[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Jakob Sande

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jakob Sande
Født1. des. 1906Rediger på Wikidata
Dale i Sunnfjord
Død16. mars 1967Rediger på Wikidata (60 år)
Oslo
BeskjeftigelseLektor
BarnSiri Sande
NasjonalitetNorge
GravlagtDale kirke
SpråkNynorsk[1]
UtmerkelserDoblougprisen (1966)
Gyldendals legat (1952)
Periode1929–1965
Emne(r)Svart humor, sosialt engasjement, sjømannslivet, bondemiljøet i hjembygda og vestlandsnaturen[2]
DebutSvarte næter (1929)
Debuterte1929
Aktive år1929–
Jakob Sande på Commons

Jakob Sande (1906–1967) var en norsk dikter og forfatter fra Dale i Sunnfjord i Fjaler kommune.

Han gav i sin levetid ut ti diktsamlinger og tre novellesamlinger. Mange av diktene hans ble tonesatt og ble populære viser. Sande ble en folkekjær dikter i løpet av sin karriere, og flere av diktene er fremdeles[når?]svært populære.

Diktningen spinner rundt flere temaer som vestlandsnaturen, sjømannslivet, livet på bygden, dikt som tar opp sosiale spørsmål og dikt som tar for seg klassiske temaer som kjærligheten og døden. Diktene veksler fra grotesk humor, som i «Kallen og katten» og «Likfunn», til sentimentale og følelsesladde dikt som «Fløytelåt» (tonesatt av Geirr Tveitt) og «Vesle Daniel». Han er også representert i Norsk salmebok 2013 med «Det lyser i stille grender», «Kvar gong Jesu namn eg nemner» («Åndeleg sjømannssong») og «Du som låg i natti seine».

Liv

[rediger | rediger kilde]

Barndom og skolegang

[rediger | rediger kilde]
Jakob Sandes far var klokker i Dale kirke, og under en gudstjeneste i denne kirken skal han ha skrevet sitt første dikt.
Foto: kirkenorge.no

Jakob Sande ble født som nummer tre i en søskenflokk på sju, der fem søsken vokste opp. Foreldrene hans var Andreas og Ragna Margrethe (født Barsnes) Sande. Moren sang for barna og fortalte mange fortellinger i hjemmet. Hun hadde også et svært åpent hjem der det stadig var folk innom. Blant dem som jevnlig var på besøk, var familien til forfatteren Jens Olavson Espedal (1898-1925)[3] i tillegg til en taterfamilie. Særlig fortellertradisjonen fra taterne skulle prege Jakob Sandes senere forfatterskap.[4]

Andreas Sande, Jakobs far, var lærer og klokker. I tillegg var han ordfører i bygden i to perioder, fra 1914 til 1916 og fra 1920 til 1926. Han var også formann i skolestyret og hadde flere lokale verv i tillegg til at han satt i fylkesstyret for Venstre. Han var litteraturinteressert og abonnerte på flere blader og tidsskrifter i tillegg til at han introduserte sønnen for skriftene til nynorskforfattere som Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg, Per Sivle og Anders Hovden. Hjemmet var et typisk «venstrehjem» preget av målsak, ungdomslagsbevegelsen og politisk engasjement.[5]

Han begynte på folkeskolen i Dale 16. august 1913 og var en flink elev som utmerket seg med svært gode stiler. Sitt første dikt skal han ha skrevet som tolvåring under en kjedelig preken i Dale kirke.

O Herre Gud!
Lad ei din tjener lenger
strække sin preken ud.
Nu er jeg mett av hans ord!
Jeg lenges hjem til mitt middagsbord.[6]

Vinteren 1920 begynte Sande på framhaldsskole i Fjaler før han gikk et år på Falchs Pensjonatskole, en privatskole i Dale uten eksamensrett. Der fikk han undervisning tilsvarende første år på middelskolen. Andre år tok han på Nordfjordeid, og han tok eksamen der i 1923. Etter at han flyttet fra Dale i 1922, 16 år gammel, bodde han aldri tilbake til bygden, bortsett fra en periode da han søkte jobb.[6]

Høsten 1923 begynte Jakob Sande på latinlinjen på Eid gymnas, uten at han satte store spor etter seg i nærmiljøet. Historiene som gikk om han i bygden i ettertid, handlet i hovedsak om fyll og bråk.[6] På skolen var han kjent som en god elev, men han måtte ta eksamen om igjen etter at han strøk i latin.[7] Han skrev dikt mens han var på Eid, blant annet «Festsong» til russemiddagen i 1925. Han hadde også diktet «Mot Dag» på trykk i Gula Tidend 23. november 1923, en uke før han fylte 17 år. Året etter fikk han tre dikt på trykk i samme blad («Til Sunnfjord», «Emigrantens velfar» og «Minneord over Sjurd Helgeland»), og i 1925 trykket både Gula Tidend og Tidens Tegn «Olavskvad», et hyllestdikt til Olav den hellige. Samme år trykket også Tidens Tegn «Augustkveld», et dikt som senere skulle bli med i Sandes første diktsamling.[8] I 1925 gjorde han sitt første forsøk på å få et forlag til å trykke diktene hans. Han sendte et manuskript til Olaf Norlis forlag, men fikk avslag.[9]

I stedet for å ta eksamen opp igjen på Nordfjordeid begynte han å studere norsk, tysk og historie på Firda gymnas på Sandane over nyttår i 1926. Han gikk bare ett semester på denne skolen, men han gjorde seg der bemerket som underholder med musikk og diktlesning både av egne og andres dikt.[10] I løpet av halvåret på Sandane hadde han kommet godt igang med skriving til det som skulle bli debutboken, Svarte næter. I juleheftet Firdaljos, utgitt av elevlaget på skolen, hadde han med et dikt i utgaven i 1926; «Lærarane ved Firda gymnas».[11] Gula Tidend trykket også et dikt av ham dette halvåret. «Du bonde», som senere skulle bli utgitt i debutsamlingen under tittelen «Bondesalme», stod på trykk 18. februar.[12] Avslaget året før hadde ikke skremt ham, og han gjorde et nytt forsøk på å få utgitt en diktsamling i 1926. Nå sendte han manuskriptet til Aschehoug, men også de gav ham avslag.[13]

