Egils saga

Egil framfører sitt hylningsdikt for kong Eirik.

Egils saga (også kalt «Egil Skallagrimssons saga», «Egilssoga», «Egils saga Skalla-Grímssonar» og kortformen «Egla») er den mest fremstående av samtlige islandske ættesager. Sagaen, skrevet på 1200-tallet av en anonym forfatter, handler om livsløpet til hovedpersonen Egil Skallagrimsson og ætten hans, som levde en gang på 900-tallet. I tillegg beskrives en rekke andre personer, rundt 400 alt i alt, som enten er i slekt med ham eller som han møter i strid eller vennskap.

Hardhaus

Grunnen til Egils sagas fremstående posisjon og at den betraktes som selve mesterverket blant de islandske ættesagaene, er først og fremt den motsigelsesfylte personen Egil selv. Han er stygg av utseende, kranglevoren, en morder og en hardhaus, vill og hensynsløs, ættekjær og asosial, legger seg uforsonlig ut med både konger og andre folk, og er i tillegg en opportunist av rang.

Allerede i syvårsalderen slår han ihjel en eldre gutt i sinne. Senere dreper han en av faren Skallagrims arbeidskarer som hevn for at Skallagrim drepte en kamerat. «Far og sønn sa ikke et ord til hverandre lenger, hverken godt eller vondt, og slik gikk så denne vinteren», forteller sagaen.

Et annet sted spyr Egil ned og klemmer ut øyet på en mann for at han blir bydd surmelk og ikke øl når han kommer tørst til gårds. I en holmgang biter han strupen over på berserken Atle Skamme når han synes at våpenet ikke biter. Det er mange slike eksempler som portretterer en mann uten spesielt forsonende trekk.

Kontrastrik

Store krefter river og sliter i Egils sinn, men ikke uten grunn. Han er stor, stygg og vrang som faren, og med sine aparte kroppstrekk omvendt proporsjonalt med broren Torolv, som ble like stor og vakker som onkelen Torolv Kveldulvsson. Onkelen blir ifølge sagaen baktalt av, og falt deretter i unåde hos den paranoide kong Harald Hårfagre. Det var også grunnen til at broren Skallagrim utvandret til Island og ryddet gården Borg.

Som ung kommer Egil Skallagrimsson til Norge, og råker omtrent øyeblikkelig uklar med kong Haralds sønn Eirik Blodøks. Mange år senere går skipet til Egil på grunn utenfor Northumberland i Nord-England. Der rår kong Eirik Blodøks etter at han har tapt kampen om Norge. Egil blir ført fram for sin verste uvenn som han tidligere har reist nidstang mot, men han blir gitt en utveg til å berge livet, nemlig å dikte et hylningsdikt til kongen.

Det mest ærerike ville ha vært å velge døden, slik en stridbar hardhaus av Egils type normalt ville ha gjort, men her har Egils saga sin egen vri. Egil velger opportunistens veg, han dikter det kvadet som hyller Eirik Blodøks, som da i sin tur ikke har annet valg, bundet av ærekodeks, enn å slippe uvennen Egil fri.

Dikteren

Egil Skallagrimsson fra et bind av Egils saga fra det 17. århundre.

Det som berger Egils liv er hyldningsdiktet «Hodeløsningen» (Hofudlausn), dikt i bytte for sitt hode, men det som berger Egils ære er diktets strålende kvaliteter, hvilket formbevisste nordboere visste å gjenkjenne og verdsette. I løpet av en natt grunner Egil ut diktet, memorerer og framsier det, og i en presset situasjon velger han en ny form som ikke tidligere hadde vært benyttet i kvad; nemlig enderim etter mønster fra gammelengelsk poesi slik det kan ses i Hallvard Lies gjendiktning:

Mot vest jeg fór,

tok med om bord

den dyre mjød,

meg Odin bød;

da is var gått,

dro båt jeg flott,

og la bak mast

min diktnings last.

Leseren kan ellers merke seg at i England lar Egil og broren Torolv seg primsigne av den fromme kong Adalstein. Denne handlingen er riktig nok ikke tilsvarende opportunistisk, ettersom den norrøne sed og skikk i utgangspunktet var tolerant og en halvveis omvending ville neppe være forbundet med vanære.

