Nordre Skøyen hovedgård
| Nordre Skøyen hovedgård | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Oslo kommune | ||
| Kart | |||
 Nordre Skøyen hovedgård 59°54′27″N 10°49′40″Ø | |||
Nordre Skøyen hovedgård er en gård i Oslo i Østensjø bydel.
Gården
[rediger | rediger kilde]Gården ligger på et høydedrag mellom strøkene Høyenhall, Bryn og Godlia, og avgrenses av Thygesons vei, Peter Aas' vei og Skøyen allé. Promenaden og Skøyenbakken går inn i parken. Gården har, sammen med Søndre Skøyen gård noen hundre meter lenger syd, gitt navn til strøket Skøyenåsen.
Hovedbygningen er på en og to etasjer i panelt tømmer, med klokketårn og værhane med initialene «I.C», og hadde opprinnelig en sørfløy som imidlertid ble revet i 1840. Omtrent på samme tid ble stabburet bygget, også i panelt tømmer.
Gården eies av Oslo kommune og brukes som samfunnshus og selskapslokale, drevet av kommunen og noen organisasjoner.
Parken
[rediger | rediger kilde]
Av gårdseiendommen er 135 mål bevart som park, for det meste store plener med trær i randen mot skog og bebyggelse rundt. På høyderyggen går en lang lindeallé bak og parallelt med gårdsbygningen. Flere trær i alleen ble tatt av uvær i juli 2010.[1]
Parken er mye brukt til blant annet korpsstevner, og omtales da også som Skøyenparken (se Skøyenparken i bydel Ullern).
I hellingen ned mot Høyenhall finnes et minnesmerke over 24 krigsofre fra Bryn- og Østensjødistriktene. Minnesmerket er utført i granitt og bronse av Joseph Grimeland, avduket i 1946, og inneholder relieffer og mannsfigur. Nord for gården står bronseskulpturen «Ung mann planter et tre» av Astrid Noack, utført i 1952 og avduket på nåværende plassering i 1972.
Historie
[rediger | rediger kilde]Gården var klostergods i middelalderen. Blant eierne som klostergods var både Oslo bispestol og Nonneseter kloster. Deler av grunnmuren til hovedhuset er datert tilbake til 1250-tallet.
Gården het opprinnelig Skodvin.[2] Den eldste skriftlige kilden som omtaler gården, er biskop Eysteins jordebok fra 1396.[2]
Nordre Skøyen ble tatt av kongen til krongods etter reformasjonen i 1537, og solgt til private i 1663 for å finansiere kongens dyre kriger. Etter å ha pantsatt gården ved en rekke anledninger, solgte kongen gården til assessor (dommer) Knut Franssøn.
Den rike sagbrukseieren Jess Carlsen kjøpte gården i 1750 og anla det gårdsanlegget vi i hovedsak kan se i dag. Eieren på denne tiden var den politisk aktive stiftsamtmann Nicolai Emanuel de Thygeson, venn av blant mange andre prins Christian Frederik og søskenparet Henrik Wergeland og Camilla Collett. I Thygesons tid hang ett av den hollandske maleren Jan van Huysums blomstermalerier på gården. Det var her Henrik Wergeland så det. Wergeland skapte ett av sine vakreste diktverk inspirert av dette maleriet: «Jan van Huysums Blomsterstykke» som han tilegnet den svenske dikteren Fredrika Bremer.
Søndre Skøyen gård ble skilt ut da Thygeson ble nødt til å selge gården i 1842.
Nordre Skøyen hovedgård ble overtatt av det daværende Aker kommune i 1910, etter at det var foretatt en del tomteutskillelser for boligbygging. Det ble imidlertid rask konflikt om områdets verdi som park og rekreasjonsområde, og storstilte utbyggingsplaner ble stoppet.
Under andre verdenskrig ble gården rekvirert av Akers NS-ordfører Edvard Stenersen som bolig og det ble foretatt en del lite vellykkede ombygginger inne i hovedhuset,[3] til tross for at huset var fredet allerede i 1924. Fra 1953 har gården hatt nåværende bruk.
Kulturminne
[rediger | rediger kilde]Nordre Skøyen hovedgård er et kulturminne og har nummer 86201 i Riksantikvarens kulturminnebase.[4] I 2012 ble hele anleggets eksteriør totalrehabilitert.[5][4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Opprydning satt i gang etter massevelt av trær. Friluftsetatens hjemmeside, 13. juli 2010 (avlest 1. august 2010)
- ^ a b «Nordre Skøyen Hovedgård». www.ostensjo-hist.no. Østensjø Historielag. Besøkt 18. mai 2022.
- ^ «Akermuseet - lokalmuseet som hverken Aker eller Oslo ville ha» i Tobias (2018), Aker kommunen som forsvant.
- ^ a b «Nordre Skøyen hovedgård (Østre), Gårdstun». Kulturminnesøk. Besøkt 18. mai 2022.
- ^ Olsen, Nina Schyberg (15. juni 2013). «Gammel gård i ny drakt». Nettavisen (på norsk). Besøkt 18. mai 2022.