Cheyenne (folk)

En ung cheyennekvinne rundt 1930

Edward S. Curtis, Cheyenne maiden (1930)

Dekorert tipi av bisonskinn, 1860.

Cheyenne er en amerikansk urbefolkning på Great Plains, «De store slettene», et stort prærieområde øst for fjellkjeden Rocky Mountains i USA. Cheyennefolket består av to indianerstammer, só'taeo'o eller só'taétaneo'o (mer vanlig stavet som suhtai eller sutaio) og tsétsêhéstâhese (også stavet tsitsistas); stammer som slo seg sammen tidlig på 1800-tallet. I dag er cheyennefolket delt inn i to føderalt anerkjente nasjoner: De sørlige cheyennene, som er registrert i cheyenne- og arapaho-stammene i Oklahoma, og de nordlige cheyennene, som er registrert i Northern Cheyenne Tribe of Northern Cheyenne Indian Reservation i Montana. Deres felles cheyennespråk tilhører den algonkiske språkfamilien.

I løpet av de siste 400 årene har cheyennene endret livsstil fra skogsområdene rundt De store sjøer til prærien på store slettene, og på midten av 1800-tallet tvang den amerikanske regjeringen dem til isolerte reservater. På tidspunktet for deres første kontakt med europeere på 1500-tallet bodde cheyennene i det som nå er Minnesota. De var nære allierte av arapahoene og løst også med lakotaene. På begynnelsen av 1700-tallet ble de tvunget vestover av andre stammer over elven Missouri og inn i Nord- og Sør-Dakota, hvor de adopterte hestekulturen. Etter å ha bosatt i området Black Hills i Sør-Dakota og Powder River-området i dagens Montana og Wyoming, innførte de hestekulturen til lakotafolket omkring 1730. Cheyennenes hovedgruppe, tsêhéstáno, var en gang sammensatt av ti grupper som spredte seg over prærien fra sørlige Colorado til Black Hills i Sør-Dakota. De kjempet mot sine historiske fiender, kråkeindianere (crow, apsáalooke) og senere i tidsrommet 1856–1879 også USAs hær. På midten av 1800-tallet begynte gruppene å dele seg, med noen som valgte å forbli i nærheten av Black Hills, mens andre valgte å forbli i nærheten av elven Platte River i sentrale Colorado. Med arapahoene presset de kiowaene ut og til den sørlige prærien. I sin tur ble de selv presset vestover av lakotaene.

De nordlige cheyenner, omtalt som enten som notameohmésêhese, som betyr «nordlige spisere»eller ganske enkelt som ohmésêhese som betyr «spisere», bor i det sørøstlige Montana i indianerreservatet Northern Cheyenne Indian Reservation. Tall for stammeregistrering, fra slutten av 2014, indikerer at det er omtrent 10 840 medlemmer, hvorav omtrent 4 939 er bosatt i reservatet. Omtrent 91% av befolkningen er indianere (etisk hel eller delvis), med 72,8% som identifiserer seg som cheyenner. Litt mer enn en fjerdedel av befolkningen fem år eller eldre snakket et annet språk enn engelsk. De nordlige cheyennene, omtalt som Heévâhetaneo'o som betyr «Reipfolket», sammen med de sørlige arapahoene, danner cheyenne og arapaho-stammene i det vestlige Oklahoma. Deres samlede befolkning per 2008 bestående på 12 130 mennesker. I 2003 identifiserte omtrent 8000 av disse seg som cheyenner, selv om det med fortsatt inngifte har blitt stadig vanskeligere å skille stammene.

Navn

Skinndress tilhørende cheyennene, ca. 1920, Gilcrease Museum.

Skjorte med cheyenneperler, Woolaroc (museum i Oklahoma).

Cheyennene kalte seg tsétsêhéstâhese (mer vanlig som tsitsistas; entall: tsétsêhéstaestse), som oversettes til «de som er som dette». Suhtai, også kalt só'taeo'o, só'taétaneo'o, sutaio (entall: só'taétane) reiste med tsétsêhéstâhese og fusjonerte med dem etter 1832. Suhtaiene hadde litt annerledes tale og skikker enn tsétsêhéstâhesene.

Navnet «Cheyenne» stammer fra eksonymet i sioux- og catawbaspråket Šahíyena som betyr «lille Šahíya». Identiteten til Šahíya er ikke kjent, men mange stammer fra prærieindianere på Great Plains antar at det betyr cree eller et annet folk som snakket et algonkinske språk relatert til cree’ene og cheyennene. Cheyenne-navnet for ojibwene er sáhea'eo 'o, et ord som ligner på lakota-ordet šahíya.

En annen av de vanlige etymologiene for cheyenne er «litt som [mennesker av en] fremmed tale» (bokstavelig talt «rød-snakker»). I følge George Bird Grinnell hadde lakotaene omtalt seg selv og andre siouanspråklige grupper som «hvite snakkende», og de fra andre språkfamilier, som algonkinsk språklige cheyenner, som «røde snakkende» (šahíyena).

Etymologien til navnet tsitsistas (tsétsėhéstȧhese), som cheyennene kaller seg, er usikker. I følge Cheyenne-ordboken som tilbys online av Chief Dull Knife College, er det ingen konsensus, og ulike opprinnelser og oversettelse av ordet har blitt foreslått. Grinnells opptegnelse er typisk og sier: «De kaller seg Tsistsistas [sic, Tsitsistas er den korrekte uttalen], som bøkene vanligvis gir som betydningen «mennesker». Det betyr mest sannsynlig relatert til hverandre, på samme måte, «som oss», «vårt folk», eller bare «oss». Betegnelsen for cheyennenes hjemland er Tsiihistano.