Studietid og litterær debut

[rediger | rediger kilde]

1. september 1926 begynte Jakob Sande på språkstudier på Universitetet i Oslo. Høstsemesteret 1932 fullførte han en språklig-historisk embedseksamen med karakteren Laud og 2,37 i gjennomsnittskarakter.[14] Hovedoppgaven skrev han om Johan Sebastian Welhaven, og den hadde tittelen Eit par av Welhavens nasjonale romansor, samanlikna med kjeldor og tradisjon.[15] Våren etter tok han pedagogisk eksamen. Han trivdes ikke særlig godt i Oslo og kalte en plass byen for «nordens Babylon og Gomorra».[16]

I løpet av studietiden fikk Sande kontrakt med Gyldendal forlag og gav ut sin første diktsamling, Svarte næter i 1929. Høsten 1927 sendte han et manuskript med tittelen Det skalv ein streng til Gyldendal. Manuskriptet ble vurdert av Sigurd Hoel som mente Sande hadde talent, men at manuskriptet trengte bearbeiding. Jakob Sande fikk det derfor i retur med beskjed om å jobbe videre med det. I februar 1928 sendte han det inn igjen uten at Hoel mente det hadde blitt gjort store nok forandringer. Han ba ham derfor være tålmodig og bruke mer tid. Dette tok Sande på alvor og jobbet med manuskriptet i et og et halvt år før han sendte det inn på nytt. Han hadde da skrevet 20–30 nye dikt og endret navn på samlingen til Svarte næter.[17] Denne gangen var det Carl Nærup som gjorde den endelige vurderingen. Han konkluderte «Jeg skulde tro denne mand har en Fremtid som Digter. Altsaa: anbefales.»[18] Svarte næter fikk svært god mottakelse fra kritikerne.[19]

Halldis Moren var Sandes første store kjærlighet

En annen litterær debutant i 1929 var Halldis Moren. Gjennom opplesningskvelder ble Jakob Sande kjent med henne, og han ble dypt forelsket. Hun dro året etter til Sveits hvor hun ble i tre år i arbeide som sekretær, og Sande holdt kontakt med henne gjennom brevveksling. Seksten av Sandes brev er fremdeles bevart og forteller om en svært forelsket mann. Halldis Moren Vesaas fortalte senere at Jakob Sande fridde til henne kvelden før hennes senere ektemann, Tarjei Vesaas, gjorde det samme.[20] Sande tok avslaget fra Moren svært tungt.[21] I denne perioden skrev Sande på det som skulle bli hans andre diktsamling, Storm fra vest. Den kom ut 16. oktober 1931 og har flere dikt med kjærlighet som hovedtema. Manuskriptet ble sendt til Gyldendal i august samme år og var på 69 dikt, der 47 av disse ble med i den endelige utgivelsen. Også denne utgivelsen ble godt mottatt av anmeldere.[22]

I juleheftet Jul i Sunnfjord i 1931 stod Jakob Sandes kanskje mest kjente dikt på trykk. «Julekveld», eller «Det lyser i stille grender» som diktet er mest kjent som, stod på trykk i en versjon som er tilnærmet lik den som er kjent i dag. Diktet stod da med fem strofer, men Sande strøyk senere sistestrofen fordi han ikke var fornøyd med den. I senere publikasjoner, som Norsk Salmebok 2013 er strofen med. Diktet har blitt tonesatt av ni komponister, men det er Lars Søraas d.y.s melodi som har blitt den mest kjente.[23]

I tiden han bodde i Oslo var ikke Jakob Sande aktivt med i lag- og foreningsliv. Han var av og til i Studentersamfunnet, og etter at han hadde fått utgitt bøker var han med på opplesinger og andre arrangementer fra scenen.[24]

Sjømannsliv og i Dale

[rediger | rediger kilde]

Jakob Sande hadde siden ungdomstiden hatt lyst til å dra til sjøs, men han fikk ikke lov av foreldrene sine før han hadde tatt en utdannelse. Da han hadde avlagt pedagogikkeksamen våren 1933 fikk han seg hyre som sjømann på spesialvilkår på M/S «Villanger» tilhørende rederiet Westfal-Larsen, der han mønstret på i Rotterdam i midten av september. En dekksgutt på båten gikk skift og tjente 35 kroner måneden. Sande derimot hadde ikke vakter som de andre. Han hadde fri når båten lå i havn og hver natt, og han tjente bare 1 krone i måneden.[25] Oppgavene han gjorde ombord var vasking, pussing og maling av nagler og annet forefallende arbeid. Jakob Sande trivdes med sjømannslivet og så senere tilbake på dette som noe av det beste i livet sitt.[26]

Sjømannskirken i Rotterdam; kirkebygget er det samme som på Sandes tid, selv om det er flyttet

Fra Rotterdam gikk båten til Panama, Los Angeles, Vancouver og Portland. Der mønstret han på MS «Høyanger» som gikk langs kysten av Peru og Chile, rundt til Buenos Aires, nordover til USA og så til Oslo via Rotterdam. I sjømannskirker og andre steder på land underholdt Sande innimellom med diktlesing og felespill. Ombord observerte han for det meste, men han skrev også noen dikt til andre på båten. Mange av diktene i samlingen Frå Sunnfjord til Rio som kom i 1933, handler om sjømannslivet, og mange av disse kan knyttes direkte til det han opplevde som sjømann. Også i senere diktsamlinger vendte han tilbake til sjømannsmotiv.[26]

Mens han var i utenriksfart skrev han også reisebrev for Dagbladet. Fem reisebrev stod på trykk mellom november 1932 og august 1933. Planen hans var også å utgi disse i bokform, men dette ble det aldri noe av.[26]

Ett eller flere års erfaring som sjømann i utenriksfart var vanlig blant unge norske menn inntil 1960-årene, og Sandes fire år eldre forfatterkollega Nordahl Grieg hadde noen år tidligere gjort en lignende reise og skrevet om den.

