Josefina Bakhita

Josefina Bakhita
Født		1868 Sultanatet Darfur
Død		8. feb. 1947 Schio
Beskjeftigelse		Søster, nonne
Nasjonalitet		Sudan
Josefina Bakhita på Commons

Josefina Bakhita, eller Giuseppina, også kalt Fortunata, (født 1869 i landsbyen Olgossa i sultanatet Darfur, død 8. februar 1947 i Schio i Italia) var en sudanesisk-italiensk katolsk helligkåret nonne som opprinnelig var slavinne i sitt opphavsland Sudan på 1800-tallet. Hun ble midt i livet opptatt i den katolske kirke, og inntrådte som ordenssøster hos Canossasøstrene, en katolsk misjonskongregasjon grunnlagt av Magdalena av Canossa. Hun levde og arbeidet i Italia i over 40 år, blant annet som barnepike. I 2000 ble hun helligkåret av den katolske kirke.

Liv og virke

Bakgrunn

Hun kom fra landsbyen Olgossa vest for Nyala og nær Mount Agilerei, og var en av dajufolket; hennes respekterte og relativt velstående far var bror til landsbyens høvding. Hun var i en familie med tre brødre og tre søstre, og som hun skrev i sin selvbiografi: «Jeg hadde et lykkelig og sorgfritt liv, og visste ikke hva lidelse var».

Slavinne i Sudan

Da hun var rundt ti år gammel, ble hun i oktober 1879 kidnappet av arabiske slavehandlere sammen med en annen jente. På den tiden blomstret slavehandelen, og en av hennes eldre søstre var allerede tatt. Kidnapperne brakte dem til et slavemarked, men de klarte å rømme. Imidlertid ble de tatt igjen og solgt til en annen slavehandler. Behandlingen satte spor, for eksempel var det mye hun ikke kunne huske fra sin barndom, verken foreldrene eller sitt eget navn. Men hun ble kjent som «bakhita», som betyr «den heldige», et navn hun fikk av sine kidnappere fordi hun tross alt utstrålte en egen ro og harmoni. Hennes eiere tvangskonverterte henne til islam.

Til slutt kom de til El Obeid i Kordofan, der det var et annet slavemarked. Hun ble i alt solgt fem ganger på slavemarkedene der og i hovedstaden Khartoum i det som fortsatt var tyrkisk-egyptisk Sudan. Hennes første eier var en arabisk stormann som kjøpte henne som tjenestejente for sin datter. Hun ble godt behandlet inntil hun en dag knuste en vase som tilhørte hennes eiers sønn. Han slo henne og krevde at faren kvittet seg med henne.

Bakhitas andre eier var en tyrkisk offiser og hans familie. Kvinnene i husholdningen pisket Bakhita regelmessig. Som 13-åring ble hun tatovert med 114 snittsår, og salt ble strødd i sårene. Denne prosedyren var vanlig i Sudan; ved tvang ble mange slaver tradisjonelt merket med arr og tatoveringslignende merker.

Hennes femte og siste kjøper var den italienske konsulen Callisto Legnani, som kjøpte henne i 1882 på slavemarkedet i Khartoum etter at den tyrkiske offiseren reiste hjem. Han behandlet henne godt, og for første gang siden hun ble kidnappet forsto hun, behagelig overrasket, at her brukte ingen pisken når de ga henne ordrer. I konsulens hjem opplevde Bakhita fred, varme og øyeblikk av glede, selv om den alltid ble tilsløret av lengselen etter sin egen familie, som kanskje var tapt for alltid.

Til Italia

Den politiske situasjonen tvang konsulen å dra tilbake til Italia. Bakhita ba om å få bli med, og hun fikk tillatelse til å dra sammen med ham og en av hans venner, en viss Augusto Michieli.

Da de kom til Genova, gikk Legnani, etter sterkt ønske fra sin kone, med på å la Bakhita være med dem. Hun fulgte sin nye «familie», som slo seg ned i Zianigo, en del av Mirano Veneto i regionen Venezia, og Bakhita ble deres datter Mimminas barnepike og venn. Hun bodde sammen med denne familien i tre år.

Men så kjøpte de et stort hotell i Suakin ved den sudanske Rødehavskysten, og fru Michieli ble i 1888 nødt til å reise dit for å hjelpe mannen med driften av hotellet. Det var meningen at Bakhita skulle komme etter og bli serveringsdame der.

Etter råd fra administratoren for Canossasøstrene i Venezia ble Mimmina i mellomtiden betrodd til en kostskole drevet av Canossasøstrene ved «Instituttet for Katekumener» i Venezia, og Bakhita ble med henne. Kongregasjonen var grunnlagt i 1808 av den hellige Magdalena Gabriela av Canossa, som kalte den «Døtre av Nestekjærligheten» (Institutum Filiorum a Caritate vulgo Canossiani - FdCC), men de kalles oftest Canossasøstrene. Deres formål var å undervise fattige jenter, gjøre tjeneste i sykehus og katekese i menigheter.

I instituttet lærte Bakhita å kjenne den kristne Gud Da fru Michieli vendte tilbake fra Afrika etter ti måneder, kom hun for å hente datteren og Bakhita. Men da fikk hun et sjokk, for Josefina, som hun fortsatt betraktet som sin eiendom, ga med uvanlig fasthet og mot uttrykk for at hun ville bli hos Canossasøstrene og tjene Gud. Fru Michieli ble sint over dette, og superioren skjønte at her måtte det høyere autoriteter til, så hun hentet patriarken og kongens stattholder. De erklærte at siden slaveri var illegalt i Italia, var Bakhita fri til å foreta sine egne valg.

Den hellige families kirke i Schio.

