Menneskets evolusjon

Menneskets utvikling er den forandringsprosess eller evolusjon som ifølge evolusjonslæren førte til at mennesket ble en selvstendig art adskilt fra andre arter av menneskeaper. Ordet menneske i forbindelse med menneskets utvikling dekker slekten Homo, men studier av menneskets utvikling inkluderer ofte også primater som Australopithecus.

Det moderne mennesket har ifølge evolusjonsteorien utviklet seg fra tidligere former. Flere slike antatte stamformer for mennesket er funnet som fossiler rundt omkring i verden. (Se for eksempel: pekingmannen, javamannen.) Det er også funnet spor i form av redskaper, boliger og annet. Til sammen hjelper disse funnene evolusjonsbiologene til å danne seg et bilde av den prosess som de hevder har gjort at arten Homo sapiens er blitt til.

Følgende fremstilling omtaler de formene som ifølge evolusjonsteorien ga opphav til slekten Homo for rundt 2,5 millioner år siden. Deretter følger vi slekten Homos utviklingshistorie gjennom mer enn 2 millioner år, før den eneste nålevende arten av slekten Homo dukker opp. Dens historie dekker de siste ca. 150 000 år.

Oppreist gange

Moderne darwinister mener at adskillelsen mellom de to utviklingslinjene som har ført fram til henholdsvis mennesket og dets nærmeste nålevende slektning, sjimpansen, skjedde for ca. 4,1 millioner år siden.

En spekulasjon går ut på at adskillelsen fant sted ved at det ble dannet en stor kløft ned gjennom Afrika, som ble fylt med vann. Dette betød en adskillelse av de dalevende dyreartene i to populasjoner, henholdsvis på østsiden og vestsiden av den store dalen. Denne landskapsforandringen endret samtidig de klimatiske forholdene, da områdene øst for mottok mindre nedbør enn tidligere, hvilket førte til at den sammenhengende regnskogen der, langsomt ble oppdelt i mindre og mindre skogområder adskilt av savanne.

På dette tidspunktet fantes primater som levde i skogene både øst og vest for den nye kløften. Nålevende sjimpanser og gorillaer antas å være etterkommere etter noen av de som levde på vestsiden. For dem som levde på østsiden, betød klimaendringen i Øst-Afrika en trussel mot deres levemåte, hvor innsamling av mat var basert på klatring og plukking av frukt i skogens trær. Tidligere antok man at oppreist gange var en tilpasning til et levevis på savannen, men nyere forskning viser at menneskeslektens forgjengere levde i et lappeteppe av ulike miljøtyper, og at det er vanskelig å knytte dem til et spesifikt miljø. En regner derfor med at de allerede hadde en delvis en tobent gange da de begynte å leve i åpent lende, mens sjimpanser, som lever i skog, ble mer tilpasset klatring.

Sjimpanser som lever i åpent lende vil imidlertid bevege seg mer på to for å få oversikt, både over mat, rovdyr og flokkmedlemmer, og gruppene i Øst-Afrika ble sannsynligvis utsatt for det samme presset. Denne måten å leve på tillater tilpasning til å finne mat slik menneskeaper vanligvis gjør i de nye omgivelsene. I flere millioner år beholdt imidlertid grupper som Ardipithecus og Australopithecus tilpassninger til å klatre, og brukte trær både til å finne mat, flykte fra farlige dyr og til sove. Fullstendig tilpassning til et tobeint liv på bakken kom ikke før med de mye større Homo erectus.

Funn av utdødde ape-mennesker, Australopitheciner, viser at deres hjernestørrelse ikke adskiller seg fra de nålevende sjimpanser og ikke vokser i nevneverdig grad i de påfølgende 2 millioner år. Men så skjer det igjen noe nytt.

Formodentlig er det endrede klimaforhold – en avkjøling, som setter inn for ca. 2,5 millioner år siden – som presser australopithecinene til å supplere den vanlige kosten med nye matvarer, etterhvert som den tradisjonelle føden blir mindre tilgjengelig.

Det fører til flere forskjellige evolusjonslinjer. Minst to arter, Australopithecus robustus og A. boisei ble tilpasset grøvere matvarer ved at tann- og tygge-apparat vokste og tannemaljen ble tykkere. Samtidig dukket de tidligste representatene for slekten Homo opp, hvor tann- og tygge-apparatet ble mindre. Trolig skyldtes disse endringene tilpassninger til forskjellige måter å skaffe mat, der de robuste Australopithecus-artene tilpasser seg ved å få større tenner, men Homo tilpasser seg ved å bruke hendene mer.

