[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Helena Petrovna Blavatsky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Helena Petrovna Blavatsky
FødtЕлена Петровна Ган
31. juli 1831Rediger på Wikidata
Dnipro (Guvernementet Jekaterinoslav, Det russiske keiserdømmet)[1]
Død26. apr. 1891[2]Rediger på Wikidata (59 år)
London[3][1]
BeskjeftigelseFilosof, skribent, journalist, okkultist, redaktør, theosophist Rediger på Wikidata
FarPeter von Hahn
MorJelena Fadejeva
SøskenVera Zjelikhovskaja
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
USA (1878–)[1]
Medlem avTeosofisk samfunn[1]
UtmerkelserSubba Row Medal (1888)[4]

Helena Petrovna Blavatsky (russisk: Елена Петровна Блаватская - Jelena Petrovna Blavatskaja), også kalt Madame Blavatsky, født Helena von Hahn (født 31. julijul./ 12. august 1831greg. i Jekaterinoslav, død 8. mai 1891 i London) var en russisk okkultist og mystiker som gjennom sine skrifter la grunnlaget for den moderne teosofien og for organisasjonen Teosofisk samfunn.[5] [6][7]

Madame Blavatsky var en fargerik kvinne som ble det nittende århundres viktigste esoteriske filosof. Hennes arbeide med å forene østlige og vestlige esoteriske tradisjoner har lagt grunnlaget for mange nyere religiøse tendenser og grupperinger. Hun ble gjentatte ganger beskyldt for svindel, men har hatt og har enorm innflytelse. Mange av våre dagers nyreligiøse retninger bygger på Madame Blavatskys teosofi.

Helena Petrovna von Hahn ble født natt til den 31. juli 1831 i byen Jekaterinoslav i Ukraina, som den gangen var en provins i det russiske imperiet. Hun var datter av oberst Peter von Hahn, en russisk offiser av tysk, adelig herkomst. Han nedstammet fra grevene Hahn von Rottenstern-Hahn i Basedow i Mecklenburg, som emigrerte til Russland1700-tallet. Moren Helena de Fadeyev tilhørte en gammel russisk adelsslekt, og skrev et dusin noveller under pseudonymet «Zenaida R.». Hun ble beskrevet som «den russiske George Sand» av Vissarion Belinskij.

Helenas søster Vera Zhelikhovskij var barnebokforfatter, men skrev også historier om okkulte emner.

Morens far Andrej Mikhailovitsj Fadeyev var guvernør i Saratov og senere i Tbilisi. Morens mor var prinsesse Yelena Dolgoruki. De var begge prominente skikkelser i Russlands opplysningstid.

Grev Sergej Juljevitsj Witte, som var russisk finansminister, og deretter statsminister under Tsar Nikolaj II av Russland, var hennes søskenbarn. I sine memoarer omtaler Grev Witte sine møter med Helena.

Blavatsky i 1868

Moren døde 28 år gammel, da datteren Helena var 11. Hun og broren bodde deretter hos sine besteforeldre.

I 1848, mindre enn 17 år gammel, ble Helena gift med den 40 år gamle Nikifor Vasiljevitsj Blavatsky, som var viseguvernør i Jerevan. Etter tre måneder rømte hun fra ham og kom seg om bord på en dampbåt fra Tbilisi til Istanbul.

Deretter er det vanskelig å følge hennes ferd. Hun presenterte ved ulike anledninger ulike beretninger om reiser til blant annet Amerika, Java, Ceylon, India og Tibet. Sikkert er det iallfall at hun hadde besøkt Egypt og andre land i Midtøsten, hadde opptrådt som sirkusrytter og spådame, overlevd skipsforlis og kjempet med Garibaldis soldater i Italia. Overalt hadde hun oppsøkt mystikere og okkultister og ervervet seg inngående kjennskap til den esoteriske tradisjon.

Teosofisk samfunn

[rediger | rediger kilde]

I 1873 kom hun til New York der hun ble kjent med oberst Henry Olcott, som delte hennes interesse for okkulte fenomener. HPB imponerte ham og mange andre ved å frambringe en lang rekke spiritistiske fenomener: Usynlige bjeller ringte, møblene ga fra seg bankelyder, og gjenstander materialiserte seg for øynene på forbløffede tilskuere. I 1878 ble hun amerikansk statsborger.

Olcott skaffet Madame Blavatsky en leilighet der de opprettet Teosofisk samfunn høsten 1875. Ordet teosofi betyr guddommelig visdom eller kunnskap om det guddommelige. H. P. Blavatsky ble det nye selskapets sekretær, mens Olcott ble president.