Språk

• Se hovedartikkel, Cheyennespråk

Cheyennene i Montana og Oklahoma snakker cheyenne-språket, kjent som tsêhésenêstsestôtse (vanlig skrivemåte: tsisinstsistots). Omtrent 800 mennesker snakker cheyennespråk i Oklahoma. Det er bare en håndfull forskjeller i ordforrådet mellom de to stedene. Cheyenne-alfabetet inneholder 14 bokstaver. Cheyenne-språket er en av de større algonkinske språkgruppene. Tidligere snakket só'taeo'o (só'taétaneo'o) eller suhtai (sutaio) gruppene fra sørlige og nordlige cheyennene só'taéka'ęškóne eller só'taenęstsestôtse, et språk så nær tsêhésenêstsestôtse, (cheyenne-språket) at noen ganger kalles for en cheyenne-dialekt.

Historie

Opphavet

Den eldste skriftlige opptegnelsen om cheyennene var på midten av 1600-tallet, da en gruppe cheyenner besøkte det franske festningen Fort Crevecoeur, nær dagens Peoria i Illinois. Cheyennene bodde på dette tidspunktet mellom elven Mississippi og innsjøen Mille Lacs i Minnesota. Økonomien deres var basert på innsamling av villris og jakt, spesielt på bison, som levde i præriene rundt 100 til 130 km vest for cheyennenes landsbyer.

I følge stammehistorien ble cheyennene i løpet av 1600-tallet fordrevet av assiniboinerne (Hóheeheo'o) fra regionen rundt De store sjøer og til dagens Minnesota og Nord-Dakota, hvor de etablerte landsbyer. Den mest framtredende av de gamle landsbyene er Biesterfeldt (Shahienawoju) i det østlige Nord-Dakota langs elven Sheyenne. De nådde først elven Missouri i 1676. En nyere analyse av tidlige registreringer antyder at i det minste noen av cheyennene forble i regionen Mille Lac i Minnesota til rundt 1765, da ojibwene beseiret dakotaene med skytevåpen — og presset cheyennene på sin side til elven Minnesota, hvor de ble rapportert i 1766.

Ved Missouri-elven kom cheyennene i kontakt med nabolandet mandanfolket, hidatsafolket (tsé-heše'émâheónese, «folk som har jordhus»), og arikarafolket (ónoneo'o), og tilpasset seg mange av deres kulturelle egenskaper. De var de første av de senere slettestammene som flyttet inn i Black Hills og regionen rundt elven Powder River. Rundt 1730 introduserte de hestekulturen for lakotastammer (ho'óhomo'eo'o). Konflikter med migrerende lakota- og ojibwefolk tvang cheyennene til å forflytte seg lenger vest, og de på sin side presset kiowaene mot sør.

I 1776 hadde lakotaene overkjørt cheyennene og overtatt mye av deres territorium nær Black Hills. I 1804 besøkte Lewis og Clark en overlevende cheyenne-landsby i det som nå er Nord-Dakota. Slike europeiske oppdagelsesreisende lærte mange forskjellige navn på cheyenne og klarte ikke å forstå hvordan de forskjellige seksjonene dannet en samlet stamme.

Cheyennefolket i dag stammer fra to beslektede stammer, tsétsêhéstâhese / tsitsistas (behørige cheyennene) og só'taeo'o / só'taétaneo'o (også kjent som suhtai eller sutaio). Sistnevnte fusjonerte med tsétsêhéstâhese på midten av 1800-tallet. Deres muntlige historie forteller at begge stammefolkene er karakterisert og representert av to kulturhelter eller profeter som mottok guddommelige artikler fra sin gud Ma'heo'o, som Só'taeo'o kalte He'emo.

Profeten Motsé'eóeve (Sweet Medicine Standing) tilhørende tsétsêhéstâhese mottok Maahótse ((hellig) bunt med piler) ved Nóávóse («medisin (hellig)-høyde», fjellet Bear Butte, navn for nordvest for dagens by Rapid City i Sør-Dakota, som de bar da de førte krig på stammenivå og ble holdt i maahéome (Arrow Lodge eller Arrow Tepee). Han organiserte strukturen til cheyennesamfunnet, deres militære eller krigssamfunn ledet av framtredende krigere, deres system for juridisk rettferdighet, og Rådet for 44 fredshøvdinger. Sistnevnte ble dannet av fire véhoo'o (høvdinger eller ledere) av de ti viktigste manahoene (stammene). ytterligere fire «gamle menn»-møter med for å diskutere ved vanlige stammesamlinger, sentrert rundt Soldansen.

Sweet Medicine er cheyenne-profeten som forutså hesten, kua, den hvite mannen og andre nye ting til cheyennene. Han ble oppkalt etter motsé'eonȯtse (søtgress), en av de hellige plantemedisinene som ble brukt av mange slettefolk i seremonier. Maahótse (hellige piler) er symboler på mannlig kraft. Ésevone / Hóhkėha'e (hellig bøffelhatt) er symbolet på kvinnelig kraft. Den hellige bøffelhatten og de hellige pilene danner sammen de to store paktene til cheyennenasjonen. Gjennom disse to buntene sikrer Ma'heo'o kontinuerlig liv og velsignelser for folket.

Kulturhelten og profeten Tomȯsévėséhe («oppreiste horn») mottok Ésevone (også kjent som Is'siwun, «Hellige (bøffel) hattebunten») ved Toh'nihvoos («Steinhammerfjellet») nær De store sjøer i det som er dagens delstat Minnesota. Ésevone / Hóhkėha'e (Hellige bøffelhatt») holdes i vonȧhéome (gammelt term) eller hóhkėha'éome (ny term) («Hellige hattetipi»). Tomȯsévėséhe ga dem de tilhørende seremoniene og Soldansen. Hans visjon overbeviste stammen om å forlate sine tidligere stillesittende landbrukstradisjoner for å tilpasse sege den nomadiske hestekulturen på prærien. De byttet ut jordhyttene sine med bærbare tipier og byttet kostholdet fra fisk og landbruksprodukter, til hovedsakelig bison og vill frukt og grønnsaker. De områdene de oppholdt seg i varierte fra den øvre Missouri-elven til det som nå er Wyoming, Montana, Colorado og Sør-Dakota.

