Lotussūtraen
| Lotussūtraen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| orig. सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र saddharmapuṇḍarīkasūtra | |||
| Språk | Sanskrit | ||
| Sjanger | Mahāyānabuddhisme | ||
Lotussūtraen, egentlig sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov (sanskrit: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र, saddharmapuṇḍarīkasūtra; tibetansk: དམ་ཆོས་པདྨ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam chos pad+ma dkar po'i mdo; tradisjonell kinesisk: 妙法蓮華經, pinyin: miàofǎ liánhuā jīng; koreansk: 묘법연화경, hangul: myobŏp yŏnhwa kyŏng; japansk: myōhō renge kyō, hiragana: ミョウホウレンゲキョウ), er en av de mest innflytelsesrike tekstene innenfor mahāyānabuddhismen. Den er også en av mahāyānatekstene som er bevart på sanskrit, og en engelsk oversettelse av et sanskritmanuskript på palmeblader fra Nepal, datert år 1039, ble utgitt av den nederlandske orientalisten Johan Hendrik Caspar Kern (1833–1917) i 1884.[1]
Lotussūtraen og avataṃsakasūtraen er de to mest kopierte buddhistiske tekstene i Kina, Korea og Japan. I østasiatisk buddhisme danner lotussūtraen basis for skolene Tiāntái, Cheontae, Tendai-shū og Nichirenbuddhismen.
De eldste delene av teksten ble trolig skrevet ned mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr, og mesteparten av teksten var ferdig komponert omkring 200 e.Kr.[2] Lotussūtraen ble oversatt hele seks ganger til kinesisk, første gangen av en indisk legmann i året 225 e.Kr; av disse er tre oversettelser bevarte i den kinesiske buddhistiske kanon. Språket i den opprinnelige teksten var trolig en nordvestlig dialekt av prākrit, og det har vært gjort forsøk på å identifisere dette idiomet med gāndhārī, som ble talt i det gamle kongedømmet Gāndhāra.[3][4] I det 8. århundre ble den oversatt til tibetansk som en del av den tibetanske buddhistiske kanon. Det finnes også sentralasiatiske fragmenter av teksten på khotanesisk og uigurisk.
Lotussutraens hovedbudskap «er at alle buddhismens lærer egentlig faller sammen til én i mahayanabuddhismen».[5]
Nest etter Prajnāpāramitā-tekstene var Lotussūtraen den mest kopierte teksten i hulebiblioteket som ble forseglet i oasebyen Dūnhuáng ca. 1000 e.Kr., og gjenoppdaget i begynnelsen av 1900-tallet. Samlingene i London, Paris og St. Petersburg inneholder 3,140 fragmenter av 450 kopier fra Dūnhuáng – 310 kopier (2,181 fragmenter) befinner seg i London og Paris.
Lotussūtraen var trolig den første buddhistiske tekst som ble oversatt til khotanesisk (Saka). I British Library finnes 7 khotanesiske fragmenter av teksten;[6] andre fragmenter i Saka er oppbevart i russiske museer.
I Dūnhuáng oppdaget arkeologer også fem små eksegeser til Kumārajīvas oversettelse av teksten til kinesisk. Tre av dem bærer tittelen – «Kommentar til Lotussūtraen» (Fă Huá Jīng Shū, 法華經疏).[7][8][9] Den fjerde har tittelen «Spørsmål og svar til Lotussūtraen» (Fă Huá wèndá, 法華問答),[10] og den femte har tittelen Fă Huá yì jì juăn dì sān (法華義記卷第三).[11]
Tittelen
[rediger | rediger kilde]| Språk | Navn |
|---|---|
| Sanskrit | Saddharmapuņḍarīkasūtra (सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र) |
| Tibetansk | Dam Pa’i Chos Padma Dkar Po Zhes Bya Ba Theg Pa Chen Po’i Mdo (Dam Chos Pad Dkar) |
| Mongolsk | |
| Kinesisk | Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經) |
| Koreansk | Myobŏp yŏnhwa kyŏng (묘법연화경) |
| Japansk | Myōhō renge kyō (ミョウホウレンゲキョウ) |
| Vietnamesisk | Diệu pháp liên hoa kinh |
På sanskrit er tittelen Saddharma-puņḍarīka-sūtra (devanagari: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र). Sad betyr «vidunderlig», «fin», «perfekt», og er beslektet med det norske ordet «søt» (engelsk: sweet). Dharma betyr «lov» eller «lære», generelt brukt om buddhismen. Puņdarīka betyr «hvit lotusblomst». Tekstens fulle tittel er derfor «Boken om den hvite lotusblomstens gode lov».
I Lotussūtraen er det ikke opplagt hvilken «god lov» tittelen refererer til. «Loven» kan tolkes som «den éne vognen» (Ēkayāna). Den er også blitt tolket som iboende krefter i Lotussūtraens tittel.
I Kina messet de troende i Tiān-tái-skolen ordene «Jeg lovpriser Lotussūtraen». På japansk er dette Namu Myōhō Renge Kyō. Under kamakuraperioden forkynte Nichiren at denne messingen (Daimoku) var selve essensen av teksten, og «loven» i Lotussūtraen.
Ēkayāna – «Den éne vognen»
[rediger | rediger kilde]«Den trefoldige Lotussūtra»
[rediger | rediger kilde]
Første kapittel av Lotussūtraen omtaler en tekst kalt sūtraen med uendelig mange betydninger. I Kumārājīvas oversettelse til kinesisk heter det: «På denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger»... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av Uendelig mange betydninger».
I Kina, Korea og Japan er denne sūtra blitt betraktet som en prolog til Lotussūtraen.
På lignende måte er Bodhisattva Samantabhadras kontemplasjons-sūtra betraktet som en epilog – som en fortsettelse av kapittel 28 i Kumārājīvas oversettelse til kinesisk.
Tiān-tái-skolen i Kina og dens avlegger Tendai i Japan, grupperte disse tre tekstene sammen som «den trefoldige Lotussūtra»:
Nichiren kalte Lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «Lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «Ti bind av Lotussūtraen».
Tiān-tái Zōng (天台宗)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Tiantai (buddhisme)
Under dynastiet Suí (隋, 581–618) oppstod det i Kina en skole som betraktet Lotussūtraen som buddhismens endelige og høyeste lære. Den ble kalt Tiān-tái skolen (Tiān-tái Zōng (天台宗), oppkalt etter fjellkjeden Tiān-tái shan («himmelens tak») i Sørøst-Kina hvor den hadde sitt hovedtempel. Den ble også kalt Lotus-skolen (法華宗, Fă-huá Zōng; koreansk: Pŏphwa chong 법화종; japansk: Hokke shū ホウケシュウ).
I likhet med Avataṃsaka-skolen oppstod den i Kina som et forsøk på å forene alle tilsynelatende selvmotsigende buddhistiske retninger i en sammenhengende lære.
Nichiren-skolen
[rediger | rediger kilde]Gjennom mer enn 20 års studier, konkluderte Nichiren (1222–1282) i 1253 at Lotussūtraen representerte buddhismens høyeste lære. Etter å ha innsett at ingen andre skoler under kamakuraperioden gjorde det samme, sang han Daimoku (Lovprisning av Lotussūtraen) til den oppadgående sol på Kiyosumi-fjellet den 28. april 1253, og proklamerte grunnleggelsen av en ny buddhistisk retning (Nichirenshū ニチレンシュウ).
Sanskritmanuskripter
[rediger | rediger kilde]
De bevarte manuskriptene på sanskrit av Lotussūtraen kan deles inn i tre kategorier, avhengig av de geografiske områdene hvor de ble oppdaget eller kopiert: Den nepalesiske gruppen, Gilgitgruppen og den sentralasiatiske gruppen.[12][13] Av disse er Gilgitgruppen den eldste. Manuskriptene fra Gilgit dateres til mellom det 6. og 8. århundre e.Kr.[12]
Kashgarmanuskriptet eller Khotanmanuskriptet
[rediger | rediger kilde]Navn
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Kashgar og kongedømmet Khotan
Et av manuskriptene på sanskrit kalles «Kashgarmanuskriptet».[14][15] Det er blitt datert forskjellig, av ulike orientalister, fra det 5. til det 10. århundre e.Kr.[16][17][18][19]
Benevnelsen «Kashgarmanuskriptet» skyldes professor Lokesh Chandra (1927–), som i 1976 var redaktør av en publisert faksimileutgave av manuskriptet.[20] Den samme benevnelsen ble brukt av Dr. Hirofumi Toda (1936–) ved universitetet i Tokushima da han i januar 1981 publiserte en romanisering av teksten.[21]
En australsk-tysk spesialist på khotanesisk, Dr. R. E. Emmerich (1937–2001), brukte i 1978 benevnelsen «Khotanmanuskriptet»,[19] basert på det faktum at manuskriptets skribent, så vel som oppdragsgiverne, var fra oasebyen Khotan.[22] Denne byen var sete for det buddhistiske kongedømmet Khotan langs silkeveien.
Spredt på seks forskjellige steder i verden
[rediger | rediger kilde]«Kashgarmanuskriptet» er ikke bevart intakt. Det består av 447 bevarte folioer, mens 12 folioer er gått tapt.[23] Folioene er heller ikke samlet på et sted, men er spredt på seks forskjellige steder i verden.[23] I begynnelsen var man ikke klar over at dette var et og samme manuskript. Dette var en erkjennelse som kom gradvis.[19]
Størstedelen av manuskriptet, 396 folioer, er oppbevart i Petrovskijsamlingen, som er en del av den sentralasiatiske manuskriptsamling til det russiske vitenskapsakademi, Institutt for orientalske studier i St. Petersburg.[24] I Kerns oversettelse av Lotussūtraen fra 1884[1] er disse folioene delvis brukt som grunnlag;[24] de avsnittene som det gjelder i Kerns oversettelse, er merket med bokstaven «O» i romaniseringen til Toda. Kerns oversettelse av manuskriptet var begrenset, og inneholdt flere unøyaktigheter.[24]
Mesteparten av manuskriptet, 281 av folioene i St. Petersburg,[25] ble ervervet av Nikolaj Fyodorovitsj Petrovskij (1837–1908) i 1893 eller tidligere.[a][19] Folioene stammet fra et område i nærheten av byen Kashgar – en sagnomsust by som ligger ved den vestre randen av Taklamakanørkenen i Tarimbekkenet, og det er dette som har gitt manuskriptet dets navn. Ytterligere 115 folioer stammer fra andre oppdagelsesreisende, og har kolofoner etter kapitlene 2, 5 og 15 som er skrevet i Khotan.[17][25] I Petrovskijsamlingen er de sistnevnte slått sammen med de første 281 folioer, slik at det totale antallet er 396.[25]
Fra 1. juni 1882 til august 1903 var Petrovskij generalkonsul for det russiske keiserdømme i Kashgar.[19] Som russisk generalkonsul var han direkte involvert i «det store spillet». Dette var en rivalisering og konflikt mellom det britiske imperiet og det russiske keiserdømme, som dreide seg om kontrollen over Sentral-Asia. Han var mer eller mindre i konflikt med den britiske generalkonsulen i Kashgar, George Macartney (1867–1945).[27] Macartney var generalkonsul fra 1890 til 1918, og fra 1899 til 1902 var Petrovskij og Macartney ikke på talefot med hverandre.[27][28] Petrovskij var også manuskriptsamler, og hans samling omfattet tekster i tokariske språk og flere andre sjeldne dialekter. Den eksakte lokalitet i Kashgar-området hvor de aktuelle manuskriptfolioene ble ervervet, er imidlertid ukjent.[19]
40 folioer befinner seg i Steinsamlingen i British Library. De ble bragt til England av den ungarske orientalisten Sir Marc Aurel Stein (1862–1943).[24][29]
9 folioer ble bragt til Tyskland av Emil Trinkler (1896–1931) og befinner seg i Trinklersamlingen i Staatsbibliotek der Stiftung Preussischer Kulturbesitz zu Berlin (tidligere i Marburg).[24] Disse ni folioene («Marburgerfragmentene») er blitt studert i detalj av den tyske indologen Heinz Bechert (1932–2005).[30]
Den nevnte generalkonsulen George Macartney kjøpte fire folioer i Kashgar, som i 1910 ble presentert for Asiatic Society.[27] Folioene befinner seg i dag i Hoernlesamlingen i India Office Records, som er en del av British Library i London (MSS. No.148, SA.22-25, Fol. Nos. 253-254, 259-260).[24] Orientalisten Augustus Hoernle (1841–1918) skrev følgende om dem: «Fragmentene ble sagt av Sir G. Maccartney å ha blitt kjøpt av ham fra Badruddin, Aksakal av Khotan, som selv hadde kjøpt dem av «skattejegere», men han kunne ikke gi noen informasjon om deres nøyaktige funnsted. I det store og hele er det sannsynlig at de er en del av et utbytte fra gravinger av skattesøkere i ruinene av Khadalik».[15][31] De fire folioene i Hoernlesamlingen ble studert gjennomgående av den tyske indologen Heinrich Lüders (1869-1943).[32]
Et fragment av en folio befinner seg i Ellsworth Huntington papers (series XV, box 3, folder 6) i Sterling Memorial Library ved Yale University i New Haven, Connecticut, USA.[24][33]
Toda hevdet at 6 folioer befinner seg i Ōtanisamlingen i Lüshunmuséet i Dalian i provinsen Liaoning i Kina[19] (store deler av den øvrige Ōtanisamlingen er flyttet til det kinesiske nasjonalbiblioteket i Beijing).[24] Dette er ikke riktig. Det er i virkeligheten syv folioer på dette muséet.[19] De ble ervervet i Khotan i 1912 av greve Ōtani Kōzui (1876–1948), den 22. abbed av Jōdo Shinshū-klosteret Nishi Honganji i Kyōto.[19] I 1999 publiserte Frederick de Jong (1944–) en faksimileutgave med romanisert tekst av alle syv fragmentene.[34]
Det er denne kombinasjonen av flere manuskripter som utgjør «Kashgarmanuskriptet»:[35]
| Forkortelse | Antall folioer | Samling |
|---|---|---|
| Kash/O | 396 (281+115) |
Petrovskijsamlingen i St. Petersburg |
| Kha | 40 | Steinsamlingen, British Library |
| 9 | Trinklersamlingen i Berlin | |
| Hoernle | 4 | Hoernlesamlingen i Indian Office Library, London |
| Mangler | 12 | |
| «F» | 1 | Ellsworth Huntington papers ved Yale University (fragment) |
| 7 | Ōtanisamlingen i Beijing |
Ordnet etter folionummer gir dette følgende sammensetning:[23]
| Folio nr | Samling |
|---|---|
| 1–2 | Mangler |
| 3–243 | Petrovskijsamlingen |
| 244–252 | Trinklersamlingen |
| 253–254 | Hoernlesamlingen |
| 255 | Petrovskijsamlingen |
| 256–258 | Steinsamlingen |
| 259–260 | Hoernlesamlingen |
| 261–281 | Petrovskijsamlingen |
| 282 | Stein- og Huntingtonsamlingen |
| 283–311 | Petrovskijsamlingen |
| 312–320 | Mangler |
| 321–326 | Petrovskijsamlingen |
| 327–348 | Steinsamlingen |
| 349–359 | Petrovskijsamlingen |
| 360 | Steinsamlingen |
| 361–366 | Petrovskijsamlingen |
| 367–368 | Ōtani- og Steinsamlingen |
| 369 | Ōtani-, Petrovskij- og Steinsamlingen |
| 370-373 | Ōtani- og Steinsamlingen |
| 374-378 | Petrovskijsamlingen |
| 379 | Mangler |
| 380 | Petrovskij- og Steinsamlingen |
| 381-384 | Steinsamlingen |
| 385-446 | Petrovskijsamlingen |
| 447 | Steinsamlingen |
| 448-459 | Petrovskijsamlingen |
Skrifttype og datering
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Guptaskrift
Manuskriptet er skrevet i vertikal guptaskrift – av enkelte kalt «sørturkestanisk brāhmīskrift».[36] Guptaskriften utviklet seg fra det 4. til det 6. århundre e.Kr. og fantes i form av den vertikale (gupta A), den kursive (gupta B) og den sene guptaskrift.[36] Den vertikale typen var ubredt i det sørlige og østlige Turkestan.[36]
Det er ikke mulig å datere dette manuskriptet nøyaktig, og forskjellige dateringer er foreslått. Den russiske indologen Sergej Oldenburg (1863–1934) daterte manuskriptet til det 5. århundre, basert på en paleografisk analyse.[16] I 1927 mente N. D. Mironov at lignende forhold peker mot det 7. århundre e.Kr.[17] Den Nichirenbuddhistiske legmannsbevegelsen Sōka Gakkai på sin side daterer teksten til det 8. århundre.[18] I et brev datert 30. juni 1980 skrev den allerede nevnte spesialisten på det østiranske språket khotanesisk, Dr. R. E. Emmerich, at –[19]
Jeg er enig med deg i at Khotanmanuskriptet (som han kalte det) av Sdps (Lotussūtraen), skal dateres til det niende, eller mer sannsynlig, det tiende århundre. Denne formelle skrifttype ble brukt i flere århundrer, men språket i de khotanesiske kolofonene er senere khotanesisk av den typen som er daterbar til det niende og det tiende århundre. Den varianten av kursiv skrift som er brukt i den siste kolofon, er en sterk indikasjon på en datering til det tiende århundre.
