Fon
En fon er en lydrealisering av en allofon. Det er de lydene en kan høre og som tilhører en bestemt type lyd. Flere lignende foner kan høre til den samme allofonen. Den norske skarre-r-en blir for eksempel regnet som én allofon ([ʁ]), men finnes som tre ulike foner: stemt velar frikativ [ɣ], velar approksimant [ɰ] og ustemt uvular frikativ [ʁ].
Når en fon, eller en gruppe foner, utgjør en meningsgivende forskjell i et språk, kalles det et fonem.
Alle ytringer er bygd opp av et begrensa antall lydtyper på samme måter som en tekst er bygd opp av et begrensa antall bokstaver. Ved å kombinere alfabetets 29 bokstaver på ulike måter kan en produsere en uendelighet av skrevne ord.
Opprinnelse
[rediger | rediger kilde]Ordet kommer fra gresk φωνή, som betyr lyd eller stemme.
Eksempler
[rediger | rediger kilde]Ordet «veve» inneholder fire skrevne bokstaver, men det er bare 2 av de 29 bokstavtypene vi finner i alfabetet, som er representert, nemlig <v> og <e>. Hver av disse er imidlertid brukt to ganger.
Dersom en uttaler ordet «rir», hører en at ordet inneholder tre språklyder, men den ene av disse gjentas. Den første og den siste lyden er altså representanter for den samme type språklyd. De lydene en kan høre, og som tilhører en bestemt type lyd, kalles foner.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Olaf Husby (1988): Uttaleundervisning. Norsk som andrespråk. Et kompendium. Trondheim: Informasjonssenter for språkundervisning.