Matsyre

Matsyre
	Engsyre
	Nomenklatur
	Rumex acetosa
	Synonymi
	R. acetosa ssp. acetosa; R. acetosa ssp. pratensis; R. acetosa var. pratensis; R. acetosa var. vulgaris; Acetosa pratensis; Acetosa pratensis ssp. pratensis
	Populærnavn
	engsyre
	Klassifikasjon
Rike	Planter
Divisjon	Dekkfrøete blomsterplanter
Klasse	Tofrøbladete blomsterplanter
Orden	Nellikordenen
Familie	Slireknefamilien
Slekt	Syreslekta
	Miljøvern
	Norsk rødliste:
	Fastlands-Norge med havområder: LC — Livskraftig
	Fremmedartslista:
	For Svalbard: LO — Lav risiko 2023
	Økologi
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	Eurasia, New Zealand

Matsyre (Rumex acetosa) blir også kalt engsyre, surstilk, surblad eller bare syre, noe som gjenspeiler den syrlige smaken. Den er en flerårig plante i syreslekta i slireknefamilien. Den kan bli mellom 30 og 90 cm høy. I likhet med flere av sine slektninger inneholder den oksalsyre og kan gi forgiftninger. Til tross for det har den lange tradisjoner som mat for mennesker og dyr.

Beskrivelse

Planten er særbu. Stengelen er rødaktig og hul. De grønne pilformede bladene vokser spredstilt og former en rosett nede ved bakken. De nederste bladene blir mellom 4 og 12 cm lange. De to til fire stengelbladene har bladfliker som omslutter stengelen.^[4] Bladenes syrlige smak er opphav til navn som «surblad» og «syre» og lignende.^[5] Bladene er grønne. Den blomstrer mellom mai og juli og bærer en glissen, smal blomsterstand med enkle, rette grener. Fargen er grønnaktig rød, eller mørk rød. Frukten er en nøtt omkring 2 mm i størrelse.^[4] Stilken er ofte vridd.

Utbredelse

Engsyre vokser over hele Eurasia, og er innført på New Zealand. En nær slektning er fransk matsyre (Rumex scutatus). Den liker seg i nøytral eller litt sur jord, fra enger, veikanter og kulturmark i lavlandet, via skogsområder til fjellet i Sør-Norge inntil 1.900 moh.

Bruk

Hele planten kan spises, men særlig bladene kan inntas rå. Opp gjennom historien har den blitt kokt til suppe, grøt og stuing.^[5] I Ukraina lages en rett som kalles grønn borsjtsj, tradisjonelt med engsyre, men det er vanlig å erstatte den med nesleblader.^[6] I den polske suppen szczawiówka er også engsyre en viktig ingrediens.^[7] Den har blitt brukt i folkemedisin og blitt tilskrevet urindrivende og febernedsettende effekt. Planten er en god kilde til C-vitamin. Engsyre inneholder omkring 1,5% oksalsyre i plantesaften og bør derfor, i likhet med andre syrearter, gjøkesyre og blader av rabarbra, ikke inntas i store mengder.^[8] «Syregrøt» ble noen ganger spist som dessert sammen med melk, noe som har en nøytraliserende virkning på oksalsyren. Folk med svake nyrer bør være spesielt forsiktige med å spise retter tilberedt med engsyre eller andre syrearter.^[9]

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. oktober 2023. Besøkt 5. oktober 2023.
^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter: Vurdering av matsyre Rumex acetosa for Norge». Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023.
^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for matsyre Rumex acetosa som LO (NK i 2018) for Svalbard med kystsone». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023.
^ ^a ^b Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 593. ISBN 978-82-05-51139-2.
^ ^a ^b Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 563. ISBN 8200089304.
^ «Green borsht». Discover Ucraine. Besøkt 25. oktober 2021.
^ «Szczawiówka , Polish Sorrel Soup». Taste Atlas. Besøkt 10. januar 2022.
^ Lindemark, Otto (1975). Giftige blomsterplanter. Oslo: Grøndahl. s. 27, 28. ISBN 8250400151.
^ Mehus, Harald (1978). Viltvoksende, grønne matplanter i Nord-Norge. Tromsø: Universitetet i Tromsø. s. 14, 15.

Eksterne lenker

(en) engsyre i Encyclopedia of Life
(en) engsyre i Global Biodiversity Information Facility
(no) engsyre hos Artsdatabanken
(sv) engsyre hos Dyntaxa
(en) engsyre hos ITIS
(en) engsyre hos NCBI
(en) engsyre hos The International Plant Names Index
(en) engsyre hos Tropicos
(en) Kategori:Rumex acetosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rumex acetosa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rumex acetosa – detaljert informasjon på Wikispecies
Norges sopp- og nyttevekstforbund behandler matsyre som Rumex acetosa var. acetosa med status «spiselig».

[adb_taxon-1] «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. oktober 2023. Besøkt 5. oktober 2023.

[adb_rano-2] Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter: Vurdering av matsyre Rumex acetosa for Norge». Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023.

[fremmedartS-3] Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for matsyre Rumex acetosa som LO (NK i 2018) for Svalbard med kystsone». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023.

[Gyldendal2018-4] Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 593. ISBN 978-82-05-51139-2.

[Hoeg-5] Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 563. ISBN 8200089304.

[6] «Green borsht». Discover Ucraine. Besøkt 25. oktober 2021.

[7] «Szczawiówka , Polish Sorrel Soup». Taste Atlas. Besøkt 10. januar 2022.

[Lindemark75-8] Lindemark, Otto (1975). Giftige blomsterplanter. Oslo: Grøndahl. s. 27, 28. ISBN 8250400151.

[Mehus78-9] Mehus, Harald (1978). Viltvoksende, grønne matplanter i Nord-Norge. Tromsø: Universitetet i Tromsø. s. 14, 15.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]