Ifølge Dr. R. E. Emmerich blomstret mahāyānabuddhismen i Khotan i det 9. og det 10. århundre,[22] og han betraktet «Khotanmanuskriptet» (som han kalte det), som en avart av Lotussūtraen som ble brukt av khotanesere i den nevnte tidsperioden.[22] Tekster som «Kashgarmanuskriptet» var svært populære blant den khotanesiske befolkningen. Dette blir bekreftet av en oppsummering av Lotussūtraen på khotanesisk,[37] og i en av strofene i Boken om Zambasta.[38] Navnet på denne sūtra forekommer også i Profetien om Li-Landet (Li yul lun-bstan-pa), en tibetansk tekst i Tengyur som beskriver den buddhistiske religiøse historie til Khotan, og gir en kronologisk liste over klostre og 56 generasjoner av konger:[39]
Khotanesiske kolofoner
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Khotanesisk
Manuskriptet ble skrevet i Khotan etter forespørsel fra en innflytelsesrik lokal familie. De hadde ansatt en skribent til å lage en kopi av en tekst som var bragt som gave til Kashgar av handelsmenn. Etter kapittel 27 (Anuparīndanā-Parivarta) finnes det på folio 459 (b1-9) en kolofon på khotanesisk som oppgir navnene til tekstens donatorer og deres gode relasjoner:[40]
| (459a7) | Tapt (omkring 30 akṣaras) |
| (459b1) | Tapt (omkring 30 akṣaras) |
| (459b2) | Tapt (omkring 30 akṣaras) |
| (459b3) | + + + + + + + + + + + + ] 800 / ttu namo saddharmapu[ṇḍarīkasūtra] |
| (459b4) | /1/ ]meri jsa haṃbrīhyä u pyaräna cu parilo tsuāmṃdä u kṣadai jala |
| (459b5) | /2/ [puñina jsa haṃbrīhyä u … jsa haṃbrīhyä u tti ru] puña pharṣaja+(na) haṃbrīhyä u jaraukulina cu pari |
| (459b6) | /3/ [lo tsue u … ] jsa u tti ru puña hīvī brātarä braṃgalaina cu parilo tsue u ha[ṃ] |
| (459b7) | /4/ [ … ] u tti ru puña haṃtsa hvārakä saṃduṣṭi jsa haṃbrīhyä cu pa |
| (459b8) | /5/ [rilo tsue …] haṃbrīhyä u dvīrä jalottamä jsa u dvīrä śikṣamāñä cu parilo |
| (459b9) | /6/ [tsue …] budasaṃgäna u haṃtsa vinayä jsa u <haṃ>tsa pūrä nerä jalārrjunāṃñä jsa |
| (459b10) | /7/ [… brā](ta)rä dattakäna u haṃtsa brātarä vikrraṃna u hvārakä dhaṃrmakä jsa u hvā |
| (459b11) | /8/ [rakä … u tti ru puña biśyau hayū]nyau jsa u biśyau busvāryau jsa haṃbrīhyä u biśyau ysanyau jsa |
H. W. Bailey har gitt følgende oversettelse av kolofonen:[37][41]
Med moderen deler jeg [dyden] og med faren, som har reist til den andre verden, og med ektemannen Jala[puña deler jeg og … med … deler jeg og deretter] deler jeg dyden med Pharṣaja + og Jaraukulina, som [har reist] til den andre [verden og … ] og deretter deler jeg dyden med min egen bror Braṃgalaka, som har reist til den andre verden, og jeg del[er … ] og deretter deler jeg dyden med min søster Saṃduṣṭā (sanskrit: Santuṣṭā), som har reist til den andre [verden … ] og med datter Jalottamā og datteren Śikṣamāṇī, som [har reist] til den andre verden [ … ] Buddhasaṃgha og med Vinaya og sammen med sønnens kone Jalārrjuñānī [ … bro]ren Dattaka og sammen med broren Vikrama og søsteren Dharmakā og søs[teren … og deretter] deler jeg [dyden med alle venner og sammen med alle medlemmer av husholdet og med alle slektninger.
Verken Toda eller Hinüber har gitt noen forklaring på tallet 800, som forekommer først i kolofonen.[42] Man kunne fristes til å tro at 800 er en datering, men dette benektes av Hinüber.[42] Videre kunne man tro at dette representerte sidetall, men det er sjeldent at slike tall overskrider 500.[42] Et unntak er i fragmenter av mūlasarvāstivādavinaya som er oppdaget i Gilgit, og hvor tallet 500 opptrer.[43] Tallet 500 representerer i dette tilfelle sidetall.[43] I slutten av folio 360 kan vi lese at «den tredje fjerdedel [av manuskriptet] er avsluttet» (tṛtīyaś caturbhāgaḥ samāpta).[42] Den fjerde og siste fjerdedelen, hvor den avsluttende kolofonen finnes, inneholder bare 97 sider eller folioer.[42]
Så kunne man foreslå at tallet 800 angir antall vers (ślokas) eller stavelser (akṣaras).[42] I kolofonen til mahāvastu fra Lokottaravādaskolen forekommer således tallet 25 000: «Denne boken overskrider 25 000 ślokas» (granthapramāṇaṃ śloka 25 000).[42] Den siste fjerdelen av «Kashgarmanuskriptet» omfatter imidlertid 40 740 vers og 1 273 stavelser,[41] og totalt inneholder manuskriptet 6 100 vers og 192 360 stavelser.[42] Vi kan derfor fastslå at tallet 800 verken angir sidetall, vers eller stavelser.[41]
Enda en mulighet er at «800» hentyder til prisen eller den betalingen som skribenten har fått for å skrive ned manuskriptet.[41] Det sistnevnte har nemlig i sjeldne tilfeller forekommet i et kloster i Lai Hin i Lampang-provinsen i det nordløstlige Thailand.[44] Hinüber ville imidlertid verken bekrefte eller benekte at tallet 800 refererer til manuskriptets pris.[44]
22 av de 28 kapitlene i «kashgarmanuskriptet» har små kolofoner heftet til kapitlene; unntaket er de seks kapitlene 6–11. Kolofonene beskriver dydene, delt av familien og deres slektninger, som ble oppnådd ved å la en skribent lage en ny kopi av Lotussūtraen.
Farhād-Bēg manuskriptet
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Farhād-bēg-yailaki
Fragmenter av et annet manuskript stammer fra de sandgravde ruinene av Farhād-bēg-yailaki i nærheten av Khadaliq.[45] Området er et arkeologisk funnsted, om lag 600 km øst for byen Khotan, og tilhørte kongedømmet Khotan. Farhād-Bēg manuskriptet, som det kalles, ble oppdaget mellom 1906 og 1908 av arkeologen Sir Marc Aurel Stein under hans andre ekspedisjon i Øst-Turkestan.[45] Manuskriptet befinner seg i India Office Records (et arkiv i British Library), hvor det har nummereringen F ii. 7.[45] I 1949 publiserte Giei Honda og Jōjun Deguchi en faksimileutgave av manuskriptet.[46] I 1981 publiserte professor Hirofumi Toda, en latinisering av teksten.[21]
Det skiller seg «Kashgarmanuskriptet» blant annet ved at skriften er guptaskrift av kursiv type.[45] Manuskriptet er vanskelig å datere, men N.D. Mironov daterte skriften til det femte eller begynnelsen av det sjette århundre.[47] Toda mente at det hørte hjemme i samme periode som R. E. Emmerich daterte «Kashgarmanuskriptet», det vil si det 9. eller 10. århundre, eller litt tidligere.[45]
Manuskriptet består av 33 blader på papir, som er nummererte 5–37 på baksiden, og to fragmenter av folioene 38 og 39. De to sistnevnte tilhører muligens andre bind av manuskriptet. Det fragmentariske manuskriptet inneholder kapitlene 11–14, og begynnelsen av kapittel 15.[45]
Teksten i manuskriptet viser sterke likheter med den vi finner i «Kashgarmanuskriptet».[45] En nevneverdig sak er at det mangler kapittel 12 om Devadatta; også manuskriptene fra Gilgit og Nepal og den tibetanske oversettelsen mangler dette kapittelet.[45] I året 406. e.Kr. oversatte Kumārajīva, en sentralasiatisk munk fra kongedømmet Kucha, Lotussūtraen til kinesisk under tittelen Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經). Oversettelsen bestod av 7 kapitler og 27 bokruller, og var basert på en sanskritoriginal laget av silke fra Khotan. Under sine reiser i årene 399–414 e. Kr. oppdaget Făxiăn et ekstra kapittel i Turfan; dette var kapittelet om Devadatta og han bragte teksten til Jiankang hvor han fikk den oversatt. Dette kapittel ble deretter tilføyd Kumārājīva’s oversettelse som det nye kapittel 12.[48]
Manuskriptet fra Khadaliq
[rediger | rediger kilde]
Et fragmentarisk manuskript ble oppdaget i Khadaliq, ca. 100 km øst for Khotan. Dets fragmenter befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Berlin, i det Statlige museum for Etnologi i München, og i British Library i London.
En oppdatert gjennomgang og forskning ble gitt av Klaus Wille i 2000.[49]
I 1981 publiserte Professor Hirofumi Toda, en latinisering av teksten til manuskriptene av Lotussūtraen fra Khadaliq.
Sentral Asiatiske manuskripter i Kinas Lushun-museum
[rediger | rediger kilde]Ytterligere fem fragmentariske sanskrit-manuskripter fra Sentral Asia – daterte til mellom det 5. århundre og det 10. århundre, er oppbevarte i Kinas Lushun-Museum. Tre av dem er blant de eldste bevarte eksemplarer, og stemmer overens med er Kumārājīva’s oversettelse til kinesisk i året 406 e.Kr.
Lotussūtraen i Gilgit-manuskriptene
[rediger | rediger kilde]Gilgit-manuskriptene, som i juli 1931 ble oppdaget av Aurel Stein i en stupa ved Gilgit i Kashmir, er paleografisk daterte til henholdsvis det 5. århundre eller det 6. århundre. De er skrevet i en variant av Gupta-skriften, som er blitt kalt henholdsvis Gilgit-skriften og Gilgit / Bāmyan skriften. I 1947 ble de flyttet fra Srinagar til National Archives, New Delhi. Lotussūtraen befinner seg i følgende folier av denne tekst-samlingen:
- 10 linjers manuskript, del 9, folioene 2785-2812
- 8 linjers manuskript, del 9 folioene 2813-2908
- 8 linjers manuskript, del 10, folioene 2909-3052
- 9 linjers manuskript, del 10, folioene 3053-3120
- 11 linjers manuskript, del 10, folioene 3121-3216
- 10 linjers manuskript, del 10, folioene 3217-3220
Manuskript-fragmenter fra Bāmiyan
[rediger | rediger kilde]I 1998 oppdaget Dr. Klaus Wille og Matsuda Kazunobu fragmenter av tre sanskrit-manuskripter av Lotussūtraen i Martin Schøyen-samlingen i Norge.[50] Et manuskript var blitt skrevet på bjørkebark, mens to andre (5-linjers og 6-linjers) hadde vært skrevet på palmeblader. Den opprinnelige folio i 5 linjers palmeblads-manuskriptet var 40 x 3-3,5 cm.
