Algeriekrigen
| Algeriekrigen | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Kolonikrigene | ||||||||
 | ||||||||
| ||||||||
| Stridende parter | ||||||||
 FLN[1] MNA  PCA Støttet av:  Cuba (1961-1962) |  Frankrike | 1960-2: OAS FAF[2] | ||||||
| Styrker | ||||||||
| FLN: ~30 000 | Den franske hær: ~460 000 | |||||||
| Tap | ||||||||
| ~300-1 000 000+ algirere, hvorav de aller fleste sivile | ~25-30 000 soldater, ~4-6000 sivile ~30-90 000 harkis[5] | |||||||
 | ||||||||
Algeriekrigen (arabisk: ثورة التحرير الجزائرية DIN: Ṯawrah at-Taḥrīr al-Ǧazāʾiriyyah eller حرب الجزائر; Ḥarb al-Ǧazāʾir; fransk: Guerre d'Algérie), også kalt for Folkemordet i Algerie[6] og Frigjøringskrigen i Algerie, startet med et opprør 1. november 1954 ledet av uavhengighetsbevegelsen FLN som hadde som mål at Algerie skulle bli uavhengig av Frankrike. Krigen regnes som den blodigste av frigjøringskrigene i Afrika, og kan ha krevd så mye som 1,5 millioner menneskeliv.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Algerie var fra 1830 til 1848 en fransk koloni og deretter en del av Frankrike til 1962. Den franske erobringen av Algerie begynte i 1830 og var fullført i 1837. Fra 1848 betraktet Frankrike den nye kolonien Fransk Algerie som en integrert del av riket.
I 1945 utviklet feiringen av freden etter andre verdenskrig seg til et opprør som fikk en blodig ende. En offisiell fransk rapport etter hendelsene sier at 45 000 algirere og 108 europeere ble drept.[7]
Etter dette opprøret ble det fra fransk side innført noen politiske reformer, slik som at uavhengighetsbevegelsen fikk lov til å stille til valg.
Kafékrigen
[rediger | rediger kilde]Ikke lenge etter starten på opprøret oppstod MNA, et parti som ble en rival til FLN. Begge kjempet for uavhengighet, men de kjempet også mot hverandre. FLN og MNA kjempet mot hverandre i det man har kalt en «kafékrig». Den ble omtalt slik fordi partene bombet og snikmyrdet hverandre, og det skjedde ofte på kafeer. «Kafékrigen» foregikk i Frankrike, og denne delen av krigen krevde 5000 ofre. Gradvis fikk FLN overtaket og ble det ledende partiet i frigjøringskrigen.
Fransk intervensjon
[rediger | rediger kilde]Å beholde Algerie som en fransk provins ble en prestisjesak for Frankrike. Landet hadde på det meste en halv million soldater i Algerie, mens frigjøringshæren bestod av ca. 40 000 soldater. Frankrike hadde nettopp opplevd pinlige nederlag i form av å miste sine sørasiatiske kolonier.
I 1957 satte de franske soldatene opp et elektrisk gjerde og la ut 900 000 landminer langs grensen til Tunisia og Marokko. Det gjorde at FLN fikk begrenset med forsyninger fra utlandet. I tillegg ble mellom 1 og 2 millioner algeriere tvangsflyttet fra sine hjem for å hindre rekruttering til frigjøringshæren. Resultatet av disse handlingene var at krigens ofre ofte var sivile. Opp mot 1,5 millioner algeriere ble drept av franske styrker i løpet av denne perioden.[6][8]
Fredsforhandlinger
[rediger | rediger kilde]Frankrike greide å få overtaket, men fikk kritikk fra det internasjonale samfunnet. NATO mislikte også at franskmenn deltok i en upopulær krig. Samtidig økte FLN sin oppslutning i Algerie. Kuppet i Alger 13. mai 1958 førte til at Charles de Gaulle ble ny statsminister, deretter president i Frankrike, og han prøvde å få slutt på krigen. De Gaulle laget i 1959 en plan for avslutning av krigen, samtidig som Algerie og Frankrike skulle opprettholde et godt samarbeid. Franskmenn i Algerie mislikte de Gaulles politikk og i 1961 prøvde de ved hjelp av generaler å gjøre kupp i Algerie. Kuppet ble mislykket og våpenhvileforhandlinger startet opp i Sveits i april 1961. Forhandlingene var vanskelige, men i mars 1962 greide man å få til en våpenhvile mellom FLN og Frankrike. I juli ble det holdt folkeavstemning, og algeriere stemte for Algeries uavhengighet.
