[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Eagles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler bandet Eagles. For albumet, se Eagles (album).
Eagles
Eagles i 2008
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (1998)[1]
OpphavLos Angeles, California
Periode1971–80, 1994-
Musikalsk karriere
SjangerRock
Southern rock
Country rock
Aktive år1971–
PlateselskapAsylum og Geffen Records
NettstedEagles hjemmeside
IMDbIMDb
Medlemmer
Don Henley
Joe Walsh
Timothy B. Schmit
Deacon Frey
Vince Gill
Tidligere medlemmer
Bernie Leadon (1971–1975, 2013-2015)
Randy Meisner (1971–1977)
Don Felder (1974–1980, 1994–2001)
Glenn Frey (1971-1980, 1994-2016) (død)
Eagles på Commons

Eagles er et amerikansk band som ble dannet i Los Angeles i California i 1971.

Med fem nr. en-singler og fire nr. en-album var Eagles blant de mest suksessrike plateartistene på 1970-tallet.[trenger referanse] På slutten av 1990-tallet var to av deres musikkalbum, Their Greatest Hits 1971–1975 og Hotel California, inne blant topp 10 av verdens mest solgte album, ifølge Recording Industry Association of America.[trenger referanse] Det bestselgende studioalbumet Hotel California er rangert som nummer 37 på tidsskriftet Rolling Stones liste The 500 Greatest Albums of All Time[2], og bandet var rangert som nummer 75 på Rolling Stones 2004-liste over 100 Greatest Artists of All TimeArkivert 10. august 2007 hos Wayback Machine..[3] De er også den mestselgende amerikanske gruppen noensinne, med Eagles: Their Greatest Hits 1971–1975 som bestselgende album i USA[4][5]

Eagles slo sprekker i 1980, og var oppløst i 14 år, men kom sammen igjen i 1994, med albumet Hell Freezes Over. De har i perioder vært på turné siden den gang. Eagles ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1998. Deres siste album Long Road Out of Eden var nummer én i flere land i 2007.[trenger referanse]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Opprettelse og suksess

[rediger | rediger kilde]

Bandet ble dannet i 1971 da Linda Ronstadts manager, John Boylan, valgte ut Glenn Frey, Bernie Leadon (med bakgrunn bl.a. i bluegrassgruppen The Scottsville Squirrel Barkers), og Randy Meisner. De manglet en trommeslager, helt til Frey ringte Don Henley, som han hadde møtt på Troubadour i Los Angeles. Bandet spilte med Linda Ronstadt på en to måneder lang turné. Etter turneen bestemte de seg for å gå sammen og lage et eget band, som skulle bli Eagles.

Deres første album, Eagles, var preget av naturlig countryrock, med tre Topp 40-singler på Billboard.[trenger referanse] Den første singlen, «Take It Easy», var en sang skrevet av Glenn Freys venn, nabo og countryrock-artist, Jackson Browne. Frey hørte ham spille sangen og spurte om Eagles kunne få lov til å bruke den. Browne gikk med på det, og med et par linjer ekstra lagt til av Frey, ble sangen spilt inn i platestudio og ble en klassiker.[trenger referanse] Den nådde en tolvteplass på Billboard Hot 100, og la grunnlaget for bandets kommende stjernestatus.[trenger referanse] Singlen ble fulgt av «Witchy Woman» og den myke countryrock-balladen «Peaceful Easy Feeling», som oppnådde henholdsvis 9.- og 22.-plass.[trenger referanse] Eagles var også en viktig faktor i å gjøre countryrock fra Sør-California mer populær i USA.[trenger referanse] På Rolling Stones liste i 2003 over de 500 beste albumene gjennom tidene, endte Eagles på plass #374.

Desperado

[rediger | rediger kilde]

Deres andre album, Desperado, hadde Det ville vesten som tema, og introduserte gruppens forkjærlighet for konseptuell sangskriving.[trenger referanse] Historien om den beryktede Doolin-Dalton gjengen var hovedfokuset, som i sangene «Doolin-Dalton», «Bitter Creek», «Desperado» og «Doolin-Dalton/Desperado (Reprise)». Albumet var ikke like populært som det første, og nådde bare til 41.-plass på USAs Billboard 200-liste, selv om det inneholdt klassikerne «Tequila Sunrise» og «Desperado».[trenger referanse] Den førstnevnte kjempet på Billboard Hot 100, men det ble bare en 64.-plass, mens sistnevnte ikke engang ble gitt ut som en single.[trenger referanse] Den andre singlen fra albumet var «Outlaw Man», som ble den høyest rangerte singlen fra Desperado, rakk til 59.-plass på listen.[trenger referanse]