Skriften er av såkalt Gilgit / Bāmiyan I type, og er eldre enn skriften i Gilgit-manuskriptene.
Fragmentene tilhører kapitlene 1 (6-linjers), 2 (5-linjers og bjørkebark), 3 (5-linjers, 6-linjers og bjørkebark), 8, 10, 13 og 14 (bjørkebark), 18 (5-linjers), 20 (bjørkebark), 22 (5-linjers og bjørkebark), 23, 25 og 27 (bjørkebark).
Noen fragmenter stemmer overens med Kashgar-manuskriptet, andre med både Kashgar og Gilgit manuskriptene, mens to fragmenter av kapittel 1 har unike gjengivelser av teksten.
Sanskrit-manuskripter fra Nepal
[rediger | rediger kilde]De fleste bevarte sanskrit-utgavene av Lotussūtraen, stammer fra Nepal. Tre av dem – No. 4-21, No. 3-678 og No. 5-144, befinner seg i National Archives of Nepal i Katmandu. Manuskript No. 4-21 er et komplett manuskript fra det 11. århundre eller det 12. århundre, som ifølge orientalistene er en kopi av en svært gammel tekst.
Ni manuskripter (No. 408 – 415) befinner seg i University of Tokyo General Library (Toyo Bunko) i Tokyo, Japan. Ms no 414 er datert år 1070, og ble bragt til Tibet av Japaneren Ekai Kawaguchi, som besøkte Nepal i 1899. Det ble overført til Toyo Bunko i 1916.
Oppsummering
[rediger | rediger kilde]| Kapittel | Kashgar | Farhād-Bēg | Gilgit | Bāmiyan | Kern | Tibetansk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | निदान परिवर्तः Nidāna parivartaḥ Introduksjon |
1 | 1 | 1 | 1 | |
| 2 | उपायकौस्हल्य परिवर्तः Upāyakauśalya parivartaḥ Kyndige midler |
2 | 2 | 2 | 2 | |
| 3 | उपमा परिवर्तः Upamā parivartaḥ En lignelse |
3 | 3 | 3 | 3 | |
| 4 | अधिमुक्ति परिवर्तः Adhimukti parivartaḥ Disposisjon |
4 | 4 | 4 | ||
| 5 | औषधि परिवर्तः Auṣadhi parivartaḥ Medisinske planter |
5 | 5 | 5 | ||
| 6 | स्ह्रावकव्याकरण परिवर्तः Śrāvakavyākaraṇa parivartaḥ Profetien om Śrāvakaenes fremtid |
6 | 6 | 6 | ||
| 7 | पूर्वयोग परिवर्तः Pūrvayoga parivartaḥ Urgammel devosjon |
7 | 7 | 7 | ||
| 8 | पन्छार्हन्तभिक्षुस्हतव्याकरणा परिवर्तः Pañchārhantabhikṣushatavyākaraṇā parivartaḥ Profetien for de 500 disipler |
8 | 8 | 8 | 8 | |
| 9 | व्याकरणा परिवर्तः Vyākaraṇā parivartaḥ Profetien [om Ânanda, Rahula og de to tusen munker] |
9 | 9 | 9 | ||
| 10 | धर्मभाणक परिवर्तः Dharmabhāṇaka parivartaḥ Forkynneren av Dharma |
10 | 10 | 10 | 10 | |
| 11 | स्तूपसंदर्स्हन परिवर्तः Stūpasaṃdarśana parivartaḥ Tilsynekomsten av en stūpa |
11 | 11 | 11 | 11 | |
| 12 | देवदत्त परिवर्तः Devadatta parivartaḥ Om Devatatta |
|||||
| 13 | उत्साहन परिवर्तः Utsāhana parivartaḥ Oppmuntring til å begynne |
12 | 12 | 12 | 12 | |
| 14 | सुखविहार परिवर्तः Sukhavihāra parivartaḥ Fredfullt liv |
13 | 13 | 13 | 13 | 13 |
| 15 | पृथिवीसमुद्गतबोधिसत्त्व परिवर्तः Pṛthivīsamudgatabodhisattva parivartaḥ Tilsynekomsten av bodhisattvaene fra jorden |
14 | 14 | 14 | 14 | 14 |
| 16 | तथागतायुष्प्रमाण परिवर्तः Tathāgatāyuṣpramāṇa parivartaḥ Livsvarigheten til Tathāgatā |
15 | 15 | 15 | 15 | |
| 17 | पुण्यपर्यायनिर्देस्ह परिवर्तः Puṇyaparyāyanirdeśa parivartaḥ Om forskjellige former for dyder |
16 | 16 | 16 | ||
| 18 | अनुमोदनापुण्यनिदर्स्हन परिवर्तः Anumodanāpuṇyanidarshana parivartaḥ Dydene å akseptere med glede |
17 | 17 | 17 | ||
| 19 | धर्मभाणकानृस्हंस परिवर्तः Dharmabhāṇakānṛśaṃsa parivartaḥ Dydene til en religiøs lærer |
18 | 18 | 18 | 18 | |
| 20 | सदापरिभूत परिवर्तः Sadāparibhūta parivartaḥ Bodhisattvaen som aldri baktaler andre |
19 | 19 | 19 | ||
| 21 | तथागथ ऋद्ध्याभिसंस्कार परिवर्तः Tathāgatha ṛddhyābhisaṃskāra parivartaḥ Fødselen av de overnaturlige kreftene til Tathāgatha |
20 | 20 | 20 | 20 | |
| 22 | धारणि परिवर्तः Dhāraṇi parivartaḥ Magiske formularer |
21 | 21 | 21 | ||
| 23 | भैषज्यरापूर्वयोग परिवर्तः Bhaiṣajyarāpūrvayoga parivartaḥ Den urgamle devosjon overfor Bhaiṣajyarā |
22 | 22 | 22 | 22 | |
| 24 | गग्ददस्वर परिवर्तः Gagdadasvara parivartaḥ Bodhisattvaen Vidunderlig lyd |
23 | 23 | 23 | 23 | |
| 25 | समन्थमुख परिवर्तो नामावोकितेस्ह्वरविकुर्वण परिवर्तः Samanthamukha parivarto nāmāvokiteśvaravikurvaṇa parivartaḥ Den allsidede ene, med en beskrivelse av Avokiteshvaras transformasjoner |
24 | 24 | 24 | ||
| 26 | स्हुभवियूहराजपूर्वयोग परिवर्तः Śubhaviyūharājapūrvayoga parivartaḥ Den urgamle dyrkelsen av Śubhaviyūharāja |
25 | 25 | 25 | 25 | |
| 27 | समन्थभद्रद्र्त्साहन परिवर्तः Samanthabhadradrôtsāhana parivartaḥ Oppmuntring av Samanthabhadra |
26 | 26 | 26 | ||
| 28 | अनुपरीन्दना परिवर्तः Anuparīndanā parivartaḥ Lovens tidsperiode |
27 | 27 | 27 | 27 |
Den tibetanske oversettelsen
[rediger | rediger kilde]
På tibetansk er tittelen «mahāyānasūtraen ved navn den hvite lotusblomstens gode lov» (དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, dam pa’i chos pad ma dkar po zhes bya ba theg pa chen po’i mdo) eller bare «den hvite lotusblomstens gode lov» (དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam pa'i chos pad ma dkar po).[51] Originalen var et sanskrit-manuskript fra Nepal. Oversettelsen til tibetansk ble foretatt under regjeringstiden til Kong Trisong Detsen (742–796) og Kong Ralpacan (815–838) ved klosteret Samye. Oversettelsen ble gjort av tibetaneren Nanam Yeshé Dé (སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་, sna nam zang ye shes sde, 730–805), også kalt Guru Rinpoche (en disippel av Padmasambhava) og den indiske panditen Surendrabodhi. Nanam Yeshé Dé oversatte totalt 376 tekster og skrev selv tre tekster på tibetansk. Surendrabodhi, som ikke kom til Tibet før Ralpacan's regjeringstid, oversatte 43 tekster.[52]
I den tibetanske buddhistiske kanon befinner Lotussūtraen seg i tekstsamlingen Kanguyr hvor den er nummerert som Toh. 113. «Tōh.» (Tōhoku) refererer til katalogene over tibetanske buddhistiske skrifter ved universitetet i Tōhoku som ble publisert av Hukuju Ui[53] og Yensho Kanakura.[54] I Degé (eller Derge) Kangyur (སྡེ་དགེ བཀའ་འགྱུར) fra 1733 er den tekst nr 114, den utgjør bind nr 51 (ja, ཇ), folioene 1b.1–180b.7, og befinner seg i «den generelle sūtraseksjonen» (མདོ་སྡེ།, mdo sde) som i seg selv er en underavdeling av sūtraseksjonen (མ, mdo).[55]
Mellom 1600 og 1629 ble den tibetanske versjonen oversatt til mongolsk av mongolske buddhistmunker.
I den utgaven av Lotussūtraen som finnes bevart i Stokpalassets Kangyur, så vel som i Degé, Narthang, Lhasa Kanguyr, finnes det 5 avslutningsvers i kapittel 24 som ikke er bevart andre steder. De finnes ikke i de versjonene som er bevart i Yongle, Lithang, Kangxi eller Choné Kangyur. De finnes heller ikke i utgaver på sanskrit eller i noen av de kinesiske oversettelsene. Versene beskriver bodhisattva Avalokiteśvara i relasjon til Sukhāvatī, det rene vestlige land, og hans fremtidige buddhaskap:
På den venstre eller høyre siden av guiden Amitābha holder han en vifte og han vifter ham. Og gjennom den samādhi som ligner på en illusjon går han til alle eksistensplan og gir gaver til alle jinaer.
I den vestlige retningen, i kilden til glede, finnes det uforgjengelige landet Sukhāvatī. Der dveler guiden Amitāyus, den som lederen av vesener.
Der er ingen forførende personer som kommer til syne der, og der er absolutt ingen kvaliteter av bedrag. Sønnene av jinaene blir født der mirakuløst, sittende på uforgjengelige lotuser.
Denne guiden Amitāyus sitter på en løvetrone i midten av en nydelig, uforgjengelig lotus, og han er vakker som et sal-tre.
Der er ingen av de tre eksistensplan som ligner på denne guiden av verden. de som hører navnet Avalokiteśvara, deres meritter vil være ufattelige.
