Høyimperialismen

Karikatur fra 1898, om stormakter som deler Kina seg imellom

Høyimperialismen (også kjent som nyimperialismen) var en periode med ekspansjon av etablering av kolonier av land i Europa, USA og Japan, mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. Perioden var preget av en tidligere usett jakt på erobring av oversjøiske områder. Landene bygget ut sine imperier, med ny teknologi som underlag, og utnyttet ressursene til de erobrede landene. Under høyimperialismen erobret de vestlige maktene og Japan nesten hele Afrika, og deler av Asia. Den nye bølgen av imperialisme reflekterte pågående rivalisering mellom datidens etablerte stormakter, og ønsket om større økonomiske ressurser. Koloniene som ble etablert i denne perioden fikk stort sett sin selvstendighet i årene med dekolonisering etter andre verdenskrig. Perioden anses å begynne rundt 1880-årene og står ut fra tidligere tiders imperialisme, som under forgagne imperier, og den såkalte første bølgen med erobring av kolonier fra europeiske land.

Se også

• Kappløpet om Afrika

Kilder

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6

Eksterne lenker

• «Empire In The Pre-Industrial World», av professor Richard J. Evans (engelsk)
• «The History of Empire: Exploitation And Resistance», av professor Richard J. Evans (engelsk)