[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Malaita

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Satellittbilde av Malaita (kolorert)
Salomonøyene med Malaita markert

Malaita (Mala) er en provins i Salomonøyene i Stillehavet. Det er også navnet på den største øya i provinsen.

Provinsen Malaita

[rediger | rediger kilde]

Provinsen består hovedsakelig av øyene Malaita og Maramasike (Lille Malaita), som ligger kloss inntil hverandre. Sammen utgjør de 98 prosent av provinsens landareal. I tillegg til en del mindre øyer rundt de to hovedøyene omfatter provinsen i hovedsak koralløya Ndai, Ronvadorrevet og atollene Sikaiana og Ontong Java.

Ved folketellinga i 2009 hadde provinsen 137 596 innbyggere, mot 122 620 i 1999.[1]

Innbyggerne på Sikaiana og Ontong Java er polynesiere, mens det stort sett bor melanesiere på de øvrige øyene. Til sammen er 98 % melanesiere, 2 % polynesiere (2009).[2]

South Sea Evangelical Church er største trossamfunn. 31 % av befolkninga tilhørte denne kirka i 2009. Samme år hadde Church of Melanesia oppslutning fra 26 %, Den katolske kirke 24 %, mens 6 % var sjuendedagsadventister.[3]

Øya Malaita

[rediger | rediger kilde]

Malaita er den folkerikeste øya i Salomonøyene med 140.000 innbyggere. Den er 4307 kvadratkilometer stor; 16 mil lang og 4 mil brei på det største. Den største byen er provinshovedstaden Auki på nordvestkysten.

Malaita er ei langstrakt øy som strekker seg fra nordvest til sørøst, men i dagligtalen omtaler en den gjerne som liggende rett nord-sør. En bruker derfor betegnelser som nordspissen og østkysten.

I sørvest ligger Indispensable-sundet, som skiller øya fra Guadalcanal og Florida-øyene. I nordøst og øst har en stort sett det åpne Stillehavet, med unntak av den lille øya Sikaiana. I nordvest ligger øya Santa Isabel. Rett sørvest finner vi øya Sør-Malaita (også kalt Lille Malaita eller Maramasike). Videre i samme retning ligger Makira, den sørligste av de større Salomonøyene.

Et hovedtrekk ved øyas geografi er en fjellkjede som går i lengderetninga. Fjella når opp i 1303 meter (Kolovrat-fjellet).

Klimaet på Malaita er svært vått og fuktig.

De første europeerne som kom til Malaita var med ekspedisjonen til Alvaro de Mendaña de Neira i 1568. Salomonøyene var så lite besøkt fra utenverdenen i et par hundre år.

På 1800-tallet var befolkninga på Malaita særlig hardt utsatt for blackbirding, dvs rekruttering til plantasjearbeidFiji og i Australia, for en stor del tvangsmessig. De som rekrutterte, utgav seg tidvis som misjonærer. Dette, i tillegg til at hvite tilreisende brakte med seg ukjente sjukdommer, førte til et anstrengt forhold mellom misjonen og lokalbefolkninga. Flere av de tidlige misjonærene blei drept. Nord på øya har dette gitt seg utslag i stedsnavnet Cape Arsacides (Kapp Snikmorder).

Misjonsarbeidet fortsatte imidlertid, etter hvert med bistand av innfødte, som blei tatt med til skoler i Australia eller på New Zealand, og de ulike kristne grupperingene fikk en viss innflytelse.

På denne tida fantes det ikke noen sentralmakt på Salomonøyene, og heller ikke på Malaita. Stridigheter mellom stammer og klaner var vanlige. Innførsel av skytevåpen gjorde at disse blodfeidene til tider blei enda mer blodige. Da Storbritannia proklamerte opprettelsen av øyene som et britisk protektorat i 1894, var et av argumentene at en ville stoppe handelen med arbeidskraft og stammekrigene.

I 1909 blei det oppretta et britisk administrasjonskontor i Auki. Det blei satt i gang forsøk på å konfiskere våpen og bryte makta til klanslederne. Det blei innført en upopulær personskatt, og gjennom ei kartlegging blei store deler av Salomonøyene statseiendom (=britisk), som kunne selges/leies ut til utenlandske plantasjefirmaer. Dette bidrog ikke til å lette spenninga mellom kolonimakt og lokalbefolkning.

I 1927 blei distriktskommisjonær William Bell og 14 andre drept av en innfødt fra kwaio-stammen. Dette førte til en massiv straffeekspedisjon. Hendelsen kalles Malaita-massakren. Mer enn 60 kwaioer blei drept og 200 fengsla. Videre blei ei rekke av deres hellige steder ødelagt.

Salomonøyene spilte en viktig rolle i Stillehavskrigen under andre verdenskrig. Malaita var imidlertid berørt bare i liten grad. Mens hovedstaden Tulagi var okkupert av Japan, blei Auki midlertidig hovedstad for protektoratet.

En god del malaitanere lot seg verve til enheter i de allierte styrkene, og mange andre blei ansatt i anleggs- eller driftsarbeid på de store militærbasene som USA oppretta. Erfaringene herfra antas å ha vært viktige for uavhengighetsbevegelsen Marching Rule, som blei oppretta i 1943 og som blei særlig betydningsfull på Malaita.

Salomonøyene fikk uavhengighet i 1978. Ved ei reorganisering i 1981 blei Malaitaprovinsen oppretta med øya som kjerneområde.

Under borgerkrigen i 1999 var det kamper på Guadalcanal mellom grupper som hadde sin opprinnelse på Malaita (blant annet organisert i Malaita Eagle Force) og andre grupper.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Report on 2009 Population & Housing Census. Malaita Province, Solomon Islands National Statistics Office, 2011, s. 6.
  2. ^ Report on 2009 Population & Housing Census. Malaita Province], Solomon Islands National Statistics Office, 2011, s. 25.
  3. ^ Report on 2009 Population & Housing Census. Malaita Province], Solomon Islands National Statistics Office, 2011, s. 24.