Instrumentinnflygning
Instrumentinnflygning med luftfartøy er den fasen i en flyging som utføres i henhold til instrumentflygereglene (instrument flight rules - IFR) som går fra et definert punkt på vei mot landingsstedet ned til landing eller til et punkt der landing kan gjennomføres visuelt. ICAO definerer en instrumentinnflyging som: En rekke foreskrevne manøvrer, utført ved hjelp av luftfartøyets instrumenter og som gir fastsatt minsteavstand til hindringer fra passering av det innledende innflygingsfiks (IAF) eller, om aktuelt, fra passering av det punkt hvor en definert innflygingsrute begynner og inntil et punkt hvor landing kan foretas og videre, hvis landing ikke blir utført, inntil en posisjon hvor kriteria for venting eller for hinderfrihet i underveisfasen gjelder.[1]
En instrumentinnflygning utføres med instrumentene i førerkabinen som referanse, og baserer seg på oppmålte prosedyrer og klareringer (ruter, retninger og høyder) fra lufttrafikktjenesten (flygeleder) for navigasjon.
Instrumentinnflyginger utføres etter to hovedmetoder. 2 D (to-dimensjonal) innflyging benytter instrumenter som gir løpende informasjon om lateralt avvik fra innflygingslinjen og 3 D (tre-dimensjonal) som benytter instrumenter som gir informasjon om både lateralt avvik og vertikalt avvik fra glidebanen. Instrumentinnflyginger deles også i 3 kategorier: presisjonsinnflyging (presicion approach - PA), innflyging med vertikal veiledning (approach with vertical guidance - APV) og ikke-presisjonsinnflyging (non-precision approach - NPA)
For enhver instrumentinnflygning gjelder fastsatte minima som angis som et punkt der besetningen må bestemme om landingen kan gjennomføres med visuelle referanser, eller om en avbrutt innflygning må påbegynnes dersom besetningen ikke ser rullebanen. Minima varierer fra innflyging til til innflyging, alt etter hvilket innflygningshjelpemiddel som brukes og hvordan terrenget er rundt rullebanen. Dette punktet kan enten være en definert beslutningshøyde (decision height - DH) på en 3 D innflyging, eller et beslutningspunkt (descision point - DP) på en 2 D innflyging. DP er bestemt av en minstehøyde (minimum descent altitude - MDA) og et punkt på innflygingslinjen som er tilstrekkelig nær rullebanen for en visuell landing.
Instrumentinnflyginger inndeles i type, basert på hvor lavt ned mot landingspunktet den tillater flyging på instrumenter. Type A instrumentinnflyging har en MDA eller DH i eller over 250 ft. Type B instrumentinnflyging har DH under 250 ft.
Dersom en flyger for eksempel ligger alt for mye ute av kurs mot rullebanen, kan det være farlig å fortsette en nedstigning. I så fall avbrytes innflyvningen, og flyet må fly en runde til, for å komme inn for landing på ny. En kan også oppleve å få kommandoen «go around», dersom det er flygelederen som ser at noe kan være i veien for en sikker landing. I så fall avbrytes innflyvningen snarest, og man flyr opp i en viss høyde, og venter på nærmere beskjed fra bakken.
Det finnes en rekke ulike systemer for instrumentinnflyging. For 2 D innflyginger finnes system basert på tradisjonelle, bakkebaserte installasjoner som NDB, VOR, LOC og systemer som benytter satellittnavigasjon, så som VNAV. For 3 D innflyginger finnes det tradisjonelle bakkebaserte ILS, og det mindre brukte systemet MLS. 3 D satellittbaserte innflygingssystem er LNAV/VNAV, LPV og system basert på GLS.
I noen luftfartøy må flygeren selv føre flyet korrekt i henhold til det instrumentene viser, mens andre er utstyrt med autopilot som følger instrumentvisningene automatisk. Med noen systemer kan et fly lande helt på egen hånd, men normalt overtar flygeren selv i det han/hun får visuell kontakt med rullebanen og lander fartøyet manuelt. Brukes for eksempel ILS Cat IIIc, kan luftfartøyet lande med 0 meters sikt vertikalt og 0 meters sikt horisontalt. I Norge er det kun Oslo lufthavn, Gardermoen som har slikt utstyr, og da bare til den ene rullebanen (i begge retninger og godkjent til CATIIIb). I praksis vil da flyet lande seg selv – uten at flygeren trenger å gjøre noe som helst. Dette fordrer dog selvsagt at flyet også er utstyrt med nøyaktig nok ILS-utstyr.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Chapter 1 Definitions». ICAO Annex 6 Operation of Aircraft Part I - International Commercial Air Transport - Aeroplanes. «Instrument approach procedure (IAP). A series of predetermined manoeuvres by reference to flight instruments with specified protection from obstacles from the initial approach fix, or where applicable, from the beginning of a defined arrival route to a point from which a landing can be completed and thereafter, if a landing is not completed, to a position at which holding or en-route obstacle clearance criteria apply.»