[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Fotballens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fotballens historie begynner i Storbritannia på midten av 1800-tallet hvis vi tenker på fotball slik vi kjenner det i dag. Da startet arbeidet med å samordne reglene for en rekke fotballignende spill som ble spilt på forskjellige privatskoler rundt om i England, et arbeid som førte til opprettelsen av The Football Association (FA) i 1863. Spillereglene som FA i sin tid vedtok, danner fortsatt utgangspunkt for dagens spilleregler, som nå forvaltes av fotballens internasjonale lovkomité. Fotball er siden spredt til hele verden, og i en undersøkelse utført for det internasjonale fotballforbundet FIFA spiller i dag mer enn 240 millioner mennesker fordelt på over 200 land fotball jevnlig.

Fotballignende spill i oldtiden

[rediger | rediger kilde]
Barn som spiller cuju
Episkyrosspiller på gravrelieff i det nasjonale arkeologiske museet i Athen

Ifølge FIFA er det kinesiske spillet cuju (蹴鞠, bokstavelig «sparke ball»), også kalt tsu chu,[1] den tidligste formen for fotball det finnes vitenskapelig evidens for.[1] De tidligste estimatene går så langt tilbake som 5000 f.Kr., men det er uenighet omkring tidfestelsen.[2] Utøvere av cuju kunne berøre ballen med alle deler av kroppen utenom hendene, og formålet med spillet var å sparke ballen inn i en åpning i et nett. Det var påfallende likt moderne fotball, men hadde også enkelte likhetstrekk med rugby.[1][3] Under Han-dynastiet (206 f.Kr-220 e.Kr.) ble det etablert standardiserte regler for cuju.[3]

Episkyros (ἐπίσκυρος)[4] og faininda (φαινίνδα)[5] var to ballspill i antikkens Hellas.[1][3][6] En relieff av en episkyrosspiller på en vase ved det nasjonale arkeologiske museet i Athen[7] er gjengitt på trofeet som tildeles vinneren av herrenes europamesterskap i fotball.[8][9] Athenaios refererte i år 228 e.Kr. til det romerske ballspillet harpastum,[10] som var basert på episkyros.[11] I episkyros og harpastum brukte man både hender og voldsomhet, og begge virker å minne mer om rugby, amerikansk fotball, wrestling og volleyball enn moderne fotball.[3][12] I henholdsvis Japan, Korea og Australia finnes de tradisjonelle spillene kemari, jegi chagi og woggabaliri som alle har likhetstrekk med fotball, men mangler konkurransepreg; i disse er formålet å sende ballen videre uten at den berører bakken.[1][13][14]

Fotballens aner i Storbritannia

[rediger | rediger kilde]

Til tross for likheter med ballspill fra andre deler av verden ble moderne fotball ifølge FIFA utviklet i Storbritannia, hvor fotballens historie strekker seg tilbake til minst det 8. århundre.[15] Det er vanskelig å fastslå hvor og når spillet nøyaktig oppstod. I Kingston-upon-Thames og Chester sier for eksempel legenden at spillet første gang ble spilt der med hodet til en beseiret dansk prins som ball, mens det i Derby hevdes at spillet oppstod under feiringen etter seieren i et slag mot romerne i det tredje århundre.[15] Det eneste sporet fra perioden imidlertid fra en gælisk kilde.[15]

FIFA fremhever at før moderne fotballregler ble kodifisert i det 19. århundre, var spillet mer voldelig, uorganisert og ofte utkjempet mellom et ubegrenset antall spillere – gjerne som kamper mellom hele landsbyer og uten noen definert bane.[15][16] Styresmaktene forsøkte flere ganger å forby fotball fordi spillet førte til kaos og voldeligheter. I 1314 forbød den daværende Lord Mayor of London spillet i byen; brudd ble straffet med fengsel.[17] Under hundreårskrigen mellom England og Frankrike i perioden 1337–1453 gjorde kongene Edvard III, Rikard II, Henrik IV og Henrik V fotball straffbart fordi man ønsket at undersåttene skulle utøve mer militært nyttige disipliner, især bueskyting.[16][17][18]