Etter at han mønstret av bodde Jakob Sande i Dale fra sommeren 1933 mens han forsøkte å etablere seg som forfatter og skribent. Han søkte og på diverse stillinger, men han ville ikke jobbe i skolen, som han var utdannet til.[27] I Dale følte han seg utenfor,[27] men han fikk også noen gode venner, blant andre legefamilien i bygden. Fruen i huset, Majken Krüger (født Trönnberg) var svensk, og Sande gav henne blankofullmakt til å oversette tekstene hans til svensk. Man kjenner til tre noveller hun oversatte, og en av dem, «Brørne frå Rognaldsvika», stod på trykk i det svenske bladet Vårt hem i 1935. Den skal ha blitt godt mottatt i Sverige. Inspirert av dette sendte Sande et manus til det svenske forlaget Bonnier uten at det ble antatt der.[27]

Han var litt med i kulturlivet i Dale og hjemfylket og skrev blant annet en prolog til en fest for to fremtredende politikere fra Fjaler og til et karneval i ungdomslaget i Dale. I 1932 var det et stort stemne for norsk-amerikanere i Førde, hvortil Sande skrev diktet «Helsing til Sunnfjord-amerikanarane paa Sunnfjordtunet 26/6 1932.[27]

Høsten 1933, altså kort tid etter at han kom tilbake til Norge, gav han ut diktsamlingen Frå Sunnfjord til Rio. Boken ble møtt med blandede kritikker, særlig sjømannsdiktene ble omdiskutert.[28]

Fredrikstadårene

[rediger | rediger kilde]
Fredrikstad høiere almenskole; Jakob Sande arbeidet som lektor der fra 1935 til 1946

I 1935 fikk Jakob Sande et vikariat som lærer ved Fredrikstad kommunale høgre almenskole. Stillingen ble gjort om til fast stilling året etter, og han beholdt den fram til han flyttet i 1946. I Fredrikstad underviste han i norsk, tysk og historie, og han skal til å begynne med ha trivdes bedre i jobben enn han hadde trodd [29] da han egentlig ikke ønsket å jobbe som lærer. Som lærer kunne han både være fjern og uforberedt, men også brennende engasjert, særlig om det stod dikt på timeplanen.

Sande var med i lektorlaget og leste gjerne egne dikt på møtene der. På et møte i laget traff han Solveig Yttrelid som han giftet seg med i 1942.[29] Sammen fikk de datteren Siri Sande i 1943, som senere gikk hen og ble professor i klassisk arkeologi. Da Jakob Sande flyttet fra Fredrikstad i 1946, etablerte de hver sin husholdning. Ekteskapet ble oppløst i 1952.[30] Det var også i lærerkollegiet han fikk inspirasjon til å skaffe seg en lutt, et instrument som har blitt sterkt forbundet med Sande. Han var på besøk hos rektoren sin som sa at Sande burde bytte ut gitaren med en lutt siden gitar var Frelsesarmeens instrument.[29]

Til tross for en positiv start trivdes ikke Sande særlig godt i lærerjobben eller i Fredrikstad. Han hadde også en anstrengt økonomi, og krigsårene gjorde ikke situasjonen lysere for ham. Flere ganger, både før Fredrikstadårene, i løpet av disse årene, og senere, måtte han be forlaget om økonomisk støtte og forskudd på honorar.[29]

Sammen med en svoger, Torgeir Audunson, vant Jakob Sande en visekonkurranse i regi av Bondeungdomslaget på slutten av 1930-tallet. Sammen hadde de skrevet tekst og melodi til «Vestlandsvalsen» som ble utgitt på plate i 1939 med Akres trio og Audunson som vokalist.[29]

Årene i Fredrikstad var produktive med tanke på bokutgivelser. I 1935 gav han ut sin første novellesamling, Straumar i djupet. Kritikken var variert, men generelt ble han vurdert lavere som novelleforfatter enn som lyriker.[31] Diktsamlingen Villskog kom i 1936 og ble vurdert som et tilbakeskritt for dikteren Jakob Sande.[32] Til tiårsjubileet for hans første utgivelse ble det gitt ut en diktsamling som bestod av 51 dikt fra de fire første diktsamlingene pluss ti nye dikt. Samlingen fikk navnet Krossen og sleggja og kom ut i 1939, og den ble ledsaget av intervju og oppsummeringer av forfatterskapet hans i flere aviser.[33] I løpet av krigsårene gav Jakob Sande ut sin eneste bok på et annet forlag enn Gyldedal. Novellesamlingen Eit herrens vér var klar i 1943, og på det tidspunktet var Gyldendal nazikontrollert. Etter råd fra en venn gav derfor Sande ut boken på det uavhengige Tell forlag. Den ble trykt i 6000 eksemplarer, men ble lagt på vent til etter krigen og kom ikke i salg før i 1945. Samme år kom diktsamlingen Guten og Grenda. Kritikerne så i denne samlingen en endring i forfatterskapet, fra en radikal dikter med sans for det groteske og humoristiske til en mer patriotisk idylliker.[34]

Oslo

[rediger | rediger kilde]

