Rabanus Maurus
| Rabanus Maurus av Mainz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 780 Mainz | ||
| Død | 4. februar 856 Winkel | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, skribent, filosof, katolsk prest (814–), entomolog, diakon (801–)  | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Det karolingiske riket | ||
| Gravlagt | St. Alban's Abbey | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 4. februar | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
Rabanus Maurus Magnentius (født i 780 i Mainz, død 4. februar 856 i Winkel i Rheingau), også kjent som Hrabanus eller Rhabanus, var en frankisk benediktinermunk, erkebiskopen av Mainz i Tyskland og teolog. Han skrev encyclopaedien De rerum naturis (Om tings natur). Han skrev også verker om utdannelse, grammatikk og bibelkommentarer. Han var en av de viktigste forfatterne blant karolingerene, og ble kalt «Praeceptor Germania», «Tysklands lærer». I den romerske kalenderen (Martyrologium Romanum[1]), står hans festdag den 4. februar, og han blir regnet som «sanctus», altså hellig, mens nettversjoner av det nesten hundre år eldre Catholic Encyclopedia regner ham som «beatus», altså salig. Katolsk.no regner ham som salig.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Rabanus ble født av adelige foreldre i Mainz. Fødselsdatoen hans er usikker, men i 801 fikk han en diakonstilling i Fulda i Hessen, hvor han tidligere hadde gått på skole. Året etter dro han på oppfordring fra abbeden sin, Ratgar, for å gjøre ferdig studiene sine i Tours. Der studerte han under Alcuin, som i anerkjennelse av hans renhet og innsatsvilje gav ham etternavnet «Maurus», etter favorittdisippelen til Benedikt av Nursia, St. Maurus.
Kirkelig karriere
[rediger | rediger kilde]Da han kom tilbake til Fulda to år senere, fikk han hovedansvaret for skolen, som under hans ledelse ble et av de viktigste sentra for utdannelse og bokproduksjon i Europa og utdannet elever som Walafrid Strabo, Servatus Lupus av Ferrières og Otfrid av Weissenburg. I denne perioden skrev han sannsynligvis sitt utdrag fra grammatikkboken til Priscian, noe som var en populær tekst i middelalderen.
I 814 ble Rabanus ordinert til prest. kort tid etter, sannsynligvis på grunn av en uenighet med Ratgar, måtte han forlate Fulda for en periode. Denne bortvisningen har lenge blitt forstått som grunnlaget for en pilegrimstur han hadde til Palestina, dette basert på en allusjon i hans kommentar til Josvas bok. Teksten det er snakk om er tatt fra Origens preke xiv In Librum Jesu Nave. Det er origen som var i Palestina, ikke Rabanus.[2] Han returnerte til Fulda da det ble valgt ny abbed, (Eigil av Fulda) i 817. Da Eigil døde i 822 ble han selv abbed. Han var effektiv og vellykket i denne rollen, fram til han i 842 trakk seg tilbake til naboklosteret i St. Petersberg for å kunne bruke mer tid på litteratur og bønn.
I 847 trådte Rabanus igjen inn i det offentlige livet da han etterfulgte Otgar som erkebiskop i Mainz. Han døde i 856.
Verker
[rediger | rediger kilde]
Rabanus' verker, hvorav mange fremdeles ikke er publisert, omfatter skriftkommentarer (Første Mosebok til Dommernes bok, Ruts bok, Kongebøkene, Krønikebøkene, Judits bok, Esters bok, Høysangen, Salomos ordspråk, Visdommens bok, Forkynneren, Jeremias bok, Klagesangene, Esekiels bok, Makkabeerbøkene, Matteusevangeliet, Pauli brev med Hebreerbrevet) og flere skrifter om doktriner og praktiske spørsmål, blant annet flere serier med prekener. I De institutione clericorum fremmet han at kjennskap til tankene til Augustin og Gregor den store var nødvendig for en god opplæring i det man trengte for prestetjenesten.[3] En av hans mest populære og langlivede tekster er en spektakulær samling av dikt sentrert rundt korset. Samlingen heter De laudibus sanctae crucis og er en samling svært sofistikerte dikt som presenterer korset (og, i det siste diktet, Rabanus selv knelende foran det) i ord bilder og tall.[4]
Blant de andre verkene hans kan nevnes De universo libri xxii., sive etymologiarum opus, en slags ordbok eller encyclopedi som hvilte tungt på Isidor av Sevilla's Etymologies, og var tenkt å hjelpe på den typologiske, historiske og mystiske tolkningen av Skriften, De sacris ordinibus, De disciplina ecclesiastica og Martyrologium. Alle disse verkene er karakterisert vitterhet (han kunne også litt gresk og hebraisk), og blant verkene hans finner man også «Veni Creator Spiritus» en pinsesalme. Århundrer senere ble «Veni Creator Spiritus» brukt av Gustav Mahler som det første korstykket i hans åttende symfoni. I annalene til tysk filologi knytter det seg spesiell interesse til Glossaria Latino-Theodisca. En kommentar, Super Porphyrium, trykket av Victor Cousin i 1836 i samlingen Ouvrages inédits d'Abélard og både av denne forfatteren og av Haurau tillagt Rabanus Maurus blir nå antatt å komme fra en av hans disipler.