| Kapittel/ Seksjon |
Tittel[b] | Bampo/ Kapittel |
Bind/Folio |
|---|---|---|---|
| Tittelen | a1 | Bind 51 (ཇ), folio 1b.1 | |
| Forfatterens hyllest | a1 | Bind 51 (ཇ), folio 1b.2 | |
| S1[c] | བམ་པོ་དང་པོ། bam po dang po/ Første bampo |
s1 | Bind 51 (ཇ), folio 1b.1-12b.4 |
| 1. | གླེང་གཞིའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་སྟེ་དང་པོ། gleng gzhi'i le'u zhes bya ste dang po/ Introduksjon |
b1 | Bind 51 (ཇ), folio 1b.1-12b.4 |
| S2 | བམ་པོ་གཉིས་པ། bam po gnyis pa/ Andre bampo |
s2 | Bind 51 (ཇ), folio 12b.4-24b.5 |
| 2. | ཐབས་ལ་མཁས་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་སྟེ་གཉིས་པ། thabs la mkhas pa'i le'u zhes bya ste gnyis pa/ Kyndige midler |
b2 | Bind 51 (ཇ), folio 12b.4-24b.5 |
| S3 | བམ་པོ་གསུམ་པ། bam po gsum pa/ Tredje bampo |
s3 | Bind 51 (ཇ), folio 24b.5-46b.4 |
| 3. | དཔེའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་སྟེ་གསུམ་པ། dpe'i le'u zhes bya ste gsum pa/ Lignelsen |
b3 | Bind 51 (ཇ), folio 24b.5-39a.4 |
| 4. | མོས་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཞི་པ། mos pa'i le'u zhes bya ba ste bzhi pa/ Aspirasjonen |
b4 | Bind 51 (ཇ), folio 39a.4-46b.4 |
| S5 | བམ་པོ་ལྔ་པ bam po lnga pa Femte bampo |
s4 | Bind 51 (ཇ), folio 46b.4-59a.1 |
| 5. | སྨན་གྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ལྔ་པ། sman gyi le'u zhes bya ba ste lnga pa/ Urter |
b5 | Bind 51 (ཇ), folio 46b.4-54b.6 |
| 6. | ཉན་ཐོས་ལུང་བསྟན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་དྲུག་པ། nyan thos lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste drug pa/ Profetier om Śrāvakaene |
b6 | Bind 51 (ཇ), folio 54b.6-59a.1 |
| S6 | བམ་པོ་དྲུག་པ། bam po drug pa/ Sjette bampo |
s6 | Bind 51 (ཇ), folio 59a.1-88b.6 |
| 7. | སྔོན་གྱི་སྦྱོར་བའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བདུན་པ། sngon gyi sbyor ba'i le'u zhes bya ba ste bdun pa/ Fortiden |
b7 | Bind 51 (ཇ), folio 59a.1-75a.5 |
| 8. | དགེ་སློང་ལྔ་བརྒྱ་ལུང་བསྟན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བརྒྱད་པ། dge slong lnga brgya lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste brgyad pa/ Profetiene for de fem hundre munkene |
b8 | Bind 51 (ཇ), folio 75a.5-80b.2 |
| 9. | ཀུན་དགའ་བོ་དང་སྒྲ་གཅན་ཟིན་དང་དགེ་སློང་ཉིས་སྟོང་ལུང་བསྟན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་དགུ་པ། kun dga' bo dang sgra gcan zin dang dge slong nyis stong lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste dgu pa/ Profetiene for Ānanda, Rāhula og totusen munker |
b9 | Bind 51 (ཇ), folio 80b.2-83b.5 |
| 10. | ཆོས་སྨྲ་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་པ། chos smra pa'i le'u zhes bya ba ste bcu pa/ Dharmabhāṇakaene |
b10 | Bind 51 (ཇ), folio 83b.5-88b.6 |
| S8 | བམ་པོ་བརྒྱད་པ bam po brgyad pa Åttende bampo |
s8 | Bind 51 (ཇ), folio 88b.6-103b.3 |
| 11. | མཆོད་རྟེན་བསྟན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་གཅིག་པ། mchod rten bstan pa'i le'u zhes bya ba ste bcu gcig pa/ Tilsynekomsten av stūpaen |
b11 | Bind 51 (ཇ), folio 88b.6-100b.7 |
| 12. | སྦྲོ་བར་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་གཉིས་པ། sbro bar bya ba ste bcu gnyis pa/ Resolusjoner |
b12 | Bind 51 (ཇ), folio 100b.7-103b.3 |
| S9 | བམ་པོ་དགུ་པ bam po dgu pa Niende bampo |
s9 | Bind 51 (ཇ), folio 103b.3-117b.7 |
| 13. | བདེ་བར་གནས་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་གསུམ་པ། bde bar gnas pa'i le'u zhes bya ba ste bcu gsum pa/ Om å dvele i glede |
b13 | Bind 51 (ཇ), folio 103b.3-110b.6 |
| 14. | བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའ་ས་རུམ་ནས་འཐོན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་བཞི byang chub sems dpa' sa rum nas 'thon pa'i le'u zhes bya ba ste bcu bzhi Bodhisattvaene som kommer opp av jorden |
b14 | Bind 51 (ཇ), folio 110b.6-117b.7 |
| S10 | བམ་པོ་བཅུ་པ bam po bcu pa Tiende bampo |
s10 | Bind 51 (ཇ), folio 118a.1-132a.5 |
| 15. | དེ་བཞིན་གཤེགས་པའི་སྐུ་ཚེའི་ཚད་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅོ་ལྔ་པ། de bzhin gshegs pa'i sku tshe'i tshad kyi le'u zhes bya ba ste bco lnga pa/ Levetiden til Tathāgata |
b15 | Bind 51 (ཇ), folio 118a.1-122b.4 |
| 16. | བསོད་ནམས་ཀྱི་རྣམ་གྲངས་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་དྲུག་པ། bsod nams kyi rnam grangs kyi le'u zhes bya ba ste bcu drug pa/ Graden av dyder |
b16 | Bind 51 (ཇ), folio 122b.4-128b.7 |
| 17. | རྗེས་སུ་ཡི་རང་བའི་བསོད་ནམས་བསྟན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་བདུན་པ། rjes su yi rang ba'i bsod nams bstan pa'i le'u zhes bya ba ste bcu bdun pa/ Om å undervise i dyden av glede |
b17 | Bind 51 (ཇ), folio 128b.7-132a.5 |
| S11 | བམ་པོ་བཅུ་གཅིག་པ། bam po bcu gcig pa/ Ellevte bampo |
s11 | Bind 51 (ཇ), folio 132a.5-146b.7 |
| 18. | སྐྱེ་མཆེད་དྲུག་རྣམ་པར་དག་པའི་ཕན་ཡོན་གྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅོ་བརྒྱད་པ། skye mched drug rnam par dag pa'i phan yon gyi le'u zhes bya ba ste bco brgyad pa/ Fordelen av renheten til de seks āyatanas |
b18 | Bind 51 (ཇ), folio 132a.5-139a.6 |
| 19. | རྟག་ཏུ་བརྙས་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་དགུ་པ། rtag tu brnyas pa'i le'u zhes bya ba ste bcu dgu pa/ Sadāparibhūta |
b19 | Bind 51 (ཇ), folio 139a.6-143b.1 |
| 20. | དེ་བཞིན་གཤེགས་པའི་རྫུ་འཕྲུལ་མངོན་པར་འདུ་བྱེད་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་པ། de bzhin gshegs pa'i rdzu 'phrul mngon par 'du byed pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu pa/ Tathāgata’s mirakler |
b20 | Bind 51 (ཇ), folio 143b.1-146b.7 |
| S12 | བམ་པོ་བཅུ་གཉིས་པ། bam po bcu gnyis pa/ Tolvte bampo |
s12 | Bind 51 (ཇ), folio 146b.7-164a.6 |
| 21. | གཟུངས་སྔགས་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་གཅིག་པ། gzungs sngags kyi le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gcig pa/ Dhāraṇīer |
b21 | Bind 51 (ཇ), folio 146b.7-149b.1 |
| 22. | སྨན་གྱི་རྒྱལ་པོའི་སྔོན་གྱི་སྦྱོར་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་གཉིས་པ། sman gyi rgyal po'i sngon gyi sbyor pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gnyis pa/ Fortiden til Bhaiṣajyarāja |
b22 | Bind 51 (ཇ), folio 149b.1-158a.1 |
| 23. | སང་སང་པོའི་དབྱངས་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་གསུམ་པ། sang sang po'i dbyangs kyi le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gsum pa/ Gadgadasvara |
b23 | Bind 51 (ཇ), folio 158a.1-164a.6 |
| S13 | བམ་པོ་བཅུ་གསུམ་པ། bam po bcu gsum pa/ Trettende bampo |
s13 | Bind 51 (ཇ), folio 164a.6-180b.4 |
| 24. | སྤྱན་རས་གཟིགས་དབང་ཕྱུག་གི་རྣམ་པར་འཕྲུལ་བ་བསྟན་པ་ཀུན་ནས་སྒོའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་བཞི་པ། spyan ras gzigs dbang phyug gi rnam par 'phrul ba bstan pa kun nas sgo'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa bzhi pa/ Om å se alle steder: Undervisningen om miraklene til Avalokiteśvara |
b24 | Bind 51 (ཇ), folio 164a.6-169b.1 |
| 25. | རྒྱལ་པོ་དགེ་བ་བཀོད་པའི་སྔོན་གྱི་སྦྱོར་བའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་ལྔ་པ། rgyal po dge ba bkod pa'i sngon gyi sbyor ba'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa lnga pa/ Fortiden til kong Śubhavyūha |
b25 | Bind 51 (ཇ), folio 169b.1-175a.1 |
| 26. | ཀུན་ཏུ་བཟང་པོས་སྦྲོ་བར་བྱ་བའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་དྲུག་པ། kun tu bzang pos sbro bar bya ba'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa drug pa/ Samantabhadras oppmuntring |
b26 | Bind 51 (ཇ), folio 175a.2-179a.7 |
| 27. | ཡོངས་སུ་གཏད་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་བདུན་པ། yongs su gtad pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu bdun pa/ Den betrodde oppgaven |
b27 | Bind 51 (ཇ), folio 179a.7-180b.4 |
| Avsluttende seksjon | c1 | Bind 51 (ཇ), folio 180b.4-180b.7 | |
| Oversetterens kolofon | c2 | Bind 51 (ཇ), folio 180b.7 | |
Dharmarakṣas kinesiske oversettelse
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Dharmarakșas oversettelse av Lotussūtraen
Gamle kinesiske kataloger over sūtraer omtaler totalt 17 komplette og delvise kinesiske oversettelser av Lotussūtraen,[56] men bare tre komplette og en delvis oversettelse har blitt bevart.[13] Lotussūtraen ble første gang oversatt til kinesisk i året 255 e.Kr. av en indisk legmann.[57] Deretter ble en utgave med 28 kapitler oversatt av Dharmarakṣa i året 265 e.Kr.[57] Disse to oversettelsene har gått tapt, sammen med en tredje delvis oversettelse.[56]
Den fjerde kinesiske oversettelsen, og den eldste som er bevart, er fra året 286. e.Kr. Oversettelsen ble foretatt av Dharmarakṣa (竺法護, 223–316), og fant sted i byen Chang'an på Guānzhōngsletten i det som idag er provinsen Shaanxi i det sentrale Kina.[58] Dette var under regjeringstiden til keiser Sīmǎ Yán (司馬炎, 236–290) av det vestlige Jin-dynastiet, under æraen Tàikāng (太康, 280–289). Oversettelsen har tittelen Sūtraen om lotusblomstens korrekte lov (正法華經, Zhèng fǎhuā jīng) og består av 27 kapitler fordelt på 10 bokruller (chüan).[59][60] Den koreanske tittelen er Chŏng pŏphwa kyŏng (정법화경), på japansk kalles teksten Shō hokke kyō (ショウホウケキョウ) og på vietnamesisk kalles den Chánh pháp hoa kinh.[58]
I tekstsamlingen Tripitaka Koreana er den tekst nr 117 (bind 267–269) og ble inngravert på treplater i årene 1242-1243 e.Kr.,[60] i Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新脩大藏經, «Tripiṭaka publisert under æraen Taishō (大正)») befinner den seg i bind 9 som tekst nr 263,[59] i Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經, «kinesiske manuskripter i Tripiṭaka Sinica») befinner den seg i bind 15 som tekst nr 125[60] og i katalogen til Nanjo Bunyu (1849–1927) fra 1883, er den tekst nr 183.[61]
Originaltekst i prākritspråket gandhāri?
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Gandhāri og Dharmaguptaka
Som vi har sett, ble Lotussūtraen oversatt til tibetansk fra en sanskritoriginal som kom fra Nepal.[52] Også en av de kinesiske oversettelsene har et nepalesisk manuskript som basis.[52] Man kan fristes til å tro at originalene på sanskrit er «mer ekte», «mer verdifulle» og mer interessante enn kinesiske oversettelser. Som vi skal se, kan det motsatte være tilfelle. Lotussūtraen ble nemlig opprinnelig skrevet i et prākritspråk, og ikke sanskrit. Dharmarakṣa’s oversettelse er åtte århundrer eldre enn de bevarte manuskriptene fra Nepal. Den er også to århundrer eldre enn noen bevart versjon på sanskrit. Den er vårt eldste vindu inn i fortidens tåke som omgir Lotussūtraens opprinnelige form.
I Kina, Korea og Japan, har Dharmarakṣa’s oversettelse hatt en beskjeden rolle opp gjennom historien. Fokuset har vært på oversettelsen til Kumārājīva som ble foretatt omkring 120 år senere. Sistnevnte dannet basis for skolen Tiāntái i Kina, avleggeren Cheontae i Korea og skolene Tendai-shū og Nichiren-shū i Japan, og disse skolene skapte en betydelig eksegetisk tradisjon.[62] Dharmarakṣa’s oversettelse inneholder derimot ingen spesifikk eksegese i den kinesiske buddhistiske kanon.[63] Forklaringen er at Kumārājīva's oversettelse regnes som et litterært mesterverk, mens Dharmarakṣa's oversettelse inneholder en rekke oversettelsesfeil. Og lenge var årsaken til disse oversettelsesfeilene ikke forstått.
Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene Friedrich Weller (1889–1980) og Ernst Waldschmidt (1897–1985) 36 transkripsjoner av den 15. sutra av Dīrghāgama, som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen Cháng āhán jīng (長阿含經).[64][65] De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte Dàhuì jīng (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av Dīrghāgama.[66] Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra Gandhāra.[67] Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av Dharmaguptakavinaya (四分律, Ssŭ-fen lü),[68] refererer til messingen av arapacanaformularet,[69] og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i Kharoṣṭhī.[70] I 1962 fremsatte orientalisten Harold Walter Bailey (1889–1996) «Gandharihypotesen».[71] Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prākrit.
Hypotesen utropte gāndhāri til buddhismens lingua franca i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av orientalister som John Brough (1917–1984)[72] og Franz Bernhard (1931–1971).[73] Baily påviste at gāndhāri har påvirket khotanesisk og tokarisk,[74] og det finnes også elementer av gāndhāri i partisk og sogdisk.[75] I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av en buddhistisk tekstsamling skrevet i gāndhāri i det nåværende Afghanistan. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen dharmaguptaka, og stammet trolig fra et kloster i Nagarāhāra. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet Shànshàn ved den nordøstlige delen av Taklamakanørkenen, ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et sentralasiatisk «universalspråk», men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.