Høsten 1946 begynte Jakob Sande som lektor på Ullern gymnas i Oslo. Også i Oslo mistrivdes han, og han skal ha vært en ensom mann. Som lærer gikk det nedover med ham i løpet av tiden han jobbet der. I starten skal han ha vært en interessant lærer som gjerne leste dikt, men etter noen år var han sterkt preget av alkoholmisbruk og kom ruset på jobb i tillegg til at han var mye borte.[35] Til tross for at han mistrivdes i jobben hadde han den helt fram til 1965. Han ville gjerne livnære seg som forfatter, men fikk først Statens arbeidsstipend i 1963, og da var helsen hans for dårlig til at han kunne nyttegjøre seg av stipendet til videre produksjon.[36] I 1966 ble han tildelt Doblougprisen sammen med den svenske forfatteren Tage Aurell. Forfatterne fikk 15 000 kroner hver.[37]

Da Sande flyttet til Oslo flyttet han også fra familien i Fredrikstad, og i årene han bodde i Oslo hadde han langvarige forhold til to andre kvinner.[38]

I Oslo var han aktiv i foreningen Visens venner, som var et viktig miljø for Sande der han traff likesinnede. Denne foreningen ble stiftet i 1944 og var en interesseforening for inviterte medlemmer. Jakob Sande ble tatt opp som medlem 29. oktober 1945 etter å ha blitt anbefalt av Knut Tvedt og Jacob Brinckmann. Han var på sitt første møte 30. november samme år og sang da egne viser. I begynnelsen var han ikke på så mange møter, noe som var mot reglementet i foreningen, men mot slutten av tiåret ble han mer aktiv, og utover på femtitallet var han med på rundt halvparten av møtene. I 1948 var han med på radioopptak for NRK sammen med foreningen, og han sang da sin egen sang, «Voggevise». Utover i 1960-årene ble Visens venner viktigere for Sande, og han var på mange møter og bidro aktivt med høytlesninger. Visene hans ble også brukt av andre medlemmer. Da Ivar Medaas og Geirr Tveitt ble medlemmer i 1962, sang begge Sande-viser. Da Sande døde i 1967, ble han hyllet med opplesing av et dikt skrevet til minne om ham av Hartvig Kiran samt omtale i årsmeldingen.[39]

Det var også gjennom Visens venner Sandes dikt nådde ut til et stort publikum i form av visesang. Kurt Foss og Reidar Bøe gav ut mange viser med tekst av Sande, blant annet «Kallen og katten», «Då Daniel drog» og «Sjømannsvise». I 1961 gav Geirr Tveitt og Ivar Medaas ut «Hestehandlarar» og «Drama», sanger som ble svært populære blant annet i Ønskekonserten. Alf Cranner gav i 1964 ut platen Både le og gråte der alle de femten sangene hadde tekst av Sande. Sandes tekster ble også tatt med i flere visebøker på denne tiden.[40]

Sandes sekstiårsdag ble markert på flere hold. Både Sunnfjordlaget og Gudbrandsdalslaget hyllet ham med festkveld, og Sunnfjordlaget gjorde ham også til æresmedlem. I mange aviser var det intervjuer av større eller mindre lengde. Bondeungdomslaget i Oslo arrangerte en stor fest for ham 30. november, og Visens venner markerte ham med et radioprogram 1. desember. I Dale hadde man festkveld på ungdomsskolen og avduket en byste av Sande dagen etter.[41]

Årene i Oslo var også produktive med tanke på bokutgivelser. I 1946 kom en ny novellesamling; Skarlagensnora, som inneholdt ti noveller. Samlingen ble godt mottatt, særlig trakk anmelderne fram barnenovellene hans.[42] Diktsamlingen Korn og klunger kom ut i 1950 og førte inn nye perspektiver i Sandes forfatterskap da han her skrev om datteren sin. Fem år senere kom diktsamlingen Sirius til varierte anmeldelser[43], og i 1961 kom hans siste diktsamling; Det kveldar på Kobbeskjer. Anmelderne mente denne samlingen viste at det hadde gått nedover med Sande og at det var en ujevn samling.[44]

I forbindelse med Gyldendals 25-årsjubileum i 1950 gav de ut en samling Sandedikt under tittelen Dikt i utval, der Jakob Sande hadde plukket ut 87 dikt. I 1956 gav Gyldendal ut Sandes dikt i samlet utgave. Dikt i samling møtte anmeldere som pekte på at bredden i Sandes forfatterskap var større enn det man kunne få inntrykk av gjennom visene som var populære på denne tiden. Gyldendal ville gi ut en ny samlet utgave av Sandes dikt i 1965, men mente da at kostnadene ville bli for store om man trykket alle diktene hans og bad han gjøre et utvalg. Sande tok da ut 49 dikt slik at det som senere ble utgitt under tittelen Dikt i samling og kom i mange opplag, i realiteten var et utvalg av diktene hans.[45]

Død og heder i Dale

[rediger | rediger kilde]

De siste årene var Sande mye syk, og han døde natt til 16. mars 1967, 60 år gammel, av komplikasjoner etter et slag. Han ble bisatt fra Vestre Krematorium 21. mars på Gyldendals regning. Under bisettelsen ble to av Sandes dikt lest: «Julekveld» og «Åndeleg sjømannssong», og det var hilsener fra Den norske forfatterforening, Gyldendal, Ullern Høyere Skole, Norsk Bokmannslag, Oslo mållag, Visens venner og NRK. Selve graven fikk han i Dale.[46]

Til Sandes gravferd skrev Hartvig Kiran et dikt om det siste møtet mellom de to vennene:

Du var still den siste kvelden vår, kvart dyrekjøpt minutt
til du braut opp seint på natt og gav oss handa.
Ikkje song du dine viser, ikkje rørde du din lutt.
Tru om du visste då du sat der, at din landlov snart var slutt,
og at skuta låg og venta ned ved stranda?[47]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Dikt – oversiktsvurderinger

[rediger | rediger kilde]

Sandes lyrikk er «utpreget sangbar»,[2] og dette bidro i stor grad til hans popularitet. Som lyriker er han påvirket av klassiske tekster som Bibelen og Petter Dass, av Johan Sebastian Welhaven og Knut Hamsun og av sangbare lyrikere fra sin egen nære fortid som Dan Andersson, Per Sivle, Gustaf Fröding, Robert Burns og Heinrich Heine.[48] Grønstøl skriver[49] at «Når Jakob Sande frå fyrste til siste samling skriv dikt med fast takt, rytme og rim i songbare og velkjende mønster, har det opplagt med tradisjon å gjera. Han skriv dikt slik det skal skrivast i det nynorske Noreg i første halvdelen av hundreåret.»

