[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Ole Snefjellå

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ole Snefjellå
Født27. juli 1917[1]Rediger på Wikidata
Mo i Rana (Norge)[2]
Død13. apr. 1999[3]Rediger på Wikidata (81 år)
Tromsø (Norge)
BeskjeftigelseMotstandskjemper, marineoffiser Rediger på Wikidata
SøskenTore Snefjellå
NasjonalitetNorge
UtmerkelserSt. Olavsmedaljen med ekegren
Deltagermedaljen
Haakon VIIs 70-årsmedalje
Conspicuous Gallantry Medal
VåpenartSjøforsvaret
Militær gradKommandørkaptein

Ole Hoff Snefjellå (1917–1999)[4][5][6] var en norsk offiser og motstandsmann under andre verdenskrig.[6]

Etter opplæring i Storbritannia ble Snefjellå landsatt flere ganger på kysten av det okkuperte Norge. I alt var han 22 måneder på hemmelig oppdrag langs kysten. Snefjellå drev flere etterretningsstasjoner som rapporterte om tysk militær aktivitet i Norge og i agentvirksomheten arbeidet han blant annet sammen med broren Tore Snefjellå. Ved krigens slutt i 1945 hadde han graden fenrik. Etter krigen arbeidet Snefjellå for Sjøforsvaret og gjennomførte Marinens stabsskole. Han ble sjøforsvarets sikkerhets- og etterretningssjef for Nord-Norge[4][6] der han avanserte til kommandørkaptein. Han ble værende i Sjøforsvaret til han gikk av med pensjon.[7][6]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Svend (1885–1970) og Marit Henriette (1891–1975, født Olsen). Snefjellå-navnet kommer fra gården der Svend kom fra, men familien bodde i Mobekken på Mo i Rana da barna vokste opp.[6] Svend og Marit hadde opprinnelig seks sønner og én datter, men eldstesønnen døde som ungdom.[8] De fem gjenlevende sønnene kom alle til å bli involvert i andre verdenskrig.[9]

Før andre verdenskrig arbeidet Ole Snefjellå som butikkekspeditør ved Nils Eriksen Sport på Mo, før han i 1938 hadde 84 dagers førstegangstjeneste i infanteriregiment nr. 14.[8][9]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Britiske krigsfanger i Saltdal. Snefjellå snek seg unna rett før britene ga opp i Saltdal og deltok ved Narvik til kapitulasjonen.

Snefjellå tjenestegjorde som nøytralitetsvakt ved Pasvik fra desember 1939. Vaktstyrken ved Pasvik hørte skytingen fra kampene mellom sovjetiske og finske styrker under vinterkrigen nær Nikel. Snefjellå reiste hjem til Rana noen dager etter fredsavtalen 12. mars 1940 (som avsluttet vinterkrigen). Han deltok i kampene i Nord-Norge etter den tyske invasjonen i april 1940. Snefjellå kom i direkte strid etter at de tyske styrkene inntok Mo i Rana 17. mai og Snefjellås avdeling trakk seg oppover Dunderlandsdalen og over fjellet til Saltdal. I Saltdal slo de seg sammen med en britisk styrke og ble angrepet 25. mai av tyske styrker sørfra. Få timer før de allierte styrkene i Saltdal ga opp 27. mai snek han seg unna og sluttet seg til norske styrker i fjellet ved Narvik. Etter norsk kapitulasjon ble han og en del andre soldater internert noen dager.[10]

Motstandsarbeid

[rediger | rediger kilde]

Han deltok etter kapitulasjonen i det hemmelige motstandsarbeidet i Norge. Fra Rana Blad skaffet Snefjellå en stensilmaskin som han brukte til å distribuere referat fra nyhetene på British Broadcasting Corporation (BBC). De lyttet på nyhetene i hemmelighet etter at private radioapparater ble beslaglagt av okkupasjonsmakten. Arne Pedersen, Snefjellå og en håndfull andre i Rana dannet en liten motstandsgruppe uten kontakt med motstandsbevegelsen andre steder i landet. Høsten 1941 kom forsyninger med våpen og sprengstoff fra Storbritannia til Helgeland. Snefjellå reiste høsten 1941 til Ålesund, fikk falske identitetskort og ble involvert i motstandsarbeidet der.[10][11]

Britisk agent

[rediger | rediger kilde]

I alt var Ole Snefjellå 22 måneder på hemmelig oppdrag i det okkuperte Norge langs kysten fra Vestlandet til Finnmark.[4]

