Den tridentinske messe

Tridentinsk messe i Speyer bispedømme 2009

Den tridentinske messe (latin Missa Tridentina) er den messen i den romerske ritus innen Den katolske kirke som ble beskrevet i de autoriserte romersk-katolske messebøker for den latinske ritus utgitt i perioden fra 1570 og fremover med suksessive revisjoner og siste gang i 1962.

Navnet viser til konsilet i Trient, avholdt i Trient (Trento) mellom 1545 og 1563.

Terminologisk avgrensning

Et høyalter slik det var klargjort til og med 1969, dekorert med reredos og på en tretrinns plattform. Foran trinnene ber man Trinnbønnene. Oppsatt mot tabernakelet og to lysestaker er alterkortene, som minner celebranten om ordene som han skal si når han ikke er ved missalet.

Den tridentinske messe er kort for Missale Romanum ex decreto Sacrosancti Concilii Tridentini restitutum, men dekker også de mindre revisjoner autorisert av paven og som kom i utgivelser etter 1545. Den første av disse nye utgaver der den fra 1570, og her følges på forsiden etter nevnelsen av Tridentinerkonsilet en referanse til pave Pius V (Pii V Pont. Max. iussu editum). Den siste, som ble utgitt i 1962, nevner pavene bare generisk (Missale Romanum ex decreto SS. Concilii Tridentini restitutum Summorum Pontificum cura recognitum).

Senere utgaver av Missale Romanum etter 1962 nevner Annet Vatikankonsil i stedet for Tridentinerkonsilet, som i 2002-utgaven Missale Romanum ex decreto Sacrosancti Oecumenici Concilii Vaticani II instauratum auctoritati Pauli Pp. VI promulgatum Ioannis Pauli Pp. II cura recognitum. Det annet Vatikankonsil ble avsluttet i 1965. Det gjør det nærliggende, og kanskje naturlig, at uttrykket «Den tridentinske messe» avgrenses til messer som gjør bruk av 1962-missalets sisteutgave (det eneste som forttsatt er autorisert, skjønt med avgrensninger som har variert, og fra 2021 er blitt strammet opp.

Fra 1990-tallet og særlig fra 2007 har messen opplevd en renessanse. Pave Benedikt XVI opphevet i juli 2007 de fleste restriksjonene på feiringen av messen (ifølge 1962-ritualet) med skrivet Summorum Pontificum. Men i juli 2021 reverserte pave Frans denne og andre lettelser i et eget skriv gitt motu proprio, Traditionis custodes (16. juli 2021), og det uttrykte mål i pavens ledsagende forklaring er å virkeliggjøre at den senere messe (innført under pave Paul VIs myndighet fra advent 1969) skulle bli det eneste uttrykk for den latinske kirkes messe.

Tilblivelse og forhistorie

For å demme opp for misbruk og forhindre en protestantisering av liturgin hadde Tridentinerkonsilet beordret kodifiseringen og nyutgivelsen av den romerske liturgi – en oppgave som i 1570 ble fullført av pave Pius V. Her kom særskilt missalet i fokus, idet såvel Calvin som Luther og Zwingli tolkete messen avvikende. Inntil da hadde liturgien innen den katolske kirkes latinske hoveddel fulgt forskjellige men likevel nokså likeartede ordninger. Noe av variasjonen skyldtes at utviklingen hadde pågått i hundrevis av år i en tid uten boktrykkerkunsten, og det var varianter som kunne være særegne for forskjellige kirkeprovinser, selv med forskjeller mellom bispedømmer og ordenssamfunn. Verdt å nevne er noen slike riter som ikke ble helt tvunget til opphør: den dominikanske rite og erkebispedømmet Milanos egen liturgi - den ambrosianske ritus). Pius Vs kodifisering avskaffet eltså ikke disse forskjellige latinske riter, men gjorde den romerske liturgi til norm. Bispedømmer eller religiøse ordener med eget latinsk rituale hvis liturgiske bøker ikke kunne oppvisaeen alder på minst 200 år, ble avskaffet og erstattet av den romerske rite; de øvrige forble - selv om de i noen grad svant hen med tiden.

Forestillingen om at den tridentinske liturgi var noe nytt som oppstod på 1500-tallet er altså ikke treffende. Den såkalte tridentinske rite er den samme som liturgien i byen Roma omkring år 1000, og trolig allerede i år 850. Den skiller seg ikke seget fra pave Gregor den stores ritus fra 600-tallet, bortsett fra offertoriet, trinnbønnene og sluttevangeliet. Dens eldste deler, deler av kanon samt deler av messens proprium, er fra 300-tallet eller eldre. Den eldre romerske liturgi kan beskrives som et urgammelt romersk grunnlag på hvilket det er innpodet elementer fra den latinske gallikanske liturgi i Frankrike. Karl den store hade bedt Roma om å få overta den romerske liturgi. Den romerske liturgi ble beriket av den gallikanske, og denne rikere form ble norm også i Roma. Liturgihistorikerne mener at det særskilt er i den tridentinske messes offertorium at man ser den gallikanske innflytelse.

Referanser

Autoritetsdata