Litteraturhistorikerne peker på flere tema i lyrikken. Philip Houm,[50] som var den første som satte Sande inn i den allmenne litteraturhistorien, mente at Sande fra første stund «spente over et bredt stemningsregister, fra det makabre 'Likfunn' over det beskt satiriserende, klart blasfemiske 'Kveldsbøn', til djervt humoristiske folkelivsskisser à la Fröding, vare stillferdige landskapsbilder ('Augustkveld') eller svarte, stormfylte naturscenerier med ramsalt gufs fra havet.»

Kjølv Egeland,[2] som skrev en ny litteraturhistorie på 1970-tallet, nevner: svart humor, sosialt engasjement for småkårsfolk, sjømannslivet, bondemiljøet i hjembygda og vestlandsnaturen. Egeland peker også på at diktene inneholder «spennende møte mellom skjør idyll og grotesk komikk.» Litteraturhistorikeren Willy Dahl skrev (1989) at man i de første diktsamlingene kunne «høre trekkspilltonen bakom» uten at det var snakk om seilskuteromantikk. Dahl oppsummerer forfatterskapet slik: «han diktet om menneskene i det havsalte landet i vest, ofte med barokk eller grotesk humor, men alltid på småfolkets side».[51]

Forlagsmannen og lyrikkhistorikeren Ivar Havnevik[52] mener at Sande er «helt trofast mot tradisjonen» og at han har sine kunstneriske røtter i tre forgjengere: I Ivar Aasens vestlandspoesi, i Olav Aukrusts «ordkunst og sans for groteske og uhyggelig motiver» og i Herman Wildenveys «modernisering av den komiske fortelling». Havnevik mener også at Sande (sammen med forfattere som Einar Solstad, Ragnar Solberg, Elling Solheim og Louis Kvalstad) inngår i en trend som var synlig i årene før 1940: «kunstneriske behov oppstår i møtet mellom ulike kulturer, storby mot skogsbygd, jordbruks- og kystkultur». I Norsk biografisk leksikon (2004) oppsummeres hans forfatterskap som «både grotesk og gripande». Det pekes på spennvidden i motivene og på at «humoren var med på å dra nye lesarar til lyrikken, men like viktig var det at han kritiserte religiøst hykleri og maktbruket til dei rike».[30]

Både Houm[50] og Egeland[2] peker på at tonen i forfatterskapet endrer seg over tid. Houm mener at Guten og grenda fra 1945 «gir gjenopplevelse av barndommens verden [og] bærer bud om en utvikling bort fra villskap og skjærende galgenhumor». Egeland mener at «med årene blir diktbildene hans fra Sunnfjord mildene i tonen. Det værharde viker for ro og stillhet, endog idyll.»

Einar Økland skriver i etterordet til Dikt i samling (1998)[53] at «det er meir slik at kvar einskild tykkjest å ha funne 'sin' Sande enn at alle Sande-lesarane jublar i kor over ein Sande som dei oppfattar likt», og at mange Sande-lesere «tykkjer at andre lesarar har ei altfor snever oppfatting av diktaren. Sjølv har dei oppdaga at han ikkje er så enkel, at han ikkje alltid er så munter og glad, at han ikkje er humorist, at han er ganske melankolsk.»

Dikt – de enkle sjangre og tema

[rediger | rediger kilde]
Humoristisk og grotesk

Det mest åpenbare tema i Sandes lyrikk fra debuten var ifølge Skrede «hans djerve humor og hans utpregede sans for det groteske».[54] Sigrid Bø Grønstøl[49] mener at «det grotesk-uhyggelege er eit tematisk særdrag i denne diktinga» gjennom alle de åtte diktsamlingene fra 1929 til 1961. Innenfor den groteske tematikken nevnes først og fremst «Likfunn». En mildere variant av det groteske er det Havnevik kaller Sandes «modernisering av den komiske fortelling»,[52] i dikt som «Etter ein rangel» (I morgon vil eg byrja...), «Hestehandlarar», «Fabel» (Gåsa og katten og hanen...) og «Kallen og katten». Egeland[2] peker på at Sandes dikt har et spenn fra «en følsomhet som slår over i føleri» til det groteske og at det skapes «balanse gjennom kaldflir». Innenfor det humoristiske er det blant annet pekt på at Sande «dyrka den gode replikken […] og samla på gode seiemåter».[55]

Sjømannsdikt

Sandes sjømannsdikt finnes særlig i samlingene Frå Sunnfjord til Rio (1933) og Villskog (1936), hvor han bruker erfaringer fra sin egen tid i utenriksfart i 1932. Sjømannslivet finnes likevel også i de etterfølgende diktsamlingene, hvor han viser til sjømannsyrket som en del av arbeidslivet i hjembygda. Diktene om sjømannslivet inneholder både konkrete referanser til yrkesliv (som i «Vesle Daniel» (eller «Då Daniel drog») og det etterfølgende «Daniel Davidson» om den hjemkomne sjømannen fra Guten og grenda 1945) og som metafor for utferdstrang (som i «Song på havet» fra Villskog 1936). Som sjømannsdikt regnes både skildringer fra livet ombord (som «Laurdagskveld på poop'en») og fra opplevelser i fremmede havner (som i «Senorita»). Under et Sandeseminar i 1999 hevdet Kjartan Fløgstad og Einar Økland «at det fyrst og fremst er sjømannsdikta til Jakob Sande som gjer han til ein moderne lyrikar».[56]

