[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Hey Jude

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Hey Jude»
Singel med The Beatles
B-side«Revolution»
Format7"
Utgitt26. august 1968
InnspiltTrident Studios
29. juli til 1. august 1968
SjangerRock/pop
SpråkEngelsk
PlateselskapApple Records
Komponist(er)John Lennon, Paul McCartney
Låtskriver(e)Lennon/McCartney
Produsent(er)George Martin
Plassering(er)
  1. 1 (Norge)[1]
Plass i kronologi
«Lady Madonna»
(1968)
«Hey Jude»
(1968)
«Back in the USSR»
(1969) (Norge)
«Get Back»
(1969) (UK)

«Hey Jude» er en rockeballade som er kreditert låtskriverduoen Lennon/McCartney, men som hovedsakelig ble skrevet av Paul McCartney. Den ble opprinnelig innspilt av The Beatles for dobbeltalbumet The Beatles (White Album), men ble i stedet utgitt som singel. Til tross for sin uvanlige lengde på 7 minutter og 11 sekunder ble «Hey Jude» The Beatles' mestselgende singel. Det ble også innspilt en kortere versjon tilpasset amerikansk radio, som vanligvis avsto fra å spille så lange sanger.

Sangens opprinnelige tittel var «Hey Jules» og ble skrevet for å trøste John Lennons sønn Julian da Lennon og hans første kone Cynthia Powell ble skilt. Lennon satte selv stor pris på sangen ettersom han akkurat hadde innledet sitt forhold med sin framtidige kone Yoko Ono. McCartney selv hadde forøvrig akkurat brutt med kjæresten Jane Asher og var såvidt begynt å bli sammen med Linda Eastman, den framtidige Linda McCartney.

Den 2. juli 2005 ble refrenget fra «Hey Jude» framført av Paul McCartney og et ensemble av kjente artister som finale på hoveddelen av Live 8 i Hyde Park, London.

Den kom på en åttendeplass på Rolling Stone sin liste 500 Greatest Songs of All Time.

Sympati for en venn

[rediger | rediger kilde]

I 1968 bodde John Lennon sammen med Yoko Ono og hadde allerede fortalt sin kone Cynthia at han ville forlate henne. McCartney var en personlig venn av begge parter, og ønsket å muntre opp venneparets sønn Julian Lennon med å skrive en liten sang for ham mens han var på vei til å besøke dem. McCartney sa senere «Jeg startet med en idé, ‘Hey Jules’, som var Julian, ‘ikke føl deg dårlig, ta en trist sang, og føl deg bedre’. Hey, forsøk å forsone deg med dette forferdelige. Jeg visste at det ikke ville bli lett for ham. Jeg føler alltid for barna når foreldrene skiller seg. Ideen var klar i hodet mitt da jeg kom fram.»

Senere har Cynthia minnet denne stunden: «Jeg var virkelig overrasket da Paul kom på egen hånd en ettermiddag. Jeg var virkelig rørt av hans bekymring for hvordan vi følte det og enda mer da han overrakte meg en enkel rød rose og med en liten spøk om framtiden; «Så, Cyn, hva om du og jeg ble gift?» Vi lo begge av tanken av hvordan verden ville ha reagert om et slikt arrangement. På vei til meg hadde han komponert sangen «Hey Jude» i bilen. Jeg vil aldri glemme Pauls vennlige gest ved å besøke oss. Han fikk meg til å føle betydningsfull og elsket, i motsetningen til å føle seg gammel og vraket.»

Julian Lennon oppdaget at sangen var skrevet for ham ca. 10 år senere, men han husket at han den gang stod nærmere McCartney enn sin biologiske far: «Paul og jeg var en del sammen, mer enn hva far og jeg var. Vi hadde et flott vennskap og det ser ut til å være mange flere bilder av meg og Paul på den tiden enn det var bilder av meg og min far.»

Relasjoner til sangen

[rediger | rediger kilde]

McCartney var misfornøyd med sitt opprinnelige utkast, spesielt tekstlinja «The movement you need is on your shoulder», det lød som han snakket til en papegøye. Lennon var derimot imot å drastisk endre sangen, og mente at den samme linjen var flott og avantgardistisk. I 1974 sa McCartney at «Jeg husker at jeg spilte sangen for John og Yoko, og at jeg sa ‘Disse ordene vil ikke bli stående på den endelige versjonen.’ Men John sa: ‘De er flotte. Jeg mener, de er sprø, de gir ingen mening i det hele tatt. Det er topp!’»

McCartney kom deretter til konklusjonen at Jude var et lettere navn å synge enn Jules og modifiserte sangen etter det.

Pussig nok, den eldre Lennon tenkte at sangen var om ham selv. Det samme året som han døde, 1980, husket han tilbake: «Paul sa at den var skrevet for Julian. Han visste at jeg gikk fra Cyn og ville forlate Julian. Han kjørte for å se til Julian og si adjø. Han hadde vært som en onkel for gutten. Og han kom opp med «Hey Jude». Men jeg har alltid hørt at det var en sang til meg. Nå høres jeg kanskje ut som disse tilhengerne som leser alle slags ting inn i sanger... men tenk på; Yoko hadde akkurat kommet inn i bildet. Han sier; ‘Hey Jude’ – ‘Hey John’. Ubevisst sier han ‘Bare dra, forlat meg’. På det bevisste nivået ønsket han ikke at jeg forlot ham. Engelen i ham sa ‘Velsigne deg’. Djevelen i ham likte seg ikke i det hele tatt fordi han ville ikke miste en partner.»