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Nåværende medlemmer

  • Don Henley: sang, trommer, slagverksinstrumenter, rytmegitar (1971–1980, 1994–2016, 2017– )
  • Joe Walsh: sang, sologitar, rytmegitar, keyboard (1975–1980, 1994–2016, 2017– )
  • Timothy B. Schmit: sang, bassgitar, munnspill (1977–1980, 1994–2016, 2017– )
  • Vince Gill: sang, rytmegitar, sologitar (2017– )
  • Deacon Frey: sang, rytmegitar, sologitar (2017–2022, 2023– )

Tidligere medlemmer

  • Glenn Frey: sang, gitar, keyboard, munnspill (1971–1980, 1994–2016, død 2016)
  • Bernie Leadon: sang, gitar, banjo, mandolin, pedal steelgitar, dobro (1971–1975, 1998, 2013–2016)
  • Randy Meisner: sang, bassgitar, rytmegitar, guitarron (1971–1977, 1998)
  • Don Felder: sang, gitar, banjo, mandolin, pedal steelgitar, orgel (1974–1980, 1994–2001)

Turnerende medlemmer

  • Scott F. Crago: trommer, slagverk (1994–2016, 2017– )
  • Steuart Smith: bakgrunnsang, keyboard, synthesizer (2001–2015, 2017– )
  • Will Hollis: keyboard, piano, trekkspill (2001–2015, 2017– )
  • Michael Thompson: bakgrunnsang, keyboard, synthesizer (2001–2015, 2017– )

Tidligere turnerende medlemmer

  • Joe Vitale: bakgrunnsang, trommer slagverk, keyboard (1977–1980)
  • John Corey: bakgrunnsang, piano, slagverk, gitar (1994, 2017–2018)
  • Timothy Drury: sang. keyboard, vocals, gitar (1994–1999)
  • Al Garth: saksofon, fiolin, slagverk (1994–2012)
  • Bill Armstrong: trompet (2005–2010, død: 2010)
  • Chris Mostert: tenorsaksofon, altsaksofon (2005–2010)
  • Greg Smith: baritonsaksofon (2005–2010)
  • Les Lovitt: trompet (2010)
  • Richard H. W. Davis: bakgrunnsang, keyboard (2007–2015)
  • Will Henley: rytmegitar (2018)

Tidslinje

[rediger | rediger kilde]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Livealbum

[rediger | rediger kilde]

Singler (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Topp 20 på Billboard Hot 100

  • 1972 – «Take It Easy» (#12)
  • 1972 – «Witchy Woman» (#9)
  • 1974 – «Best of My Love» (#1)
  • 1975 – «One of These Nights» (#1)
  • 1975 – «Lyin' Eyes» (#2)
  • 1975 – «Take It to the Limit» (#4)
  • 1976 – «New Kid in Town» (#1)
  • 1977 – «Hotel California» (#1)
  • 1977 – «Life in the Fast Lane» (#11)
  • 1979 – «Heartache Tonight» (#1)
  • 1979 – «The Long Run» (#8)
  • 1980 – «I Can't Tell You Why» (#8)

Samlingsalbum

[rediger | rediger kilde]

Videografi

[rediger | rediger kilde]

Grammy Awards

[rediger | rediger kilde]

Eagles har blitt nominert 18 ganger til en Grammy og vunnet 6 ganger.

  • 1976 – Grammy for låten «Lyin' Eyes» som "Record of the Year".
  • 1978 – Grammy for låten «Hotel California» som "Record of the Year".
  • 1978 – Grammy for låten «New Kid in Town» som "Best Vocal Arrangement for Two or More Voices".
  • 1980 – Grammy for låten «Heartache Tonight» som "Best Rock Performance by a Duo or Group with Vocal"
  • 2008 – Grammy for låten «How Long» som "Best Country Performance by a Duo or Group with Vocal"
  • 2009 – Grammy for låten «I Dreamed There Was No War» som "Best Pop Instrumental Performance"

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID eagles[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Rolling Stone 500 Greatest Albums Arkivert 15. januar 2013 hos Wayback Machine.
  3. ^ The Immortals: The First Fifty Arkivert 25. juni 2008 hos Wayback Machine. – Rolling Stone Issue 946. Rolling Stones.
  4. ^ RIAA Top 100 Albums (US) Arkivert 21. desember 2006 hos Wayback Machine.
  5. ^ ««Eagles hits album named best-selling of century», 8. desember 1999, CNN». Arkivert fra originalen 16. august 2011. Besøkt 30. mai 2007. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eagles&oldid=24749402»