Småkårsfolk

Mange av Sandes dikt skildrer underklassen eller småkårsfolk. I et minneord i tidsskriftet Syn og Segn skriver Ivar Eskeland[57] at essensen i Sandes forfatterskap er «songen om det vesle mennesket, tidt om det forkomne, forhutla, hjelpelause, utstøytte». Eskeland peker på at Sandes dikt inneholder både observasjon av, medfølelse med og protest på vegne av underklassen; og nevner dikt som «Dikt uten navn» og «Ormeljod». Willy Dahl[51] nevner diktet «Marian» som en skildring av den utstøtte. Ragnvald Skrede[54] peker på at også novellene om voksne «dreier seg fortrinsvis om utstøtte og hjelpeløse». Identifikasjonen med underklassen kommer også noen ganger til uttrykk i klare agitasjonsdikt, slik som i samlingen Krossen og sleggja (1939). Eskeland skriver at «I dikti 'Til den norske landarbeidar' og 'Krossen og sleggja' munnar Sandes proletardikting ut i dei sterkaste revolusjonære maningsrop».[57] Einar Økland skriver[53] at Sandes klassestandpunkt ga ham problemer i møtet med sitt eget hjemmepublikum i målrørsla: «At Sande lenge hadde vore lyrisk talsmann for dei minste i samfunnet, stilte han i eit motsetningstilhøve ikkje berre til rikfolk og konservative, men også til bønder og venstrefolk, som ottast arbeidarane.»

Kjærlighet

Sande skildrer forholdet mellom mann og kvinne både anekdotisk i skjemtediktene, romantisk som ung forelskelse (som i strofa «Di til døden trufaste Mari» frå «Vesle Daniel») og livsvarig bånd, og dramatisk som spill og kamp mellom kjønnspolaritet. Grønstøl[49] peker på at «i dikt etter dikt møter vi kvinna som lokkar og dårar. Og mannen som missar både vilje og vit, visdom og dåd.»

Religiøsitet

Sande har ikke skrevet mange eksplisitt religiøse dikt, men disse bygger på en grunnstemning i forfatterskapet av nød, bergingstrang og følelsen av den kristne Gud som en reell faktor i tilværelsen. I tillegg har Sande bakgrunn i et vestnorsk bygdemiljø der kristentroen var sterk og tydelig. Julesalmen «Det lyser i stille grender» blir karakterisert som «nærmast ein salme light, eit høgst alminneleg og menneskeleg Jesusbarn», men munner likevel ut i «Ei erklæring om at Jesus 'døden for evig batt', ei truvedkjenning god som noko anna».[58] Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» skildrer Jesu lidelser, og dikt-jeg'ets tvil. I «Åndeleg sjømannssong» knytter han an til shanty- og spiritualstradisjonen med strofen "Rolling home, rolling home, heim frå sjø og stride stormar, mønstre av til evig landlov, mønstre av frå naud og trong." Flere Sande-dikt inneholder spottende omtale av prester, men det var alltid hykleriet som var Sandes fiende, «ikkje skikkelege prestar».[55]

Det gamle bygdesamfunnet

Mange av Sandes dikt, både de komiske og de alvorlige, tar utgangspunkt i dagligliv, arbeidsliv, roller og relasjoner i det vestlandske bygdesamfunnet som han selv hadde bakgrunn i. Det er til dels et nostalgisk samfunnsbilde han presenterer; «det folkelivet og det arbeidslivet som Sandes dikting spring ut frå eller viser fram, er borte i dag. Det var alt på veg til å gå under i hans eiga tid».[53] Herbjørn Sørebø skriver om ham at «Jakob Sande kjende det han skreiv om. Og best kjende han barndomsbygda. Hele livet var det hans bygd, og han likte ikkje den såkalla utviklinga».[55] I denne samfunnet skildrer han klasseforskjeller, yrkesliv og «armods bygdeliv blant småbrukere og fiskere»,[2] med sans for det dramatiske, komiske, sentimentale og urettferdige.

Det psykologiske landskapet

Sandes skildringer av natur, samfunn og vær i Sunnfjord er ikke bare dokumentarisk. Landskapet blir også et psykologisk landskap, og et uttrykk for folkets og forfatterens mentalitet. Grønstøl skriver[49] at «Det finst nok impresjonistiske landskapsidyllar, reine naturskildringar i Sande sine dikt. Men ofte glir dikta over i fantasilandskap som tar form og stil etter sinnstilstand og psykisk haldning.» Egeland skriver[2] at «menneskene mot naturen er det sentrale, ikke naturen i seg selv.» Sande besjeler både landskapet og naturkreftene, og gjør det til speilbilder av mennesker psyke. Grønstøl[49] mener at «om me løyser diktet [Storm frå Vest] frå sin realistiske maritime referanse – og det kan me trygt gjera – dette er eit fantasilandskap – og koplar til nyfreudianismen sine språkteoriar, kan me lesa eit 'psykisk landskap' ut av dette.»