Et godt kvad unnskylder alt

Uten sine skaldekunster ville Egil ha vært en uforsonlig bølle, hvilket han selv er innforstått med når han beskriver seg i et versekvad som

Vennefark

vil folk meg kalle,

og skamløs

skalde-usling,

ja, edbryter,

all ros uverdig,

får slik troskap

ei takk og lønn.

Men han er ikke bare en skald med selvinnsikt, han er en av de største skaldene som er fostret i norrøn tid. Skaldegaven er gitt til den som trengte den mest.

I diktet «Arinbjørnkvadet» takker Egil senere vennen for den hjelp som denne har bydd ham, og beskriver samtidig den omtalte episoden med den bistre, skulende kong Eirik, og forteller selvbevisst, nær selvgod, om den diktergaven som da ble bevart i hans eget stygge hode, «det skubb-gråe skalde-hausen», ved at det ble sittende på halsen:

Lett jeg kveder

til kongers pris,

men tier gjerne

om gjerrigknarker,

taler fritt

om fyrstedåder,

men har ei ord

for ondskaps tant

Nyvinning

Det er først midtveis i sagaen som bærer hans navn at selve personen Egil Skallagrimsson trer skikkelig fram for første gang. Tidligere sto han nærmest i skyggen av sin strålende storebror Torolv, men når denne dør i England blir Egils bilde tegnet opp i helfigur, hvilket er nyskapende i sagatradisjonen. Tidligere ble en mann beskrevet og karakterisert i det ytre, via sine ord og sine handlinger, med så knappe og sparsommelige virkemidler at de små nyanser kan gå tapt for en moderne leser. I Egils saga rydder den ukjente forfatteren oppsiktsvekkende plass for et psykologiserende portrett når Egil setter seg i høysetet foran den engelske kong Adalstein (Ethelstan):

Egil satte seg ned og kjørte skjoldet i golvet framfor føttene på seg. Han lot hjelmen sitte på hodet og la sverdet tvers over knærne, dro det snart halvt ut, snart smelte han det inn i sliren igjen. Han satt rank i ryggen og var fælende morsk å se på. Egil hadde et veldig oppsyn. Pannen var bred, brynene store, nasen ikke lang, men umåtelig diger, skjeggstøet vidt og langt. Han var halsdiger og herdebred så det ingenting lignet, og styggelig fæl å se på når han var sint. Han var velvoksen og høyere enn annet folk. Håret var ulvgrått og tykt, men han ble tidlig skallet. Da han satt som beskrevet, da dro han ene brynet ned på kinnet, det andre opp under hårroten. Egil hadde sorte øyne og øyenbrynene møttes over neseroten. Drikke ville han ikke, alt det de bød, satt der bare og skjøt brynene skiftvis opp og ned.

Sønnetapet

For den moderne leser trer kanskje Egil fram tettest med sin smerte og sin hjelpeløshet i hans største kvad, «Sønnetapet» (Sonatorrek), skrevet rundt år 960, hvor han blir tvunget til å begrave sin yndlingssønn Bodvar etter at denne har druknet på sjøen. Egil gir, interessant nok for filologene, sønnen til Odin, til tross for at han ikke har falt i kamp. Sorgen tar den aldrende Egil så tungt at han stenger seg inne og nekter å ta til seg mat og drikke. Datteren Torgerd (Þorgerður) får komme til ham under løftet om at hun vil dø sammen med faren. Med list og lempe overtaler hun faren til at han ikke kan la sønnen bli værende uten et kvad til hans minne. For en gammel skald er det et argument som Egil finner rimelig, og han setter seg ned og skaper det kvadet som står kanskje fremst og skinner med en egen glød av samtlige kvad fra vikingtiden:

Tungt det er

på tungens vekt

å veie

Valfaders skatt

mistrøstig

nå jeg maner

Vidurs ran

fra tankens vrå.