Fotball var ifølge FIFA spesielt populært i elisabethansk tid (1558–1603).[17] En mulig årsak kan være den samtidige populariteten til fotballspillet calcio florentino i renessansens Italia.[3][17] Fotball er også referert til i Shakespeares Kong Lear.[19] Pedagogen Richard Mulcaster påpekte at fotball kunne ha positive helseeffekter, men at det ville ha vært en fordel om en hadde en strengere dommer og færre deltagere.[17][20] Med puritanismens fremmarsj fra slutten av 1500-tallet ble imidlertid fotballen kritisert for å være uanstendig og ble følgelig sammen med mange andre aktiviteter forbudt på søndager.[17] Forbudet ble først uoffisielt oppløst av The Football Association på 1800-tallet.[17]

Moderne fotballregler kodifiseres

[rediger | rediger kilde]

Moderne fotballregler stammer fra arbeid i det 19. århundre med å standardisere reglene for en rekke varianter av fotball spilt på privatskoler i England.[21] Cambridge-reglene, som første gang ble nedtegnet under et møte ved Trinity College ved University of Cambridge i 1848, har hatt særlig stor innflytelse på videre utvikling av spillets regler.[21][22][23] På møtet deltok representanter fra privatskolene Eton, Harrow, Rugby, Winchester og Shrewsbury.[23] Reglene ble ikke innført overalt; i 1850-årene ble det i den engelskspråklige verden stiftet mange klubber uten tilknytning til skoler og universiteter som spilte ulike former for fotball. Noen la frem sine egne regler. Fremst av disse var Sheffield Football Club, som var med på å danne Sheffield FA i 1868.[24] Sheffield Football Club ble stiftet av en gruppe cricketspillere i 1857 og er verdens eldste fotballklubb.[25] I 1862 laget John Charles Thring ved Uppingham School et sett regler som ble kalt «The Simplest Game».[26]

Dette pågående arbeidet bidro til dannelsen av The Football Association (FA) i 1863, som møttes for første gang om morgenen 26. oktober 1863 på Freemasons’ Tavern i Great Queen Street i London.[26] Den eneste privatskolen som var representert ved denne anledningen, var Charterhouse.[27] Etter fem nye møter på Freemason’s Tavern mellom oktober og desember hadde man utarbeidet det første uttømmende sett med regler.[23] På det avsluttende møtet valgte FAs første kasserer, representanten fra Blackheath, å trekke sin klubb ut av FA som følge av at to regler i utkastet ble strøket: Regelen som tillot å løpe med ballen i hånden, og regelen som tillot å blokkere slike løp med sparking i skinnebenet («hacking»), hekting og holding.[21][23] Flere engelske rugbyklubber fulgte etter og dannet isteden Rugby Football Union i 1871.[28] De elleve gjenværende klubbene, under ledelse av Ebenezer Cobb Morley, ratifiserte det som ble de tretten opprinnelige reglene for fotball.[27] Reglene tillot imidlertid en viss ballbehandling med hendene: Om ballen ble fanget uhindret etter å ha vært i luften en viss avstand uten å ha vært i bakken («mark»), fikk vedkommende spiller frispark.[27] Sheffield FA fortsatte å spille etter sine egne regler frem til 1870-årene. FA tok senere inn en rekke av disse,[29] og reglene ble slått sammen i 1878.[30]

Den første landskampen i fotball foregikk mellom England og Skottland i 1872

Verdens eldste fotballturnering er FA-cupen, som ble grunnlagt av Charles William Alcock og har blitt spilt mellom engelske lag siden sesongen 1871–72.[27] Den første landskampen fant også sted i 1872 mellom Skottland og England i Glasgow, igjen etter initiativ fra Alcock.[27] Verdens første fotballiga ble også opprettet i England, nærmere bestemt i Birmingham i 1888 av Aston Villas direktør William McGregor.[27] I sin opprinnelige form bestod ligaen av tolv lag fra Midlands og Nord-England.[27]