Slekten Homo

Et tidligere (2004) syn på geografisk spredning av menneskearter i tid. Andre fortolkninger kan atskille seg hovedsakelig i taksonomi (klassifikasjon) og geografisk spredning av menneskearter.

De eldste fossiler som har blitt funnet og som kan henføres til slekten Homo er rundt 2,4 millioner år gamle. Det dreier seg om arten Homo Habilis og Homo Rudolfensis funnet i Øst-Afrika. Sammen med disse er funnet de eldste, primitive steinredskaper.

Steinredskapene ble fremstilt ved avhogging av steinflak fra rullestein. Flakene har kunnet bli brukt til å skjære med, mens den tilhuggede kjernen har kunnet bli brukt til å dunke og hakke med. Redskapene har kunnet brukes til å grave fram og knuse rotfrukter med og har også muliggjort at skapningene har kunnet finne åtsler eller nedlagt bytte og skjære dem i småstykker. Selv marg og hjernemasse, som er meget næringsrikt, har de kunnet nå ved å knuse seg vei gjennom knoklene. Redskapene har således kunnet utgjøre en erstatning for et stort tannsett – som hos de robuste Australopithecus-artene. Samtidig har redskapsbruken tillat en utvikling av hjernen, som det også blir bedre plass til i kraniet i takt med at tygge-apparatet har blitt mindre. Grunnlaget for utviklinge av hjernen har vært bedre tilgang til fett- og proteinrik kost.

Ikke mindre betydningsfullt er sporene av at det hos disse første arter av slekten Homo eller ved overgangen til deres etterfølgere er tegn på føde- og arbeidsdeling, et slags første skritt mot en samfunnsdannelse. Et revolusjonerende brudd med den naturhistoriske grunnregel om at individer – selv når de samarbeider som løvinner om å fange et bytte – kunn er opptatt av å skaffe føde til seg selv og eget avkom. Denne nye samarbeidsform har også kunnet stimulere en utvikling av hjernen, blant annet utviklingen av kommunikasjon mellom gruppens medlemmer om føde- og arbeidsdelingen.

Sporene fra Homo habilis dekker nesten 1 million år, frem til for ca. 1,5 millioner år siden. Men før det, for rundt 1,8 millioner år siden, har en ny og enda mer suksesrik art, Homo erectus, utviklet fra dem. Igjen er Øst-Afrika stedet, men i motsetning til forgjengeren lykkes det H. erectus å spre seg til de tropiske og subtropiske områdene i Asia. I løpet av den neste million år tilpasset de seg også livet i kjølige tempererte soner i Eurasia.

Homo erectus er fulgt av en rekke helt sikre tegn på systematisk jaktadferd, bosetninger av en viss permanent karakter, en mer systematisk fremstilling av spesialredskaper i stein, den første bruk av ild og de første sikre tegn på en forlenget barndom. Slitemerker i tannemaljen viser videre at H. erectus helt har gått over fra overveiende frukt- og frøspsisere til jegere og samlere. Den store forskjell i størrelse mellom kjønnene hos forgjengerne ble redusert markant. Dette reflekterer trolig en endring i det sosialte systemet, med overgang fra et Harem-system med sterk onkurranse mellom hannene slik man finner hos gorilla og bavianer til et system mer likt det vi finner hos moderne mennesker. Denne overgangen falt også sammen med en dobbling kroppstørelsen, og hjernestørrelsen tok også et sprang fremover i takt med den økte kroppsvekta. Men kroppsstørrelsen vokser også ysisk yteevne, både forgjengeren og det moderne menneske er klart fysisk overlegen de tidligere småbygde Australopithecus.