Egil forteller om sin bitterhet over at sønnen ble tatt fra ham, hullet i havet, og gitt til Odin, men Odin er samtidig den gud som ga skaldegaven til menneskene, ‘Valfaders skatt’, og det er det samme som gir ham trøst. Oppmuntret av sin egen skaperevne går han ut av rommet sammen med sin datter og tar igjen til seg føde.

Egils saga følger Egil livet ut. Det er en stor kontrast mellom ungdommens villhet og styrke, og den gamle mannen som vakler rundt med nedsatt hørsel og er blind, faller over sine egne bein og blir skjelt ut av tjenestejentene. Han får også et senilt innfall om å spre kong Adalsteins sølv, som han fikk som erstatning for brorens død, over folk på Alltinget i håp om at de vil slåss over det, men det blir forhindret av familien.

Sagatekstens opprinnelse

Den opprinnelige teksten til Egils saga er like unnvikende som de fleste andre norrøne sagaer. Forskerne mener at det eksisterte et originalmanuskript av Egils saga som siden har gått tapt. Den Egils saga som er blitt bevart finnes i tre hovedversjoner: «A-redaksjonen» Möðruvallabók (skrevet ca. 1320–1350), «B-redaksjonen» Wolfenbüttel-manuskriptet (skrevet ca. 1350), og «C-redaksjonen» Ketilsbók (Ketill Jörundssons avskrift fra 1600-tallet). I tillegg finnes det flere fragmenter fra 1200-tallet og framover.

«A-redaksjonen» er det viktigste manuskriptet og inneholder den største enkeltverk av islandssagaer fra middelalderen. Det ble fraktet til Danmark i 1684 og brakt tilbake til Island i 1974. «B-redaksjonen» er også et manuskript på pergamentpapir fra 1300-tallet og blir i dag oppbevart i Wolfenbüttel i Tyskland. «C-redaksjonen» er to avskrifter på papir som presten Ketill Jörundsson gjorde på midten av 1600-tallet.

Möðruvallabók, som de fleste prosautgaver av sagaen har blitt basert på, inneholder ikke Egils lengste dikt, «Hodeløsningen» (Höfuðlausn) og «Sønnetapet» (Sonatorrek), som en del av fortellingen. Dette manuskriptet siterer kun det første verset av «Sønnetapet» og etterlater en tom plass for det første verset av «Arinbjørnkvadet» (Arinbjarnarkviða), men gjengir det hele i slutten av manuskriptet, og utelater «Hodeløsningen» helt og holdent. At kun det første verset blir sitert i manuskriptet, framfor det hele, kan innebære være at tilhørerne allerede hadde inngående kjennskap til diktene utenfor sagaens omfang. Bortsett fra noen spredte vers i manuskripter som Snorres Edda og Tredje grammatikalske avhandling til Olav Tordsson (nevø av Snorre Sturlasson) er Möðruvallabók den eneste kilden fra middelalderen på Egils tredje lengste dikt «Arinbjørnkvadet». Selv om teksten i A står nærmere til C enn til B-versjonene, har de to sistnevnte redaksjonene felles utelatelser i forhold til A og deler to korte avsnitt mot slutten som antagelig tilhørte det opprinnelige, nå tapte manuskriptet, men som mangler i A.

Når teksten i Möðruvallabók blir sammenlignet med det tidligste fragment av sagaen, det såkalte theta-fragmentet fra midten av 1200-tallet, vises det at teksten har blitt revidert betydelig, kortet ned og forbedret, men også at de tre versene som er bevart i dette fragmentet er bedre bevart der enn i Möðruvallabók.

Kvadene er for øvrig skrevet med en annen håndskrift enn prosateksten, noe som antyder at en del av diktene ikke eksisterte i avskriftens kopi. Den samme usikkerheten omgir de lengste diktene i de to andre hovedmanuskriptene. Wolfenbüttel-manuskriptet inneholder hele «Hodeløsningen», men kun første vers av «Sønnetapet», mens «Arinbjørnkvadet» mangler. Ketilsbók inneholder hele «Sønnetapet» og «Hodeløsningen», men mangler «Arinbjørnkvadet» helt og holdent.

