Finsk film

Finsk film som nasjonalt fenomen har eksistert i over 100 år. Landets første filmvisning var Brødrene Lumières visning av 15 kortfilmer i Helsingfors den 28. juli 1896. Finsk filmutvikling har vært preget av perioder med produksjonsstopp og epoker med lav/mangelfull produksjon.

Filmhistorie

1896-1916 De første årene

Finsk egenproduksjon av langfilmer/fiksjonsfilmer startet ikke før i 29. mai 1907 med filmen The Moonshiners Salaviinanpolttajat som ble regissert av Teuvo Puro og Louis Sparre. Den har for lengst gått tapt og handlet om en hjemmebrenner. Her kan vi se at temaet blant de eldste filmene handler om situasjoner i finsk kultur. Her ble flere temaer innenfor finsk filmhistorie etablert: handlingen foregår langt inne i skogen; den komiske tømmerhoggeren som unnslipper politiet er en arketype innenfor finsk kultur; og ett gjennomgående tema er alkoholmisbruk.

En meget viktig personlighet innenfor tidlig finsk film var K.E. Ståhlberg, som grunnla det første filmstudioet i Finland, Atelier Apollo.
Han så på filmmediet som en mulighet til å promotere Finlands vakre natur på nasjonalt plan, så vel som på ett internasjonalt. Natur har vært ett meget viktigt element i nordisk film, i alle fall for å stå ut på ett internasjonalt nivå, og denne trenden ble etablert så tidlig som i 1904. Ståhlberg reiste rundt med sine to fotografer Frans Engstrøm og finnen I.K.Inha, og tok bilder av elver, skoger, fossefall og innsjøer. De laget så mye som 16 separate filmer som dokumenterte det finske landskapet. Til sammen 27 enkeltstående langfilmer ble laget i løpet av denne perioden i finsk filmhistorie. I 1916 forbød russiske myndigheter all filmproduksjon, og fast filmproduksjon stoppet fullstendig opp, for ikke å dukke opp før i 1920.

1919-1930 Stumfilmen

I forhold til Sverige og Danmark i stumfilmtiden, så hadde Finland aldri noen spesiell suksess eller gullalder i denne tiden, men produksjonen tok seg opp igjen etter russernes tvangsnedleggelse av filmindustrien. Firmaet Suomi-Filmi (etablert under navnet Suomen Filmikuvaamo) ble grunnlagt så tidlig som i 1919, av blant annet Erkki Karu. Han ville vise seg å være en sentral figur i finsk film de neste årene. Han regisserte de viktigste filmene i denne eraen, og forble den viktigste aktøren i finsk film fram til sin død i 1935. Kvinnen som en sentral og sterk, handlekraftig figur i finsk film ble etablert med filmene Anna-Liisa, og Tømmerhoggerens hustru Koskenlaskijan morsian i 1922. Anna-Liisa er basert på en roman av forfatterinnen Minna Canth, som ofte skrev historier som ble ledet av sterke kvinnelige protagonister. Tømmerhoggerens hustru var Erkki Karus gjennombrudd som regissør. Den solgte godt i andre skandinaviske land, så vel som i resten av Europa. I den klimatiske sluttscenen så er det vel verdt å legge merke til at det er hustruen som redder sin mann fra å drukne i elven, og ikke motsatt. Man kan si at finsk films framtid ble grunnlagt med disse to sterke kvinnelige karakteren Hanna og Anna-Liisa. Mange senere finske filmer skulle følge denne trenden med handlekraftige kvinnelige protagonister.

Produksjonen av dokumentarer som tok for seg finsk natur forble populært ut i 20-årene. Produsenten Aho & Soldan gav i 1927 ut sin første stor produksjon, dokumentarfilmen Blant Ville Fugler (Orig : Villilintujen parissa). Suomi-Filmi fortsatte også sin dokumentarproduksjon, og gav ut hele 106 dokumentarfilmer-/kortfilmer i stumfilmepoken. Det finske utenriksdepartementet bestilte en serie på 6 filmer som skulle "vise det finske livet og landskap slik utlendinger burde se det". Serien som fikk navnet Finlandia ble vist under den Diplotmatiske Konferansen i Genova i 1922, og ble meget godt mottatt.

1931-1933 Lydfilmens inntog

De første eksperimentene med lyd ble utført av Lahyn-Filmi, et filmstudio i Åbo. Den første filmen med sang og tale var Say it som ble gitt ut i 1931. Den var regissert av Lahyn-Filmis sjef Yrjö Nyberg. Samme året ble den finske filmen gjort om til lydfilm, og den første filmen med en soundtrack var filmen Dressed Like Adam and a Bit Like Eve Too (1931) som var et stykke av Agapetus. Filmen hadde musikk og lydeffekter, men produksjonen som de kan kalle den første ordentlige filmen var Karu's talkie The Lumberjack's Bride et annet drama fra 1931.