Ésevone / Hóhkėha'e («Hellige bøffelhatt») holdes blant de nordlige cheyenner og nordlige só'taeo'oer. Tséá'enōvȧhtse (″Hellig (bøffel) hattholder» eller «Vokter av den (bøffel) hatt») må tilhøre Só'taeo'o (nordlige eller sørlige). På 1870-tallet ble stammeledere misfornøyd med vokteren av den hellige bunten og krevde at vokteren Broken Dish skulle gi den fra seg; han gikk med på det, men hans kone gjorde det ikke og vanhelliget den hellige hatten og dens innhold; en seremoniell pipe og et bøffelhorn gikk tapt. I 1908 ga en cheyenne ved navn Three Fingers hornet tilbake til hatten. Pipen kom i besittelse av en cheyenne ved navn Burnt All Over som ga den til Hattie Goit fra Poteau i Oklahoma som i 1911 ga pipen til Oklahoma Historical Society. I 1997 forhandlet Oklahoma Historical Society med de nordlige cheyenner om å gi pipen til stammevokteren James Black Wolf til «Hellige medisinhattbunte».

Livet på prærien

Cheyennehøvding Wolf-on-the-Hill, portrett av George Catlin, 1832, i Fort Pierre, Sør-Dakota

Etter å ha blitt presset sørover og vestover av lakotastammen, begynte cheyennene å etablere nytt territorium. Rundt 1811 allierte de seg formelt med arapahofolket (hetanevo'eo'o), som ville forbli sterke gjennom deres historie og inn i nåtiden. Alliansen hjalp cheyennene med å utvide sitt territorium som strakte seg fra det sørlige Montana, gjennom det meste av Wyoming, den østlige halvdelen av Colorado, langt vest i Nebraska og langt vest i Kansas.

I 1820 rapporterte amerikanske handelsmenn og oppdagelsesreisende kontakt med cheyennefolket i dagens Denver i Colorado og ved elven Arkansas. Cheyennene hadde sannsynligvis drevet jakt og handel i Denver langt tidligere. De kan ha migrert til sør for vinteren. Stammen som ble engelsk ble kalt Hairy Rope er kjent for å ha vært de første som forflyttet seg sørover, og fanget villhester så langt sør som elvedalen Cimarron. Som svar på byggingen av festningen Bent's Fort av Charles Bent, en ikke-innfødt handelsmann og alliert, flyttet en stor del av stammen lenger sør og holdt seg rundt i området. Den andre delen av stammen fortsatte å leve langs overvannet til elvene North Platte og Yellowstone. Gruppene ble de sørlige cheyenner, eller sówoníă («de sørlige»), og de nordlige cheyenner, eller o'mǐ'sǐs («spiserne»). De to divisjonene holdt likevel jevnlig og nær kontakt. Bror til Charles Bent, William Bent, giftet seg med en cheyennekvinne Mis-stan-stur (Owl Woman, «uglekvinnen»). De fikk fire barn.

I den sørlige delen av deres territorium kjempet cheyennene og arapahoene mot de allierte stammene comanchene, kiowaene og prærieapachene. Tallrike slag ble utkjempet, herunder også en bemerkelsesverdig kamp langs Washita-elven i 1836 med kiowaene som resulterte at rundt 48 cheyennekrigere fra Bowstringsamfunnet (Héma'tanóohese) ble drept. Sommeren 1838 angrep mange cheyenner og arapahoer en leir tilhørende kiowaene og comanchene langs Wolf Creek i Oklahoma, noe som resulterte i store tap fra begge sider. Blant tapene var White Thunder (vokteren av medsinpilene og far til før nevnte Owl Woman), Flat-War-Club (cheyenne) og Sleeping Wolf (kiowa).

Konfliktene med comanchene, kiowaene og prærieapachene tok slutt i 1840 da stammene kom overs i en felles allianse. Den nye alliansen tillot cheyennene å gå inn i Llano Estacado i Texas og Oklahoma og nordøstlige New Mexico for å drive jakt på bison og handel. Deres ekspansjon i sør og allianse med kiowaene førte til deres første angrep inn i Mexico i 1853. Angrepet endte i katastrofe med stor motstand fra meksikanske soldater, noe som resulterte i at alle unntatt tre av cheyennene ble drept.

Mot nord allierte cheyennene seg med lakotafolket, noe som gjorde det mulig for dem å utvide territoriet til deler av deres tidligere land rundt Black Hills. Ved å ta turen inn i Rocky Mountains klarte de å unnslippe koppeepidemiene i årene 1837–39 som feide over prærien fra hvite bosetninger, men som ble sterkt påvirket av koleraepidemien i 1849. Kontakten med euro-amerikanere var for det meste lett og ubetydelig, hvor de fleste kontaktene som involverte fjellmenn, handelsmenn, oppdagelsesreisende, myndighetspersoner og lignende.

Fiender og krigerkultur

Tegning av Hubble Big Horse som viser en kamp mellom cheyenne-krigere og meksikanske soldater med lanser.

Kamp mellom en cheyenne-kriger (til høyre) og en osage- eller pawnee-kriger (til venstre).

Cheyennekriger i kamp med en crow-kriger uten hest.

Cheyenne-kriger med pronghorn hodeplagg med horn, symbol på krigersamfunnet til Crazy Dog.