Fotballens fremvekst i 1800-tallets Storbritannia må forstås i sammenheng med urbaniseringen og industrialiseringen av landet. Mange industriarbeidere hadde fri på lørdagene, og fotballen ble for mange en populær fritidssyssel, enten som tilskuer eller deltager.[31] Et betydelig stridsspørsmål var hvorvidt det skulle tillates profesjonelle spillere. Spillere fra arbeiderklassen var for profesjonalisering grunnet den ekstra inntekten dette kunne gi dem, mens aktører fra overklassen og øvre middelklasse strittet imot, da profesjonaliseringen kunne minske deres innflytelse over idretten.[31] Scots John Love og Fergus Suter på laget Darwin fra Lancashire skal være de første som fikk betalt for å spille fotball da de bidro til å slå Old Etonians FC, et lag bestående av tidligere kostskoleelever fra Eton, i 1879.[21] Utviklingen lot seg ikke stoppe, og FA så seg nødt til å legalisere profesjonelle spillere allerede i 1885,[21] enda de så sent som året før hadde utstengt lag for å ha brukt profesjonelle spillere.[31]

Spillereglene i fotball blir i dag fastsatt av fotballens internasjonale lovkomité (engelsk: International Football Association Board, forkortet IFAB).[32] Komiteens første møte fant sted i London 2. juni 1886 med representanter fra FA og det skotske, walisiske og nordirske fotballforbundet.[33] FIFA, det internasjonale fotballforbundet, ble stiftet i 1904 i Paris og kunngjorde at det ville rette seg etter reglene fastsatt av IFAB.[33] FIFA er representert i IFAB fra 1913.[33] Komiteen består etter dette av fire representanter fra FIFA og én representant fra hvert av de fire britiske fotballforbundene.[32] Regelendringer krever tre fjerdedels flertall.[32] Reglene for dagens fotball bygger fortsatt på dem som ble vedtatt av IFAB i 1886, men det er blitt foretatt to større revideringer i 1937–38 og 1997.[21]

Fotballens spredning til resten av verden

[rediger | rediger kilde]

Med britenes betydelige innflytelse internasjonalt på 1800-tallet ble fotball spredd også til resten av verden. Etter det engelske FA i 1863 var de nasjonale forbundene i Skottland (1873),[34] Wales (1876)[35] og Nord-Irland (1880)[36] de første som kom til, mens det nederlandske og danske fotballforbundet ble de første ikke-britiske forbundene da de ble stiftet i 1889.[21] Deretter fulgte land som New Zealand (1891), Argentina (1893), Chile (1895), Sveits (1895), Belgia (1895) og Italia (1898).[21] Norges Fotballforbund ble opprettet i 1902.[37] Det ble opprettet egne nasjonale turneringer etter britisk modell, typisk bestående av (minst) én årlig cupturnering samt et ligasystem der de dårligste lagene på det enkelte nivå hvert år blir ersattet med de beste lagene fra nivået under (nedrykk og opprykk).[31]

Hakoah Wien, østerriksk mester i fotball i 1925

Ved opprettelsen i 1904 bestod FIFA av syv nasjonale forbund: Frankrike, Belgia, Danmark, Nederland, Spania, Sverige og Sveits.[21] De britiske forbundene ble først medlemmer i 1911, og forholdet mellom disse og det internasjonale forbundet var lenge turbulent.[31] I periodene 1920–24 og 1928–46 valgte de britiske forbundene å stå utenfor – første gang fordi flertallet tillot forbund fra de tapende sentralmaktene under første verdenskrig å være med, andre gang fordi britene ikke fikk flertallet til å stille seg bak en streng tolkning av reglene for amatørspillere, et spørsmål som hadde stor betydning i forbindelse med de olympiske leker, hvor amatørånden var spesielt sterk.[31] Fotball stod på det offisielle olympiske programmet første gang under OL i London i 1908 og har siden vært med i samtlige leker utenom i Los Angeles i 1932;[31] fotball for kvinner ble tatt inn på det olympiske programmet i 1996.