1934-1939 Gullalderen

Suomi-filmi kastet i 1933 ut Erkki Karu som opprettet sitt eget firma Suomen Filmiteollisuus. Han brukte initialene SF som logo og klarte seg mye bedre en andre som hadde prøvd å konkurrere med Suomi-filmi og det tok ikke lang tid før SF var like store som Suomi-filmi. Denne konkurreringen skulle vise seg å være positivt for den finsk filmkulturen, for i slutten av tiåret var det et tyvetalls filmer som ble utgitt hvert år.

Gjennombruddet i finsk talefilm kom med filmen The Foreman of Siltala Farm fra 1934 som ble sett av over 900.000 seere.

1944-1960 Oppbygging av filmbransjen

1950-tallets krise På 1950-tallet oppsto det en krise på det finske filmmarkedet. Publikumsbesøkene sank på kino, mye på grunn av Tv-ens inntog, men også fordi videoen tok publikums oppmerksomhet. De lave kinotallene varte helt fram til 80-tallet og Kaurismäki-brødrenes ’nye film’.

Da flere store produksjonsselskaper gikk konkurs tidlig på 60-tallet ga det rom for de små selskapene og filmpersonligheter. Dette skjedde parallelt med det internasjonale markedet. Filmskaperne fra denne perioden er byttet ut med en ny generasjon.

Det Finske Filmfondet (The Finnish Film Foundation) ble stiftet på slutten av 1960-tallet. Da de på slutten av 50-tallet i Finland forsto at det var nødvendig med statlig støtte til film, ble den første støtteordningen etablert i form av State Awards. Støtteordningssystemet ble ikke riktig stabilisert før stiftelsen av Det Finske filmfondet. Det er et selvstendig selskap, som på lik linje med Det Norske Filminstituttet forvalter statlige penger til produksjon og distribusjon av spillefilmer, kortfilmer, dokumentarfilmer, barnefilmer og animasjonsfilmer. De tilbyr også utviklingsstøtte og billettstøtte. Søknaden foregår gjennom konsulenter.

1980-tallet Generasjonsskifte

På 1980- tallet skjedde det et skifte av regissører på det finske filmmarkedet. Det var blant annet da de sagnomsuste Kaurismäki-brødrene gjorde sitt inntog. De nye regissørene gjenoppfant og gjenfødte temaet om unge menneskers plass på sidelinjen av samfunnet. Taipo Suominen kom i 1980 med filmen Right on, Man! (Täältä tullaan elämä) som ble en stor suksess blant kritikere og publikum. Denne dannet oppstarten på en ny type finsk film. Suominen hadde laget noe etterlengtet: han klarte å skape et bilde av unge mennesker som var identifiserbart og ekte, og som nådde et bredt publikum og ikke bare målgruppen. Kaurismäki-brødrene debuterte med filmene Løgneren (Org. Valehtelija, 1981) etterfulgt av De arveløse (Org. Arvottomat, 1982). Filmene var et friskt pust ide de gikk imot den tidligere filmproduksjonens norm ved å lage lavbudsjettfilmer inspirert av helten Jean Luc Godard og den nye franske bølgen fra 1960-tallet. Filmene fikk en ny innfallsvinkel og brukte ofte røff eller svart humor som virkemiddel for å formidle historier. De lekte seg med roller, assosiasjoner, sitater og forholdet mellom film og virkelighet.

På 80-tallet dukket det også opp flere forskjellige sjangere, som eventyr, poetiske filmer, road movies og horror.

Nyere finsk film

De mest sette kinofilmene i Finland, etter Edvin Laines krigsfilmer, er farsene om antihelten Uuno Turhapuro, som figurerte i 20 filmer regissert av Spede Pasanen mellom 1973 og 2004. Vesa-Matti Loiri hadde hovedrollen.

Siden 1960-årene var det få finske filmer som hadde gått i overskudd, men i 1999 fikk den finske filmen et løft. Dette året fikk fire finske filmer over 200 000 besøkende på kino. Utviklingen av finsk film har vært vanskelig og usikker. Utenom Kaurismäki-brødrene, er det få regissører som har nådd over landegrensene, og finsk filmindustri er avhengige av et godt hjemmemarked.