Som mange andre urfolkstammer på slettene, var cheyennene et heste- og krigerfolk som utviklet seg som dyktige og mektige ridende krigere. En kriger i cheyenne-samfunnet var ikke bare en soldat, men også en beskytter, forsørger og leder. Krigere oppnådde rangering i cheyenne-samfunnet ved å utføre og akkumulere forskjellige tapperhetshandlinger i kamp. Tittelen som krigshøvding kan oppnås av enhver kriger som utfører nok av de spesifikke angrepene som kreves for å bli krigshøvding.

Innenfor cheyennefolket utviklet særskilte krigersamfunn. Hvert samfunn hadde valgt ut ledere som ville invitere de som ble ansett for å være verdige nok til å bli innviet til krigersamfunn. Ofte var mindre rivaliseringer mellom de ulike krigersamfunnene, men imidlertid kunne de også samarbeide som en felles enhet når de kjemper mot en fiende. Militære samfunn spilte en viktig rolle i i de øverste myndighetene i cheyennenes samfunn. Samfunnsledere var ofte ansvarlige for å organisere jakt og angrep, samt sikre riktig disiplin og håndheving av lovene i nasjonen. Hvert av de seks distinkte krigersamfunnene hos cheyennene byttet på å lede nasjonen. De fire opprinnelige militære samfunnene til cheyennene var Swift Fox («Raske rever»), Elk Horn Scrapper («Elghornskraper») eller Crooked Lance («Krokete lanse»), Shield («Skjold») og Bowstring Men («Buestrengmennene»). Det femte samfunnet er delt mellom Crazy Dog («Gale hunder») og de berømte Dog Soldiers («Hundesoldatene»). Det sjette samfunnet er Contrary Warrior («Motsatte krigere»), mest kjent for å ri baklengs inn i kamp som et tegn på tapperhet. Alle seks samfunn og deres forskjellige grener eksisterte blant de sørlige og nordlige cheyennene. Enhver mannlig cheyenne tilhørte før eller siden en av disse krigersamfunnene. Krigere brukte en kombinasjon av våpen som krigsklubber, tomahawker og piler og buer, og lanser til skytevåpen anskaffet gjennom angrep og handel.

Sør for cheyennenes områder kjempet de med stammer som kiowaene, comanchene, utefolket, prærieapachene, osagene, wichitaene, forskjellige apachestammer og navajoene. Mange av fiendene som cheyennene kjempet mot møtte de bare av og til, for eksempel på et langdistanse raid eller jakt. Noen av fiendene deres, særskilt pawneefolket og osagene, ville fungere som speidere for den amerikanske hæren, og ga verdifulle sporingsferdigheter og informasjon om cheyennenes vaner og kampstrategier til amerikanske soldater. Noen av fiendene deres, som lakotafolket, skulle senere i deres historie bli deres sterke allierte, og hjalp cheyennene i krigen mot USAs hær under bozemankrigen (1866–1868) og Black Hills-krigen (1876–1877). Comanchene, kiowaene og prærieapachene ble allierte av cheyenne mot slutten av de indianerkrigene på den sørlige prærien, og de kjempet sammen under konflikter som Red River-krigen.

Forholdet til arapahoene

Cheyennene og arapahoene dannet en allianse rundt 1811 som hjalp dem begge med å utvide sine områder og styrke deres tilstedeværelse på prærien. I likhet med cheyennespråket er arapahospråket et algonkinspråk, selv om de to språkene ikke er gjensidig forståelige. Arapahoene forble sterke allierte med cheyennene og hjalp dem med å kjempe sammen med lakotaene og dakotaene under bozemankrigen og Black Hills-krigen. På den sørlige prærien allierte arapahoene og cheyennene seg med sine tidligere fiender comanchene, kiowaene og prærieapachene for å kjempe mot invaderende nybyggere og amerikanske soldater.

Arapahoene var til stede sammen med cheyennene ved Sand Creek-massakren i 1864 da et fredelig leir bestående av hovedsakelig kvinner, barn og eldre ble angrepet og massakrert av amerikanske soldater. Begge store divisjoner av cheyenner, nordlige og sørlig cheyenner var allierte med arapahoer som i likhet med cheyennene er delt inn i nordlige og sørlige divisjoner. Sørlige cheyenner og sørlige arapahoer ble tildelt det samme reservatet i Oklahoma Indianerterritorie og forble sammen som de føderalt anerkjente cheyenne- og arapaho-stammene etter at reservatet ble åpnet for amerikansk bosetting og inn i moderne tid.

De nordlige arapahoene skulle tildeles et eget reservat eller dele en med cheyennene; den amerikanske føderale regjeringen klarte imidlertid ikke å oppfylle dette og plasserte dem våren 1878 med militær eskorte på det allerede etablerte Wind River Indian Reservation i Wyoming sammen med deres tidligere fiender shoshonefolket. Idag, på 2020-tallet, det syvende største indianerreservatet i USA.

Traktaten av 1825

Sommeren 1825 ble stammen besøkt ved øvre delen av elven Missouri av en amerikansk traktatkommisjon bestående av general Henry Atkinson og indianeragenten Benjamin O'Fallon, ledsaget av en militæreskorte på 476 menn. General Atkinson og hans medkommissær forlot Fort Atkinson i Nebraska 16. mai 1825. Da de ankom forhandlet de fram avtaler om vennskap og handel med stammene i øvre Missouri, herunder også arikaraene, cheyennene, crowene, mandanene, poncaene og flere grupper fra lakota- og dakotafolkene. På den tiden hadde USA konkurranse i øvre Missouri fra britiske handelsmenn, som kom sørover fra Canada.

