Enderim
Enderim i dikt er når slutten av en verselinje rimer med slutten av en annen verselinje.[1]
- Jeg elsker deg,
- du elsker meg...
I antikken ble enderim brukt i prosa av Cicero, og i vers som dette av Ovid:
- Quot caelum stella to habet tua Roma puellae.
- «Himmelens stjerner er tallrike som jenter i ditt Roma.»
I kristne hymner ble enderim trolig brukt for å markere linjeslutt, og som en videreføring av oldtidens hebraisk poesi. At enderim ble så enerådende i lyrikk, skapte et markert skille mellom antikken og middelalderen, og den skjønne Helene undres over fenomenet da hun vekkes til live igjen i middelalderen, slik Goethe tenker seg dette i Faust. Hun utbryter i Kristen Gundelachs oversettelse:
- En klang seg synes til den annen føye,
- og har et ord til øret funnet vei,
- kommer et nyt og kjærtegner det første.[2]
På norrønt ble kvad med enderim kalt runhent.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Enderim», Norsksidene
- ^ Knud Togeby: «Middelalderens litteratur», Verdens litteraturhistorie 2 (s. 200), Cappelens forlag, 1971, ISBN 82-574-0063-7
- ^ Kari Ellen Gade: «Skaldic metres» i Diana Whaley: Poetry from the Kings' Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages
Autoritetsdata