Feighet
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Feighet er en egenskap med viljen, som ytrer seg i å gå for langt i å unnvike alle farer og ubehag.
Beskyldning for feighet er berettiget når det foreligger en plikt til å trosse farer (for eksempel for brannmenn og leger). Ellers er det vanskelig å si om forsiktigheten går for langt, da en annen har vanskelig for å bedømme de krefter og de midler som står til en persons rådighet for å bekjempe farer. Feighetens grunn ligger i det medfødte fluktinstinkt som er en form for selvbevaringsinstinkt. Det som kan fortrenge dette instinkt er forstand, hvor godt kan en måle faren, dens konsekvenser og hvordan kan man bekjempe den, samt pliktbevisstheten og selvforaktelsen, og klare å samle sine indre krefter til å stå imot faren.
Livlig fantasi som utmaler farens innhold er egnet til å øke feighet. Derimot er et mer kaldt temperament egnet til å møte feigheten. Feighetens motsetning er mot eller tapperhet.
Man kan skille mellom fysisk feighet foran døden, eller kroppslige smerter (for eksempel feighet foran en operasjon) og moralsk feighet foran personlige ubehag. Den senere formen er både mer vanlig og skadeligere, for eksempel hos politikeren som ikke våger å følge sin overbevisning, da han på den måten skulle kunne støte sitt parti, eller hos hverdagsmennesket, som ikke tør å handle selvstendig, og stå på sine meninger av frykt for «hva folk kan finne på å si».
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Sitater om feighet ordtak.no