Dagan

Dagan eller Dagon.

Dagan eller Dagon var en vest-semittisk fruktbarhetsgud i Midtøstens oldtid, tidligst nevnt i kilder der Sargon av Akkad (rundt 2334–2279 f.Kr.) skal ha hevdet at Dagan bidro til hans erobing av deler av Mesopotamia. Dagon blir i liten grad omtalt i bevarte tekster, selv om han iblant kalles far til Baal, enda Baal vanligvis regnes som sønn av El.

Dagon ble tilbedt av amorittene som bodde ved øvre Eufrat, og av folk i Ebla og Ugarit. I Ugarit var han korn- og fruktbarhetsgud, og ett av de to hovedtemplene i Ugarit var viet til ham. Han er både identifisert som den sumeriske Enlil og som et aspekt ved Baal, samtidig som Baal sies å være hans sønn.

Gudens navn har vært etymologisk knyttet til både dag («fisk»), dagan («korn»), og den semittiske ordroten dgn («regn», «skyer»), men dette er uklart.

I Første Samuelsbok fortelles at da filisterne hadde tatt med seg Paktens ark, satte de den i Dagons tempel i Asjdod «og stilte den opp ved siden av Dagon». Men neste morgen fant de angivelig «Dagon liggende med ansiktet mot jorden foran Herrens paktkiste. De reiste ham opp og satte ham på plass igjen.» Men neste morgen lå Dagon igjen på gulvet foran paktkisten. «Hodet og begge hendene hans var slått av mot dørterskelen. Bare kroppen var igjen av Dagon.» Dette skulle forklare hvorfor verken Dagons prester eller andre som gikk inn i tempelet i Asjdod, satte foten på terskelen. Snart slo Jahve Asjdod-området med byller. Det hjalp ikke å flytte Paktens ark til Gat, og til sist fikk hebreerne den tilbake.

I bysantinsk tid ble Dagon regnet som byen Gazas beskytter under navnet Marnas med tempelet Marneion. Både Dagon og Marnas var himmelguder, parallelt med grekernes Zeus. Marnas var avbildet på myntene i Gaza, og ble tilbedt for å hindre tørke.