Traktatene anerkjente at stammene levde i USA, lovet evig vennskap mellom USA og stammene, og, i anerkjennelse av USAs rett til å regulere handel, lovet stammene å kun forholde seg til lisensierte handelsmenn. Stammene ble enige om å avstå fra privat gjengjeldelse for skader, og å levere tilbake stjålne hester eller andre varer eller kompensere eieren. Kommisjonens forsøk på å kontakte svartfot- og assiniboinfolkene var mislykket. Under tilbakekomsten til Fort Atkinson, hadde kommisjonen vellykkede forhandlinger med otoe-, pawnee og omaha-folkene.

Effekter av emigranter

Økt trafikk av emigranter langs de faste emigrantrutene fra begynnelsen av 1840-tallet, fikk urbefolkningen økte konkurranse om knappe ressurser av vann og vilt i tørre områder. Med utarming av ressursene langs rutene ble cheyennene i økende grad delt inn i nordlige og sørlige cheyennene, hvor de kunne ha tilstrekkelig territorium for næring.

Under gullfeberen i California var det emigranter som brakte med seg kolera. Den smittsomme sykdommen spredte seg i gruveleire og vannveier på grunn av dårlige sanitærforhold. Sykdommen var generelt en viktig dødsårsak for emigranter, hvorav omtrent en tiendedel døde under reisen.

Koleraepidemien nådde prærieindianerne i 1849, kanskje fra handelsmenn, noe som resulterte i store tap av liv sommeren samme år. Historikere anslår at rundt 2000 cheyenner døde, en halv til to tredjedeler av befolkningen. Det var betydelige tap blant andre stammer også, noe som svekket deres sosiale strukturer. Kanskje på grunn av alvorlig tap av handel i løpet av 1849-sesongen, ble Bent's Fort forlatt og brent.

Fort Laramie-traktaten fra 1851

I 1846 ble Thomas Fitzpatrick utnevnt til amerikansk indianeragent for øvre Arkansas og rundt elven Platte River. Hans innsats for å forhandle med de nordlige cheyenner, arapahoer og andre stammer førte til en stort rådsforsamling ved Fort Laramie i 1851. Traktater ble forhandlet fram av en kommisjon bestående av Fitzpatrick og David Dawson Mitchell, USAs tilsynshavende for Bureau of Indian Affairs, med indianerne i den nordlige prærien.

For å redusere krigføring mellom stammene på prærien, «tildelte» myndighetene territorier til hver stamme og fikk dem til å love gjensidig fred. I tillegg sikret regjeringen tillatelse til å bygge og vedlikeholde veier for amerikanske reisende og handelsmenn gjennom urbefolkningens områder på slettene, som Emigrant Trail og Santa Fe Trail, og til å vedlikeholde militære festninger for å vokte dem. Stammene ble kompensert med livrenter i kontanter og forsyninger for disse inngrepene i deres territorier. Fort Laramie-traktaten fra 1851 bekreftet cheyenne- og arapaho-territoriet på Great Plains (De store slettene) mellom North Platte River og Arkansas. Dette territoriet inkluderte det som nå er Colorado, øst for første rekke av Rocky Mountains og nord for Arkansas River; Wyoming og Nebraska, sør for North Platte River; og ekstreme vestlige Kansas.

Straffeekspedisjon i 1857

I april 1856 resulterte en hendelse ved en bro over elven Platte River (nær dagens Casper i Wyoming), i at en cheyennekriger ble såret. Han vendte tilbake til cheyennene på prærien. I løpet av sommeren 1856 angrep cheyenner reisende langs Emigrant Trail nær Fort Kearny. Som gjengjeldelse angrep det amerikanske kavaleriet en cheyenneleir på øya Grand Island, nær dagens by Grand Island (Nebraska)|Grand Island]], i Nebraska. De drepte ti cheyennekrigere og såret åtte eller flere.

White Bull, lakotaspråk: Tȟatȟáŋka Ská, var en medisinmann, kriger og nevø av Sitting Bull.

Ulike grupper av cheyenner angrep minst tre tog med emigranter og nybyggere. Den indianeragenten ved Fort Laramie forhandlet med cheyennene for å redusere fiendtlighetene, men krigsministeren beordret 1. kavaleriregiment å gjennomføre en straffeekspedisjon under kommando av oberst Edwin Vose Sumner. Han gikk mot cheyennene våren 1857. Major John Sedgwick ledet en del av ekspedisjonen opp elven Arkansas, og via Fountain Creek til South Platte River. Sumners kommando gikk vestover langs North Platte til Fort Laramie, deretter ned langs Front Range til South Platte. Den kombinerte styrken på 400 tropper dro østover gjennom slettene og søkte etter cheyenner.

Under påvirkning av medisinmannen White Bull (også kalt Ice) og Grey Beard (også kalt Dark), gikk cheyennene til kamp i troen på at sterk åndelig medisin ville hindre soldatenes våpen i å skyte. De ble fortalt at hvis de dyppet hendene i en kilde i nærheten, måtte de bare løfte hendene for å avvise hærens kuler. Med hendene hevet omringet cheyennene de framrykkende troppene da de rykket frem nær Salomonelven. Sumner beordret et kavaleriangrep og troppene ble angrep med trukket sabler; cheyenne flyktet. Med slitne hester etter lange marsjer, kunne ikke kavaleriet engasjere mer enn noen få cheyennene, da deres hestene var friske og uthvilte.

Dette var det første slaget som cheyennene kjempet mot den amerikanske hæren. Tapene var få på begge side. James E.B. Stuart, den gang en ung løytnant, ble skutt i brystet mens han angrep en cheyenne-kriger med en sabel. Soldatene fortsatte og kunne to dager senere brenne ned en raskt forlatt cheyenne-leir; de ødela hytter og vinterforsyningen av bøffelkjøtt.

