Prøving og feiling
Prøving og feiling er en utbredt heuristisk metode for problemløsing. Den består i å prøve ut mulige løsningsforslag inntil en god nok løsning er funnet (og mange feilslåtte forslag er forkastet). Metoden brukes i en rekke ulike sammenhenger.
- Adferd: Metoden ble for første gang beskrevet i studier av dyreadferd. Når dyr f.eks. lærer veien gjennom et labyrint, pleier de å lære ved prøving og feiling.[1]
- Evolusjon: Evolusjonære tilpasninger ved naturlig seleksjon kan sies å bli til ved prøving og feiling.[2] Prøvingen består i tilfeldige mutasjoner. Feilingen består i at organismer med uheldige mutasjoner dør uten å etterlate seg avkom. Evnen til å lære ved adferdsmessig prøving og feiling (jf. forrige kulepunkt) har oppstått ved evolusjonær prøving og feiling.
- Erkjennelse: Ifølge den kritiske rasjonalismen foregår all læring ved prøving og feiling – ikke bare hos dyr, men også hos mennesker («fra amøben til Einstein»).[3] Det kan være snakk om ubevisst såvel som bevisst utprøving, både i hverdagen og i forskningen. Kunnskapsøkningen i vitenskapen skjer ifølge dette synet ved at man setter frem hypoteser (prøving) og tester dem mot virkeligheten, hvorpå de enten falsifiseres (feiling) eller styrkes.
- Programmering: Mange rekursive og iterative algoritmer i dataprogrammer benytter prøving og feiling. Dette gjelder f.eks. for tilbakesporings- og brute force-algoritmer.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ E.L. Thorndike (1898). Animal Intelligence: An Experimental Study of the Associative Processes in Animals. New York: Macmillan.
- ^ * S. Wright (1932). «The roles of mutation, inbreeding, crossbreeding and selection in evolution». I D.F. Jones. Proceedings of the Sixth International Congress of Genetics (PDF). Menasha: Brooklyn Botanic Garden. s. 356–366.
- ^ K.R. Popper (1972). Objective Knowledge: An Evolutionary Approach. Oxford: Clarendon.