Den nye foreningen hadde et tredelt formål:

  • å danne en kjerne av menneskehetens allmenne brorskap uten hensyn til rase, tro, kjønn, eller hudfarge.
  • å oppmuntre sammenliknende studier i religion, filosofi og vitenskap.
  • å studere uforklarte naturlover og menneskets skjulte krefter.

Madame Blavatskys bok Den avslørte Isis kom på markedet i 1877. Den vakte stor oppmerksomhet, fikk rosende omtaler i avisene og kom på kort tid i flere opplag. Den avslørte Isis har undertittelen «en hovednøkkel til gammel og ny vitenskap og teologi». Madame Blavatsky hevder at sann religion og sann vitenskap ikke er motsetninger, men tvertimot utfyller og beriker hverandre. Alle religioner springer ut av en felles sannhet, og de sanne innviede i alle religioner har til alle tider vært klar over dette, skriver hun.

Til India

[rediger | rediger kilde]

I 1878 reiste Olcott og Blavatsky til Bombay, med sikte på å slå sammen Teosofisk samfunn og den hinduiske reformsekten Arya Samaj. Teosofene viste respekt for Indias religiøse tradisjoner og ble derfor møtt med sympati hos mange indere, mens de britiske koloniherrer med få unntak var fiendtlig innstilt. Et av de få unntakene var redaktøren for avisa The Pioneer i Allahabad, A. P. Sinnett, en mann som lenge hadde vært interessert i okkulte og spiritualistiske fenomener.

Madame Blavatsky demonstrerte assorterte fenomener for ham; astrale bjeller og bankende møbler, dessuten materialisering av en kaffekopp med skål, en flaske vann, et utfylt medlemsbrev i Teosofisk samfunn og en forsvunnet brosje.

H. P. Blavatsky i moden alder

H. P. Blavatsky hevdet at hun hadde sine okkulte kunnskaper fra en gruppe høyt utviklede mennesker, mahatmaene eller mestrene. Sinnett ba om å få kontakt med disse mestrene.

I løpet av de neste fire årene fikk Sinnett og hans venn A. O. Hume en mengde brev fra mestrene Koot Hoomi Lal Singh og Morya. Noen kom i posten, andre falt ned fra taket eller lå plutselig foran dem. Sinnett fikk gjennom disse brevene en innføring i okkult filosofi som dannet grunnlaget for hans bøker Esoteric Buddhism og The Occult World.

Brevene er seinere blitt offentliggjort under navnet The Mahatma Letters to A. P. Sinnet, og utgjør en hjørnestein i den teosofiske litteraturen. Originalene er blitt deponert i British Museum i London. Brev fra Koot Hoomi og Morya til andre mottakere er også utgitt i flere bind under navnet Letters from the Masters of the Wisdom.

Blavatsky og Olcott kontaktet religiøse ledere fra ulike trossamfunn i India og på Sri Lanka, og bidro til å stimulere nasjonal og religiøs selvbevissthet i hele Sør-Asia. Buddhismen på Sri Lanka ble vitalisert av Oberst Olcott som innførte undervisning i buddhisme på singalesisk. Initiativet til å danne den indiske nasjonalkongressen ble tatt på et møte i Teosofisk samfunn, og Mahatma Gandhi fikk øynene opp for hinduismens visdom via Teosofisk samfunn i London. Ikke alle satte pris på denne virksomheten.

I 1885 ble Madame Blavatsky anklaget for å ha forfalsket mahatmabrevene av avisa Madras Christian College Magazine. To ansatte ved det teosofiske hovedkvarteret som nå var flyttet til Adyar utenfor Madras, hr. og fru Coulomb, hevdet å ha hjulpet henne med en lang rekke bedragerier.

Selskapet for Psykisk Forskning sendte den unge Richard Hodgson til Adyar for å granske påstandene. Han rapporterte at alle Blavatskys påståtte fenomener var falske. Han mente madame Blavatsky var russisk agent, og at arbeidet med teosofien var et skalkeskjul for dette. Rapporten førte til omfattende utmeldinger av Teosofisk samfunn.

Den hemmelige lære

[rediger | rediger kilde]

I Europa fortsatte H P Blavatsky å arbeide sitt hovedverk. The Secret Doctrine (Den Hemmelige Lære) ble utgitt i 1888, i to bind, på tilsammen over 1500 tettskrevne sider. Boka er formet som kommentarer til et ellers ukjent manuskript, Dzyans Bok, som mahatmaene Koot Hoomi og Morya fra Tibet skal ha overført til henne ved telepatisk midler.