FIFA avholder verdensmesterskap i fotball for menn og kvinner. Verdensmesterskapet i fotball for menn ble første gang avholdt i Uruguay i 1930. Det er siden arrangert i 1934 og 1938 og deretter hvert fjerde år fra og med 1950. VM i fotball for menn er verdens største idrettsarrangement i seeroppslutning, også større enn de olympiske leker.[38][39] Det samlede antallet seere for kampene under fotball-VM i 2006 er estimert til 26,29 milliarder. Herav så 715,1 millioner finalen, den gang tilsvarende én niendedel av verdens befolkning.[39][40] Turneringen har siden starten vært dominert av lag fra Europa og Sør-Amerika og er bare blitt vunnet av land herfra. Mestvinnende er Brasil med fem seire, mens Tyskland og Italia står med fire triumfer hver. VM i fotball for kvinner ble først arrangert i Kina i 1991 og arrangeres også hvert fjerde år. Den første turneringen ble vunnet av USA, som også er mestvinnende nasjon med tre seire totalt. Tyskland har vunnet to ganger, mens Japan og Norge står med én seier hver.

Oppslutning og samfunnsmessig påvirkning

[rediger | rediger kilde]

I dag spilles fotball på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag,[41] og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over internett.[42] Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i over 200 land fotball jevnlig.[43] Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere.[44]

I store deler av verden vekker fotball sterke følelser og har en viktig rolle i livet til den enkelte tilhenger,[45] men også i lokalmiljø og på nasjonalt nivå. Elfenbenskystens herrelandslag var med på å skaffe våpenhvile under borgerkrigen i landet i 2006 og bidro i 2007 ytterligere til å dempe stridighetene mellom myndigheter og opprørere gjennom å spille en kamp i opprørenes hovedsete Bouaké, noe som for første gang samlet styrkene på begge sider i fred.[46] Fotball er på den annen side allment ansett for å være utløsende faktor i fotballkrigen i juni 1969 mellom El Salvador og Honduras.[47] Idretten forsterket også spenninger under starten av jugoslaviakrigene i 1990-årene da en kamp mellom Dinamo Zagreb og Røde stjerne Beograd endte i opptøyer.[48]

Fotballpøbler, ofte kalt hooligans, har til tider benyttet fotballkamper som en arena for vold i flere land. En av de mest kjente episodene er Heysel-tragedien under finalen i serievinnercupen mellom Liverpool og Juventus i 1985, hvor 39 mennesker ble drept,[49] og som førte til at engelske lag ble utestengt fra europeiske turneringer i fem år.[50] I Sverige i 2014 ble en uskyldig tilhenger av laget Djurgården drept i forkant av en kamp mot Helsingborg.[51]

Fotball for kvinner

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fotball for kvinner

Kvinner har muligens spilt fotball så lenge spillet har eksistert. Det er belegg for at en tidlig versjon av tsu chu ble spilt av vinner under Han-dynastiet (25–220 e.Kr.) ettersom to kvinneskikkelser er avbildet mens de spiller tsu chu, på fresker fra denne tiden.[52] Det finnes beretninger om årlige kamper spilt i Skottland så tidlig som i 1790-årene,[53] mens den første registrerte kampen i England fant sted i 1895.[54] Men siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler av verden (USA og Australia er to unntak), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent.[55]

British Ladies’ Football Club

Det første relativt vellykkede fotballinitiativet for kvinner ble satt i gang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym), som startet The British Ladies’ Football Club i 1894. Laget spilte året etter sin første kamp i London foran mange skuelystne og dro deretter på flere turneer rundt om i Storbritannia. Initiativet ble imidlertid kortvarig – siste registrerte kamp med laget er fra 1903.[56]

