Linjene som førte fram til navlesvin (Tayassuidae) og andre svin (Suidae) delte trolig lag under sen eocen, altså for cirka 37,2–33,9 millioner år siden.[1]
Navlesvin ligner på dyrene i svinefamilien, men skiller seg fra disse på flere områder. Navlesvinene har blant annet kortere hale, med maksimalt syv virvler. Artene har også kortere lemmer og kortere hjørnetenner. De øvre hjørnetennene er dessuten rettet nedover i munnen. Navlesvin har dessuten en kjertel bakerst på ryggen som de kan sende ut et sterkt luktende sekret fra som brukes til å markere. Denne åpningen minner om en navle, derav navnet navlesvin. Navlesvin har en trekammeret mage som er mer kompleks enn svinemagen.
Familien omfatter tre kjente arter i to slekter. I Brasil ble det imidlertid nå oppdaget et navlesvin som kunne tenkes å være en fjerde art. På norsk fikk den navnet kjempepekari, fordi den var større enn de andre artene.[2] Den ble først oppdaget i januar2000, men opplysningen ble holdt tilbake av hensyn til videre undersøkelser. Det er fortsatt uavklart om den får status som egen art, men den skiller seg fra de andre tre artene gjennom både være større (ca. 130 cm lang og omkring 40 kg tung) og gjennom å mangle det karakteristiske «halsbåndet». I senere tid har andre argumentert for at kjempepekarien kun er en lokal variant av halsbåndpekarien (Pecari tajacu). Dette har blant annet blitt antatt av IUCNs spesialister.[3]
Forskning med mtDNA støtter teorien om tre slekter; Tayassu, Chacoan og Pecari. Forholdet mellom slektene er imidlertid fortsatt uavklart og trenger mer forskning.[3]Pecari tajacu ble tidligere regnet til slekten Tayassu, men er altså omklassifisert.[3]
^Orliac, M. J., Antoine, P.-O. & Ducrocq, S. (2010a). Phylogenetic relationships of the Suidae (Mammalia, Cetartiodactyla): new insights on the relationships within Suoidea. Zoologica Scripta, 39, 315–330.
