Doo-wop
Doo-wop brukes som betegnelse på en type rhythm-and-blues-musikk, som var populær i USA i deler av 1950- og 1960-årene. Sangen er hovedelementet i doo-wop, som kjennetegnes særlig ved utsøkte vokalharmonier.
Kjennetegn
[rediger | rediger kilde]Viktige kjenneten ved doo-wop-sjangeren er vanligvis:[1]
- Utsøkte vokalharmonier, som oftest presentert ved en høy tenor (eller falsett) som synger melodistemmen og underliggende koring av en andretenor og en baryton, og gjerne en bass i bunnen.
- Stort toneomfang i vokalpartiene. Det var ikke uvanlig at bassen synger melodistemmen i deler av en sang.
- Bruk av meningsløse stavelser, der sangerne gjerne imiterte ulike musikkinstrumenter.
- Enkel rytme (i utgangspunktet markert ved knipsing og klapping); beskjeden instrumentering, men ofte med en instrumentalinnslag etter andre vers.
- Enkel tekst, gjerne med repetisjoner.
Navnet doo-wop kommer av en av de vanlige nonsens-stavelsene som blei brukt. Betegnelsen kom imidlertid ikke i bruk før etter sjangerens storhetstid.[2] Opprinnelig gikk musikken inn i samlebetegnelser som rock and roll og rhythm and blues, eventuelt vokalharmoni.[3][4]
Tidlig doo-wop
[rediger | rediger kilde]Doo-wopen har sine røtter i gospelsangen i afrikansk-amerikanske kirkesamfunn i industribyer som New York, Chicago og Baltimore i 1930- og 1940-årene, men har også elementer fra swing-jazzen. Fra kirkekora sprang det ut uformelle grupper (ofte av tenåringer og gjerne med tre til seks medlemmer) som bedreiv flerstemt harmonisang, stort sett uten eller bare med enkel instrumentledsakelse. Muligheten til å synge a cappella var viktig i sosiale lag som ikke hadde tilgang til instrumenter. Øvingene blei lagt til trapperom og skoletoaletter eller under bruer, alt steder med ekko som framheva harmoniene. Etter hvert trådte grupper fram offentlig, på gatehjørner og skoletilstelninger – og på talentkonkurranser.[5][3][4]
«My Prayer» med The Ink Spots fra 1939 nevnes som et av de første eksemplene på doo-wop på plate.[3] Utover i 1940-årene og særlig i 1950-årene kom det så en rad innspillinger med grupper som Mills Brothers, The Orioles, The Five Keys, The Coasters, The Drifters, The Cadillacs og The Platters.[3][1]
Doo-wopens storhetstid
[rediger | rediger kilde]I midten av 1950-årene fikk doo-wopen innpass hos et større publikum, og vi fikk de første plasseringene på de vanlige pop-listene. Et eksempel på dette er «Only You» med The Platters i 1955. Året etter fikk samme gruppe den første topp-plasseringa med en doo-wop-sang, «The Great Pretender».[3] Samme år opptrådte Frankie Lymon & the Teenagers på et nasjonalt tv-show med «Why Do Fools Fall in Love», og dette kan sies å være det endelige gjennombruddet for sjangeren.[6]
De neste åra var doo-wop-låter hyppig på hitlistene i USA. Stilen blei også populær blant hvite, og det dukka opp populære grupper med såvel blanda som heilhvitt mannskap. Særlig så sjangeren ut til å appellere til musikere av italiensk herkomst. Et eksempel er Dion and the Belmonts med «A Teenager In Love» (1958).[5][4]
Slutten
[rediger | rediger kilde]Rundt midten av 1960-årene var det slutt på doo-wop som en aktiv hovedsjanger. Flere årsaker er oppgitt til dette. Den mest allmenne er at musikkstiler alltid utvikler seg og at enkelte særtrekk forsvinner, mens andre kommer til. I dette tilfellet kommer det samtidig med overgangen fra mange små plateselskaper for svart musikk til et nærmest enerådende Motown som kan definere smak og stil. På denne tida kom også «den britiske invasjonen» i USAs populærmusikk, med The Beatles som hovedaktør. Flere kilder nevner også at doo-wopen var prega av svært unge sangere, og at disse ikke hadde innsikt i økonomi. De fikk derfor gjerne dårlige avtaler med plateselskapene. Dette kan igjen ha bidratt til at musikkstilen ikke utvikla seg videre.[5][3][4]
Med ujamne mellomrom dukker det likevel opp samleplater og nyinnspillinger som vekker en viss interesse.[5] Artister som vanligvis opererer innen andre musikalske stilarter, kan i blant komme med låter med innslag av eller inspirasjon fra doo-wop, for eksempel Led Zeppelin med «The Ocean»[7], Billy Joel med «The Longest Time»[8] og Frank Zappa med «Go Cry on Somebody Else's Shoulder»[9].
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Om doo-wop, i Frank Hoffmann: Survey of American Popular Music, tilrettelagt for nettpublisering av Robert Birkline; besøkt 25. mars 2016.
- ^ Ordboka Merriam-Webster opplyser at første kjente bruk er i 1969; nettstedet besøkt 25. mars 2016.
- ^ a b c d e f Russ Strathdee og Gary Copeland: «The Birth of Doo Wop (1948–1955)» på nettstedet Russ & Gary's "The Best Years of Music", 27. januar 2010; besøkt 26. mars 2016.
- ^ a b c d Jeff Wallenfeldt (red.): The Black Experience in America. From Civil Rights to the Present, Britannica Educational Publishing 2010, ISBN 9781615301775, side 122 ff.
- ^ a b c d Greg Bower: «Doo-Wop», i Lol Henderson og Lee Stacey (red.): Encyclopedia of Music in the 20th Century, Routledge 2014, ISBN 9781135929466, side 179.
- ^ Martin H. Levinson: Brooklyn Boomer. Growing Up in the Fifties, iUniverse 2011, ISBN 9781462017133, side 35.
- ^ Nigel Williamson: The Rough Guide to Led Zeppelin, Rough Guides UK 2007, ISBN 9781848362260, side 233.
- ^ Ken Bielen: The Words and Music of Billy Joel, ABC-Clio 2011, ISBN 9780313380167, side 118.
- ^ Kelly Fisher Lowe: The Words and Music of Frank Zappa, University of Nebraska Press 2007, ISBN 9780803260054, side 30 f.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Doo-wop – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Nettsid til Doowopmusic Arkivert 11. april 2016 hos Wayback Machine.
- Nettside til Vocal Group Hall of Fame
