk stil.

I Numedal

• Iver Gundersen Øvstrud (1711–1775)
• Tore Kravik Vrenne (1748–1836)
• Tore Steinerson Kravik (1757–1810)
• Hans Hansson Lande (1758–1826)
• Ole Gundersen Kleiverud (1758-?)
• Gudbrand Larsson Foss (1759–1844)
• Kittil Olsson Haukjem (1774–1859)
• Nils H. Kravik (1778 – til USA i 1842)
• Sebjørn Kverndalen (1786–1875)
• Halvor T. Persgard (1810–1880)

I Hallingdal

• Truge Gunhildgard (ca. 1690-1770)
• Kitil Rygg (1727–1809)
• Kristen Aanstad (1746 – 1832), begynte med C-buen
• Herbrand Sata og sønnene Niels og Embrik Bæra, etablerte hallingstilen
• Pål Olson Grøt (1812–1906)

I Viksdalen

• Kristen Kjelstad (1766–1844), opphavsmann til viksdalsstilen

Se også

• Akantus, planteslekt og ornamentmotiv
• Rokokko, fransk dekorasjonsstil fra 1700-tallet
• Kurbits, dekorativ malerkunst fra Dalarna i Sverige

Litteratur

• Ellingsgard, Nils (1999): Norsk rosemåling – Dekorativ måling i folkekunsten. Oslo, Det norske samlaget. ISBN 82-521-5522-7
• Ellingsgard, Nils (1981): Norsk rosemåling. Oslo. ISBN 82-521-20024-5
• Ellingsgard, Nils (1978): Rosemåling i Hallingdal. Oslo. ISBN 82-09-01493-5
• Ellingsgard, Nils og Andersen, Gry Charlotte Ljøterud (2002): Rosemåling i Numedal. Dekorativ måling i folkekunsten. Oslo. ISBN 82-496-0580-2
• Ellingsgard, Nils (1987): Rosemåling i Valdres. Aurdal. ISBN 82-90066-90-2
• Grefstad, Ola (2011): «Rosemåling» (Se Trøndelag: Kunst og visuell kultur i midten av Norge, bd. 2, s.168-217) Trondheim. ISBN 978-82-519-2618-8
• Vesaas, Øystein (1954–1957): Rosemaaling i Telemark. Oslo.

Eksterne lenker

• (en) Rosemaling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Rosemaling i Digitaltmuseum
• Austmenn i fjordbygdene og Thomas Luraas
• Rosemalingens historie m.m.
• Liste over noen norske rosemalere
• Rosemaling i Os i Hodaland
• Om bymalere og bygdemalere på 1700-tallet Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.

På engelsk

• The Illinois Norsk Rosemalers Associations stiloversikt og bildeeksempler (på engelsk) Arkivert 26. februar 2021 hos Wayback Machine.
• Historie (på engelsk)
• Rosemalingstiler (på engelsk)
• Maletips (på engelsk) Arkivert 3. februar 2007 hos Wayback Machine.