Noveller

[rediger | rediger kilde]

Jakob Sande gav fra 1935 til 1946 ut tre novellesamlinger (Straumar i djupet, Eit herrens vér og Skarlagensnora) med tilsammen 26 noveller. Vekselbruk mellom dikt og noveller er ikke så vanlig i norsk litteratur,[59] og novellene hans har heller ikke fått den samme oppmerksomheten som diktene. Litteraturhistorikeren Philip Houm mener at «den glød som kjennetegner meget av Jakob Sandes lyrikk, er bare svakt merkbar hos novellisten av samme navn; men det fargerike, blodfullt groteske merkes i høy grad».[50] I introduksjonen av ham i novelleantologien Perler i prosa mener redaktøren Eiliv Eide at «novellene har mye til felles med diktene: De gjenspeiler vestlandsk virkelighet, på ulik vis. Her er løssluppen skjemt, barokk humor med til dels makabre innslag, men også fine og vare stemninger og vakre, ofte storslagne naturbilder».[60]

Novellene hans er klassiske i form med en allvitende forteller og psykologisk-realistisk stil i veksling mellom hverdagsepisoder og melodrama.[59] Åtte eller ti av novellene har barn og ungdom som hovedpersoner.[61] Disse barnenovellene står i en nynorsk tradisjon fra Sivle og Løland.[59][50]

Skildringen kan noen steder ha preg av karikatur, men forfatterens sympati ligger alltid hos småkårsfolk,[60] og han skildrer ofte lengselen etter et bedre liv hos dem som befinner seg lavt på den sosiale rangstigen.[59] Atle Kittang mener at Sandes noveller viser tre fluktveier fra hverdagens harde realiteter for småfolket. I barnenovellene kommer det til uttrykk gjennom lek og fantasi, mens det i voksennovellene enten skjer gjennom rus eller religiøs ekstase.[59] Når Sande skriver om kjærlighet, slik han ofte gjør i novellene, er det en pervertert og tragisk kjærlighet som rammer de laveste i samfunnet. I disse skildringene viser han hvordan menneskene er fanget i en vev av sosiale og økonomiske motsetninger, i en veksling mellom kampen for selvoppholdelse og flukt.[59]

Eldrid Lunden[62] viser til at «Sande har ein gong sjølv nemnt ei liste over tema som han meinte fanst i bøkene hans: sosial urett, barn, kvinner, naturen osv., og eit stykke på veg stemmer dette godt med det som lesarane har funne fram til gjennom åra. Ein kan likevel stille spørsmål ved kva desse engasjementa har utspring i, og kvar dei vidare fører hen.» Lunden leser underliggende tema som selvinnsikt kontra selvfølelse inn i noveller som ytre sett handler om småkårsfolk, hun peker på at Sande ofte skildrer utbytting i religionens navn og på at i Sandes prosa er temaet mann-kvinne «sjelden eller aldri vinkla mot glede eller optimisme».[62]

Sande i ettertid

[rediger | rediger kilde]
Jacob Sande-tunet, sør for Dale kirke

En byste av Jakob Sande, utført av Waldemar S. Dahl, ble oppført ved ungdomsskolen i Dale i 1966.[63] Samme byste finnes også i Nasjonalbiblioteket. Sivert Donalis statue av Vesle Daniel (fra diktet med samme navn) ble oppført i 2002 i Dale.[64]

Jakob Sande-selskapet ble stiftet i 1991 og har siden 1992 utgitt en årbok annenhvert år. Selskapet overtok i 1997 Sandes barndomshjem bestefarsstua, som nå er forfattermuseum under navnet Jakob Sande-tunet.

Sandes dikt i samling skal være trykket i store opplag; «ingen lyriker har solgt flere eksemplarer av sine dikt i samling her i landet enn Jakob Sande» ifølge idéhistorikeren Trond Berg Eriksen.[65] Berg Eriksen utga i 1995 boken Nordmenns nistepakke, en kritikk av den norske kanon,[66] hvor han gir et forslag til Norges litterære kanon i 64 verk fra flere litterære sjangre. Sandes Dikt i samling er et av de 64 utvalgte verkene. Berg Eriksen begrunner innlemmelsen i kanon i foredraget/artikkelen «Jakob Sande i den norske kanon»,[65] hvor han peker på at «utbredelse, kvalitet og representativitet sikrer Sandes dikt en plass i den norske kanon». Han mener også at Sandes dikt «fanger opp mangfoldige inntrykk av sin samtid […] Vestlandet i en brytningstid», med «sjømannsliv, bondedrømmer og klassekamp. Det er djevelskap og gudstro, grubling og medlidenhet.»

Også en av Sandes noveller er innlemmet i en versjon av Norges litterære kanon. Den groteske novellen «Samson og Dalila» er med i antologien Perler i prosa 2.[60]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1929 – Svarte næter (Gyldendal, Oslo)
  • 1931 – Storm frå vest (Gyldendal, Oslo)
  • 1933 – Frå Sunnfjord til Rio (Gyldendal, Oslo)
  • 1935 – Straumar i djupet, noveller (Gyldendal, Oslo)
  • 1936 – Villskog (Gyldendal, Oslo)
  • 1943 – Eit herrens vêr, noveller (Tell forlag, Oslo)
  • 1945 – Guten og grenda (Gyldendal, Oslo)
  • 1946 – Skarlagensnora, noveller (Gyldendal, Oslo)
  • 1950 – Korn og klunger (Gyldendal, Oslo)
  • 1955 – Sirius (Gyldendal, Oslo)
  • 1961 – Det kveldar på Kobbeskjer (Gyldendal, Oslo)
  • 1992 – Sjømannen Jakob Sande: brev og dikt (Samlaget, Oslo)

Den første utgaven av dikt i utvalg, Krossen og sleggja utkom i 1939, og inneholdt også noen nye dikt. Senere utgave i 1950. Dikt i utvalg hos Bokklubbens Lyrikkvenner 1974: Då Gud heldt fest i Fjaler. Dikt i samling første gang i 1956, siste gang – og mest komplett – i 1998.

Diktutvalg med melodier: Skreddarsveinen og andre viser (1958) og Hestevrinsk og fløytelåt (1964).

Noveller i samling 1964. Skoleutgave med utvalgte noveller 1958 med tittelen Forteljingar.