Kvinnefotballen fikk et nytt oppsving i Storbritannia under første verdenskrig. Mange kvinner arbeidet på ammunisjonsfabrikker under krigen, og flere av disse dannet bedriftsidrettslag som møtte hverandre. Mest kjent av disse er Dick, Kerr’s Ladies, som representerte England i en serie vennskapslandskamper mot Frankrike og vant et flertall av dem, blant annet en kamp 30. april 1920 spilt foran 22 000 tilskuere. Lagets manager Alfred Frankland omtalte dem som «verdensmestre» femti år før det første uoffisielle VM ble arrangert.[57] En legendarisk kamp mellom Dick, Kerr’s Ladies og St. Helen’s på Goodison Park ble sett av 53 000 tilskuere, og det antas at mellom 10 000 og 14 000 ikke fikk billett.[58] Den 5. desember 1921 forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuerantallene.[59] Dette medførte at Dick, Kerr’s Ladies ikke kunne spille fotball på FA-godkjente baner og måtte ty til rugbybaner og områder som ikke var beregnet for ballspill. Laget fortsatte å spille frem til 1965, da det ble lagt ned på grunn av få lag å spille mot.

Tyskland har et av verdens sterkeste landslag for kvinner

Først etter andre verdenskrig begynte interessen for kvinnefotball sakte å vokse frem. Mot slutten av 1960-årene ble det opprettet interne serier og avholdt uoffisielle landskamper i land som Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige. I 1970 var fotball allment godkjent over det meste av Europa, og ett år senere også i England; først i 2009 kom FA med en offisiell unnskyldning for å ha forbudt fotball for kvinner 88 år tidligere.[60] Norges kvinnelandslag i fotball ble imidlertid ikke startet før i 1978, to år etter at fotball for kvinner ble godkjent av Norges Fotballforbund. I 1975 ble det første offisielle kontentalmesterskapet i fotball for kvinner, Asiamesterskapet i fotball for kvinner, arrangert. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1984, om enn uoffisielt. De første offisielle EM og VM ble arrangert i 1991. Etter dette er det blitt arrangert kontinentale mesterskap i alle verdensdeler, og siden 1996 står fotball for kvinner på OL-programmet. I dag er det bare et fåtall land som ikke har mønstret eget kvinnelandslag.

