Lamarckisme

Sjiraffhalsens utvikling er en yndet illustrasjon av lamarckismen

Jean-Baptiste Lamarck

Lamarckisme er et begrep som i vår tid betegner oppfatningen om at ervervede egenskaper nedarves hos levende organismer. Den opprinnelige tankegang var imidlertid ikke utviklet til noe som senere lett skulle bli sett som i konkurranse med darwinismen.

Begrepet knyttes til den franske naturforskeren Jean-Baptiste de Lamarck (1744-1829). Dette ble etterhvert en vanlig oppfatning blant naturvitenskapsfolk på 1800-tallet. Både Charles Darwin (1809-1882) og Jean-Baptiste de Lamarck la til grunn i sine teoribygninger at egenskaper et individ har ervervet (det vil si, tilegnet seg) i løpet av sin levetid, går videre i arv til avkommet. I deres samtid var imidlertid betegnelsen lamarckisme ikke brukt.

Hva Lamarck hadde observert var at endringer i miljøet og vaner går hånd i hånd med endringer i organismens bygning, slik at det oppstår nye arter. Darwin tilføyde hypotesen at det er en naturlig seleksjon i kampen om ressurser, men ingen av de to visste virkelig hvordan egenskaper nedarves fra en generasjon til en annen. Gregor Mendel (1822-1884) og hans arvelighetslære var ikke noe noen av dem foregrep eller kjente til.

Det tok lang tid før Larmarck ble ansett mer positivt, især fordi han var den første som antok en sammenheng mellom evolusjon og omgivelser og miljø.

Litteratur

• Peter J. Bowler: Lamarckian Inheritance. I: Encyclopedia of Life Sciences. 2006
• Richard Burkhardt: The Spirit of System: Lamarck and Evolutionary Biology.
• Stephen Jay Gould: The structure of evolutionary theory. Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Mass. 2002, ISBN 0-674-00613-5.
• Ernst Mayr: Lamarck Revisited. In: Journal of the History of Biology. Band 5, Nr. 1, 1972, S. 55–94
• Alpheus Spring Packard: Lamarck, The Founder Of Evolution. His Life and Work. [1]
• Eliza Slavet: Freud’s Lamarckism’ and the Politics of Racial Science. In: Journal of the History of Biology. Band 41, Nr. 1, 2008, S. 37–80