Tendai-shū
Tendai-shū (japansk: 天台宗) er en retning innenfor japansk buddhisme som har sitt utspring i Kina. Den kinesiske munken Zhiyi grunnla i år 575 e.Kr. skolen Tiāntái, oppkalt etter de kinesiske Tiantaifjellene. Retningen ble ført til Japan av munken Saichō 805 e.Kr. hvor den fikk navnet Tendai shū, med sitt tempel og hovedsete Enryaku-ji på toppen av Hieifjellet i nærheten av Kyoto.
Skolen betrakter Lotussutraen som den høyeste og endelige av Buddhas lærdommer, og anser resitasjon av tekstens tittel som en øvelse som påskynder nirvana. Den skiller seg lite fra sitt kinesiske opphav, men har inkludert elementer fra Zen, det esoteriske ritualet Mikkyō fra Shingon shū, og elementer fra vinayaskolen.
Skolen har hatt stor innflytelse på utviklingen av japansk buddhisme. Hōnen, som i 1175 grunnla Jōdo-shū – den japanske avleggeren av Det Rene Land, startet sin karriere som Tendaimunk. Nichiren, som i 1253 grunnla Nichirenskolen, studerte også som Tendaimunk og hentet sin ivektlegging på Lotussutraen fra Tendai shū.