Dåp, konfirmasjon, og ordenssøster

Få uker senere, den 9. januar 1890, mottok Bakhita dåpens sakrament, sin første kommunion og fermingens sakrament (konfirmasjonen) av patriarken av Venezia, kardinal Domenico Agostini. Hun fikk da dåpsnavnene Josefina Margareta Fortunata Maria. Bakhita ble snart klar over sitt kall å bli ordenssøster. Den 7. desember 1893 trådte hun inn hos Canossasøstrene, ble ikledd to år senere med ordensnavnet sr. Josefina (italiensk: Giuseppina). Etter novisiatet ble hun utspurt om sitt kall av den nye patriarken, kardinal Sarto, den senere pave Pius X (1903-14). Han ønsket henne velkommen i ordenen, og den 8. desember 1896 avla hun de høytidelige løftene i Verona, 27 år gammel.

Hun tilbrakte de resterende femti årene av sitt liv som nonne. I 1902 ble hun overført til Schio nord for Padova i provinsen Vicenza, hvor hun arbeidet som syerske, kokk og portner og tok seg av de fattige. Hun fikk raskt ry for hellighet. Den 10. august 1927 avla hun evige løfter i Venezia. Hun ville gjerne ha vendt tilbake til Afrika for å arbeide for omvendelsen av sitt folk, men etter at en biografi om henne ble utgitt i 1930, ble hun en berømthet, og tiden gikk med til å holde taler, reise og samle inn penger til ordenen. Hun ble kalt «Madre Moretta». Fra 1936 til 1938 var hun i misjonsnovisiatet i Milano, igjen som portner. Deretter dro hun tilbake til Schio, hvor hun var under hele den andre verdenskrig.

På slutten av livet måtte hun gjennomleve lange, smertefulle år med sykdom. I sin smerte gjenopplevde hun tiden med slaveri, og mer enn en gang tryglet hun sykepleieren som stelte henne: «Vær så snill å løsne lenkene... de er så tunge!»

Hun døde den 8. februar 1947 i Schio, 78 år gammel. Hennes siste ord var: «Madonna! Madonna!». Hun lå på lit-de-parade i tre dager mens en uendelig rekke av sørgende gikk forbi for et siste farvel, og de sørgende merket seg at hennes lemmer forble bøyelige. Mødre løftet hennes hånd og la den på sine barns hoder og ba om hennes velsignelse. Store menneskemengder fulgte hennes båre til kirkegården. Hun hadde fått et stadig større ry for fromhet og velgjørenhet, og i Schio huskes hun fremdeles som «vår svarte mor,» la nostra Madre Moretta.

Helligkåring

En prosess for saligkåring ble innledet tolv år etter hennes død med en undersøkelsesprosess på bispedømmenivå. Hennes heroiske dyder ble anerkjent den 1. desember 1978, noe som ga henne tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 17. mai 1992, samtidig med den hellige Josemaria Escriva, av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma.

Hun ble helligkåret den 1. oktober 2000 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 8. februar. Hun er den første fra Sudan som har blitt salig- og helligkåret.

Litteratur

• African Online News (2000). Josephine Bakhita – an African Saint. 2000 October 14. Retrieved on 5 January 2010.
• Zanini, Roberto Italo (2009). Bakhita: From Slave to Saint. Ignatius Press. ISBN 9781586176891.
• Burns, Paul; Butler, Alban (2005). Butler's Lives of the Saints: Supplement of New Saints and Blesseds, Volume 1, pp. 52–55. Liturgical Press. ISBN 0-8146-1837-5.
• Carter, Rozann (2011). St. Josephine Bakhita and the Door to Holiness. Word On Fire, 2011. Retrieved on 7 February 2012.
• Copeland, M. Shawn (2009). St Josephine Bakhita. In: Perry, Susan ed. Holiness and the Feminine Spirit: the Art of Janet McKenzie. New York, pp. 113–118. ISBN 1-57075-844-1.
• Dagnino, Maria Luisa (1993). Bakhita Tells Her Story. Third edition, 142 p. Canossiane Figlie della Carità, Roma. Includes the complete text of Bakhita's autobiography (pp. 37–68).
• Davis, Cyprian (2000). Black Catholic Theology: A Historical Perspective. In: Theological Studies, 61, pp. 656–671.
• Hurst, Ryan. Mahdist Revolution (1881-1898). In: Online Encyclopedia of Significant People in Global African History. Retrieved on 8 June 2011.
• Hutchison, Robert (1999). Their Kingdom Come: Inside the Secret World of Opus Dei, St. Martin's Press. ISBN 0-312-19344-0.
• Maynard, Jean Olwen (2002). Josephine Bakhita: The Lucky One. London, 76 p. ISBN 1-86082-150-2.
• Olmi, Véronique (2017). Bakhita. Ed. Albin Michel, Paris, 455 p. ISBN 978-2-226-39322-7.
• O'Malley, Vincent (2001). St. Josephine Bakhita. In: Saints of Africa, pp. 32–35. Our Sunday Visitor Publishing. ISBN 0-87973-373-X.
• Roche, Aloysius (1964). Bakhita, Pearl of the Sudan. Verona Fathers, London, 96 p.
• Roullet, Hervé (2015). Joséphine Bakhita, l'esclave devenue sainte. Paris, Ed. Emmanuel, 174 p.
• Zanini, Roberto Italo (2000). Bakhita: A Saint For the Third Millennium. Orca Printing Company, 190 p.
• Zanolini, Ida (2000). Tale of Wonder: Saint Giuseppina Bakhita. 8th edition, 255 p. ISBN 2-7468-0294-5.

Eksterne lenker

• (en) Josephine Bakhita – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Josephine Bakhita (1869–1947)
• Saint Josephine Bakhita