Arten Homo sapiens

De eldste fossiler som kan tilskrives arten Homo sapiens er opp i mot 500 000 år gamle. Det eksisterer dog fossiler som man mener kan være opp mot 800 000 år gamle, som man søker koblet til arten. En av de store utfordringene i menneskeartens utvikling er å kombinere det oppreiste gange og den bekkenform som trengs for en stor hjerne. Barnets hode skal kunne passere gjennom fødselskanalen. Et av særtrekkene ved mennesket er en forlengelse av barndommen, som muliggjør en relativt større hjerneutvikling etter fødslen. Samtidig forlenger det den perioden barnet er avhengig, og dermed foreldrerollen betydeligere. Men det gjør også muligheten for overføring av erfaringer fra generasjon til generasjon større – en av grunnpillarene i kultur i motsetning til natur. Hos Homo sapiens setter denne utviklingen riktig fart og kulturens stigende rolle muliggjør en tilpasning til praktisk talt alle klimasoner på jorden.

Karakteristiske trekk i menneskets utviklingsprosess

Mennesket er som art karakterisert ved en rekke egenskaper av biologisk natur. I tillegg er vi som art spesielle ved å utvikle levesett innenfor kultur og samfunnsliv. Her følger en kort oversikt over en rekke på 13 av disse artsspesifikke trekk og deres plassering i utviklingsprosessen fra primatene for 50 millioner år siden til dagens menneske.

Primatene utvikler seg tilpasset et liv i trærne med
1. Fremadrettede øyne med tredimensjonalt fargesyn.
2. Lemmer med gripefunksjon (motstilt tommel)
3. Føder ofte kun én unge om gangen (to brystvorter)
4. Relativt stor hjerne med sterk utvikling av sensoriske og motoriske områder samt områder for koordinasjon.

Apene spesialiserer seg med
4. Større hjerner, hvor synsbarken er sterkt utviklet mens området for luktesansen er redusert
5. Kinntenner beregnet til føde bestående av frukt
6. Seksuell størrelsesforskjell

Australopithecinene er menneskeaper (hominoider), som utvikler seg tilpasset et liv i spredte skogsområder. med
7. Oppreist gange

Homo habilis / rudolfensis utvikler seg tilpasset et liv hvor føde i form av frukt kombineres med grovere fødeemner og åtsler. Antakelig fremskaffes føden gjennom arbeidsdeling og transporteres til en felles spiseplass. Denne sosiale organiseringen går sannsynligvis hånd i hånd med en utvikling av
8. Kommunikasjon i form av språk (riktignok i rudimentær form på dette stadiet)
Større dyr parteres ev. og jordknoller og andre grove fødeemner graves frem og knuses ved
9. Bruk av redskaper
Det muliggjør
5. Relativt spinkelt tyggeapparat og bredt uspesialisert fødevalg

Homo erectus / ergaster legger en rekke nye trekk til starten på en kulturdannelse, som gjør en spredning til tempererte soner og ennå bredere fødevalg mulig, blant annet
10. Bruk av ild (kjøkken-teknologi)
Biologisk er hele kroppen blitt større, også hjernen, men hjernen er ikke forholdsmessig mye større enn hos forgjengeren, målt som den såkalte encephalisasjons-kvotient (EK – se oversikten nedenfor). Andre trekk peker også mot en bedre tilpasning til en stor hjerne:
6. Seksuell størrelsesforskjell nesten vekk
11. Forlenget barndom
Homo erectus er ikke bare en suksess i kraft av sin geografiske utbredelse. Også tidsmessig overlever arten i mer enn 1,5 millioner år.

Først for ca. 500 000 år siden oppstår en enda mer suksessrik art, Homo sapiens. Hjernestørrelsen stiger, mens kroppen for øvrig blir spinklere. De første mange hundretusener av år er det mange likheter som peker tilbake til Homo erectus både i kroppsbygning og med hensyn til levevis. Riktig gang i utviklingen forstått på den måten, at
12. kulturell utvikling tar helt overhånd i forhold til genetisk utvikling,
slår først igjennom blant underarten Homo sapiens sapiens, som genetisk er utviklet tilbake fra et tidspunkt for ca. 150 tusen år siden. Men gjennombruddet synes å ha skjedd for ikke mye mer enn 40 000 år siden, da det går sterkt frem med utvikling og spredning av nye redskapskulturer som avløser hverandre med få tusen års mellomrom.
13. Kunstneriske uttrykk som hulemalerier, figurer og utsmykkede redskaper
myldrer fram.