Ved årsskiftet 1941–1942 kom han og en liten gruppe seg fra Ålesund til Shetland med båt. De forlot Norge om bord på motorkutteren «Trygve» 1. januar 1942 og ankom Lerwick 4. januar.[12][13] Eric Welsh rekrutterte Snefjellå til den britiske etterretningstjenesten SIS (også kjent som MI6) hvor Snefjellå gjennomgikk opplæring i etterretningsarbeid. Han ble utstyrt med radiosender, landsatt fire ganger i det okkuperte Norge, og senere reddet ut med sjøfly eller ubåt.[10]

Pi II

[rediger | rediger kilde]

Snefjellå ble landsatt første gang i mars 1942 sammen med Eivind Viken i Sunnfjord. Der etablerte de stasjonen «Pi II» på Stavenes under en steinheller ut mot det åpne havstykket mellom Askvoll og Florø. Welsh' nestkommanderende, John M. Turner, hadde sin bestemor boende like ved. Pi II var operativ fra 12. april 1942. Observasjoner fra Pi II var grunnlag for britiske angrep mot tysk marine, blant annet den sørgående tunge krysseren «Prinz Eugen» omkring 17. mai 1942 og krysseren «Lützow» nordgående to dager senere. Et par dager etter angrepet mot «Prinz Eugen» fryktet de for at stasjonen skulle bli avslørt blant annet på grunn av flere arrestasjoner i Askvoll. I en dristig operasjon med Catalina-flyet «Vingtor» ført av Finn Lambrechts ble de to agentene og familien som hjalp dem reddet ut 23. mai. Besetningen på flyet fikk Krigskorset med sverd for redningsoperasjonen. «Vingtor» ble observert fra en tysk patruljebåt, men flyet ble trolig oppfattet som tysk. John M. Turner deltok som kjentmann. Under den hastige redningen etterlot de seg en båt med et stort pengebeløp, koder og radiosender; båten ble funnet av lokalbefolkningen.[13][10][14][15]

Catalina-flyet «Vingtor» som Finn Lambrechts og hans besetning brukte til å redde agentene Snefjellå og Viken samt deres hjelpere på Stavenes i Sunnfjord

Crux I og II

[rediger | rediger kilde]

I slutten av juli 1942 ble Snefjellå sammen med Arne Kristoffersen fløyet med «Vingtor» (ført av Håkon Offerdal) fra Skottland og landsatt ved Melfjorden ved Svartisen. Planen var å ta seg videre til Alta, et område der det manglet britiske etterretningsagenter, også den sovjetiske hærledelsen ønsket bedre etterretning fra Finnmark. Det tyske slagskipet «Tirpitz» ble på denne tiden flyttet mellom Trondheimsfjorden, Narvik og Altafjorden, den tyske marine opparbeidet en marinebase i Alta og i Kåfjord. På land fikk de to agentene hjelp av lokalbefolkningen (blant andre av Snefjellås fetter, Olav Snefjellå, på gården Snefjellå). Oles yngre bror, Tore Snefjellå, ble innviet i det hemmelige arbeidet.[10][16]

De to SIS agentene reiste videre til Tromsø og Alteidet med rutebåt, og til slutt tre dager til fots til Alta. Snefjellå returnerte etter kort tid til Helgeland med uforrettet sak. Senere opprettet Torstein Raaby en radiostasjon i Alta og rapporterte om de tyske slagskipene «Tirpitz»' og «Scharnhorst»s bevegelser i Altafjorden og Kåfjord. Etter Majavatnaffæren, der en lokal motstandsgruppe ble rullet opp, utsatte Snefjellå planen om å sette opp en radiostasjon på Helgelandskysten. Snefjellå rømte til Sverige og overlot senderen «Crux I» til Petter Gruben og sin bror Tore. I Sverige ble han truet med internering på grunn av våpen og falske dokumenter, men kom seg med fly fra Bromma lufthavn til Skottland. Gruben ble drept 5. april 1943 i forbindelse med en husundersøkelse, mens seks andre flyktet under vanskelige forhold over fjellet til Sverige. Tore Snefjellå og Arne Pedersen ble ikke arrestert i forbindelse med Ildgrubeepisoden og tok seg på ski over grensen.[10][6]

Crux III

[rediger | rediger kilde]
Hangarskipet «Ranger» sør for Bodø i oktober 1943. Operasjonen var basert på etterretning blant annet fra Snefjellå.