Lennon var ikke den eneste Beatles-medlem som kunne relatere til sangen. Det gjorde også McCartney. Ikke lenge etter at den var utgitt bemerket Lennon: «Vel, da Paul sang «Hey Jude» til meg... eller spilte av en liten tape han hadde laget... Jeg tok det svært personlig. ‘Åh, det er meg!’ sa jeg, ‘Nei, det er meg!’ sa Paul. Vi gikk igjennom det samme. Slik vi alle gjorde. Hvem som enn går igjennom noe gjør at vi alle gjør det.» Det var ikke spesielt overraskende ettersom McCartney akkurat hadde brutt med kjæresten Jane Asher og var begynt å bli sammen med Linda Eastman.

Akkurat som da han hadde skrevet «Yesterday» gikk McCartney stolt rundt og sang sangen til alle han møtte, tydeligvis ikke nervøs for plagiat på denne tiden. Et medlem av gruppen Badfinger, det første bandet som ble utgitt på Apple Records, husket deres første dag der: «Paul gikk over til pianoet og sa: «Hei gutter, hør på dette!» Så satte han seg ned og ga oss en komplett liveversjon av «Hey Jude». Vi mistet munn og mæle.»

Innspillingen

[rediger | rediger kilde]

The Beatles var fortryllet av sangens kvaliteter, og ønsket å kultivere best mulig innspillingsmiljø for sangen. De forsøkte så mange som 25 opptak av sangen i Abbey Road Studio mellom 29. juli og 30. juli 1968, men forsto at de trengte et orkester for denne innspillingen. Da de fikk høre at det var en åttespors opptakeren på Trident Studios dro de dit den 31. juli ettersom den tilsvarende opptakeren på Abbey Road fortsatt ble testet. De gjorde flere innspillinger, men endte opp med å bruke den aller første.

Denne beslutningen var ganske merkelig ettersom trommingen kom inn mye senere enn forventet. Det viste seg at Ringo Starr hadde tatt en tur på toalettet og de andre oppdaget ikke at han var forsvunnet og begynte å spille uten ham. McCartney kom tilbake til denne episoden i 1994: «Det er en fornøyelig historie knyttet til denne innspillingen... Ringo hadde sprunget på toalettet og jeg merket ikke det. Toalettet var rett ved siden av der han satt. Jeg trodde han fortsatt satt ved trommene. Jeg begynte med det som skulle ble den endelige innspillingen og «Hey Jude» holder på i det uendelige før trommene kommer inn, og mens jeg holder på å spille hører jeg Ringo springer forbi meg og kaster seg over trommestikkene. Boom, boom boom. Hans timing var absolutt plettfri.»

Den 1. august lagde George Martin et arrangement for et orkester på 36 som senere ble mikset inn i innspillingen. The Beatles spurte orkesteret om de ville være med på å klappe i hendene og synge med på refrenget. De fleste var med på det, unntatt en som sa: «Jeg vil slettes ikke klappe i hendene og synge Paul McCartneys bedritne sang!» og stormet deretter ut av studioet.

Det var ikke det eneste øyeblikket av misstemning den dagen. George Harrison ville spille en gitarsolo for sangen, men McCartney tillot ikke det. McCartney sa senere i 1985 at «jeg husker at jeg ba George om ikke å spille gitar på «Hey Jude». Han ville gjøre noen ekko-akkorder etter vokalfraseringene, men jeg synes ikke det passet sangen. Han ble misfornøyd og det var vanskelig for meg å fortelle ham det, han som er en av de beste, om ikke å spille. Det var som en fornærmelse. Men det var slik vi gjorde det meste av våre greier.»

At The Beatles besluttet å velge det første opptaket ble merkeligere da Ken Scott, innspillingsassistenten, oppdaget at John Lennon hadde skreket det obskøne «fucking ’ell!» 2:58 ut i sangen etter å ha misset på koringen. «Jeg ble fortalt om det der og da men kunne ikke høre det, men etter at jeg funnet det er det ikke til å overhøre lengre. Jeg har en snikende mistanke at de andre visste det hele tiden ettersom det var en innspilling som skulle bli forkastet. Jeg tror det er de tingene som skjer – en ærlig tabbe. De hørte på båndet og tenkte at det betyr ikke noe.»

En øyeblikkelig klassiker

[rediger | rediger kilde]

Innspillingen ble gjort med tanke på The Beatles' dobbeltalbum The Beatles, også kalt for Det hvite albumet, utgitt samme år. Men ideen om å utgi den på albumet ble oppgitt, og i stedet ble den utgitt som singel med «Revolution» på baksiden. «Revolution» var skrevet av John Lennon som en førsteside-singel som en kunngjøring om krigen i Vietnam til tross for at den avdøde manageren Brian Epstein hadde insistert at krigen var et ikke-tema. Ettersom sangen ikke var ferdigpolert mente de andre Beatles-medlemmene at «Hey Jude» var en bedre kandidat som førsteside.