Sumner fortsatte til Bent's Fort. For å straffe cheyennene delte han ut livrentene deres til arapahoene. Han hadde til hensikt ytterligere straffehandlinger, men hæren beordret ham til Utah på grunn av et utbrudd av problemer med mormonene (dette ville bli kjent som Utah-krigen). Cheyennene forflyttet seg nedenfor Arkansaselven og inn i landet til kiowaene og comanchene. På høsten vendte de nordlige cheyennene tilbake til landet sitt nord for Platte.

Gullrushet i Pike's Peak

Høvding Black Kettle av de sørlige cheyenne, en talsmann for fred blant sitt folk.

Fra 1859 med gullrushet i Pike's Peak i Colorado, strømmet hvite nybyggere inn i landområdet som var reservert for cheyennene og andre prærieindianere. Vogntogene økte kraftig langs Emigrant Trail langs South Platte River, og noen emigranter stoppet før de dro videre til California. I flere år var det fred mellom nybyggere og indianere. De eneste konfliktene var knyttet til den rituelle krigføringen mellom cheyennene og arapahoene på slettene og utefolket i fjellene.

USAs forhandlinger med høvding Black Kettle og andre cheyenner som favoriserte fred resulterte i Fort Wise-traktaten: den etablerte et lite reservat for cheyennene i det sørøstlige Colorado i bytte mot territoriet som ble avtalt i Fort Laramie-traktaten fra 1851. Mange cheyenner signerte ikke traktaten, og de fortsatte å bo og jakte på sine tradisjonelle områder i Smoky Hill og området mellom Arkansas og South Platte, hvor det var rikelig med bøfler.

Arbeidet med å skape en bredere fred fortsatte, men våren 1864 begynte John Evans, guvernør i Colorado-territoriet, og John Chivington, sjef for borgermilits Colorado Volunteers, en rekke angrep på indianere som jaktet eller hadde slått leir på slettene. De drepte enhver indianer de kom over og startet sådan Colorado-krigen (1864-1865). Generell krigføring brøt ut og indianere foretok mange angrep på vogntogsporet langs South Platte, som Denver var avhengig av for å få forsyninger. Hæren stengte veien fra 15. august til 24. september 1864.

Sand Creek-massakren

Den 29. november 1864 angrep Colorado-militsen en cheyenne- og arapaholeir ledet av høvding Black Kettle, selv om den flagget våpenhvile og indikerte sin troskap til den amerikanske regjeringen. Sand Creek-massakren, som den ble kjent som, resulterte at mellom 150 og 200 cheyenner ble drept, for det meste ubevæpnede kvinner og barn. De overlevende flyktet nordøstover og til leirene til cheyennene ved Smoky Hill River og områdene rundt. Der røykte krigere krigspipen og førte den fra leir til leir blant siouxene, cheyennene og arapahoene.

I januar 1865 planla og gjennomførte de et gjengjeldelsesangrep med rundt 1000 krigere på Camp Rankin, stoppested for reisende og festning ved Julesburg. Indianerne gjorde mange angrep langs South Platte, både øst og vest for Julesburg, og angrep festningen på nytt i begynnelsen av februar. De erobret mye bytte og drepte mange hvite amerikanere. De fleste indianerne flyttet nordover inn i Nebraska på vei til Black Hills og Powder River. Likevel fortsatte høvding Black Kettle å ønske fred og ble ikke med på det andre angrepet eller i planen om å dra nordover til områdene rundt Powder River. Han forlot den store leiren og vendte tilbake med 80 hytter til sine stammefolk ved Arkansaselven, hvor han hadde til hensikt å søke fred med USA.

Kampene mot Custer

Slaget ved Little Big Horn, litografi av Charles Marion Russell, 1903.

Fire år senere, 27. november 1868, angrep George Armstrong Custer og troppene hans gruppen til høvding Black Kettle i slaget ved Washita River. Selv om gruppen holdt leir på et definert indianerreservat, og således fulgte myndighetenes ordre, hadde noen av medlemmene blitt knyttet til angrep i Kansas av grupper som opererte fra reservatet. Custer hevdet 103 cheyenner og et uspesifisert antall kvinner og barn drept, kanskje så mye som 150 mennesker i en leir på rundt 250.

Den neste store konfrontasjon skjedde 25. juni 1876 da de nordlige cheyennene kjempet mot Cosers hær i slaget ved Little Bighorn. Cheyennene, sammen med lakotaene, andre sioux-krigere og en liten gruppe arapahoer. Slaget ved Little Bighorn ble utkjempet langs åsryggene, bratte skrenter og raviner langs Little Bighorn River, i det sør-sentrale Montana. Slaget har kommet til å symbolisere sammenstøtet mellom to vidt forskjellige kulturer: bøffel-/hestekulturen til stammene på den nordlige slettene, og den svært industribaserte kulturen i USA. Slaget var ikke en isolert konfrontasjon, men en del av en mye større strategisk kampanje utformet for å tvinge fram kapitulasjonen lakotaene og cheyenne. Historikere har anslått at befolkningen i leirene var omtrent 10 000, noe som gjør det til en av de største samlingene av indianere i Nord-Amerika i tidene før reservatene. Cheyennene og deres allierte nedkjempet George Armstrong Custer og hans 7. kavaleri, og hvor Custer selv ble drept. Nyhetene om begivenheten reiste over hele USA og nådde Washington D.C. akkurat da nasjonen feiret sitt hundreårsjubileum. Offentlig reaksjon oppsto i raseri mot Cheyenne, og ble et samlingspunkt for USA for å øke deres innsats for å tvinge urbefolkningen inn i reservater hvor de kunne bli kontrollert.

