Herculaneum

De arkeologiske områdene Pompeii, Herculaneum og Torre Annunziata
UNESCOs verdensarv
	Utgravninger ved Ercolano
Land	Italia
Sted	Herculaneum
Innskrevet	1997
Kriterium	III, IV, V
Se også	Verdensarvsteder i Italia
Referanse	UNESCO nr. 829
	Herculaneum (Italia)

Herculaneum (it. Ercolano) var en romersk by ved Napolibukten på det stedet som i dag utgjør byen Ercolano (ca. 55 000 innbyggere), i den italienske provinsen Napoli i Campania. Herculaneum delte skjebne med Pompeii og ble begravd av aske under et utbrudd fra Vesuv 24. august 79 e.kr. Herculaneum hadde på det tidspunktet ca 5 000 innbyggere. Den var en rikere by enn Pompeii. Her er ingen dype hjulspor i gatene fra travel trafikk, slik man ser det i Pompeii; ingen graffiti om politiske valg, eller «vadesteiner» for fotgjengere, så de kunne krysse gaten tørrskodd - kloakken fungerte perfekt i Herculaneum.^[1]

Herculaneum var oppkalt etter guden Herkules, som ofte gjengis i lokale kunstverker. Byen hviler på et platå av tolv meter vulkansk stein, og befinner seg bare syv km fra toppen av Vesuv. Geografen Strabon skriver om byen: «Herkules' festning ligger på en naturlig odde langs kysten, og fanger følgelig opp den sørvestlige brisen så perfekt at det gjør stedet sunt å bo på». Strabon påstår også at der lå en fiskerlandsby på stedet, før byen ble grunnlagt fra Napoli som en gresk utpost. I 307 f.Kr kom byen under Roma, men gjorde i 90 f.Kr opprør sammen med de andre greske byene. Sullas general Titus Didius gjenerobret den. Fra ca. år 1000 ble navnet Resina brukt om den fiskerlandsbyen som igjen var vokst frem. Etter vulkanutbruddet i år 79 er landet steget, så strandlinjen i dag ligger 400 meter lenger ute, men antikkens Herculaneum lå ved havet. I 1709 grov noen bønder i Resina en brønn, og kom da ned til en gulvmosaikk som tilhørte et teater. Inntil Pompeii ble oppdaget i 1763, var det i Herculaneum at utgravningene foregikk. Som følge av de arkeologiske aktivitetene skiftet byen navn i 1969 fra Resina til Ercolano.^[2]

Vesuvs utbrudd

Den 24. august år 79 fikk Vesuv et utbrudd som skapte en pyroklastisk strøm (engelsk: pyroclastic flow), som på under 4 minutter begravde Herculaneum i opptil 350 °C varm aske, som gradvis ble forsteinet. Asken dekket alle bygningene, og forkullet trær og mennesker. Dermed bevarte den et avtrykk av mennesker og dyr til ettertiden. Man har ennå ikke funnet mer enn 300 av de 5.000 innbyggerne, og disse 300 ble funnet i naust nær havnen i samme stilling som de døde i. Alle de 300 personene var yngre enn førti år, av begge kjønn og fra ulike lag av befolkningen.

Kart over området som ble rammet av utbruddet

Byen hadde fått en hard medfart under jordskjelvet i år 62, og det er ikke kjent om gjenoppbyggingen var sluttført ved Vesuvs utbrudd i 79; heller ikke om hele befolkningen var flyttet tilbake.

Utgravningene begynte i 1738. Den detaljerte utgivelsen av Le Antichità di Ercolano (= Antikvitetene fra Herculaneum) øvde stor innflytelse på den begynnende européiske nyklassisismen. Sent på 1700-tallet dukket motiver fra Herculaneum opp mange steder, fra dekorative veggmalerier til kaffekopper.

Den mest kjente og storslåtte villaen i Herculaneum blir kalt Villa dei Papyri («Papyrusenes villa»), og menes å ha vært boligen til Lucius Calpurnius Piso Caesoninus, Julius Cæsars svigerfar. Villaen lå helt nede ved den antikke strandlinjen og dekker fire terrasser, hvorav den ene rommet biblioteket i Herculaneum. Piso var en lærd mann som elsket poesi og filosofi. Han bygget ett av de fineste bibliotekene i sin samtid. Skriftruller og papyruser fra villaen er siden 1800-tallet samlet i Nasjonalbiblioteket i Napoli. Villaen ble funnet i 1752, og ca. 1.800 skriftruller fra bibliotekets greske samling; den latinske samlingen er ennå ikke funnet. (Romerne hadde for vane å holde greske og latinske skriftruller atskilt i separate bibliotek.) Takket være Vesuvs utbrudd er dette det eneste biblioteket fra antikken som har overlevd til vår tid.^[3] Skriftrullene er forkullet, vætet av vulkansk søle og presset sammen, slik at bare et fåtall kan leses. Med teknologi fra NASA har man likevel lykkes med å lese bruddstykker av de ødelagte skriftrullene. Infrarødt lys bidrar til å tyde blekket. Brigham Young University står i dag for den høyteknologiske fotograferingen av materialet.^[4]

Herculaneum står på listen over verdensarven.

En rekke av funnene fra Herculaneum kan sees i Napoli arkeologiske museum.

Referanser

^ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 61), forlaget Aschehoug, Oslo 2009, ISBN 978-82-03-23682-2
^ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 58-62)
^ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 66)
^ Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 69)

Bilder fra Herculaneum

Freske
Collegio degli Augustali - Hercules i Olympus med Juno og Minerva
Mosaikk med Neptun og Amfitrite, i «Neptun og Amfitrites hus»
En bakgård i Herculaneum

[1] Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 61), forlaget Aschehoug, Oslo 2009, ISBN 978-82-03-23682-2

[2] Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 58-62)

[3] Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 66)

[4] Aage Hauken: I skyggen av Vesuv (s. 69)

[1]

[2]

[3]

[4]