Det er få finske filmer som til dags dato har gått på kino i Norge. Dette fordi vi ikke har et marked for slike ikke-kommersielle filmer, og de få som slipper til er harde om beinet. Mange forbinder dessuten finsk film med mørke, dystre melankolske fortellinger med assosiasjoner til det finske fjernsynsteateret og de typiske badstu-scenene. Men Kaurismäki-brødrene har klart hatt en svært avgjørende rolle for å endre på dette synet av finsk film.

Noen finske spillefilmer som har slått igjennom i Norge og andre land i nyere tid, er Mannen uten minne (2002) av Aki Kaurismäki og Fekteren (2015) av Klaus Härö.

Utvalgte regissører

Utvalgte filmer

Elina – som om jeg ikke fantes (originaltittel: Näkymätön Elina) (2002)
Permafrost (originaltittel: Paha maa) (2005)
Piken fra fyrstikkfabrikken (originaltittel: Tulitikkutehtaan tyttö) (1990)
Den beste av mødre (originaltittel: Äideistä parhain) (2005)
De mørke sommerfuglers hjem (originaltittel: Tummien perhosten koti (2008)
Mannen uten minne (originaltittel: Mies vailla menneisyyttä) (2002)
Skjønnheten og Bastarden (originaltittel: Tyttö sinä olet tähti) (2005)
Matti (originaltittel: Matti) (2006)
Historien om julenissen (originaltittel: Joulutarina) (2007)

Eksterne lenker

Det Nasjonale Audiovisuelle Arkiv (Tidligere Finske Filmarkivet)
Det Finske filmfondet
Det Finske filmkammeret Arkivert 12. januar 2009 hos Wayback Machine.
Lähikuvassa: Suomalaisen elokuvan lyhyt historia. (oversikt over finsk filmhistorie).
Mickwitz, Joachim. «filmkonst». Uppslagsverket Finland (på svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 29. oktober 2023.
«Top 10 Films of All Time in Finland» (på engelsk). Finlands filmstiftelse. Arkivert fra originalen 28. september 2011. Besøkt 8. oktober 2023.

Relevant litteratur

Baby it's cold outside : films from Finland 1917 – 1997
New York : Museum of Modern Art, 1998. På engelsk.

Le cinema des pays nordiques
Peter Cowie. – Paris : Centre Pompidou, 1990. ISBN 2-85850-541-1. På fransk.

Cinémas d'Europe du Nord : de Fritz Lang à Lars von Trier
adapt. et révision de l'édition anglaise LucyLean, adapt. en langue française Catherine Ficat. – Paris : Arte ; Mille et une nuits, 1998. ISBN 2-84205-372-9 På fransk.

Cinema Finlandia
Francesco Bono – Roma : AIACE, 1989. På italiensk.

Drifting shadows : a guide to the Finnish cinema
Peter von Bagh, – Helsinki : Otava, 2000. ISBN 951-1-16301-9. På engelsk.

Film in Skandinavien : 1945-1993
Michael Lachmann und Hauke Lange-Fuchs. – Berlin : Henschel, 1993. ISBN 3-89487-178-4. På tysk.

Finnish cinema
Peter Cowie. – Helsinki : VAPK, 1990. ISBN 951-3-70000-3. På engelsk.

Licht und Schatten : ein Führer durch den finnischen Film
Peter von Bagh. – Helsinki : Otava, 2000. ISBN 951-1-16718-9. På tysk.

Nordic national cinemas
Tytti Soila & al. – London ; Routledge, 1998. ISBN 0-415-08194-7. På engelsk.

Nordic explorations : film before 1930
ed. by John Fullerton and Jan Olsson. – London : John Libbey ; Aura, 1999.ISBN 1-86462-055-2. På engelsk.

Nuages dans le paradis : un guide du cinéma finlandais
Peter von Bagh. – Helsinki : Otava, 2000. ISBN 951-1-16719-7. På fransk.

Nuevo cine finlandais
red. Olli Alho. Helsinki : Suomen elokuva-arkisto, 1985. ISBN 951-46-9034-6. På spansk.

Nuages dans le paradis : un guide du cinéma finlandais
Peter von Bagh. – Helsinki : Otava, 2000. ISBN 951-1-16719-7. På fransk.

Performative histories, foundational fictions : gender and sexuality in Niskavuori films
Anu Koivunen. – Helsinki : Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 2003. ISBN 951-746-544-0. På engelsk.

Scandinavian cinema
Peter Cowie. – London : Tantivy Press, 1992. ISBN 0-573-69911-9. På engelsk.

Schiave bianche allo specchio – Le origini del cinema in Scandinavia (1896–1918)
a cura di Paolo Cherchi Usai. – Pordenone : Studio Tesi, 1986. ISBN 88-7692-132-X. På italiensk.