I mai 1943 ble Ole Snefjellå på nytt landsatt ved den veiløse Melfjorden med senderen «Crux III» som ble satt opp på øya Renga omkring 800 meter fra nærmest bebyggelse. Et bensindrevet aggregat leverte strøm til radiosenderen. De hadde ellers med seg lette våpen, litt kaffe, soveposer og klærne de hadde på seg. De bygget en liten hytte (av stein, kvist og torv) og restene av denne er fortsatt synlig. I alt sendte Snefjellå 700 meldinger om tysk skipstrafikk forbi Renga som lå midt i skipsleia. Snefjellå og Erling Moe på Renga medvirket i oktober 1943 med etterretning til angrep fra det amerikanske hangarskipet «Ranger», operasjon Leader, den første amerikanske operasjonen i Norge. Åtte skip ble senket eller ødelagt, andre betydelig skadet i angrepet.[10][11]

Etter det amerikansk/britiske angrepet 4. oktober 1943 ble tyskerne overbevist om at det var britiske agenter i området og Snefjellå antok at tyskerne var i ferd med å peile inn Crux III. De to agentene ønsket å legge ned stasjonen, men ble bedt om å fortsette til jul. Erling Moe forlot stasjonen 2. november, og Snefjellå fikk da hjelp av brødrene Klaus og Harald Lines. I desember hadde Snefjellå vært alene på stasjonen i flere uker og var sterkt svekket av kulde og feilernæring (han levde til dels på tang og tare og annet han fant i naturen). Han ble reddet av Klaus Lines på den nærmeste gården på fastlandet. Tidlig i januar 1944 ble Snefjellå evakuert med ubåten «Sea Nymph» til Shetland, der Eric Welsh kom ens ærende fra London for å ta i mot Snefjellå. Samtidig ble agenten Anton Arild satt i land fra ubåten. Sammen med Erling Moe drev Anton Arild «Crux IV» fra Renga, da disse evakuerte satte Klaus Lines opp «Crux V» uten å ha vært på opplæring i England. Hele familien på den avsidesliggende gården Lines var involvert i det farlige etterretningsarbeidet.[10][17][11]

Frey I og II

[rediger | rediger kilde]
Ubåtjageren «Vigra» evakuerte Frey II med brødrene Snefjellå fra Gurskøya 24. januar 1945. «Hitra» og «Hessa» var av samme typen

Sammen med den yngre broren Tore Snefjellå opererte han «Frey I og II» for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. De to opererte stasjonen april 1944 til januar 1945.[18] «Frey» skulle særlig rapportere om sørgående konvoier som rett sør for Gurskøy ville gå ut i åpent hav ved Stad der de ville være innenfor rekkevidde av britiske angrepsfly.

Tore Snefjellå hadde fått opplæring i England og hadde sammen med Alfred Meyer Henningsen tidligere på vinteren forsøkt å gå i land i området ved Lofoten og Ofoten for å etablere en etterretningsstasjon.[10]

De to brødrene ble fraktet med den norske ubåtjageren «Hitra». På vei mot Norge ble båten angrepet av tyske Junkers Ju 88 fly. Brødrene og 50 kasser utstyr (omkring 2-3 tonn) ble landsatt på Nerlandsøy 11. april 1944. Der ble tilfeldigvis to agenter fra Kompani Linge landsatt fra «Hessa» samme dag. Brødrene Snefjellå fikk skyss med fiskebåt innover til Laupsneset der de satte opp stasjonen.[10]

Etter en måned fryktet de å bli oppdaget og flyttet stasjonen til en ur i fjellsiden ovenfor Oksavika. Der hadde de god utsikt mot Syvdsfjorden der tyske krigsskip skjulte seg. De var også i stand til å se glimtene fra signallampene der skipene sendte morse i klarspråk (meldinger med morsealfabetet, uten å bruke kode) som de to agentene fanget opp. Før D-dagen 6. juni 1944 sendte Frey værobservasjoner hver halvtime som del av de alliertes store puslespill med planlegging. I oktober 1944 kom Leif Larsen (i samtid og ettertid kjent som Shetlands-Larsen) med et par tonn forsyninger, inkludert ny radiosender om bord på «Vigra», med ny sender skiftet de navn til «Frey II».[10]

I slutten av januar 1945 hadde den tyske okkupasjonsmakten peilet inn senderen, men de tyske styrkene i Wehrmacht ville ikke aksjonere mot Frey fordi de mente dette var sikkerhetstjenesten Gestapos ansvar. Før Gestapo aksjonerte ble brødrene evakuert av «Vigra» 24. januar 1945. Gestapo fant sporene etter Frey, og mennene på gården i Oksavika ble forhørt, torturert og sendt til Falstad fangeleir i Nord-Trøndelag.[10]

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig tjenestegjorde Snefjellå som etterretningsoffiser (dels som sjef) i Sjøforsvarskommando i Nord-Norge. Der bygde han etter hvert opp et kystovervåkningsnett bestående av frivillige fyrvoktere, loser, havnefogder og andre. Formålet med nettet var å følge russisk skipstrafikk langs norskekysten. I perioden 1948–1951 var han med på å bygge ut et etterretningskontaktnett i Finnmark. Han samarbeidet også med den hemmelige paramilitære organisasjonen Stay Behind spesielt med å legge ut deponier med utstyr.[19] I intervju med tidsskriftet NÅ i 1977 nektet han for kjennskap til spionasjevirksomhet i Finland rettet mot Sovjetunionen i 1950-årene. Saken ble kjent gjennom Svein Blindheims intervju i Ny Tid tidligere i 1977.[20]