Utvandring

Little Coyote (Little Wolf) og Morning Star (Dull Knife),, høvdingene for de nordlige cheyennene.

Etter slaget ved Little Bighorn økte den amerikanske hæren forsøkene på å fange cheyennene. I 1879, etter Dull Knife-kampen, da Crazy Horse overga seg ved Fort Robinson, overga noen få cheyennehøvdinger og deres folk seg også. De var Morning Star (også kjent som Dull Knife), Standing Elk og Wild Hog med rundt 130 cheyenner. Senere samme år overga Two Moons seg ved Fort Keogh, med 300 cheyenner. Cheyennene ønsket og forventet å leve på reservatet med siouxene i henhold til traktaten fra Fort Laramie 29. april 1868, som både Dull Knife og Little Wolf hadde undertegnet.

Som en del av en amerikansk økning i tropper etter slaget ved Little Bighorn, overførte hæren oberst Ranald S. Mackenzie og hans 4. kavaleri til Platte. De var opprinnelig stasjonert ved Camp Robinson, og dannet kjernen i Powder River-ekspedisjonen. Den dro i oktober 1876 for å lokalisere landsbyene til de nordlige Cheyenne. Den 25. november 1876 oppdaget og beseiret soldatene hans en cheyennelandsby i Dull Knife-kampen i Wyoming-territoriet. Etter at soldatene ødela hyttene og forsyningene og konfiskerte hestene, overga de nordlige cheyennene seg. De håpet å forbli hos siouxene i nord, men USA presset dem til å lokalisere seg med de sørlige cheyennene på deres reservat i Indianerterritoriet. Etter å holdt en vanskelig rådslagning, ble de nordlige cheyennene til slutt enige om å dra sørover.

Da de nordlige cheyennene ankom Indianerterritoriet, var forholdene svært vanskelige: rasjoner var utilstrekkelige, det var ingen bøfler i nærheten av reservatet og ifølge flere kilder var det malaria blant folket. Den 9. september 1878 startet en del av de nordlige cheyennene, ledet av Little Wolf og Dull Knife, turen tilbake mot nord. Etter å ha kjempet kamper mot den amerikanske hæren ved Turkey Springs og Punished Woman's Fork og nådd det nordlige området, delte de seg i to grupper. Den ene var ledet av Dull Knife og besto for det meste kvinner, barn og eldre, overga seg og ble ført til Fort Robinson, hvor påfølgende hendelser ble kjent som Fort Robinson-tragedien. Dull Knifes gruppe ble først tilbudt mat og ved, og deretter, etter halvannen uke, ble de bedt om å reise tilbake til indisk territorium. Da de sa nei, ble de så låst inne i trebrakka uten mat, vann eller ved til varme i fire dager. De fleste rømte med knapt med våpen i anslagsvis førti minusgrader 9. januar 1879, men alle ble gjenfanget eller drept.

Til slutt tvang USA de gjenværende av denordlige cheyennene inn på et reservat i det sørlige Montana.

Reservat

Flagget til stammen av de nordlige cheyenner i reservatet i Montana.

Kart over indianerreservater i delstaten Montana og det mindre reservatet til de nordlige cheyenner i sør.

Cheyennene som reiste til Fort Keogh (dagens by Miles City i Montana), deriblant Little Wolf, slo seg ned i nærheten av den militære utposten. Mange av cheyennene ble ansatt av hæren som speidere. Cheyenne-speiderne var sentrale i å hjelpe hæren med å finne høvding Joseph og hans gruppe tilhørende stammen Nez Percé i det nordlige Montana. Fort Keogh ble et iscenesettelse og samlingspunkt for de nordlige cheyennene. Mange familier begynte å migrere sørover til vannskilleområdet til Tongue River, hvor de etablerte husmannsplasser.

USA etablerte Tongue River Indian Reservation, nå kalt Northern Cheyenne Indian Reservation, på 371 200 dekar (1502 km2) etter eksekutiv ordre fra president Chester A. Arthur 16. november 1884. Det ekskluderte de cheyenner som hadde bosatt seg lenger øst i nærheten av Tongue River. Den vestlige grensen er Crow Indian Reservation. Den 19. mars 1900 utvidet president William McKinley reservatet til vestbredden av Tongue River, noe som utgjør totalt 444 157 dekar (1 797 km2). De som hadde bosted øst for Tongue River ble flyttet til vest for elven.

De nordlige cheyenner, som delte lakotaenes land ved Pine Ridge Indian Reservation, fikk endelig lov til å vende tilbake til Tongue River på sitt eget reservat. Sammen med lakotaene og apachene var cheyennene de siste urfolknasjonene som ble overmannet og tvunget til reservasjoner. (Seminolestammen i Florida inngikk aldri en traktat med den amerikanske regjeringen.)

De nordlige cheyenner fikk rett til å forbli i nord, nær Black Hills, land som de anså som hellig for dem. Cheyennene klarte også å beholde sin kultur, religion og språk. I dag er Northern Cheyenne Nation en av få amerikanske urfolknasjoner som har kontroll over størstedelen av landbasen, på 2020-tallet utgjorde det 98%.

Kultur

Framstilling av en cheyenne som frier, illustrasjon av Big Back, før 1882

I løpet av de siste 400 årene har cheyennene endret livsstil. På 1500-tallet bodde de i regionene nær De store innsjøer. De dyrket mais, gresskar og bønner, og høstet villris som andre urfolk i de nordøstlige skogene. De migrerte vestover på 1700-tallet og jaktet bison på Great Plains. Ved midten av 1800-tallet tvang USA dem inn i indianerreservater.