Den mentale verden i «Sønnetapet» er gjennomgående hedensk hvor den sentrale figur er Odin selv, noe poeten viser til tolv ganger i diktet. Det er knapt noe i diktet som minner om kristen tankegang, noe som utelukker en kristen forfatter, og som antagelig gjør det vanskelig å forestille seg at diktet ble bevart muntlig i kristen tid. Diktet kan ha blitt bevart i form av runer, noe som også antydes i sagaen: Datteren Torgerd sier at «Så skal jeg riste det på kjevle» («...en ek mun rísta á kefli»)

I løpet av det 1900-tallet har kildeverdien av dette blitt avvist, hovedsakelig på grunn av referanser til overbevisende bevis i form av fysiske runestaver fra perioden ikke er tilgjengelige. I slutten av 1900-tallet har imidlertid det motsatte argumentet blitt presentert, at det var sannsynlig at Torgerd bevarte diktet i runer, et synspunkt som er blitt støttet av ledende runologer.

Skrevet av Snorre Sturlasson?

Den levende, nesten moderne motsigelsesfylte og samtidig nyanserte skikkelsen Egil krever en stor forfatter, så stor at Egils saga synes beslektet med de norske kongesagaene. Grundtvig og andre forskere mente at forfatteren måtte være Snorre Sturlasson, som selv er ætling av Egil. Den framstående svenske filologen Peter Hallberg mente at grunnene var gode.

Innenfor rammene av den samme ætt og slekt spiller forholdet mellom den enerådende konge og den enkeltes frie vilje på en nyansert måte, hvilket måtte ha stor interesse for sturlungetidens Island. I Egils saga får den islandske selvstendighetstanke sitt arrige symbol, hvor kongen og Egil opptrer ikke bare som uforsonlige, men også som likemenn.

Det trolig vektigste argumentet for Snorre-teorien er at det er uoverensstemmelse mellom Egils landnåm slik det er beskrevet i Landnåmabok og i Egilssagaen. Sagaen beskriver et mye større område enn Landnámabok. I utstillingen i Snorrestova på Reykholt blir dette tolket som Snorres forsøk på å legitimere et større landkrav enn ætten historisk hadde rett til.

Dog, med den utrolig rike fortellertradisjon som fikk sitt kreative utspring på Island på 1200-tallet, er det ikke urimelig at mer enn én stor forfatter kan ha blitt frambrakt. Den store islandske filologen Sigurður Nordal aksepterte Snorre-tesen i sin Egla-utgave. Før filologene kan enes og føre vitenskapelige bevis via språkstatistikk for at det uten tvil er snakk om én og ikke to forfattere, er tesen om Snorre Sturlasson som forfatter av Egils saga ikke annet enn kreativ spekulasjon, og blir ikke mer sann selv om påstanden gjentas: ingen eller de færreste forskere slår fast at Snorre uten tvil er forfatteren, men at forfatteren er ukjent – til nød at Snorre kan være forfatteren.

Interessant, men tilsvarende spekulativ er forskeren Jesse Byocks argumentasjonsrekke for at Egil led av Pagets sykdom (osteitis deformans), en deformasjon og svekkelse av skjelettet, ved å sammenligne sagaens tekstur med sykdomssymptomene. Det kan innvendes at selv om kjernen i Egils saga er historisk og reell, er den tross alt formet av en bevisst forfatter som benyttet litterære virkemidler.

Egils saga er et monumentalt høydepunkt innenfor sagalitteraturen, men også andre sagaer har en skald i sentrum av fortellingen: Gunnlaug Ormstunges saga og Kormaks saga.

Litteratur

• Eldar Heide (2014). «Møte i døra. Tyranni, rett og sjølvbedrag i Egilssoga – og tvitydige situasjonar i islendingsogene». Gripla; XXV, side 7-40.
• Peter Hallberg (1979). De islandske Sagaer (på dansk) (3 utg.). København. ISBN 87-01-92541-5. 

Eksterne lenker

• Egils saga på norrønt hos heimskringla.no
• Egils saga på engelsk

• Egils Saga i islandsk utgave på Wikisource