Italian Line
| Italian Line | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Bransje | Sjøfart og kysttrafikk med gods, Sjøfart og kysttrafikk med passasjerer | ||
| Etablert | 1932 (Genova) | ||
| Opphørt | 2002 | ||
| Forgjenger(e) | Navigazione Generale Italiana, Cosulich Line, Lloyd Sabaudo | ||
| Morselskap | Finmare | ||
| Datterselskap | Sitmar Line | ||
| Hovedkontor | Genova | ||
| Land | Italia | ||
Italian Line, offisielt Italia di Navigazione S. s.A., var en passasjer- og fraktelinje som drev regelmessige transatlantiske ruter mellom Italia og USA og mellom Italia og Sør-Amerika. Mot slutten av 1960-tallet gikk selskapet over til cruisefart og fra 1981 ble det en global fraktoperatør.[trenger referanse]
Historie
[rediger | rediger kilde]Selskapet ble stiftet i 1932 gjennom en fusjon av det Genoa-baserte Navigazione Generale Italiana (NGI), det Torino-baserte Lloyd Sabaudo, og det Trieste-baserte Cosulich STN med støtte fra den italienske regjeringen. Det nye selskapet kjøpte de Cosulich-eide skipene «Saturnia» og «Vulcania», de Lloyd Sabaudo-eide «Conte Rosso», «Conte Biancamano» og «Conte Grand» og de NGI-eide «Giulio Cesare», «Duilio», «Roma» og «Augustus». Samme år ble to tidligere bestilte fartøyer levert til selskapet: «Rex» som tok det Blå Bånd i 1933, og «Conte di Savoia».
Under andre verdenskrig mistet selskapet mange skip, derav «Rex» og «Conte di Savoia». Andre skip ble konfiskert av USA og konvertert til troppetransport. Fire av disse klarte seg gjennom krigen: «Conte Biancamano», «Conte Grande», «Saturnia» og «Vulcania».
Kommersiell passasjertrafikk ble gjenopptatt i 1947 under selskapets nye navn Società di navigazione Italia. I tillegg til de fire skipene som selskapet fikk tilbake fra USA, ble de to nye skipene «Andrea Doria» og «Cristoforo Colombo» bestilt i 1953 og 1954. I 1956 kolliderte «Andrea Doria», selskapets tre år gamle flaggskip, med det svenske skipet «Stockholm» i nærheten av Nantucket. Det sank med 46 eller 55 omkomne.[trenger referanse] Selskapet erstattet «Andrea Doria» med «Leonardo da Vinci», som ble satt i fart i 1960. Dette skipet var basert på samme design som «Andrea Doria», men det ble større og inneholdt flere tekniske nyvinninger.
På slutten av 1950-tallet hadde flytrafikken ennå ikke fått en merkbar virkning på passasjertallene mellom USA og Middelhavet. Italian Line bestilte derfor to nye skip, «Michelangelo» og «Raffaello». Bygging av skipene og tok lengre tid enn forventet, og de ikke ble levert før i 1965. Det var for sent, og de var ikke i stand til å konkurrere lønnsomt på den nordatlantiske ruten. Selv om de var planlagt for cruisefart som et alternativ, hadde skipene flere konstruksjonsfeil som medførte at bruken som cruiseskip var problematisk.[trenger referanse]
Til tross for store økonomiske tap drev Italian Line en transatlantisk rute frem til 1976, da «Leonardo da Vinci» ble tatt ut av tjeneste. «Michelangelo» og «Raffaello» var blitt solgt året før. «Leonardo da Vinci» ble satt inn som et cruiseskip i 1977–1978, etter at hun ble trukket tilbake på grunn av høye drivstoffkostnader. I 1979 og 1980 opererte selskapet de to tidligere Lloyd Triestino-skipene «Galileo Galilei» og «Guglielmo Marconi» som cruiseskip, men dette var ikke lønnsomt.[trenger referanse]
På grunn av manglende lønnsomhet i cruisevirksomheten gikk Italian Line over til frakt mellom Middelhavet, vestkysten av Nord-Amerika og Sentral-og Sør-Amerika med containerskip.
Selskapet var tidligere eid av den italienske regjeringen, men ble privatisert i 1998 og solgt til d ' Amico Società di Navigazione. I august 2002 ble det kjøpt opp av CP Ships og i 2005 opphørte navnet Italian Line å eksistere som følge CP Ships en-merkevare strategi.[trenger referanse] CP Ships ble kjøpt av TUI AG mot slutten av 2005 og ble slått sammen med Hapag-Lloyd i midten av 2006.[klargjør]