Lennon sa senere: «Vi begynte å bli ganske anspente. Jeg hadde laget en langsom utgave av Revolution og ville ha den som singel, som en kunngjøring om Vietnam og The Beatles’ posisjon på temaet revolusjon. I alle år da vi turnerte hadde Brian stoppet oss fra å si noe om Vietnam eller krigen. Og han tillot ingen spørsmål om teamet. Men da vi siste gang var ute på konsertturne sa jeg at jeg ville svare på spørsmål om krigen. Vi kan ikke ignorere det. Jeg ville absolutt at The Beatles skulle si noe om krigen.»

Singelen kom ut i USA den 26. august 1968 på Apple Records, gikk inn på hitlistene den 14. september hvor sangen ble liggende i de neste 19 ukene. To uker senere raste sangen opp på førsteplassen og forble der de neste ni ukene og i den samme prosessen satte den USA-rekord for den lengste tiden en Beatles-sang forble nummer en, og samtidig som den lengste sangen på førsteplassen. Som nevnt tidligere var den for lang til å bli spilt på radio og The Beatles' amerikanske plateselskap presset på for å få laget en egen versjon tilpasset amerikansk radio.

I henhold til den amerikanske praksis å telle både salg og radiospillinger for A- og B-sidene hver for seg, ble ved en anledning «Hey Jude» listet på førsteplass og «Revolution» som nummer to. Fem måneder etter utgivelsen var det solgt 3,75 millioner skiver. Per dags dato har det blitt solgt fem millioner i USA alene.

I mellomtiden hadde «Hey Jude» kommet i Storbritannia fire dager etter den amerikanske utgivelsen den 30. august. Det ble den mestselgende debuten fra et nytt plateselskap noensinne, den solgte åtte millioner eksemplarer over hele verden og tok førsteplassen på hitlistene i 11 forskjellige land. Singelen begynte sin 16-ukers reise på hitlistene den 7. september, sto øverst på listen uka etter, før den ble dyttet ned to uker senere av en annen sang fra Beatles' eget plateselskap. Det var Mary Hopkins «Those Were the Days». Til denne dag er «Hey Jude» Beatles' mest kommersielle sang til tross for tøff konkurranse fra «Let It Be» og «Yesterday». Den eneste gangen tidligere en sang på hitlistene varte i mer enn syv minutter var Richard Harris' «MacArthur Park» fra mai 1968, men den toppet ikke listene. Det var først i 1993 at Meat Loafs «I'd Do Anything For Love (But I Won't Do That)» slo «Hey Jude» som den lengste sangen på de engelske hitlistene. Den var på 7 minutter og 58 sekunder, skjønt albumversjonen var faktisk på over 12 minutter.

Tekst og melodi

[rediger | rediger kilde]

I kontrast til andre lange Beatles-sanger, som «A Day in the Life», «Helter Skelter» og «You Never Give Me Your Money», er ikke «Hey Jude» en medley og har ikke ekstra instrumentale mellomspill. Den består av en ballade på tre minutter før den blir fulgt opp av en fire minutters allsang som består av de samme akkordene spilt om og om igjen. Sangen toner ut midtveis i den siste delen, med en varighet på bortimot 2 minutter, men er en av de få tilsvarende sanger hvor en slik uttoning gir mening for å gi uttrykk for en uendelighet.

Den første halvdelen av sangen er skrevet som en tradisjonell sang med to overganger hvor McCartney alternerer overgangene med å synge Let her into your heart fulgt opp med Let her under your skin. Ved en anledning synger McCartney duett med seg selv, noe som merkes mens i siste del av sangen hvor en enkelfrase blir repetert gjentatte ganger. Han nynner melodien som kulminerer med at ved slutten av hver syklus blir sangens tittel sunget og akkompagnerer seg selv med sprudlende vokaliske improvisasjoner som minner om James Brown. Midtveis mot sangens finale gir orkesterets blåseseksjon melodien et kontrapunkt mens strykerseksjonen kommer inn senere, nærmest uhørbart, og holder en enslig tone inntil sangen toner ut.

Norske versjoner

[rediger | rediger kilde]

Lillebjørn Nilsen og Ole Paus har skrevet norske tekster. Nilsens versjon bærer tittelen «Hei Knut!». Paus versjon heter «Hei Gud».

Innspillinger

[rediger | rediger kilde]
År Sangtittel Albumtittel Artist Tekstforfatter Type Plate/kassettmerke og katalognummer
1978 «Hei Knut!» Ballade!!! På turné Ballade! Lillebjørn Nilsen LP NorDisc NORLP 312
1979 «Hei Gud» Dagbladets sommerkassett Alltid foran Ole Paus Ole Paus MC Dagbladet

Country:Norway Released:1978

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
«Romeo og Julie» med Inger Lise Andersen
Nummer 1 på VG-lista
(Uke 39–44 1968)
Neste mottaker:
«Those Were the Days» med Mary Hopkin