I 1992 publiserte den japanske orientalisten Seishi Karashima[76] ved Sōka-universitetet et tekststudium av samtlige kinesiske oversettelsene av Lotussūtraen.[3] Han sammenlignet dem med alle tilgjengelige versjoner på sanskrit og tibetansk.[3] Hans konklusjon var at Dharmarakșa oversatte et manuskript som var skrevet i et prākritspråk som var svært lik, eller identisk med gandhāri, og at forvekslinger mellom ord i prākrit og likelydende ord i sanskrit forårsaket oversettelsesfeil.[3]
Denne observasjonen førte til at Daniel Boucher i 1998 publiserte en detaljert analyse av prākritord som lå til grunn for Dharmarakșa's oversettelsen.[4]
Oversettelsesprosessen
[rediger | rediger kilde]
I året 518 e. Kr., under Liángdynastiet (梁, 502–557), forfattet bibliografen Sēngyòu (僧佑, 445–518) en katalog over datidens kinesiske buddhistiske kanon. Dens tittel er «Samlede nedtegnelser om dannelsen av Tripitaka» (出三藏记集, Chū sānzáng jì jí).[77] Katalogen inneholder to kolofoner til Dharmarakṣas oversettelse, og den første av dem gir en oppsummering av oversettelsesarbeidet:[78][79][d]
Det første vi bør merke oss er at Dharmarakṣa omtales som en Yuezhi (月支) fra den sentralasiatiske oasebyen Dúnhuàng langs Silkeveien. Hvilken etnisitet som Yuezhi tilhørte, og hvilket språk de snakket, er et omstridt tema sentralasiatisk historie.[82][f] Det er enighet om at Yuezhi var et gammelt urindoeuropeisk folk, men de lærde strides om hvilket indoeuropeisk språk de snakket. Det er enighet om at noen av dem snakket iranske språk,[83] men det har også vært foreslått at de snakket tokarisk.[84] Dharmarakṣas idiom (østiransk eller tokarisk) kan ha påvirket oversettelsen, fordi østlige iranske språk befant seg geografisk nærmere Gandḥārā.[82][g]
For det andre pågikk oversettelsesarbeidet i en multikulturell atmosfære; kolofonen nevner 13 deltagere ved navn, herav ti kinesere, en inder og en tokarier, ved siden av Dharmarakṣa selv.[82] Deres ulike språk, og ulike uttale av indoariske ord, kan ha påvirket oversettelsen.[87]
For det tredje tok oversettelsen bare tre uker, som er en usedvanlig kort tid for en så stor tekst som Lotussūtraen. Det er vanskelig å bedømme hvordan dette hektiske tempoet påvirket sluttproduktet. Samme år som han oversatte Lotussūtraen (Tàikāng 7), foretok Dharmarakṣa også en oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers, visesacintibrahmapariprccha og ajatagatrukaukrtyavinodanda som alle sammen er tekster av betydelig størrelse.[87]
Rollen til Sūn Bóhǔ er uklar. Ifølge kolofonen «kopierte han [oversettelsen] og laget en enkel eksegese til den» (寫素解, xiě sùjiě). Den japanske orientalisten Kazuō Okabe (1935–) foreslo i 1983 at teksten skulle leses som xiě sùjian, «kopierte den på ren silke».[88] Sūn Bóhǔ nevnes også i biografien til Dharmarakṣa i det historiske verket «Flere biografier om eminente munker» (宋高僧傳, sòng gāosēng chuán) fra det 7. århundre.[89] Der er han omtalt som en av de som jevnlig «holdt penselen og utdypet [oversettelsen] i detalj etter forespørsel fra Dharmarakṣa».[90] Det er rimelig å anta at Sūn Bóhǔ produserte flere eksegetiske notater til Lotussūtraen, beregnet på de troende i Chang'an, mens han skrev ned teksten. Det kan også være at disse notatene ble forespurt av Dharmarakṣa selv.[82]
Den andre kolofonen forteller oss at Lotussūtraen allerede i året 290 e.Kr. må ha gjort et sterkt inntrykk på sitt kinesiske publikum:
«På den 28. dag av den 8. måned av regjeringstiden til Yongxi (18. oktober 290) kopierte bhiksu Kang Nalu hele Zhèng fāhuā i Luoyang. Sammen med upasakas med ren moral og selvbeherskelse – Zhang Jibo, Dong Yingxuan, Liu Changwu, Chang Wen, og andre, tok han den originale sūtra i hendene og gikk til den Hvite hestens tempel (白马寺, Báimă Sì) for å møte Dharmarakṣa. [Dharmarakṣa] sammenfattet muntlig den gamle lærdom og forklarte dens dypsindige mening. På uposadha-dagen, den 14. i den 9. måned (3. november 290) holdt han en lektyre om denne sūtra for en stor forsamling ved den Østlige oksens tempel. Hele dagen og hele natten var alle sammen fullstendig henrykte over hans tale. Oversettelsen ble igjen revidert.»[91]
Påvirkninger fra Daoismen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Daoisme
Dharmarakṣa's oversettelse korresponderer for en stor del med den senere oversettelsen til Kumārajīva, men inneholder likevel flere lignelser som ikke finnes i den sistnevnte.[58] Et slikt eksempel er et avsnitt tidlig i første kapittel (Dh 63a.20-26) som mangler paralleller hos Kumārajīva, og som heller ikke finnes i noe bevart sanskritmanuskript.[92] Avsnittet lyder:[59]
| 63a20(05) 從無數劫多所博聞，名達十方，救護無量百千眾生， |
| 63a21(01) 遊於三界猶如日明 |
| 63a22(10) 解一切法如幻如化野馬影響，悉無所有住無所住, |
| 63a23(06) 雖見終始亦無去來，既見色像本無形貌, |
| 63a24(06) 現諸所生永無起滅，導利群黎不著三處， |
| 63a25(07) 分別空慧無想無願，起三脫門至三達智， |
| 63a26(07) 無去來今現在之想，開化黎庶使了本無。 |
Boucher har oversatt det slik:[92]
Boucher hevdet at dette er daoistisk tankegods, som ble tilføyd av Dharmarakṣa eller noen i oversetterteamet uten å være en del av originalen.[92] Det som her er gjengitt som «skimrende luft» (野馬, yema) betyr på kinesisk bokstavelig «vill hest». Dette er igjen en metafor fra første kapittel i den daoistiske klassikeren Zhuangzi om den store Peng-fuglen som flyr mot det sørlige hav. Boken Zhuangzi nøt stor respekt i det tredje århundre, noe vi ser av kommentaren til Guo Xiang (郭象, d. 312), som var en samtidig av Dharmarakṣa.[92]
Tekstens struktur
[rediger | rediger kilde]Rekkefølgen på de 20 første kapitlene, og kapitlene 25–27, er den samme som den vi ser i manuskripter på sanskrit fra Gilgit, Sentral-Asia, Nepal og i den tibetanske oversettelsen. De fire kapitlene 21–24 er derimot ordnet i en annen rekkefølge. Rekkefølgen kan gjenspeile det originale manuskriptet som Dharmarakṣa var i besittelse av, og – som vi har sett, sannsynligvis var skrevet i prakritspråket gandhāri med skriften kharoṣṭhī.[93] Det kan også være at noen av kapitlene sirkulerte i Øst-Turkestan som separate tekster (slik tilfellet var med kapitler i Avataṃsakasūtraen), og at det ikke fantes noen entydig og klart definert rekkefølge på enkelte av kapitlene.
Tabellen nedenfor viser de 27 kapitlene, fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]
| Bind i Tripiṭaka Koreana[60] |
Bokrull[60][59] | Kapittel[59] | Tittel[59] | Kern[1] | Merknader |
|---|---|---|---|---|---|
| 267 | 1 鳳 | 1 | 光瑞品 Guāngruì pĭn Den lysende strålen |
1 | Første kapittel (品, pĭn) har Dharmarakṣa kalt «den lysende strålen» (光瑞, guāngruì). Kumārājīva har kalt samme kapittel for «Innledning» (序品, Xù pǐn). Det kinesiske ordet Xù (序) tilsvarer sanskritordet nidāna (årsak, innledning), som er tittelen på første kapittel på sanskrit (tibetansk gzhi).[94] Guāngruì (光瑞) kan oversettes med «lysende stråle»,[95][96] og gjenspeiler en episode i første kapittel (Dh.5b16), hvor det begynner å lyse mellom Buddhas øyenbryn, før han åpenbarer budskapet i Lotussūtraen.[95] |
| 2 | 善權品 Shànquán pĭn Kyndig undervisning |
2 | Andre kapittel (品, pĭn) har Dharmarakṣa kalt «kyndig undervisning» (善權, shànquán).[97] Dette er kanskje mer nøyaktig og beskrivende enn Kumārājīva's ordrette oversettelse «kyndige midler» (方便, fāngbiàn).[98] Tittelen på sanskrit er upāyakauśalya, og på tibetansk mkhas pa.[97][98] Kyndige midler (upāya) er et pedagogisk begrep innenfor mahāyānabuddhismen, og gjenspeiler en undervisningsmetode som er egnet på et bestemt sted og i en bestemt situasjon.[98] Avataṃsakasūtraen regner dette som en av de ti «perfeksjoner» eller pāramitāer (upāyakauśalya-pāramitā).[98] | ||
| 2 鳳 | 3 | 應時品 Yìngshí pĭn Det hensiktsmessige |
3 | Tredje kapittel (品, pĭn) har tittelen «det hensiktsmessige» (應時, yìngshí).[99] Yìngshí betyr «det hensiktsmessige» eller «det som tjener en hensikt», og det tilsvarende ordet på sanskrit er kālena.[99] På sanskrit er tittelen imidlertid upamā, som betyr lignelse, parabel eller metafor, og i Kumārājīvas oversettelse heter kapittelet kort og godt «en lignelse» (譬喻, pìyù).[100] Kapittelet inneholder lignelsen om det brennende huset som er fylt med barn, og hvor en gammel mann lurer barna ut ved hjelp av leketøy. «Det hensiktsmessige» er i denne forbindelse den gamle mannens handlemåte, ettersom han ikke kan snakke fornuft med barn. | |
| 3 鳳 | 4 | 信樂品 Xìnlè pĭn Gledesfylt tro |
4 | Fjerde kapittel (品, pĭn) har tittelen «gledesfylt tro» (信樂, Xìnlè).[101] Man kunne også si «å ha tro på og aspirere for» (Dh.43b27), «å ha en direkte, ubøyelig tro på, uten tvil», eller «være sikker på, ha tillit».[101] Det tilsvarende sanskritordet er adhimukti, som er tittelen på sanskrit.[101] Innenfor skolen yogâcāra er lykksalig tro, å søke opplysningens paradis, det emosjonelle aspektet av tro (信, Xìn).[101] | |
| 5 | 藥草品 Yàocǎo pĭn Urter |
5 | Femte kapittel (品, pĭn) har tittelen «urter» (藥草, Yàocǎo). Yàocǎo (藥草) betyr «urt» eller «medisinsk plante», og tilsvarer tittelen på sanskrit, som er auṣadhi.[102] | ||
| 6 | 授聲聞決品 Shòushēng wénjué pĭn En profeti om Śrāvakaene |
6 | |||
| 268 | 4 鳳 | 7 | 往古品 Wănggŭ pĭn I urgamle tider |
7 | |
| 5 鳳 | 8 | 授五百弟子決品 Shòu wǔbǎi dìzǐ jué Profetien for de 500 disipler |
8 | ||
| 9 | 授阿難羅云決品 Shòu ānán luó yún jué pĭn Profetien for Ānanda og Rāhula |
9 | |||
| 6 鳳 | 10 | 藥王如來品 Yàowáng rúlái pĭn Bhaiṣajyarā Tathāgata |
10 | ||
| 11 | 七寶塔品 Qībǎo tǎ pǐn Stūpaen med syv juveler |
11 | |||
| 12 | 勸說品 Quànshuō pĭn Gode råd |
12 | |||
| 7 鳳 | 13 | ānxíng pĭn 安行品 Komfortabel praksis |
13 | ||
| 14 | 菩薩從地踊出品 Púsà zóng dì yŏng chū pĭn Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden |
14 | |||
| 15 | 如來現壽品 Rúlái xiàn shòu pĭn Livsvarigheten til Tathāgatā |
15 | |||
| 269 | 8 鳳 | 16 | 御福事品 Yù fú shì pĭn Kongelige dyder |
16 | |
| 17 | 勸助品 Quàn zhù pĭn Å akseptere med glede |
17 | |||
| 18 | 歎法師品 Tàn făshī pĭn Lovprisning av dharmas lærer[103] |
18 | |||
| 9 鳳 | 19 | 常被輕慢品 Cháng bèi qīngmàn pǐn Sadāparibhūta |
19 | ||
| 20 | 如來神足行品 Rúlái shénzú xíng pĭn De mirakuløse evnene til Tathāgatā |
20 | |||
| 21 | 藥王菩薩品 Yàowáng púsà pĭn Fortiden til Bhaiṣajyarāja |
22 | |||
| 22 | 妙吼菩薩品 Miào hŏu púsà pĭn Bodhisattva Gagdadasvara |
23 | |||
| 10 鳳 | 23 | 觀世音菩薩普門品 Guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn Den universelle porten til Guāng-shì-yīn |
24 | ||
| 24 | 摠持品 Zŏng chí pĭn Dhāraṇīer |
21 | |||
| 25 | 淨復淨王品 Jìng fù jìng wáng pĭn Fortiden til kong Śubhavyūha |
25 | |||
| 26 | 樂普賢品 Lè pŭxián pĭn Samantabhadras oppmuntring |
26 | |||
| 27 | 囑累品 Zhŭ lèi pĭn Den betrodde oppgaven |
27 |
Sjette kapittel har tittelen «En profeti om Śrāvakaene» (授聲聞決品, Shòushēng wénjué pĭn) og er ordrett den samme på sanskrit (Śrāvakavyākaraṇa) og tibetansk.
Syvende kapittel har tittelen «I urgamle tider» (往古品, Wănggŭ pĭn). Wănggŭ (往古) betyr «urgamle tider» (sanskrit: atīta, adhvan).[104] Kern kalte dette kapittel «urgammel devosjon», i sin oversettelse fra sanskrit. «Devosjon» er i dette tilfelle en oversettelse av sanskrit-tittelen Pūrvayoga.
Åttende kapittel har tittelen «Profetien for de 500 disipler» (授五百弟子決品, Shòu wǔbǎi dìzǐ jué). Dette er identisk med tittelen på sanskrit (Pañchārhantabhikṣushatavyākaraṇā) og tibetansk.
Niende kapittel har tittelen «Profetien for Ānanda og Rāhula» (授阿難羅云決品, Shòu ānán luó yún jué pĭn). Dette er nesten identisk med tittelen på tibetansk («Profetiene for Ānanda, Rāhula og totusen munker», kun dga' bo dang sgra gcan zin dang dge slong nyis stong lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste dgu pa), mens den på sanskrit kort og godt heter «profetien» (vyākaraṇā).
Tiende kapittel har tittelen Yàowáng rúlái pĭn (藥王如來品). Dette er en oversettelse av sanskritordet Bhaiṣajyarā (Yàowáng) Tathāgata (rúlái). Kapittelet omhandler Bhaiṣajyarā også på sanskrit, men der har kapittelet benevnelsen «forkynneren av dharma» (Dharmabhāṇaka).
