Benedikt IX
| Benedikt IX Benedictus IX | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1012 - | ||
| Død | ca. 1056 - | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent  | ||
| Embete | |||
| Far | Alberic III av Tusculum | ||
| Mor | Emmelina[1] | ||
| Søsken | Peter, Duke of the Romans | ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | abbazia di Santa Maria di Grottaferrata | ||
| Dåpsnavn | Theophylactus | ||
| Valgt | 1032 | ||
| Innsatt | 1032 | ||
| Saligkåret | Ikke saligkåret | ||
| Helligkåret | Ikke helligkåret | ||
| Festdag | - | ||
| Forgjenger | Johannes XIX | ||
| Etterfølger | Damasus II | ||
Se også liste over paver | |||
Benedikt IX (født Theophylactus av Tusculum ca. 1012, død ca. 1056) var pave ved tre ulike anledninger mellom 1032 og 1048. Han var en av de yngste paver noensinne, den eneste som har vært pave ved mer enn en anledning og den eneste som har solgt pavestolen. Han var nevø av Benedikt VIII, har blitt kalt for «djevelen på Sankt Peters stol», og skal ha levde så skamløst at hans samtidige ikke fortelle om detaljene. Til sist sammensverget Romas innbyggere seg mot ham og valgte Sylvester III til pave, men gjenerobret pavestolen med makt med støtte fra den tysk-romerske keiser. Da han fikk lyst til å gifte seg solgte han pavestolen for penger til Gregor VI og etterpå gjorde han et mislykket forsøk på atter å bemektige seg pavestolen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Benedikt ble født i Roma som Theophylactus, sønn av Alberik III, greve av Tusculum, og nevø av pave Benedikt VIII (1012–1024) og pave Johannes XIX (1024–1032). Hans far skaffet ham den hellige stol for ham i oktober 1032.
I henhold til Catholic Encyclopedia[2] og andre kilder var Benedikt IX rundt 18 eller 20 år gammel da han ble gjort til pave, og en del kilder hevder at han faktisk var så ung som 11 eller 12 år gammel.[3] Han skal etter hva som ble sagt ha levd et heftig tøylesløst og utsvevende liv og hadde knapt noen kvalifikasjoner til å være pave, annet enn å være tilknyttet en meget mektig familie, skjønt innenfor teologi og ordinære kirkeaktiviteter var han tradisjonell og rettroende. Peter Damian, kardinal og senere helgen, beskrev ham som «festet på umoral» og"«en demon fra helvete i en prests forkledning» i Liber Gomorrhianus. Catholic Encyclopedia har slått fast at han var «en skam for Sankt Peters stol».[2]
Han ble også anklaget av biskop Benno av Piacenza for «mange skammelige utroskap og mord».[4] Pave Viktor III i sin tredje bok Dialogues refererte til «hans voldtekter, mord og andre unevnelige handlinger. Hans liv som en pave så nederdrektig, så motbydelig, så avskyelig, at jeg får gysninger av å tenke på det.»[5]
Han ble kortvarig jagd ut av Roma i 1036, men kom tilbake med hjelp av Konrad II av det tysk-romerske rike. I september 1044 tvang opposisjonen i Roma ham igjen ut av byen og de valgte Giovanni dei Crescenzi, biskop av Sabina, som pave Sylvester III. Benedikt IX og hans soldater kom tilbake i april 1045 og forviste den nye paven. Den bortjagde Sylvester III fortsatte uansett i alle år å hevde sitt krav til pavestolen.
I mai 1045 oppga Benedikt IX sin posisjon og pavestolen for å kunne gifte seg. Han solgte pavedømmet til sin gudfar, presten Johannes Gratianus, for mellom 1000 eller 2000 pund sølv.[6] Johannes Gratianus ble da den neste pave under navnet Gregor VI. Imidlertid angret Benedikt IX raskt at han hadde gitt fra seg pavestolen og kom tilbake til Roma. Han tok byen med makt og inntok pavestolen igjen og beholdt den fram til juli 1046, skjønt Gregor VI fortsatte å bli anerkjent som den sanne pave. På samme tid hevdet også Sylvester III at han fortsatt var den sanne pave.
Den tysk-romerske keiser Henrik III (1039–1056) blandet seg inn og ved kirkemøtet i Sutri i desember 1046 ble både Benedikt IX og Sylvester III erklært avsatt mens Gregor VI ble oppmuntret til å gå av, noe han gjorde. Den tyske biskop Suidger ble deretter kronet som pave Clement II.
Benedikt IX var hverken tilstede ved kirkemøtet eller aksepterte at han var blitt avsatt. Da Clement II døde i oktober 1047 besatte Benedikt Lateranpalasset måneden etter det samme året, men ble drevet ut av tyske soldater i juli 1048. For å fylle maktvakuumet ble biskop Poppo av Brixen valgt som pave under navnet pave Damasus II, og ble anerkjent som det over alt. Benedikt IX nektet å møte i retten anklaget for simoni (kjøp og salg av kirkelige embete) i 1049 og ble deretter bannlyst.
Hans senere skjebne er mer uklare, men det synes som om han endelig hadde oppgitt sine krav på pavestolen. Pave Leo IX (1049–1054) skal ha fjernet bannlysningen, og i henhold til en del redegjørelser skal han bli gravlagt i klosteret Grottaferrata en gang i 1056.
Benedikt IX er anerkjent for å ha hatt tre perioder som pave:
- Den første var fra han valg til han ble forvist til fordel for Sylvester III (oktober 1032 – september 1044)
- Den andre fra han kom tilbake til Roma og til han solgte den hellige stol til Gregor VI (april – mai 1045)
- Den tredje fra han kom tilbake til Roma på nytt etter Clement IIs død og til Damasus II tiltrådte (november 1047 – juli 1048)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Pope Benedict IX» i Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
- ^ Russel, Bertrand (1945): History of Western Philosophy, Simon and Schuster, New York. s. 412.
- ^ «Post multa turpia adulteria et homicidia manibus suis perpetrata, postremo, etc.» Dümmler, Ernst Ludwig (1891): Monumenta Germaniae Historica, Libelli de lite Arkivert 13. juli 2007 hos Wayback Machine., I (Bonizonis episcopi Sutriensis: Liber ad amicum ed.), Hannover: Deutsches Institut für Erforschung des Mittelalters, ss. 584.
- ^ «Cuius vita quam turpis, quam freda, quamque execranda extiterit, horresco referre.» Viktor III, Pave (1934): Monumenta Germaniae Historica, Libelli de lite Arkivert 15. juli 2007 hos Wayback Machine. (Dialogi de miraculis Sancti Benedicti Liber Tertius auctore Desiderio abbate Casinensis ed.), Hannover: Deutsches Institut für Erforschung des Mittelalters, ss. 141
- ^ Artikkel av Dr. phil. L. Moltesen (1865–1950) i Salmonsens konversationsleksikon, 2. utgave, bd. 2, s. 920
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Opera Omnia ved Migne Patrologia Latina med analytiske indekser
- Merk, mellomliggende paveperioder ikke vist i tabellen over