[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Carlo Maria Giulini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carlo Maria Giulini
Født9. mai 1914[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Barletta
Død14. juni 2005[5]Rediger på Wikidata (91 år)
Brescia
BeskjeftigelseDirigent, sjefdirigent Rediger på Wikidata
Utdannet vedAccademia Nazionale di Santa Cecilia
Accademia Musicale Chigiana
NasjonalitetItalia (1946–2005)
Kongedømmet Italia (1914–1946)
Italia
UtmerkelserStorkors av Republikken Italias fortjenstorden
Carlo Maria Giulini på Commons

Carlo Maria Giulini (italiensk uttale: [ˈkarlo maˈriːa dʒuˈliːni]; 9. mai 1914 - 14. juni 2005) var en italiensk dirigent.[6][7]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Giulini ble født i Barletta, kongedømmet Italia, til en far fra Lombardia og en mor fra Napoli; men han vokste opp i Bolzano, som på tidspunktet for hans fødsel var en del av Østerrike (byen ble en del av Italia etter slutten av første verdenskrig i 1919).[8]

Fra han var fem år gammel, da han begynte å spille fiolin, ble Giulinis musikalske utdannelse utvidet da han begynte å studere ved Italias fremste konservatorium, Conservatorio Santa Cecilia i Roma i en alder av 16. I utgangspunktet studerte han bratsj og dirigering; deretter, etter en audition, vant han en plass ved Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia.

Selv om han vant en dirigentkonkurranse to år senere, klarte han ikke å dra fordel av prisen, som var muligheten til å dirigere, på grunn av at han ble tvunget til å melde seg inn i hæren under andre verdenskrig til tross for at han var pasifist. Da krigen tok slutt, gjemte han seg frem til frigjøringen for å unngå å fortsette å kjempe sammen med tyskerne. Mens han gjemte seg, giftet han seg med kjæresten sin, Marcella, og de ble sammen til hun døde i 1995. De fikk tre barn sammen.[9] Etter frigjøringen i 1944 ble han invitert til å lede det som den gang var kjent som Augusteo-orkestret (nå Santa Cecilia- orkestret)[6] i sin første post-fascistiske konsert, og raskt kom andre dirigeringsmuligheter.

I 1955 hadde han sin amerikanske debut med Chicago Symphony Orchestra, noe som førte til en 23-årig tilknytning til orkesteret; han var hovedgjestdirigent fra 1969 til 1972, selv om han fortsatte å fremføre med dem regelmessig til 18. mars 1978. I 1956 begynte han sin tilknytning til Philharmonia Orchestra i London og Royal Opera House, Covent Garden.

I tillegg til rollen i Chicago, var han musikksjef for Wiener Philharmoniker fra 1973 til 1976. Fra 1978 til 1984 tjente han som hoveddirigent og musikksjef for Los Angeles Philharmonic, og startet sin funksjonstid der med fremførelser av Beethovens 9. symfoni. I 1982 vendte han tilbake til opera igjen og dirigerte en høyt anerkjent produksjon av Verdis Falstaff med Los Angeles Philharmonic.

Karrieren hans strakte seg over 54 år med pensjonisttilværelsen i 1998. Han døde i Brescia i Italia 91 år gammel.

Repertoar

[rediger | rediger kilde]

Giulini var nærmest assosiert med italiensk opera, spesielt Verdi, hvis operaer han dirigerte og spilte inn flere ganger i løpet av sin karriere.[9][6] Han var også kjent som en begavet dirigent av Mozarts operaer og hans innspillinger av Figaros bryllup og Don Giovanni for EMI med Philharmonia Orchestra i 1959 vant kritisk anerkjennelse.

Han var også involvert i det symfoniske repertoaret og fremførte og spilte inn verk av blant annet Beethoven, Brahms, Bruckner, Dvořák, Tsjajkovskij, Mahler og Schumann. De fleste av hans symfoniske innspillinger var for det tyske plateselskapet Deutsche Grammophon.

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
  • Gramophone Award
  • Grammy Award for Best Choral Performance
    • 1981 Mozart: Rekviem; Norbert Balatsch (kormester) / Philharmonia Orchestra & Chorus
  • Grammy Award for Best Classical Album
  • Grammy Award for Best Engineered Album, Classical
    • 1965 Britten: The Young Person's Guide to the Orchestra; Philharmonia Orchestra
  • Grammy Award for Best Instrumental Soloist Performance
    • 1989 Mozart: Pianokonsert no. 23; Vladimir Horowitz / La Scala Orchestra
  • Grammy Award for Best Orchestral Performance
    • 1972 Mahler: Symfoni no. 1 i D; Chicago Symphony
    • 1978 Mahler: Symfoni no. 9 i D; Chicago Symphony
  • Æresmedlem av Royal Academy of Music (1972)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Carlo-Maria-Giulini, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000015359, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 22105[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13894522g, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Tommasini, Anthony (16. juni 2005). «Carlo Maria Giulini, Master Italian Conductor, Dies at 91». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 10. oktober 2021. 
  7. ^ Staff, Guardian (15. juni 2005). «Obituary: Carlo Maria Giulini». the Guardian (på engelsk). Besøkt 10. oktober 2021. 
  8. ^ France; Russia. Treaties, etc; Italy. Treaties, etc (1920). Agreement between France, Russia, Great Britain and Italy, signed at London, April 26, 1915. London, Printed and pub. by H.M. Stationery Off. 
  9. ^ a b «Carlo Maria Giulini». www.telegraph.co.uk. Besøkt 10. oktober 2021. 
  10. ^ «1981 Gramophone Awards». www.infoplease.com (på engelsk). Besøkt 10. oktober 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carlo_Maria_Giulini&oldid=23159186»