Ellevte kapittel har tittelen «Stūpaen dekorert med syv juveler» (七寶塔品, Qībǎo tǎ pǐn).[105] Det tilsvarende ordet på sanskrit er stūpa-saṃdarśana som også er tittelen på ellevte kapittel.[105]
Det tolvte kapittel har tittelen «kapittel om gode råd» (勸說品, Quànshuō pĭn).[106] Det tilsvarende sanskritordet er Utsāha-utsāhana, og Utsāhana er tittelen på sanskrit.[106]
Trettende kapittel har tittelen «komfortabel praksis» (安行品, ānxíng pĭn).[107] Det tilsvarer sanskritordet sukhavihāra,[107] som er tittelen på sanskrit.
Fjortende kapittel har tittelen «Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden» (菩薩從地踊出品, Púsà zóng dì yŏng chū pĭn). Hos Kumārājīva er tittelen «De som kommer frem fra jorden».[108]
Femtende kapittel har tittelen «Livsvarigheten til Tathāgatā» (如來現壽品, Rúlái xiàn shòu pĭn).
Sekstende kapittel har tittelen «Kongelige dyder» (御福事品, Yù fú shì pĭn).
Syttende kapittel har tittelen «Å akseptere med glede» (勸助品, Quàn zhù pĭn).[109]
Kumārājīvas kinesiske oversettelse
[rediger | rediger kilde]| Språk | Tittel |
|---|---|
| Kinesisk | Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經) |
| Koreansk | Myobŏp yŏnhwa kyŏng (묘법연화경) |
| Japansk | Myōhō renge kyō (ミョウホウレンゲキョウ) |
| Vietnamesisk | Diệu pháp liên hoa kinh |
I året 406 e.Kr. ble Lotussūtraen til kinesisk av Kumārājīva (344–413) under tittelen Miào-fă Lián-huá Jīng (妙法蓮華經, «Sūtra om den hvite lotusblomstens gode lov») i 27 kapitler og 7 bokruller.[110]
Originalen var et sanskrit-manuskript av silke fra Khotan. Kumārājīvas oversettelse regnes som den mest autoritative, og er et stort litterært mesterverk. Språket er strengt, konsist og lettlest.
Tekstens struktur
[rediger | rediger kilde]Tabellen nedenfor viser de 28 kapitlene,[h] fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]
| Bind i Tripiṭaka Koreana[111] |
Bokrull[111][112] | Kapittel[112] | Tittel[112] | Kern[1] | Merknader |
|---|---|---|---|---|---|
| 265 | 1 鳴 | 1 | 序品 Xù pǐn Innledning |
1 | Første kapittel (品, pǐn) har Kumārājīva kalt «Innledning» (序品, xù pǐn); det kinesiske ordet xù (序) tilsvarer nidāna som også er navnet på første kapittel på sanskrit.[94] Xù kan bety orden, ordnet, et forord, en introduksjon, å artikulere, en situasjon med årsaker (tibetansk: gzhi), eller åpningsfrasen i en sūtra («så har jeg hørt»).[94] |
| 2 | 方便品 Fāngbiàn pĭn Kyndige midler |
2 | Andre kapittel (品, pǐn) har tittelen «kyndige midler» (方便, fāngbiàn).[98] Dharmarakṣa har oversatt det som «kyndig undervisning», shànquán pĭn (善權品).[97] Tittelen på sanskrit er upāyakauśalya, og på tibetansk mkhas pa.[97] | ||
| 2 鳴 | 3 | 譬喻品 Pìyù pĭn En lignelse |
3 | Tredje kapittel (品, pĭn) har tittelen «en lignelse» (譬喻, pìyù).[100] Dette tilsvarer tittelen på sanskrit, som er upamā, og som betyr lignelse, parabel eller metafor. | |
| 4 | 信解品 Xìn jiě pĭn Tro og forståelse |
4 | Fjerde kapittel kan oversettes som «Tro og forståelse» (信解品, Xìn jiě pĭn). Dharmarakṣa har her valgt Xìnlè (信樂品), som betyr «gledesfylt tro». | ||
| 3 鳴 | 5 | 藥草喻品 Yàocăo yú pĭn Lignelsen om urtene |
5 | Femte kapittel har tittelen «Lignelsen om urtene» (藥草喻品, Yàocăo yú pĭn). Dharmarakṣa har her valgt benevnelsen «urter», mens Kumārājīva presiserer at det er snakk om en metafor. | |
| 6 | 授記品 Shòujì pĭn Forsikring (om fremtidig opplysning) |
6 | Sjette kapittel har tittelen «Forsikring» (授記品, Shòujì pĭn). Det som det dreier seg om er en forsikring om fremtidig opplysning. Dharmarakṣa har her valgt «en profeti om Śrāvakaene», som er en mer ordrett oversettelse av sanskrit-tittelen. | ||
| 7 | 化城喻品 Huà chéng yù pĭn Lignelsen om spøkelsesbyen |
7 | Syvende kapittel har tittelen «Lignelsen om spøkelsesbyen» (化城喻品, Huà chéng yù pĭn). Dharmarakṣa har kalt det samme kapittel «Urgammel devosjon», der «devosjon» er en oversettelse av sanskrit Pūrvayoga. | ||
| 266 | 4 鳴 | 8 | 五百弟子受記品 Wǔbǎi dìzǐ shòu jì pǐn Profetien for de 500 disipler |
8 | Åttende kapittel har tittelen «Profetien om de 500 disipler» (五百弟子受記品, Wǔbǎi dìzǐ shòu jì pǐn). Dette er noenlunde den samme tittel som Dharmarakṣa brukte på åttende kapittel. |
| 9 | 授學無學人記品 Shòu xué wú xué rén jì Profetien for de lærde og adeptene |
9 | Niende kapittel har tittelen «Profetien for de lærde og adeptene» (授學無學人記品 , Shòu xué wú xué rén jì pĭn). Dette tilsvarer «Profetien for Ānanda og Rāhula» hos Dharmarakṣa. | ||
| 10 | 法師品 Fǎshī pĭn Forkynneren av dharma |
10 | Tiende kapittel har tittelen «Forkynneren av dharma» (法師品, Fǎshī pĭn). Det tilsvarer Bhaiṣajyarā Tathāgata hos Dharmarakṣa. | ||
| 11 | 見寶塔品 Jiànbào tă pĭn Stūpaen med skattene |
11 | Ellevte kapittel har tittelen «Stūpaen med skattene» (見寶塔品, Jiànbào tă pĭn) og tilsvarer ellevte kapittel hos Dharmarakṣa med tittelen «Stūpaen med de syv juveler». | ||
| 12 | 提婆達多品 Típó dá duō pǐn Devadatta |
Tolvte kapittel har tittelen «Devadatta» (提婆達多品, Típó dá duō pǐn) og mangler i de to andre oversettelsene. | |||
| 13 | 勸持品 Quàn chí pĭn Formaningen om å bevare (lærdommene) |
12 | Trettende kapittel har tittelen «Formaningen om å bevare (lærdommene)» (勸持品, Quàn chí pĭn).[113] 勸持 (Quàn chí) betyr «å bevare, å hedre og å følge» lærdommene til en spesifikk sūtra.[113] Det tilsvarer tolvte kapittel hos Dharmarakṣa og på sanskrit. | ||
| 5 鳴 | 14 | 安樂行品 ān lè xíng pĭn Behagelig praksis |
13 | Fjortende kapittel har tittelen «Behagelig praksis» (安樂行品, ān lè xíng pĭn).[114] Det tilsvarer trettende kapittel hos Dharmarakṣa og på sanskrit. | |
| 15 | 從地踊出品 Zóng dì yŏng chū pĭn De som kommer frem fra jorden |
14 | Femtende kapittel har tittelen «De som kommer frem fra jorden» (從地踊出品, Zóng dì yŏng chū pĭn).[108] Dette er fjortende kapittel hos Dharmarakṣa; Dharmarakṣa har kalt det «Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden». | ||
| 16 | 如來壽量品 Rúlái shòu liàng pĭn Livsvarigheten til Tathāgatā |
15 | Sekstende kapittel har tittelen «Livsvarigheten til Tathāgatā» (如來壽量品, Rúlái shòu liàng pĭn). | ||
| 17 | 分別功德品 Fēnbié gōngdé pǐn Forskjellige grader av dyder |
16 | Syttendede kapittel har tittelen «Forskjellige grader av dyder» (分別功德品, Fēnbié gōngdé pǐn). | ||
| 6 鳴 | 18 | 隨喜功德品 suíxǐ gōng dé pǐn Fordelene med gledens dyd |
17 | Attende kapittel har tittelen «Fordelene med gledens dyd» (隨喜功德品, suíxǐ gōng dé pǐn) | |
| 19 | 法師功德品 Făshī gōngdé pĭn Nytten av læreren av dharma |
18 | |||
| 20 | 常不輕菩薩品 Cháng bà qīng púsà pĭn Bodhisattva Sadāparibhūta |
19 | |||
| 21 | 如來神力品 Rúlái shénlì pĭn De mirakuløse evnene til Tathāgatā |
20 | |||
| 22 | 囑累品 Zhŭ lèi pĭn Den betrodde oppgaven |
27 | |||
| 23 | 藥王菩薩本事品 Yàowáng púsà bĕnshì pĭn Fortiden til Bhaiṣajyarāja |
22 | |||
| 7 鳴 | 24 | 妙音菩薩品 Miào yīn púsà pĭn Bodhisattva Gagdadasvara |
23 | ||
| 25 | 觀世音菩薩普門品 Guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn Den universelle porten til Guāng-shì-yīn |
24 | |||
| 26 | 陀羅尼品 Tuóluóní pĭn Dhāraṇīer |
21 | |||
| 27 | 妙莊嚴王本事品 Miào zhuāngyán wáng běnshì pǐn Fortiden til kong Śubhavyūha |
25 | |||
| 28 | 普賢菩薩勸發品 pǔxián púsà quànfā pǐn Bodhisattva Samantabhadras oppmuntring |
26 |
Under sine reiser i årene 399–414 e.Kr. oppdaget den kinesiske munken Sehi, som senere adopterte navnet Făxiăn (法顯, 337–442) – «Glansen av den religiøse lov», et ekstra sanskrit-kapittel av Lotussūtraen i Turfan. Dette kapittel handler om Buddhas kusine Devadatta.
I sin selvbiografiske «Nedtegnelse om Buddhas land» (高僧法顯傳, Gāo sēng Făxiăn),[115] beretter Făxiăn at han tok teksten med seg til byen Jiankang, hvor den indiske munken Dharmati (kalt Fa-Yi) oversatte den til kinesisk.
Dette kapittel ble deretter tilføyd Kumārājīva’s oversettelse som det nye «kapittel 12».[48]
Kumārājīva’s versjon består derfor i dag av 28 kapitler. I sanskrit-manuskriptene fra Nepal utgjør avsnittet om Devadatta slutten av kapittel 11.
Dharmaguptas og Jñānaguptas kinesiske oversettelse
[rediger | rediger kilde]| Språk | Tittel |
|---|---|
| Kinesisk | Tiān-Pĭn Miào-fă Lián-huá Jīng (添品妙法蓮華經) |
| Koreansk | |
| Japansk | |
| Vietnamesisk |
I året 601 e.Kr. oversatte Dharmagupta 26 kapitler av Lotussūtraen, basert på en sanskrit-original fra Nepal skrevet på palmeblader. Kapitlet om Guān-shì-yīn (kapittel 24 i hans oversettelse, guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn 觀世音菩薩普門品) ble tilføyd i form av en allerede eksisterende oversettelse, foretatt av Jñānagupta fra Gandhāra mellom år 561 og 578 e.Kr.
Denne oversettelsen har tittelen «Sūtra fra himmelen om den hvite lotusblomstens gode lov» (Tiān-Pĭn Miào-fă Lián-huá Jīng, 添品妙法蓮華經)[116] og består av 7 bokruller.
Tekstens struktur
[rediger | rediger kilde]Kapitlene i teksten er ordnet i samme rekkefølge som den vi ser i manuskripter på sanskrit fra Gilgit, Øst-Turkestan, Nepal og i den tibetanske oversettelsen.
Tabellen nedenfor viser de 27 kapitlene, fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]
| Bind i Tripiṭaka Koreana[117] |
Bokrull[117][118] | Kapittel[118] | Tittel[118] | Kern[1] |
|---|---|---|---|---|
| 1 | 序品 Xù pǐn Innledning |
1 | ||
| 2 | 方便品 Fāngbiàn pĭn Kyndige midler |
2 | ||
| 3 | 譬喻品 Pìyù pĭn En lignelse |
3 | ||
| 4 | 信解品 Xìn jiě pĭn Tro og forståelse |
4 | ||
| 5 | 藥草喻品 Yàocăo yú pĭn Lignelsen om urtene |
5 | ||
| 6 | Shòujì pĭn Forsikring (om fremtidig opplysning) |
6 | ||
| 7 | 化城喻品 Huà chéng yù pĭn Lignelsen om spøkelsesbyen |
7 | ||
| 8 | 五百弟子受記品 Wǔbǎi dìzǐ shòu jì pǐn Profetien for de 500 disipler |
8 | ||
| 9 | 授學無學人記品 Shòu xué wú xué rén jì Profetien for de lærde og adeptene |
9 | ||
| 10 | 法師品 Fǎshī pĭn Forkynneren av dharma |
10 | ||
| 11 | 見寶塔品 Jiànbào tă pĭn Stūpaen med skattene |
11 | ||
| 12 | 勸持品 Quàn chí pĭn Formaningen om å bevare (lærdommene) |
12 | ||
| 13 | 安樂行品 ān lè xíng pĭn Behagelig praksis |
13 | ||
| 14 | 從地踊出品 Zóng dì yŏng chū pĭn De som kommer frem fra jorden |
14 | ||
| 15 | 如來壽量品 Rúlái shòu liàng pĭn Livsvarigheten til Tathāgatā |
15 | ||
| 16 | 分別功德品 Fēnbié gōngdé pǐn Forskjellige grader av dyder |
16 | ||
| 17 | 隨喜功德品 suíxǐ gōng dé pǐn Fordelene med gledens dyd |
17 | ||
| 18 | 法師功德品 Făshī gōngdé pĭn Nytten av læreren av dharma |
18 | ||
| 19 | 常不輕菩薩品 Cháng bà qīng púsà pĭn Bodhisattva Sadāparibhūta |
19 | ||
| 20 | 如來神力品 Rúlái shénlì pĭn De mirakuløse evnene til Tathāgatā |
20 | ||
| 21 | 陀羅尼品 Tuóluóní pĭn Dhāraṇīer |
21 | ||
| 22 | 藥王菩薩本事品 Yàowáng púsà bĕnshì pĭn Fortiden til Bhaiṣajyarāja |
22 | ||
| 23 | 妙音菩薩品 Miào yīn púsà pĭn Bodhisattva Gagdadasvara |
23 | ||
| 24 | 觀世音菩薩普門品 Guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn Den universelle porten til Guāng-shì-yīn |
24 | ||
| 25 | 妙莊嚴王本事品 Miào zhuāngyán wáng běnshì pǐn Fortiden til kong Śubhavyūha |
25 | ||
| 26 | 普賢菩薩勸發品 pǔxián púsà quànfā pǐn Bodhisattva Samantabhadras oppmuntring |
26 | ||
| 27 | 囑累品 Zhŭ lèi pĭn Den betrodde oppgaven |
27 |
De elleve første kapitlene har samme tittel og rekkefølge som i Kumārājīvas oversettelse. Denne oversettelsen mangler det tolvte kapittel om Devadatta Kumārājīva, slik at tolvte kapittel har samme tittel som trettende kapittel og trettende kapittel har samme tittel som fjordende kapittel hos Kumārājīva.
En fragmentarisk kinesisk oversettelse
[rediger | rediger kilde]Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder også en oversettelse av kapittel 11 i én bokrull, som ble foretatt av Shí Yì (失譯). Tittelen er Sà tán fēn tuó lì jīng (薩曇分陀利經).[119]
Guān-shì-yīn sūtra
[rediger | rediger kilde]I Sentral Asia og Kina sirkulerte også kapittel 25 i Kumārājīvas oversettelse som en egen tekst (Miào fă lián huā jīng guānshìyīn púsà pŭmén pĭn jīng, 妙法蓮花經觀世音菩薩普門品經).[120] I British Library, London er det oppbevart rundt 100 kopier av teksten fra Dúnhúang.
Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ I sin bibliografi over sanskritmanuskripter av Lotussūtraen, skrev den japanske orientalisten Akira Yuyama i 1971 at manuskriptene ble ervervet i 1903,[26] men det korrekte er 1893 eller tidligere.[19] Den russiske orientalisten og buddhologen Sergej Oldenburg (1863–1934) beskrev nemlig manuskriptfunnet allerede i 1893.[16]
- ^ Titlene er hentet fra Tibetan and Himalayan Library[51] og 84000: Translating the Words of the Buddha[52]
- ^ Nummereringen av bampos er uregelmessig, men er gjengitt slik den forekommer hos Tibetan and Himalayan Library[51]
- ^ Den originale teksten i Taishō Shinshū Daizōkyō (tekst nr 2145, side 56c.16-24) lyder:
p0056c16(00) 正法華經記第六 出經後記
p0056c17(00)太康七年八月十日。
p0056c18(09)燉煌月支菩薩沙門法護。手執胡經口宣出正法華經二十七品。
p0056c19(00)授優婆塞聶承遠。張仕明張仲政。共筆受。
p0056c20(01)
p0056c21(19)竺德成竺文盛嚴威伯續文承趙叔初張文龍陳長玄等。共勸助歡喜。九月二日訖。
p0056c22(04)天竺沙門竺力龜茲居士帛元信。共參校。
p0056c23(05)元年二月六日重覆。又元康元年。長安孫伯虎。
p0056c24(04)以四月十五日寫素解。
- ^ I Kumārajīva’s senere oversettelse av Lotussūtraen fra 404 e.Kr. (T.262.9.1a13) kalles han «Tripitaka-kjenneren fra Dùnhuáng» (燉煌三藏, dùnhuáng sānzàng) og «bodhisattvaen fra Dùnhuáng» (燉煌菩薩, dùnhuáng púsà),[80][81]
- ^ En gang i løpet av det første årtusen f.Kr. var Yuezhi den dominerende stammen i det multikulturelle området som utgjorde det mongolske platå. I år 220 f.Kr. ble det etablert en stammekonføderasjon i dette området, som vi kjenner som Xiongnu. Forskere er enige om at Xiongnu snakket flere språk, deriblant den språkbunten som tidligere ble kalt altaiske språk, og som omfattet prototyrkisk, protomongolsk (eller paramongolsk) og prototungusisk. Det har sannsynligvis også vært talere av jenisejiske språk blant Xiongnu (stammen Jie). I det andre århundre f.Kr. vandret Yuezhi sørover fra det mongolske platå, og streifet omkring og bedrev nomadisk husdyrhold på de golde gresslettene i det nå som er den moderne kinesiske provinsen Gansu. Like før 176 f.Kr. ble deretter Gansu invadert av Xiognu under ledelse av en av de underordnede stammelederne til Modu Chanyu (234–174 f.Kr). Etter denne invasjonen opphørte Yuehzi å eksistere som én etnisk gruppe; den delte seg opp i to grupper som vandret i to forskjellige retninger. Den «store Yuezhi» (Dà Yuèzhī 大月氏) vandret vestover til Ilielvedalen hvor de kom i kontakt med og fortrengte den nomadiske folkegruppen Saka som snakket et iransk språk. Saka var beslektet med (men ikke identisk med) skyterne, og vandret senere østover til Khotan og ga opphav til khotanesisk. Den mindre Yuezhi (Xiǎo Yuèzhī 小月氏) vandret sørover til Qinghai.
- ^ Daniel Boucher har av denne grunn studert det biografiske materialet om Dharmarakṣa, så vel som hans rolle i utbredelsen av buddhismen i det 3. århundre i Kina.[85][86]
- ^ Christian Wittern har i sin katalog over den kinesiske buddhistiske kanon bare omtalt 27 kapitler, mens det er 28.[62]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h Kern 1884
- ^ Williams 1989, side 142
- ^ a b c d Karashima 1992
- ^ a b Boucher 1998, side 471-473
- ^ Jens Braarvig i innledningen til den norske utgaven.
- ^ IOL Khot S 1, IOL Khot S 10, IOL Khot S 11, IOL Khot S 19, IOL Khot S 23, IOL Khot S 25, Or.8210/S.5212
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2749
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2750
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2751
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2748
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 85, tekst nr 2752
- ^ a b IOP
- ^ a b Nakamura 1987, side 185
- ^ Toda 1977
- ^ a b Toda 1981, side xi
- ^ a b c Oldenburg 1893
- ^ a b c Mironov 1927, side 263
- ^ a b Sōka Gakkai
- ^ a b c d e f g h i j k Hinüber 2014
- ^ Chandra 1977
- ^ a b Toda 1981
- ^ a b c Emmerick 1978
- ^ a b c Toda 1981, side xii-xiii
- ^ a b c d e f g h Toda 1981, side xii
- ^ a b c Emmerick 1974
- ^ Yuyama1971
- ^ a b c Skrine 1987
- ^ Macartney 1985
- ^ Bechert 1973
- ^ Bechert 1972
- ^ Hoernle 2017, side 139
- ^ Lüders 2017
- ^ Yuyama & Toda 1977
- ^ Jong 1999
- ^ Toda 1981, side xiii
- ^ a b c Sander 1968, side 3
- ^ a b Bailey 1973
- ^ Emmerick 1974, side 116-117
- ^ Baruch 1938, side 346
- ^ Hinüber 2014, side 3-4
- ^ a b c d Hinüber 2014, side 5
- ^ a b c d e f g h Hinüber 2014, side 4
- ^ a b Wille 1995_side 20
- ^ a b Hinüber 2013, side 48f
- ^ a b c d e f g h Toda 1981, side lv
- ^ Honda 1949
- ^ Mironov 1927, side 261
- ^ a b Zengwen 2000, side 20-30
- ^ Wille 2000
- ^ Matsuda Kanuzobu: New Sanskrit Fragments of the Saddharmapu.n.dariika-suutra in the Schoyen Collection, Norway, The Journal of Oriental Studies, V.10, 2000, s. 97-108
- ^ a b c THL 2019
- ^ a b c d Kangyur 2018, side i25
- ^ Ui, 1934
- ^ Kanakura, 1953
- ^ Kangyur 2018
- ^ a b Kurumiya 1977
- ^ a b Soothill 2004, side 3
- ^ a b c Muller 1995, «Lotus Sutra»
- ^ a b c d e f Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 263
- ^ a b c d e Tripikata Koreana, bind 267-269, tekst nr 117
- ^ Nanjio 1883
- ^ a b Wittern 2002, T09N0262 妙法蓮華經
- ^ Wittern 2002
- ^ Weller 1930
- ^ Waldschmidt 1932, side 226-49.
- ^ Waldschmidt 1980
- ^ Waldschmidt 1932, side 231 og fremover
- ^ Taishō Shinshū Daizokyō, bind 22, tekst nr 1428
- ^ Levi 1915, side 440
- ^ Salomon, Richard. 1990. "New Evidence for a Gandhari Origin of the Arapacana Syllabary." JAOS 110: sidene 255-73
- ^ Bailey, Harold Walter. 1946. "Gandhari." Bulletin of the School of Oriental and African Studies 11: 764-97.
- ^ Brough 1965, side 587
- ^ Bernhard 1970, side 57
- ^ Bailey 1946
- ^ Sims-Williams, Nicholas. 1983. "Indian Elements in Parthian and Sogdian." In Rohrborn and Veenker 1983, 132-41.
- ^ Karashima
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2145
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2145, side 56c.16–24
- ^ Boucher 1998, side 485
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 262, sidene 9.1a13
- ^ Muller 1995, «Dharmarakṣa»
- ^ a b c d Boucher 1998, side 486
- ^ Mallory & Mair 2000, side 316
- ^ Beckwith 2009, side 84, 380–383
- ^ Boucher 1996
- ^ Boucher 2006
- ^ a b Boucher 1998, side 487
- ^ Okabe 1983
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2059
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 2059, side 327a.6-7
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, tekst nr 2145, 56c.25–57a.2
- ^ a b c d Boucher 1998, side 497
- ^ Boucher 1998, side 476
- ^ a b c Muller1995, «precedence»
- ^ a b Muller 1995, «Luminous Ray»
- ^ Soothill 2010, side 202
- ^ a b c d Muller1995, «Skillfull teaching»
- ^ a b c d e Muller1995, «Skillfull means»
- ^ a b Muller1995, «as appropriate»
- ^ a b Wiktionary2018, 譬喻
- ^ a b c d Muller1995, «faith as joy»
- ^ Wiktionary 2017, 藥草
- ^ Muller1995, «praise the Dharma»
- ^ Muller1995, «in ancient times»
- ^ a b Muller1995, «stupa decorated with seven jewels»
- ^ a b Muller1995, «to advise»
- ^ a b Muller1995, «comfortable_practices
- ^ a b Muller1995, «springing out of the earth»
- ^ Muller1995, «to be pleased»
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 262
Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 116
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 124
Nanjio, tekst nr 134 - ^ a b Tripikata Koreana, bind 265-266, tekst nr 116
- ^ a b c Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 262
- ^ a b Muller1995, «to preserve»
- ^ Muller1995, «pleasant_practices
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 51, tekst nr 2085
Tripitaka Koreana bind 32, tekst nr 749
Nanjio, tekst nr 1496 - ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 264
Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 118
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 126
Nanjio, tekst nr 139 - ^ a b Tripikata Koreana, bind 270-271, tekst nr 118
- ^ a b c Taishō Shinshū Daizōkyō, tekst nr 264
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 9, tekst nr 265
Tripitaka Koreana bind 9, tekst nr 115
Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 15, tekst nr 123
Nanjio, tekst nr 136 - ^ Zhōnghuá Dàzángjīng, bind 16, tekst nr 144
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Bunno Kato og Yoshiro Tamura: Threefold Lotus Sutra, Weatherhill, mai 1975, ISBN 978-0834801066, 2. utgave Charles E Tuttle Co 15. desember 1989, ISBN 978-4333002085
- Nikkyo Niwano: A Guide to the Threefold Lotus Sutra, Kosei Publishing Company, 15. desember 1989, ISBN 978-4333010257
- Burton Watson: The Lotus Sutra, Columbia University Press, 17. juni, 1993, ISBN 978-0231081603
- Jens Braarvig (redaktør): Manuscripts in the Schøyen Collection, Vol III, Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection – 2, Hermes Publishing, 2002, s. 69-95
- Shinjo Suguro (1998). Introduction to the Lotus Sutra, Jain Publishing Company. ISBN 0875730787
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bailey, H. W. (1973). Sad-Dharma-Puņḍarīka-Sutra. The Summary in Khotan Saka. Canberra, 1973.
- Baruch, Willy (1938). Beiträge zum Saddharmapundarikasutra. Leiden, 1938.
- Bechert, Heinz (1972). Über die 'Marburger Fragmente' des Saddharma-Puṇḍarīkasūtra. Ernst Waldschmidt zum 75. Geburtstag an 15.7.1972. Göttingen 1972.
- Bechert, Heinz (1973). Remarks on the textual history of Saddharmapuṇḍarīka. Indo-Asian Art and Culture (Acharya Raghu Vira Commemoration Volume) 2, 1973, sidene 21-27.
- Beckwith, Christopher I. (2009). Empires of the Silk Road: A History of Central Asia from the Bronze Age to the Present. Princeton University Press, 5. april 2009. ISBN 0691135894. ISBN 978-0-691-13589-2.
- Boucher, Daniel (1996). Buddhist Translation Procedures in Third-century China: A Study of Dharmarakṣa and His Translation Idiom. University of Pennsylvania, 1996.
- Boucher, Daniel (1998). Gandhari and the early Chinese Buddhist translations reconsidered: the case of the Saddharma-pundarikasutra (PDF). The Jornual of American Oriental Society, Vol.118 No 4, oktober 1998. Arkivert fra originalen (PDF) 27. mars 2019. Besøkt 12. mars 2019.
- Boucher, Daniel (2006). Dharmaraksa and the Transmission of Buddhism to China (PDF). Asia Major Vol. 19, 13-37, 2006. Archived from the original on 21. september 2013. Besøkt 14. mars 2019.
- Braarvig, Jens (redaktør) (2002). Manuscripts in the Schøyen Collection, Vol III, Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection – 2. Hermes Publishing. ISBN 82 8034 006 8.
- Chandra, Lokesh (1977). Saddharma puņdarīka-sūtra. Kashgar Manuscript. Śata-piţaka series, Indo-Asian literatures, volume 229, International Academy of Indian culture, New Delhi, 1976, 2. utgave Tokyo, Reiyukai Library, 1977.
- Emmerick, Ronald Eric (1968). The Book of Zambasta. A Khotanese poem on Buddhism. School of Oriental & African Studies, London, 1. oktober 1968. ISBN 0197135579. ISBN 978-0197135570.
- Emmerick, Ronald Eric (1974). «Some Khotanese donors». I Gignoux, Ph.; Tafazzoli, A; Tafaz̤z̤ulī, Ahmad. Mémorial Jean de Menasce. Imprimere orientaliste, Louvain, 1974, side 383-388.
- Emmerick, Ronald Eric (1978). Review of «Über die "Marburger Fragmente" des Saddharmapundarika». Śata-piţaOLZ 73-4, 1978, side 390-392.
- Honda, Giei; Deguchi, Jōjun (1949). 本田義英, 出口常順『西域出土梵本法華經』本田博士 還暦記念梵本法華經刊行會, 京都 (Sanskrit Manuscripts of Saddharma-puṇḍarīka, excavated by Sir Aurel Stein and the Citroën Central Asiatic Expedition of France at Eastern Turkestan and Gilgit. Indological Seminary, Kyoto University, 1949.
- Hinüber, Oskar von (2013). Die Pāli Handschriften des Klosters Lai Hin. Wiesbaden 2013.
- Hinüber, Oskar von (2014). A Saddharmapuṇḍarīkasūtra manuscript from Khotan. The Gift of a Pious Khotanese Family (PDF). The Journal of Oriental Studies, 24, 2014, sidene 134-156.
- Hoernle, Rudolf A. F. (2017). Manuscript Remains of Buddhist Literature Found in Eastern Turkestan, Vol. 1. Forgotten Books, 10. mai 2017. ISBN 1330089847. ISBN 978-1330089842.
- Jong, Fredrik de (1999). Sanskrit Lotus Sutra Fragments From the Lüshhun Museum Collection. Facsimile Edition and Romanized Text. Indo-Iranian Journal, Volume 42, Issue 1, 1999.
- Kanakura, Yensho (1953). A Catalogue of the Tohuko University Collection of Tibetan Works on Buddhism. Sendai, Japan: 1953.
- Karashima, Seishi (1992). The textual study of the Chinese versions of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra in the light of the Sanskrit and Tibetan versions [Hokekyō-kany̕aku-no-kenkyū]. Tokyo The Sankibo Press. ISBN 47 9631 003 7. ISBN 978-4796310031.
- Kern, Hendrik [Johan Hendrik Caspar] (1884). Saddharma-Pundarîka or, the Lotus of the True Law (PDF). Clarendon Press, Oxford University Press, Sacred Books of the East, Vol XXI, 1884. Arkivert fra originalen (PDF) 16. september 2018. Besøkt 15. september 2018.
- Kurumiya, Yenshu (1977). A Note on the Seventeen Distinctive Names of Saddharmapundarikasutra. Rissho University (立正大学), Journal of Indian and Buddhist Studies (印度學佛教學研究, Indogaku Bukkyōgaku Kenkyū), Volume 25, Issue 2, 31. mars 1977, side 24-28. ISSN 0019-4344, ISSN 1884-0051 (online), DOI 10.4259/ibk.25.977.
- Mallory, J.P.; Mair, Victor H (2000). The Tarim Mummies: Ancient China and the Mystery of the Earliest Peoples from the West. Thames & Hudson, London, juni 2000. ISBN 0500051011. ISBN 978-0-500-05101-6.
- Macartney. Lady (Catherine Borland) (1985). An English Lady in Chinese Turkestan. Hong Kong and Oxford 1985.
- Mironov, N. D. (1927). Buddhist Miscellaena. The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland No. 2, april 1927, sidene 241-279.
- Lüders, Heinrich (2017). «Miscellaneous Fragments I. Saddharma-Puṇḍarīka». I Hoernle, Rudolf A. F. Manuscript Remains of Buddhist Literature Found in Eastern Turkestan, Vol. 1. Forgotten Books, 10. mai 2017. ISBN 1330089847. ISBN 978-1330089842.
- Nanjio, Bunyiu (1883). A catalogue of the Chinese translation of the Buddhist Tripitaka. Clarendon Press, Oxford, 1883.
- Nakamura, Hajime (1987). Indian Buddhism. A survey with bibliographical notes (PDF). Motilalbanarsidass Delhi Varanasi Patna Madras, 1987. ISBN 81-208-0272-1. ISBN 978-8120802728. Arkivert fra originalen (PDF) 8. mars 2019. Besøkt 7. mars 2019.
- Okabe, Kazuō (岡部和雄) (1983). Yakkyò to shakyò (訳経と写経), «oversatte skrifter og kopierte sûtraer». Journal of Oriental Studies, (東洋学術研究, Tòyò gakujutsu kenkyû), 22:2, 1983, side 13-47.
- Oldenburg, Sergej (1893). «Kašgarskaja pukopis’ N. F. Petrovskogo (Kaшгаpскaя рукопись Н. Ф. Петровского) “The Kashgar Manuscript of N. F. Petrovskij”». Zapiski Vostočnogo Otdelenija Rossijskogo Archeologičeskogo Obščestva (Записки Восточного Отделения Российского Археологического Обществa) “Memoirs of the Oriental Department of the Russian Archaeological Society”). No. 7, 1893, sidene 81f.
- Sander, Lore; Vogt, Wolfang; George, Dieter; Feistel, Hartmut-Ortwin; Deutsche Morgenländische Gesellschaft (1968). Paläographisches zu den Sanskrithandschriften der Berliner Turfansammlung mit 40 Alphabettafeln. Verzeichnis der orientalischen Handschriften in Deutschland, Supplementband, 8, Franz Steiner, Wiesbaden, 1968. ASIN B0000BTYYB.
- Skrine, Clarmont Percival; Nightingale, Pamela (1987). Macartney at Kashgar. New Light on British, Chinese, and Russian Activities in Sinkiang, 1890-1918. Hong Kong and Oxford 1987.
- Soothill, W. E. (2004). Lotus Of The Wonderful Law. Curzon Press; 1 utgave, 1975; 2. utgave 11. november 2004. ISBN 0700700765. ISBN 978-0700700769.
- Soothill, William Edward; Hodous, Lewis (2010). A Dictionary of Chinese Buddhist Terms (PDF). Digital version: Digital Archives Section, Library and Information Center of Dharma Drum Buddhist College (法鼓佛教學院圖書資訊館數位典藏組), Taipei, 13. oktober 2010. Arkivert fra originalen (PDF) 3. mars 2014. Besøkt 15. mars 2019.
- Toda, Hirofumi (1977). Notes on the Kashgar manuscript of the Saddharmapundarikasutra. Bibliographia Philologica Budhica, Series Minor II, Reiyukai Library, Tokyo, 1977.
- Toda, Hirofumi (1981). Saddharmapundarika-sutra: Central Asian Manuscripts. Romanized Text (PDF). Kolofontiitel: Chuo Ajia shutsudo Bonbun Hokekyo, Kyoiku Shuppan Centre Co., Ltd., Tokushima, januar 1981.
- Ui, Hukuju; Suzuki, Munetada; Kanakura, Yenshō; Tada, Tōkan (1934). The Complete Catalogue of the Tibetan Buddhist Canons (Bkaḩ-ḩgyur and Bstan-ḩgyur) (PDF). Tōhoku Imperial University and Saitō Gratitude Foundation, Sendai, Japan, august 1934.
- Weller, Friedrich (1930). Uber den Aufbau des Patikasuttanta, 2: Ubersetzung des chinesischen Textes (PDF). Asia Major 5, 1930, side 104-140. Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2020. Besøkt 18. mars 2019.
- Yuyama, Akira (1971). Bibliography of the Sanskrit Texts of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra. (Utgave 5 av Oriental monograph series, ISSN 0067-1991), Canberra , 6. utgave, 1971. ISBN 0708108407. ISBN 9780708108406.
- Yuyama, Akira; Toda, Hirofumi (1977). The Huntington Fragment F of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra. Studia Philologica Buddhica. Occasional Paper Series II. Tokyo 1977.
- Wille, Klaus (1995). Die handschriftliche Überlieferung des Vinayavastu der Mūlasarvāstivādin. Verzeichnis der Orientalischen Handschriften in Deutschland. Supplementband 30. Stuttgart 1990.
- Wille, Klaus (2000). Fragments of a Manuscript of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra from Khādaliq. Sutra Manuscript Series 3. Tokyo 2000, sidene 159-183.
- Williams, Paul (1989). Mahāyāna Buddhism: The Doctrinal Foundations. Routledge, 26. juli 1989. ISBN 04 1502 537 0. ISBN 978-0415025379.
- Zengwen, Yang (2000). Saddharmapundarikasutra in Chinese History and Its Significance in the 21st Century. The Journal of Oriental Studies, Volume 10, 2000.
Nettsteder
[rediger | rediger kilde]- Institute of Oriental Philosophy. Three Lineages of Sanskrit Lotus Sutra Manuscripts. Institute of Oriental Philosophy, besøkt 7. mars 2019.
- Kangyur (2018). དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོའི་མདོ།, The White Lotus of the Good Dharma, Saddharmapuņḑarīka. Kangjur, vol. 51 (mdo sde, ja), folios 1.b–180.b, 84000: Translating the Words of the Buddha, oversatt av Peter Alan Roberts, versjon 1.06, 2018.
- Soka University. Seishi KARASHIMA. The International Research Institute for Advanced Buddhology, Soka University, besøkt 15. mars 2019.
- Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (2004). K 116 (IX:725) (T.262) (H. 255). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue.
- Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (2004). K 117 (IX-.801) (T. 263) (H. 256). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue.
- Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (2004). K 118 (IX: 899) (T. 264) (H. 257). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue.
- Muller, Albert Charles (1995). 竺法護 Basic Meaning: Dharmarakṣa. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 善權 Basic Meaning: skillfull teaching. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 方便 Basic Meaning: skillful means. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 光瑞 Basic Meaning: Luminous ray. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 應時 Basic Meaning: as appropriate. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 信樂 Basic Meaning: faith as joy. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 往古過 Basic Meaning: in ancient times. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 七寶塔 Basic Meaning: seven-jewel stūpa. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 勸說 Basic Meaning: to advise. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 序 Basic Meaning: precedence. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 勸持 Basic Meaning: the exhortation to preserve, revere, and follow (the teachings of certain sūtra). Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 安行 Basic Meaning: comfortable practices. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 安樂行 Basic Meaning: pleasant practices. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 從地踊出 Basic Meaning: springing out of the earth. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 歎法 Basic Meaning: praise the Dharma. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 勸助 Basic Meaning: to be pleased. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Muller, Albert Charles (1995). 法華經 Basic Meaning: Lotus Sutra. Digital Dictionary of Buddhism (電子佛教辭典), juli 1995.[død lenke]
- Sōka Gakkai. The Lotus Sutra: Effort for guarding the Petrovsky Manuscript. Sōka Gakkai, besøkt 7. mars 2019. Arkivert fra originalen 6. mars 2019. Besøkt 4. mars 2019.
- Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T09, No. 262 大般若波羅蜜多經. Bokrull 1-7, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Archived from the original on 3. august 2018. Besøkt 12. mars 2019.
- Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T09, No. 263 大般若波羅蜜多經. Bokrull 1-10, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 16. januar 2016. Besøkt 12. mars 2019.
- Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T09, No. 264 大般若波羅蜜多經. Bokrull 1-7, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 16. januar 2016. Besøkt 12. mars 2019.
- Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T50, No. 2059 大般若波羅蜜多經. Bokrull 1-14, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Archived from the original on 2. juli 2018. Besøkt 15. mars 2019.
- Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T55, No. 2145 大般若波羅蜜多經. Bokrull 1-15, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Arkivert fra originalen 16. januar 2016. Besøkt 12. mars 2019.
- THL (2019). དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, (D.114) Catalog Record. Tibetan and Himalayan Library, 2019.
- Wiktionary (2017). 藥草. Wiktionary, 16. juni 2017.
- Wiktionary (2018). 譬喻. Wiktionary, 12. juni 2018.
- Wittern, Christian (2002). T09N0262 妙法蓮華經. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A, 2. desember 2002.
- Wittern, Christian (2002). T05N0263 正法華經. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A, 2. desember 2002.
Norsk utgave
[rediger | rediger kilde]- Lotussutraen, og andre skrifter fra mahayanabuddhismen. Utvalg og innledende essay av Jens Braarvig; oversatt av Kåre A. Lie og Tone Lie Bøttinger. XXXII, 348 sider. Bokklubben, 2003. (Verdens Hellige Skrifter; 18) ISBN 82-525-5330-3
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Foreword: “The Sutra of the Lotus Blossom” —An Essential Key in the Study of Buddhism, av M. I. Vorobyova-Desyatovskaya, besøkt 4. mars 2019
- THE SADDHARMAPUṆḌARĪKASŪTRA AT GILGIT MANUSCRIPTS, WORSHIPPERS, AND ARTISTS