Utviklingstrinn	Bevegelsesapparat	Hjerne- volum	Hjerne- utviklings- kvotient (EK)	Redskapskultur
Australopithecus africanus (fra 3-3,5 mill. år siden)	Oppreist gange	440 cm³ (430-520)	2,2	(ingen)
Homo habilis (fra 2,4 mill. år siden)	Oppreist gange	645 cm³ (510-750)	3,3 spor av språksenter	Oldowan
Homo erectus (fra 1,8 mill. år siden)	Oppreist gange	930 cm³ (750-1200)	3,3	Acheuléen boplasser (huler og grenhytter) bruk av ild
Homo sapiens (eldre former) (fra 0,5 mill. år siden)	Oppreist gange	?	?	Acheuléen
Homo sapiens sapiens (første former) (fra 150 tusen år siden)	Oppreist gange	1195 cm³ (950-1390)	5	Acheuléen -> Levallois
Homo sapiens sapiens (moderne form) (fra 40 tusen år siden)	Oppreist gange	1360 cm³ (1100-2000)	6,3	Aurignacien -> Gravettien -> Solutréen -> Magdalénien

Hjerneutviklings-kvotienten (EK) i tabellen er beregnet med formelen:
EK = hjernevekt / (0,059 * kroppsvekt^0,76)

Andre trekk ved mennesket - plassering i utviklingshistorien

Behåring og overflatehuden

Hos mennesket er behåringen nesten forsvunnet, mens selv de nærmeste slektninger – menneskeapene – har bevart sin. Samtidig er det en tendens til at antallet av svettekjertler øker jo nærmere beslektet apeartene er med mennesket.

Hos mennesket inneholder stort sett hele overflatehuden de såkalte merokrine kjertler, som avgir klar saltholdig væske i motsetning til de apokrine kjertler, som finnes i armhuler og skrittet, som samtidig utskiller eggehvitestoffer (og er knyttet til hårsekkene).

På bakgrunn av disse forskjellene er det fremsatt en teori at mennesket på sin utviklingsvei har vært igjennom en periode tilpasset liv i vann-miljø, vel å merke innenfor de seneste få millioner år etter forgreiningen fra de øvrige menneskeapene. Teorien er ikke bredt akseptert.

Menstruasjon og menneskets utvikling

Hos mennesket og hos menneskeapene – under ett kalt hominidene – går hunnene gjennom en spesiell syklus, hvor et egg frigjøres fra en av eggstokkene og enten befruktes og deretter setter seg fast i livmorens slimhinne eller utstøtes av livmoren sammen med slimhinnen fulgt av blødning. Samtidig skiller menstruerende arter seg fra andre pattedyr ved at menstruasjon og dermed evnen til å få avkom som regel stopper fra og med en viss alder – den såkalte menopause. For noen menstruerende arter er menopausens forekomst omdiskutert.

Syklusens lengde varierer fra art til art, fra individ til individ og fra syklus til syklus, men den normale varigheten utgjør hos

art	syklus (dager)	meno-pause-alder (år)
Mennesket (Homo sapiens sapiens)	28	47
Orangutang (Pongo pygmaeus)	29
Gorilla (Gorilla gorilla)	30	44
Sjimpanse (Pan troglodytes)	37
Bonobo (Pan paniscus)	45

Hos alle andre pattedyr har hunnene i stedet en syklus med løpetid der et egg løsner fra eggstokken. Ved manglende befruktning fører dette ikke til at livmorens slimhinne avstøtes, selv om enkelte arter avgir små mengder blod.

Utviklingsmessig indikerer det at menstruasjonen er felles for alle nålevende hominider at den er oppstått hos en felles stammor, det vil si før forgreningen frem til de nålevende hominid-artene. Forklaringen på dette kjennetegnet finnes i en fjern fortid, kanskje for 10 millioner år siden.

En teori gjør menstruasjonen til en avgjørende faktor for dannelsen av den menneskelige kulturen. Teorien går ut på at mangelen på løpetid hos menstruerende kvinner har vært med på å sikre mennenes interesse for å holde sammen med kvinnene varig, hvilket har ført til at kvinnene har kunnet tvinge gjennom at «forsørgerbyrden» har kunnet deles mellom kjønnene og dannelsen av samfunn med fødedeling ved å presse mannen til å utveksle kjøtt (føde) for sex. Samtidig har menstruasjonens betydning dannet basis for at kvinner har utviklet symboler knyttet til den røde farven som første trinn i symbol-dannelse og kultur-utvikling. Teorien er ikke bredt akseptert.