På klubbnivå ble det arrangert regionale serier i flere land fra 1970-årene, mens nasjonale serier kom på plass senere: i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997. Den japanske L-ligaen ble i 1992 den første halvprofesjonelle serien for kvinner.[61]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e «History of Football - The Origins» (på engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen 28. oktober 2017. Besøkt 24. august 2016. 
  2. ^ «The Chinese and Tsu Chu». footballnetwork.org (på engelsk). Arkivert fra originalen 20. juni 2017. Besøkt 26. august 2016. 
  3. ^ a b c d e Murray, Scott (30. mars 2010). Football For Dummies (på engelsk). John Wiley & Sons. ISBN 9780470664407. 
  4. ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert. «ἐπίσκυ_ρος». A Greek-English Lexicon (på engelsk). Perseus Digital Library. Besøkt 27. august 2016. 
  5. ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert. «φαινίνδα». A Greek-English Lexicon (på engelsk). Perseus Digital Library. Besøkt 27. august 2016. 
  6. ^ FIFA.com (8. mars 2013). «A gripping Greek derby» (på engelsk). Arkivert fra originalen 27. september 2016. Besøkt 26. august 2016. 
  7. ^ «National Archaeological Museum – 873» (på engelsk). namuseum.gr. Arkivert fra originalen 22. juli 2016. Besøkt 26. august 2016. 
  8. ^ Bywater, Alex (11. juli 2016). «Cristiano Ronaldo and Portugal continue Euro 2016 celebration party» (på engelsk). Daily Mail. Besøkt 26. august 2016. 
  9. ^ Wingate, Brian (1. august 2006). Soccer: Rules, Tips, Strategy, and Safety (på engelsk). The Rosen Publishing Group. s. 4. ISBN 9781404209954. 
  10. ^ Smith, Andrew. «Athenaeus: Deipnosophists - Book 1». www.attalus.org (på engelsk). Besøkt 27. august 2016. 
  11. ^ Brown, Paul (29. mai 2013). The Victorian Football Miscellany (på engelsk). Superelastic. s. 7. ISBN 9780956227058. 
  12. ^ Kennell, Nigel M. (1. januar 1995). The Gymnasium of Virtue: Education & Culture in Ancient Sparta (på engelsk). Univ of North Carolina Press. ISBN 9780807822197. 
  13. ^ Encyclopedia of Korean Seasonal Customs: Encyclopedia of Korean Folklore and Traditional Culture Vol. 1 (på engelsk). The National Folk Museum of Korea (South Korea). 2014. s. 291–292. ISBN 9788992128926. 
  14. ^ «Woggabaliri» (PDF) (på engelsk). Australian Sports Commission. 2008. Arkivert fra originalen (PDF) 5. juli 2016. Besøkt 28. august 2016. 
  15. ^ a b c d «History of Football - Britain, the home of Football» (på engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen 28. januar 2017. Besøkt 28. august 2016. 
  16. ^ a b «History of Football» (på engelsk). History.co.uk. 12. mars 2013. Arkivert fra originalen 10. september 2016. Besøkt 29. august 2016. 
  17. ^ a b c d e f g «History of Football - Opposition to the game» (på engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen 28. august 2016. Besøkt 28. august 2016. 
  18. ^ Mason, Emma (26. november 2013). «Bad sports? Puritan attempts to ban games in 17th-century England» (på engelsk). Historyextra. Besøkt 29. august 2016. 
  19. ^ Andersen, P. Chr. (1924). Fotball. Kristiania: Aschehoug. s. 9. 
  20. ^ Lennox, Doug (1. juni 2009). Now You Know Soccer (på engelsk). Dundurn. s. 19. ISBN 9781770704077. 
  21. ^ a b c d e f g h i «History of Football - The Global Growth». FIFA (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. september 2016. Besøkt 1. september 2016. 
  22. ^ «Cambridge... the birthplace of football?!» (på engelsk). BBC. 22. september 2009. Besøkt 29. august 2016. 
  23. ^ a b c d Mittal, Pratibha (24. november 2015). Football: Rules and Regulations (på engelsk). Neelkanth Prakashan. s. 15. 
  24. ^ Harvey, Adrian (1. januar 2005). Football: The First Hundred Years : the Untold Story (på engelsk). Psychology Press. s. 125. ISBN 9780415350181. 
  25. ^ FIFA.com (24. oktober 2007). «Sheffield FC: Over 150 years of history» (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. august 2016. Besøkt 29. august 2016. 
  26. ^ a b Mittal, Pratibha (24. november 2015). Football: Rules and Regulations (på engelsk). Neelkanth Prakashan. s. 14. 
  27. ^ a b c d e f g «The History of The FA» (på engelsk). The Football Association. Besøkt 29. august 2016. 
  28. ^ «History of the RFU» (på engelsk). England Rugby. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 29. august 2016. 
  29. ^ Harvey, Adrian (13. mai 2013). Football: The First Hundred Years: The Untold Story (på engelsk). Routledge. s. 120. ISBN 9781134269129. 
