Pipin den yngre

Pipin den yngre
Født		ca. 715 Liège
Død		24. sep. 768 Saint-Denis
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Maior domus (Neustria, 741–751) konge av Frankerne (751–768)
Ektefelle		Bertrada av Laon (740–)
Far		Karl Martell
Mor		Rotrude av Trier
Søsken		8 oppføringer Karloman, sønn av Karl Martell Grifo Bernard Jérôme Remigius av Rouen Hiltrud Auda av Frankrike Landrada
Barn		6 oppføringer Karl den store Karloman, sønn av Pipin den yngre Gisèle Pepin Chrothais Adelais
Nasjonalitet		Frankerriket
Gravlagt		Klosterkirken Saint-Denis
Signatur
Pipin den yngre på Commons

Karolinger–dynastiet

Pipinidene Pipin av Landen (død 640) Grimoald (død 662) Kildebert den adopterte (død 662)

Arnulfingerne Arnulf av Metz (død 640) Klodulf av Metz (død 696) Ansegisel (død før 679) Pipin av Herstal (død 714) Grimoald II (død 714) Drogo av Champagne (død 708) Teodoald (død 714)

Karolingerne Karl Martell (død 741) Karloman (død 754) Pipin den yngre (død 768) Karloman (død 771) Karl den store (død 814) Ludvig den fromme (død 840)

Etter traktaten i Verdun (843) Lothar I (Midtre Frankia) Karl den skallede (Vestfrankerriket) Ludvig den tyske (Østfrankerriket)

Pipin den yngre (fransk: Pépin le Bref, nederlandsk: Pepijn de Korte og tysk: Pippin der Kleine, Pippin der Kurze eller Pippin der Jüngere) (født 714, død 24. september 768), ofte kjent under oversettelsen Pipin den lille eller med rekketall Pipin III, var frankernes konge fra 751 til 768.

Veien til makten

Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine to halvbrødre.

Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og dux et princeps Francorum, en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var dux et princeps Francorum kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721.

Da de tok makten, innsatte Pipin og Karloman, som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik III som konge, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik IVs død. Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster. Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18. januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo III som hertug under frankisk herredømme.

Første karolingerkonge

Siden Pipin hadde kontroll over magnatene og faktisk hadde kongens makt, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karolingernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var. Pipin spurte pave Sakarias om hvem som skulle være den kongelige herskeren: personen med tittelen konge eller personen som tok avgjørelsene til en konge. Paven var avhengig av frankernes arméer for sin uavhengighet og hadde vært avhengig av dem som beskyttelse mot langobardene siden Karl Martells dager. Pipin kontrollerte disse arméene som hans far hadde gjort, derfor var pavens svar avgjort på forhånd. Paven gikk med på at de facto–makt var viktigere enn de jure–makt.

På denne måten skaffet Pipin seg støtte fra paven og dempet dermed opposisjonen mot hans hus. Han ble valgt til frankernes konge av en forsamling av frankiske ledende menn. Han hadde en stor del av arméen for hånden, i tilfelle adelen ikke sluttet seg til den pavelige uttalelsen. Han ble innsatt i Soissons, kanskje av Bonifatius, erkebiskop av Mainz. Imens fortsatte Grifo sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753.

Ekspansjon av det frankiske riket

Han styrket sin makt etter at pave Stefan II reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen patricius Romanorum (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman.

Pipins første betydelige handling var å gå til krig mot den langobardiske kongen Aistulf som førte en ekspansjonspolitikk inn i ducatus Romanum, delvis som takk for den pavelige støtten i hans forsøk på å overta kronen. Da han seiret, tvang han den langobardiske kongen til å gi tilbake eiendom som ble tatt fra kirken og bekreftet pavens kontroll over Ravenna og Pentapolis, også kalt Pipins donasjon hvor kirkestaten ble grunnlagt. I 759 drev han sarasenerne ut av Gallia da han erobret Narbonne og konsoliderte så sin makt videre ved å integrere Aquitaine inn i kongedømmet. Ved å ta Narbonne og formelt annektere Aquitaine (hvis status alltid hadde vært avhengig av sine herskere), fullførte han arbeidet til sin far med unntak av en siste oppgave, fullstendig kue sakserne. Han forberedte seg for krig mot dem da helsen hans begynte å bli dårligere, og dermed ble den siste oppgaven overlatt til hans sønn, Karl den store.

Arv

Pipin døde i Saint Denis i 768 og er gravlagt der sammen med sin kone Bertrada.

Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av to store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter. Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne de jure, der hans far gjorde dem de facto, det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid.

Familie

I 740 giftet Pipin seg med Bertrada av Laon, hans tremennig. Hennes far, Charibert, var sønn til Pipin av Herstals bror, Martin av Laon. Av deres barn, ble to sønner og en datter voksne.

• Karl (2. april 742–28. januar 814), kjent som Karl den store
• Karloman (751–4. desember 771)
• Gisela (757–810)

Fotnoter

Type nummerering

Eksterne lenker

• (no) «Pipin den yngre» i Store norske leksikon