Slik framstilte HPB en runde - en serie inkarnasjoner av en planet

Kritikere hevder at hun selv hadde funnet opp Dzyans stanzer, men nyere religionsforskning og vitnesbyrd fra tibetansk hold viser likevel at er samsvar mellom madame Blavatskys lære og aspekter av tibetansk buddhisme. Den nåværende Dalai Lama har ved flere anledninger besøkt Teosofisk samfunn i Adyar, og deltatt på teosofiske arrangementer andre steder. Han har berømmet Blavatskys store innsats for å spre kunnskapen om tibetanske religiøse tradisjoner.

Madame Blavatsky skriver at mennesket eksisterer på mange plan, fra det guddommelige til det fysiske. Hun skriver om forsvunne høykulturer på Atlantis og i Egypt. Videre skriver hun at mennesket skal utvikle seg gjennom en serie på sju rotraser, hvorav dagens menneskehet stort sett tilhører femte underrase av femte rotrase. Blant Blavatskys tilhengere har enkelte grupper tatt hennes lære til inntekt for rasistiske ideologier. Blant annet spilte teosofiens raselære en rolle i utviklingen av nazismen.

Fra 1887 til sin død i 1891 levde madame Blavatsky i London. Foruten å gjøre ferdig Den Hemmelige Lære, skrev hun flere mindre bøker, bl.a. Nøkkelen til teosofi og Stillhetens røst.

Hun deltok aktivt i den teosofiske virksomheten, som leder for den europeiske seksjonen, som redaktør for tidsskriftet Lucifer, som inspirator og som foredragsholder, særlig i Blavatskylosjen. Hun tok dessuten initiativet til å opprette en «esoterisk seksjon» innen Teosofisk samfunn. Medlemmene av den esoteriske seksjonen fikk personlig instruksjon fra Madame Blavatsky i spesielle emner, slik hun også hevdet at alle store religioner hadde sin esoteriske kjerne.

Flere medlemmer i den esoteriske seksjonen, heriblant den irske poeten W. B. Yeats, var også med i Det Gyldne Daggrys Hermetiske Orden.

Madame Blavatsky formulerte et teoretisk grunnlag som de fleste moderne okkulte og esoteriske bevegelser verden over stadig bygger på. Blant de viktigste videreførerne av Madame Blavatskys arbeide er Annie Besant og Charles Leadbeater, Alice A. Bailey og Rudolf Steiner.

Hun hadde allerede vært sykdomssvekket i en tid da hun 8. mai 1891 døde av influensaen som herjet i London. Dødsfallet ble nevnt i over hundre pressesaker i britiske presse, i tillegg til leserbrev fra teosofer om hennes betydning.[8]

  • Isis Unveiled, a master key to the mysteries of ancient and modern science and theology (1877) [1] Arkivert 2. januar 2019 hos Wayback Machine.
  • The Secret Doctrine, the synthesis of Science, Religion and Philosophy (1888) [2]
  • The Voice of the Silence, (1889) [3]
  • The Key to Theosophy (1889) [4]

Hennes «Collected Writings» er utgitt i 15 store bind. Ingen av hennes hovedverk finnes på norsk, men Den Hemmelige Lære finnes i utdrag på svensk og i sin helhet på dansk. Et utdrag fra den korte pamfletten The Key to Theosophy er utgitt på norsk i antologien New Age, 2007.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Helena Blavatsky. Edited and introduced by Nicholas Goodrick-Clarke. Western Esoteric Masters Series. North Atlantic Books, Berkeley 2006.
  • Priestess of the Occult by Gertrude Marvin Williams, Alfred A Knopf, 1946.
  • HPB: The Extraordinary Life and Influence of Helena Blavatsky. Sylvia Cranston, G. P. Putnam's Sons, 1993.
  • Theosophy: History of a pseudo-religion. René Guénon
  • Madame Blavatsky: The Woman Behind the Myth. Marion Meade
På norsk

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d BnFs generelle katalog, BNF-ID 11892330s, besøkt 14. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ en.wikisource.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Theosophy World resource centre, «Subba Row Medal»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ (no) «Helena Petrovna Blavatsky» i Store norske leksikon
  6. ^ Per Kværne og Kari Vogt (1992). Kunnskapsforlagets religionsleksikon: religion og religiøsitet i vår tid. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 46-47. ISBN 8257304301. 
  7. ^ Vindheim, Jan Bojer (1945-) (1990). «Madame Blavatsky og teosofien». Vestens mysterier: en innføring i okkultismens historie fra pyramidene til Vannbærerens tidsalder. Oslo: Ex Libris. s. 79-88. ISBN 8273841073. 
  8. ^ James A. Santucci: «Blavatsky, Helena Petrovna». I: Wouter J. Hanegraaff (red.): Dictionary of Gnosis and Western Esotericism. Brill, Leiden 2006, s. 184.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]