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur om ham

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb128648576; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 128648576.
  2. ^ a b c d e f g Kjølv Egeland. Norges litteraturhistorie. Bind 5. Mellomkrigstiden. Cappelen, 1975/1996. Side 378–81. ISBN 82-02-15343-3
  3. ^ «Jens Olavson Espedal», Forfattarar frå Sogn og Fjordane
  4. ^ Ove Eide. Jakob Sande. Liv og diktning. Samlaget, 2006 ISBN 978-82-521-6497-8, side 92
  5. ^ Ove Eide, side 105-106
  6. ^ a b c Ove Eide, side 116-118
  7. ^ Ove Eide, side 122
  8. ^ Ove Eide, side 141-142
  9. ^ Ove Eide, side 145
  10. ^ Ove Eide, side 127
  11. ^ Ove Eide, side 128-129
  12. ^ Ove Eide, side 144
  13. ^ Ove Eide, side 146
  14. ^ Ove Eide, side 133
  15. ^ Ove Eide, side 175
  16. ^ Ove Eide, side 131
  17. ^ Ove Eide, side 147-148
  18. ^ Ove Eide, side 148
  19. ^ Ove Eide, side 157
  20. ^ Ove Eide, side 164
  21. ^ «Minne om meritterte mødrer». Dag og Tid. 20. mai 2016. s. 17. 
  22. ^ Ove Eide, side 183-189
  23. ^ Ove Eide, side 189-190
  24. ^ Ove Eide, side 249
  25. ^ Herbjørn Sørebø, Ludvig Eikaas. Fløytelåt: eit naturlyrisk møte med diktaren Jakob Sande. Samlaget, 1996, side 19
  26. ^ a b c Ove Eide, side 225–239
  27. ^ a b c d Ove Eide, side 250–256
  28. ^ Ove Eide, side 191-193
  29. ^ a b c d e Ove Eide, side 258-262
  30. ^ a b Eirik Helleve. «(no) Jakob Sande» i Norsk biografisk leksikon., 2004
  31. ^ Ove Eide, side 194
  32. ^ Ove Eide, side 195-196
  33. ^ Ove Eide, side 196-201
  34. ^ Ove Eide, side 289-293
  35. ^ Ove Eide, side 326-328
  36. ^ Ove Eide, side 331
  37. ^ Ove Eide, side 269
  38. ^ Ove Eide, side 276-278
  39. ^ Ove Eide, side 332-337
  40. ^ Ove Eide, side 337-338
  41. ^ Ove Eide, side 270
  42. ^ Ove Eide, side 293
  43. ^ Ove Eide, side 295-298
  44. ^ Ove Eide, side 298-303
  45. ^ Ove Eide, side 303-309
  46. ^ Ove Eide, side 357-358
  47. ^ Knut A. Brandal: «Vi nynnar deg ein song», 1. februar 2015
  48. ^ Ove Eide, side 353–6
  49. ^ a b c d e Sigrid Bø Grønstøl. «Ein makaber spøk? Jakob Sandes forfattarskap» I: Syn og Segn, 1993, hefte 3
  50. ^ a b c d Philip Houm. Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene. Aschehoug, 1955 (Norges litteraturhistorie; VI). Side 510–12
  51. ^ a b Willy Dahl. Norges litteratur. III: Tid og tekst 1935-1972. Aschehoug, 1989. ISBN 82-03-10573-4
  52. ^ a b Ivar Havnevik. Dikt i Norge, lyrikkhistorie 200–2000. Pax forlag, 2002. ISBN 8253023707; side 321-22
  53. ^ a b c Einar Økland i etterordet til Dikt i samling, 1998; side 467-81
  54. ^ a b Ragnvald Skrede, NBL1, 1954
  55. ^ a b c Herbjørn Sørebø. «'Eg har reist mine bautasteinar i ord'. Om Jakob Sandes liv og dikt» I: Syn og Segn, 1986, hefte 3
  56. ^ Dag og Tid, 19.8.1999
  57. ^ a b Ivar Eskeland. «Jakob Sandes lyrikk, ein song om Guds stykbarn». I: Syn og Segn, 1967; side 238-46
  58. ^ Olaug Nilssen. «Du som låg i natti seine» I: Dag og Tids forfatteravis om Sande, 11.9.2004. Også i: Hybrideleg sjølvgransking. Essay. Samlaget, 2005. ISBN 82-521-6600-8.
  59. ^ a b c d e f Atle Kittang i etterordet til Noveller i samling, 1999; side 361-71
  60. ^ a b c Norske perler i prosa II. Valgt og presentert av Eiliv Eide. Bokklubben, 1975/1993. ISBN 82-525-0357-8
  61. ^ Ove Eide, side 379. Kittang regner åtte noveller som barnenoveller
  62. ^ a b Eldrid Lunden. «Hadde Jakob Sande eit litterært prosjekt?». Foredrag i Sande-selskapet 2003; Trykt i Jakob Sande årboka 2004; også trykt i hennes: Kvifor måtte Nora gå? Nye essays og andre tekstar. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-18836-2
  63. ^ fylkesarkiv.no: Æresminnet for Jakob Sande i Fjaler
  64. ^ fylkesarkiv.no: Vesle Daniel-skulpturen i Dale
  65. ^ a b Trond Berg Eriksen. «Jakob Sande i den norske kanon». I: Jakob Sande årboka 1996. Også i: Egne veier. Essays og foredrag. Universitetsforlaget, 1997. ISBN 82-00-22848-7 – (no) Les i fulltekst
  66. ^ Trond Berg Eriksen. Nordmenns nistepakke, en kritikk av den norske kanon. Cappelen akademisk forlag, 1995. (Cappelens upopulære skrifter ; 25). ISBN 82-456-0037-7
  67. ^ Innholdsregister for årbøkene her.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Gunvor Hofmo 		Vinner av Gyldendals legat
delt med Mikkjel Fønhus
 Neste mottaker:
Engvald Bakkan
Forrige mottaker:
Johan Borgen 		Norsk vinner av Doblougprisen
 Neste mottaker:
Ragnvald Skrede


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jakob_Sande&oldid=24822987»