  30. ^ «Early Rules of Soccer» (på engelsk). www.soccer.mistral.co.uk. Arkivert fra originalen 27. september 2016. Besøkt 29. august 2016. 
  31. ^ a b c d e f g «Football» (på engelsk). Encyclopædia Britannica Online. Besøkt 2. september 2016. 
  32. ^ a b c «Overview» (på engelsk). International Football Association Board. Besøkt 29. august 2016. 
  33. ^ a b c «History of IFAB» (på engelsk). International Football Association Board. Besøkt 29. august 2016. 
  34. ^ «About» (på engelsk). Scottish Football Association. Besøkt 2. september 2016. 
  35. ^ «FAW / About FAW» (på engelsk). The Football Association of Wales. Besøkt 2. september 2016. 
  36. ^ «About the IFA» (på engelsk). IFA. Besøkt 3. september 2016. 
  37. ^ «Member Association - Norway» (på engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen 18. september 2016. Besøkt 3. september 2016. 
  38. ^ Dunmore, Tom (16. september 2011). Historical Dictionary of Soccer (på engelsk). Scarecrow Press. s. 235. ISBN 9780810871885. 
  39. ^ a b Wong, Glenn M. (8. mars 2012). The Comprehensive Guide to Careers in Sports (på engelsk). Jones & Bartlett Publishers. s. 144. ISBN 9781449602031. 
  40. ^ «2006 FIFA World Cup™ broadcast wider, longer and farther than ever before» (på engelsk). FIFA. 6. februar 2007. Arkivert fra originalen 14. desember 2016. Besøkt 3. september 2016. 
  41. ^ Ingle, Sean; Glendenning, Barry (9. oktober 2003). «Baseball or Football: which sport gets the higher attendance?». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 3. september 2016. 
  42. ^ «TV Data» (på engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen 22. september 2007. Besøkt 3. september 2016. 
  43. ^ «FIFA Survey: approximately 250 million footballers worldwide» (PDF) (på engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 3. september 2016. 
  44. ^ FIFA.com (6. februar 2007). «2006 FIFA World Cup™ broadcast wider, longer and farther than ever before» (på engelsk). Arkivert fra originalen 6. august 2013. Besøkt 3. september 2016. 
  45. ^ Inglis, Simon (2002). «Sacred Soccer?» (på engelsk). Footballculture.net. Arkivert fra originalen 9. desember 2004. Besøkt 3. september 2016. 
  46. ^ Austin, Merrill (10. juli 2007). «Best Feet Forward» (på engelsk). Vanity Fair. Arkivert fra originalen 28. februar 2010. Besøkt 3. september 2016. 
  47. ^ Dart, James; Bandini, Paolo (21. februar 2007). «Has football ever started a war?». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 3. september 2016. 
  48. ^ Drezner, Daniel W. (4. juni 2006). «The Soccer Wars». The Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 3. september 2016. 
  49. ^ «Heysel: Liverpool and Juventus remember disaster that claimed 39 lives» (på engelsk). Mirror Football. 29. mai 2012. Besøkt 5. september 2016. 
  50. ^ «Heysel disaster: English football's forgotten tragedy?» (på engelsk). BBC. 29. mai 2015. Besøkt 5. september 2016. 
  51. ^ Rasmussen, John (30. mars 2014). «- Det var en vanlig supporter, en firebarnsfar som likte å se på fotball». Dagbladet. Besøkt 5. september 2016. 
  52. ^ «Scouring the past for ‘pony-tailed hooligans’» (PDF). The Global Game – A Football Monthly (på engelsk): 1. august 2003. Arkivert fra originalen (PDF) 15. oktober 2007. 
  53. ^ «A Brief History of Womens’s Football» (på engelsk). The Scottish Football Association. 8. mars 2005. Arkivert fra originalen 8. mars 2005. Besøkt 27. august 2016. 
  54. ^ «How women's football battled for survival» (på engelsk). BBC. 3. juni 2005. Besøkt 4. september 2016. 
  55. ^ Williams, Jean (7. mars 2013). A Game for Rough Girls?: A History of Women's Football in Britian (på engelsk). Routledge. ISBN 9781135136147. 
  56. ^ Brennan, Patrick. «The British Ladies' Football Club» (på engelsk). www.donmouth.co.uk. Besøkt 4. september 2016. 
  57. ^ Brennan, Patrick. «The Dick, Kerr Ladies' FC» (på engelsk). www.donmouth.co.uk. Besøkt 4. september 2016. 
  58. ^ «DICK, KERR LADIES FC 1917-1965 - Team's Highlights» (på engelk). www.dickkerrladies.com. Arkivert fra originalen 24. juli 2013. Besøkt 4. september 2016. 
  59. ^ «DICK, KERR LADIES FC 1917-1965 - Let's discuss the FA Ban» (på engelsk). www.dickkerrladies.com. Arkivert fra originalen 18. oktober 2016. Besøkt 4. september 2016. 
  60. ^ «The Origins of the Modern Women’s Game» (på engelsk). Webjam.com. Arkivert fra originalen 19. mai 2009. Besøkt 5. september 2016. 
  61. ^ «History – TalkFootball» (på engelsk). www.talkfootball.co.uk. Besøkt 4. september 2016. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fotballens_historie&oldid=24793557»