Ibor og Aio
Ibor og Aio var de første langobardiske konger – høyst sannsynlig mytologiske – som regjerte sammen under langobardenes utvandring fra deres opprinnelige hjem i Skandinavia til sørkysten av Østersjøen. De var brødre, sønner av sibyllen Gambara.
Eksistensen av et slikt diarki (dobbeltkongestyre) er et gjennomgående trekk i tidlige germanske stammer: Alle guttebarn hadde de samme arverettigheter uansett fødselsorden og hvem som var førstefødte, noe som førte til at de ofte ble regjert av regentpar, som her med to brødre, eller at kongedømmet ble oppdelt.
Ifølge langobardernes fortellinger fortalt av Paulus Diaconus i Historia gentis Langobardorum, ledet Ibor og Aio langobardene (som på dette tidspunkt kalte sig selv Winnili – muligvis det samme som vinniler) til Scoringa – et område i det nordlige Tyskland, kanskje ved Elbens munning, eller overfor øya Rügen. Langobardene støtte her sammen med sine nye naboer, vandalene, hvis konger Ambri og Assi krevde at de betalte skatt til dem. Langobarderne besluttet at de heller ville kjempe som fri menn enn å være slaver under andre, og beseiret vandalene i et avgjørende slag.
Ifølge langobardenes legender gjengitt i Origo gentis Langobardorum var det Odins kone Frigg (Frea) som sikret langobardernes seier.
Vandalhøvdingene Ambri og Assi hadde vendt seg til guden Wotan (Odin) og ba om seier i kampen mot vinnilene. Wotan svarte at «de jeg først ser ved soloppgang skal jeg gi seier.» Samtidig oppsøkte vinnilenes ledere Frea og ba om seier for sitt folk. Frea instruerte da vinnilene om at alle skulle komme til dem ved soloppgang, og at deres kvinner skulle binde sitt lange hår opp i ansiktet som skjegg. Hun sørget for å ordne det slik ved først å vende Odins seng mot øst, slik at det første han så da han våknet var langobardene og deres koner som hadde sine lange hår opp foran ansiktet. Odin utbrød da overrasket: «Hvem er disse langskjeggede personer?» («Qui sunt isti longibarbae»?[1]), hvortil Frigg svarte at nå ettersom han hadde gitt dem et navn (langobard=langskjegg), skulle han også gi dem seieren.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Origo Gentis Langobardum, kap. 1