[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

M2 Bradley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
M2A3 Bradley
ProdusentBAE Systems
Mannskap3 + 7
Forgjenger(e)M113
Tekniske data
Lengde6450
Bredde3600
Høyde2970
Toppfart66 km/t
MotorDieselmotor
Motoreffekt447 kW 600 hk
Drivverkbelter
Bakkeklaring460 mm
Vekt30 400 kg
Maks grøftbredde2100 mm
Maks vadedybdeAmfibisk
Vertikalt hinder760 mm
Klatrehelling60 %
Rekkevidde483 km
Annet
Hovedbestykning25 mm maskinkanon
Annen bestykning1 × 7,62 mm mitr., 2 × TOW-missiler
Pansringgradert

M2 Bradley er en amerikansk amfibisk stormpanservogn. Den ble utviklet av FMC Corporation, og de første produksjonsvognene ble levert i 1981. Vogna er i tjeneste med den saudiarabiske og den amerikanske hæren.

Bradley finnes også i en spesiell utgave for kavaleriet, kalt M3 Bradley.

Bradley ble tatt fram som en etterfølger til det pansrede personellkjøretøyet M113. Grunnen for å ønske en arvtager var for å holde følge med stridsvognen M1 Abrams i strid, samt å gi infanteriet større beskyttelse mot fiendtlig ild og mulighet til å bekjempe fiendtlige stridsvogner.

Bradley hadde en lang utviklingshistorie. Allerede på 1960-tallet, i det M113 kom i tjeneste, begynte den amerikanske hæren å utvikle stormpanservogner. I 1965 testet og forkastet de en prototyp kalt MICV-65 fra Pacific Car & Foundry. I 1972 skrev de under en kontrakt med FMC Corporation om å videreutvikle prototypen XM723. Fire år senere ble kontrakten utvidet og slått sammen med et program kalt Armored Reconnaissance Scout Vehicle, da de to settene med krav var ganske like. Resultatet ble prototypen XM2 Infantry Fighting Vehicle og XM3 Cvalry Fighting Vehicle. Disse brukte M242 Bushmaster-kanonen som også var under utvikling på den tiden.

Finansiering av prosjektet tørket inn, og ved inngangen til 1980-tallet var den sovjetiske BMP-serien dominerende på markedet. Franskmennene hadde sin AMX-10P og tyskerne sin Marder, men USA lå etter i utviklingen. Generalene DePuy og Starry, som på den tiden var sjefer ved U.S. Army Armor Center and School ved Fort Knox i Kentucky, mente at hæren trengte et nytt kjøretøy for infanteriet og satte i gang en studie. Kongressen bevilget midler til prosjektet igjen i 1980, og Bradley kom i tjeneste i 1981.

Noen få år etter Bradley kom i tjeneste begynte man å sette spørsmålstegn ved hvor robust kjøretøyet var. Under en serie tester som var en del av et program som het Joint Live Fire Test Program ble det avdekket flere svakheter. Testene gikk ut på å bruke amerikansk og sovjetisk ammunisjon mot en fullt utrustet Bradley. I 1988 kom variantene M2A2 (og M3A2) med forbedringer som følge av disse testene.

En Bradley parkert ved siden av en russisk BTR-80.

I operasjon Desert Storm ble 2 200 Bradleyer brukt i slag, og bare tre gikk tapt på grunn av fiendtlig ild. Etter Gulfkrigen ble en rekke nye forbedringer innført, kalt Operation Desert Storm (ODS), og variantene ble kalt M2A2 ODS (og M3A2 ODS).

M2A3 kom også som en følge av erfaringene i Gulfen. Den kom i produksjon i 1994.

M2A2 Bradley med mannskap

Bradley har et mannskap på tre: Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, med motoren på sin høyre side. Vogna styres med et H-formet ratt. Bak vognføreren er det en sjakt med tilgang til mannskapsrommet bak. Vognføreren har fire periskoper for utsyn, og kan bytte ut ett av de med en lysforsterker.

Skytteren sitter på venstre side av tårnet, med vognkommandøren på sin høyre side. Fra tårnet er det en trang åpning bakover til mannskapsrommet. Skytteren har utsyn gjennom to periskoper, samt gjennom kanonens optiske og termiske siktemidler.

Pansringen på Bradley er av aluminium, med komposittmaterialer på utsatte punkter. M2A2 og senere varianter har stålpanser og reaktivt panser i tillegg.

Bradley er bevæpnet med 25 mm M242 Bushmaster maskinkanon, produsert av McDonnell Douglas. Kanonen er fullstabilisert, det vil si at den har en mekanisme som holder siktepunktet konstant selv om vogna beveger seg. Den har et enkelt løp, men dobbel matemekanisme for ammunisjon, noe som gjør at våpenet kan være ladet med to typer ammunisjon som kan velges ved å slå over en bryter. Kanonen kan avfyre enkeltskudd eller automatild. Skuddtakten er valgbar til 100 eller 200 skudd i minuttet, og rekkevidden er rundt 2 000 meter. Koaksialt med maskinkanonen er det montert en M240C mitraljøse. For å bekjempe fiendtlige stridsvogner har vogna to TOW-missillaunchere montert på tårnet. Missillauncherne kan lades av infanteristene bak i vogna gjennom en egen luke.

Motoren er en Cummins VTA-903T vannkjølt dieselmotor på 600 hk, plassert foran i skroget. Girkassen er automatisk.

I mannskapsrommet bak er det sitteplasser til seks infanterister. De har skyteporter og periskoper. Skyteportene kan ikke brukes med standard M16, det vanlige håndvåpenet i den amerikanske hæren, så en spesiell variant kalt M231 brukes. Den kan også brukes som et vanlig automatgevær utenfor kjøretøyet. Det er også en luke på taket for bedre utsyn under bevegelse på vei og for å lade om TOW-missiler. Bak på kjøretøyet er det en stor hydraulisk rampe som kan åpnes raskt for å la infanteristene komme ut.

Varianter

[rediger | rediger kilde]
M6 Linebacker i Irak
M2
M2A1
Bedre ABC-beskyttelse, oppgradert for å bruke TOW-2-missiler, plass til en ekstra infanterist
M2A2 (1988)
Ny pansring av komposittmaterialer, bedre ammunisjonslager for å beskytte mannskapet, bedre amfibiske egenskaper og forbedringer i hjulopphenget.
M2A2 ODS
GPS-mottaker, mottiltak mot panservernmissiler, bedre seter, nok en forbedring av ammunisjonslageret.
M3A3 (1994)
Digital oppgradering med flatskjerm for vognkommandøren og skjermer for vognføreren og infanterilaget.
Bradley Stingray
Med laser for å bekjempe fiendens optiske systemer
M6 Linebacker
Luftvernvariant, modifisert M2A2 ODS med fire Stinger luftvernmissiler
M7 Bradley Fire Support Team
Ildledningsvogn for artilleriet, blant annet med treghetsnavigasjonssystem
M270 MLRS
Rakettartilleri utviklet fra chassiet til M2 Bradley

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]