Det tradisjonelle regjeringssystemet til cheyennene var og er et politisk enhetlig system. Det sentrale er Arrow Keeper («Pilvokteren»), etterfulgt av Council of Forty-Four («Rådet av førtifire»). Tidlig i cheyennenes historie forenet tre beslektede stammer, kjent som Heviqsnipahis, Só'taeo'o og Masikota, seg for å danne Tsé-tsêhéstâhese eller «Likehjertede folk», som i dag er kjent som cheyenner. Den forente stammen delte seg deretter inn i ti hovedgrupper:

• Heviksnipahis (Iviststsinihpah)
• Hévhaitanio (Heévâhetaneo'o)
• Masikota
• Omísis (Ôhmésêheseo'o, Notameohmésêhese)
• Só'taeo'o (Suhtai eller Sutaio, nordlige og sørlige)
• Wotápio
• Oivimána (Oévemana, nordlige og sørlige)
• Hisíometanio (Hesé'omeétaneo'o eller Issiometaniu)
• Ohktounna (Oqtóguna)
• Hónowa (Háovôhnóva)

Hvert av de ti gruppene hadde fire sittende høvdingedelegater; de resterende fire høvdingene var de viktigste rådgiverne for de andre delegatene. Mindre grupper eller understammer hadde ingen rett til å sende delegater til rådet. Dette systemet regulerte også cheyennenes militære samfunn som utviklet seg for å planlegge krigføring, håndheve regler og gjennomføre seremonier.

Cheyennenes politiske system hadde to aspekter, krig og fred, og to typer høvdinger, krigshøvdinger, notxevoe, og fredshøvdinger, vehoe. Fredssjefene ledet nasjonens ti grupper, overvåket handelen og avgjorde tvister. Da krigen truet, ga de kontroll over nasjonen til krigshøvdinger, som planla strategi og taktikk og ledet angrepene.

Det meste av det daglige arbeidet i cheyennenes samfunn ble utført av kvinner, organisert langs matrilineære linjer. En kvinne jobbet vanligvis sammen med sin mor og mors søstre, sine egne søstre, sine døtre og sine søstres døtre hele livet. I den forstand var det kvinner som styrte leiren og eide tipiene og inventaret, samt en rekke hester. Som arbeidere organiserte de laug som hedret kvinner som hadde laget tipi-trekk og foringer, klær, fjærverk og perlearbeid.

På grunn av stadig krigføring var det ofte flere kvinner enn menn. For å unngå at noen kvinner ble uten mann, kunne den yngre søsteren bli gift med sin eldre søsters mann (søsterlig polygyni). Hvis en mann døde, kunne hans bror bli pålagt å gifte seg med enken for å opprettholde båndene mellom de to utvidede familiene. Hvis en kvinne døde, kunne en ugift søster bli pålagt å gifte seg med enkemannen, for å ta seg av barna og opprettholde båndene mellom familiene. Hvis det ikke fantes ugifte søstre, adopterte en gift søster eller annen kvinne i slekt i kvinnelinjen barna. Moderne cheyennekvinner oppretter tidvis en «medmor» til barna sine som en tradisjonell forsikring.

Litteratur

• Ambler, Marjane; Little Bear, Richard E; et al. (2008): We, The Northern Cheyenne People. Lame Deer, MT: Chief Dull Knife College
• Berthrong, Donald J. (1963): The Southern Cheyenne. Norman: University of Oklahoma Press, nyutgivelse 1986, ISBN 978-0806111995.
• Brown, Dee (1970):Bury My Heart at Wounded Knee. New York: Holt, Rinehart and Winston, . ISBN 0805017305.
• Bourke, John G. (1966): Mackenzie's Last Fight with the Cheyenne. New York: Argonaut Press, nyutgivelse 2016, ISBN 978-1519043788
• Greene, Jerome A. (2004): Washita, The Southern Cheyenne and the U.S. Army. Campaigns and Commanders Series, bind 3. Norman: University of Oklahoma Press, ISBN 978-0806135519; s. 9</ref>
• Grinnell, George Bird (1956): The Fighting Cheyenne. Norman: University of Oklahoma Press. Opprinnelig utgivelse 1915, NY: Charles Scribner's Sons). ISBN 0879280751.
• Grinnell, George Bird (1923): The Cheyenne Indians: Their History and Ways of Life. New Haven, CT: Yale University Press, . 2 bind; trade paperback, opptrykk: The Cheyenne Indians, bind 1: History and Society (1972), Bison Books, . ISBN 978-0803257719; The Cheyenne Indians, bind 2: War, Ceremonies, and Religion (1972), Bison Books. ISBN 978-0803257726.
• Hill, Christina Gish (2017): Webs of Kinship: Family in Northern Cheyenne Nationhood, Norman, OK: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0806156019
• Hyde, George E. (1983): Life of George Bent: Written From His Letters, red. Savoie Lottinville, Norman: University of Oklahoma Press, 1968. Opptrykk, trade paperback. ISBN 978-0806115771
• Kroeber, A.L. (juli–september 1900): «Cheyenne Tales», Journal of American Folklore. 13 (50): 161–190. doi:10.2307/533882. JSTOR 533882.
• Moore, John (1996): The Cheyenne. The peoples of America. Cambridge, MA: Blackwell Publishing. ISBN 978-1557864840. OCLC 34412067.
• Pritzker, Barry M.: (2000): A Native American Encyclopedia: History, Culture, and Peoples, Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0195138771.
• Bringing the Story of the Cheyenne People to the Children of Today (PDF). Northern Cheyenne Social Studies Units. Northern Cheyenne Curriculum Committee, Montana Office of Public Instruction. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 22. september 2011.
• Wooden Leg & Marquis, Thomas B. (1931): Wooden Leg: A Warrior Who Fought Custer. University of Nebraska Press. ISBN 1539063747.

Eksterne lenker

• (en) Cheyenne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons