Inokulasjon
Inokulasjon (fra latin inoculatio (genitiv inoculationis), «innplanting»)[1] vil si immunisering mot sjukdom, framfor alt kopper, ved å påføre smitte. Inokulasjon var en forløper for koppevaksinen.
Ordet inokulasjon kan noen ganger brukes synonymt med vaksinasjon. I hagebruk er inokulasjon det samme som poding.
Prinsipp og historisk bruk
[rediger | rediger kilde]Grunnprinsippet i inokulasjonen var å påføre et friskt menneske koppesmitte for derved å gjøre det immunt mot kopper ved framtidige epidemier. Dette ble utført ved at en tok materie fra en koppebyll, og gnidde inn i et snitt i armen. Mottakeren ville da utvikle kopper, men i en mye lettere grad enn ved alminnelige epidemier, og med langt mindre dødsrisiko. Det ble heller ikke like stygge kopparr som hos de som ble smitta på normalt vis. Den inokulerte var da immun mot koppesmitte for resten av livet.
Opphavet til metoden er uviss. Den hadde vært brukt i India og Kina i århundrer, men ble først kjent i Europa tidlig på 1700-tallet. Da hadde lady Mary Wortley Montague, gift med den britiske sendemannen til Det osmanske riket, vært vitne til inokulasjon i Konstantinopel (Istanbul). Metoden gjorde inntrykk på henne; hun hadde mista en bror i kopper og bar selv arr i ansiktet av sykdommen.[2] I 1718 fikk hun ambassadelegen til å inokulere den fem år gamle sønnen hennes. En yngre datter ble også inokulert noen år seinere. Tilbake i England fortalte hun venner om metoden, blant dem sir Hans Sloane, livlegen til George I . Det bredte seg en viss interesse for fenomenet, og en lege fikk tillatelse til å prøve ut metoden på seks innsatte i Newgate-fengselet. Immuniseringa var vellykka, og de dømte fikk sin frihet. I 1722 beslutta så prinsen av Wales – den seinere George II – å få sine døtre inokulert. Den vellykka kongelige inokuleringa førte til at metoden ble tatt i bruk ved flere europeiske kongehus, og litt etter litt vant metoden innpass i befolkninga for øvrig. En engelsk lege innførte metoden i Det russiske keiserdømmet i 1793. Fredrik II av Preussen satte i gang storstilt vaksinering etter at Ludvig XV av Frankrike døde av kopper.[2] George Washington ble smittet av kopper og var vansiret i ansiktet, og beordret at den amerikanske hæren skulle immuniseres.[2]
Metoden var imidlertid omdiskutert, og det reiste seg til tider kritiske røster mot den, særlig av vaksinemotstandere i Frankrike. Blant annet kritiserte Voltaire metoden i sine Lettres Philosophiques i 1733. Først i 1805 kom Napoléon Bonaparte i gang med vaksinering mot kopper og det førte til effektiv immunisering over hele Europa i kjølvannet av Napoleonskrigene.[2]
Etter at Edward Jenner fant på å inokulere med kukopper, og dermed oppfant vaksinasjonen i 1796, kom inokulasjon gradvis ut av bruk. Vaksinasjon viste seg langt tryggere og var uten bivirkninger.