I 2006 ble 1150-årsjubileet for hans død markert i Tyskland, særlig i Mainz og Fulda. Ett av høydepunktene i feiringen var utstillingen av Codex Vaticanus Reginensis latinus 124, i et ekstremt sjeldent utlån fra Vatikanet til Mainz. I manuskripter var også De laudibus sanctae crucis. I forbindelse med markeringen ble det også publisert tre studier av Rabanus og hans verker.[5]
Rabanus er representert i Norsk Salmebok med to tekster, der den ene finnes både på bokmål og nynorsk. Han har også med en salme i Norsk salmebok 2013.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]Den første nominelt komplette utgaven av Rabanus Maurus' verker var utgaven til Colvener (Köln, 6 bind. fol., 1627). Opera omnia er bind cvii-cxii av Jacques Paul Mignes Patrologiae cursus completus. De universo er med i Compendium der Naturwissenschaften an der Schule zu Fulda im IX. Jahrhundert (Berlin, 1880).
Senere tekstkritiske utgaver er tilgjenglige for noen av hans verker:
- Expositio in Matthaeum, redigert av B. Löfstedt, 2 bind Corpus Christianorum, continuatio medievalis 174-174A. Turnhout: Brepols, 2000.
- In honorem sanctae crucis, redigert av M. Perrin, 2 bind Corpus Christianorum, continuatio medievalis 100-100A. Turnhout: Brepols, 1997.
- Martyrologium. Liber de computo, redigert av J. McCulloh og W. Stevens, Corpus Christianorum, continuatio mediaevalis 44. Turnhout: Brepols, 1997.
- Hrabanus Maurus: De institutione clericorum; Studien und Edition. Freiburger Beitraege zur mittelalterlichen Geschichte 7. Frankfurt am Main: 1996.
Utgivelser i forbindelse med 1150-årsjubileet for hans død:
- Hans-Jürgen Kotzur, ed., Rabanus Maurus: Auf den Spuren eines karolingischen Gelehrten. Mainz: Philipp von Zabern, 2006. ISBN 3805336136. 120 sider.
- Stephanie Haarländer, Rabanus Maurus zum Kennenlernen: Ein Lesebuch mit einer Einführung in sein Leben und Werk. Publikationen Bistum Mainz. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgeselschaft, 2006. ISBN 978-3-934450-24-0. 184 sider.
- Franz J. Felten, ed., Hrabanus Maurus: Gelehrter, Abt von Fulda und Erzbischof von Mainz. Mainz: Publikationen Bistum Mainz, 2006. ISBN 978-3-934450-26-4. 196 sider.
Engelsk oversettelse av De universo:
- Priscilla Throop, Hrabanus Maurus: De Universo: the peculiar properties of words and their mystical significance, 2 bind. Charlotte, VT: MedievalMS, 2009.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Martyrologium Romanum 2001, ss. 126f.
- ^ Throop, Hrabanus Maurus: De Universo, vol. 1, s. x
- ^ Nylig redigert av Detlev Zimpel, se bibliografi.
- ^ En ny utgivelse i anledning 1250-årsjubileet for hans død, inneholder mange fargeillustrasjoner av diktene hans, i tillegg til forklaringer. Hans-Jürgen Kotzur, Rabanus Maurus: Auf den Spuren eines karolingischen Gelehrten. Mainz: Philipp von Zabern, 2006.
- ^ Aaij, Michel (mai 2009). «Continental Business: Rabanus Maurus, the Preaceptor Germaniae, on the 1150th Anniversary of his Death». The Heroic Age (12). Besøkt 30. april 2010.
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.