I forbindelse med Lundkommisjonens arbeid kom det frem at han medvirket til å etablere hemmelige våpenlagre i Nord-Norge. Snefjellå forklarte seg til kommisjonen om etterretningsvirksomheten i 1950- og 1960-årene. Ifølge intervju i Nordlys den 9. mai 1996 drev ikke etterretningen med politisk overvåkning.[21]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble han tildelt den britiske Conspicuous Gallantry Medal for personlig mot og resultater av ypperste klasse. Ved siden av Leif Larsen («Shetlands-Larsen») var han den eneste nordmann som fikk denne utmerkelsen. Ole Snefjellå, tre av hans brødre og faren Svend ble takket personlig av Haakon VII i 1946 da kongen var i Mo i Rana.[10][22] Han ble tildelt den norske St. Olavsmedaljen med ekegren[23], Deltakermedaljen med rosett, Krigsmedaljen 1939-1940, Atlantic Star og Defence Medal. Han ble også tildelt Haakon VIIs 70-årsmedalje.[7] I boken om SIS-sjefen Stewart Menzies omtales brødrene Snefjellås innsats spesielt.[10]

Utmerkelser

St. Olavsmedaljen med ekegren
Deltagermedaljen med rosett
Krigsmedaljen

Haakon VIIs 70-årsmedalje
Conspicuous Gallantry Medal
Atlantic Star
Defence Medal

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Klokkerbok for Mo (Nord-Rana) prestegjeld 1912-1930, www.digitalarkivet.no, oppført som Ole Hoff[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Folketellingen i Norge i 1920, www.digitalarkivet.no, oppført som Ole Hoff Snefjeldaa[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Slekt og Datas Gravminnebase, slektogdata.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Vorland, Eivind: Ole Snefjellå er gått bort. Nordlys, 15. april 1999.
  5. ^ Han Svein. Avisa Nordland, 27. april 2013, s. 18.
  6. ^ a b c d e f Geir Pedersen (16. april 1999). «Ole Snefjellå er død». Rana Blad. Rana. s. 35. «Døde i Tromsø der han var bosatt som pensjonist.» 
  7. ^ a b Skorgen, Einar: Ole Hoff Snefjellå. Nekrolog i Aftenposten, 27. april 1999, s. 15.
  8. ^ a b Christensen (1988), side 15
  9. ^ a b «Et møte med sønnen til en hemmlig agent». rana.no. 9. november 2017. Arkivert fra originalen 5. juli 2022. Besøkt 5. juli 2022. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n Christensen, Dag (1944-) (1988). En spion går i land: brødrene Snefjellås utrolige innsats på norskekysten under krigen. Oslo: Damm. ISBN 8259005085. 
  11. ^ a b c Årbok for Helgeland. Brønnøysund: Helgeland historielag. 1990. 
  12. ^ Ulstein, Ragnar (1920-) (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. ISBN 8252109829. 
  13. ^ a b Nøkleby, Berit (1988). Pass godt på Tirpitz!: norske radioagenter i Secret Intelligence Service 1940-1945. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205177058. 
  14. ^ Hebditch, D. (2021). Covert Radio Agents, 1939–1945: Signals From Behind Enemy Lines. Pen and Sword Military.
  15. ^ Ulstein, Ragnar (1990). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124212. 
  16. ^ Hendrie, A. (2012). Flying Catalinas: The Consoldiated PBY Catalina in WWII. Pen and Sword Aviation.
  17. ^ Insall, T. (2021). Secret Alliances: Special Operations and Intelligence in Norway 1940–1945 – The British Perspective. Biteback Publishing.
  18. ^ Ulstein, Ragnar (1920-) (1992). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 473. ISBN 8202138221. 
  19. ^ Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten): (avgitt til Stortingets presidentskap 28. mars 1996). [Oslo]: Stortinget. 1996. s. 483. 
  20. ^ Nå. Oslo: Ernst G. Mortensen. 1977. s. nr 36, s. 26. 
  21. ^ Antonsen, Øystein (9. mai 1996). «Plasserte våpen, benekter overvåking». Nordlys. s. 36-37. 
  22. ^ Bjørn Egge: Tore Snefjellå (nekrolog). Aftenposten 19. oktober 2000, s. 21.
  23. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 310. ISBN 8250421906. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ole_Snefjellå&oldid=24377725»