Tapstall og ettervirkninger av krigen
[rediger | rediger kilde]Det er usikkert hvor mange som døde i krigen. I den direkte krigen mellom Frankrike og FLN ble 25 000 franske soldater og 150 000 av FLNs soldater drept. Franske myndigheter har estimert totalt antall drepte algirere til 350 000[9] mens algirere har estimert at 1,5 million algirere ble drept. I tillegg måtte to millioner algeriere flykte til Marokko, Tunisia eller til det algeriske innlandet hvor mange tusen døde av sult og sykdommer. I tillegg drepte FLN store mengder franskvennlige muslimer.[9] Det ble lengde hevdet av ulike organisasjoner for såkalte pied-noirs, altså franskmenn som hadde vært bosatt i Algerie, men forlot landet da koloniherredømmet opphørte, at 150.000 harki-er (medlemmer av en algerisk folkegruppe) ble drept av de nye makthaverne etter 1962. I 2015 ga den franske historikeren Pierre Daum ut en bok med tittelen Le Dernier Tabou : les "harkis" restés en Algérie après l'indépendance (norsk: The Last Taboo: Det siste tabuet: harki-ene som ble værende i Algerie etter 1962). Der argumenterte han for at et slikt massedrap aldri fant sted. Selv om harkier som hadde vært i fransk tjeneste ble svært dårlig behandlet, og de som hadde deltatt i mishandlinger, voldtekter o.l. ble henrettet på åpen gate, fortsatte langt de fleste harkier å leve videre i Algerie etter at franskmennene måtte trekke seg ut.[10]
Algeries myndigheter har karakterisert kolonitiden som et folkemord[11][12], og har krevd fransk erkjennelse av disse hendelsene som folkemord, mens Frankrike benekter at dette var et folkemord.[8]
FLN vant valget i september 1962. I 1963 ble FLN eneste tillatte parti. Algerie greide gjennom denne ettpartistaten å holde seg stabilt. Men da Algerie begynte å innføre demokrati på slutten av 1980-tallet oppstod det problemer. Valget i 1991 ble avlyst, og det ble borgerkrig i Algerie fra 1991 til 2002. Algerie har store oljeressurser, men til tross for dette har landet en stor utenlandsgjeld og høy arbeidsledighet.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Også i krig med MNA.
- ^ Front Algérie Française og Organisation de l'armée secrète var fransk-algirske militante organisasjoner som motsatte seg algirsk uavhengighet.
- ^ University of North Carolina Asheville [1] Arkivert 26. oktober 2014 hos Wayback Machine.
- ^ Irwin M. Wall, France, the United States, and the Algerian War, pp, 68-69. [2]
- ^ Alle tall er forenklede. Harkiene var algirske muslimer som kjempet for den franske hæren, og som FLN etter krigen satte i gang omfattende hevnaksjoner mot.
- ^ a b Alistair Horne, A Savage War of Peace (1977), utgitt av forlaget New York Review Books Classics
- ^ «Algeriet». www.leksikon.org. Besøkt 12. februar 2021.
- ^ a b Jan Soykok (13. mai 2005). «Algeria Asks France to Recognize Algerian Genocide». The Turkish Weekly. Arkivert fra originalen 7. februar 2012. Besøkt 26. januar 2013.
- ^ a b Wars of the World: Armed Conflict Events Data
- ^ Khettab, Djamila Ould (22. august 2014). «Q&A: What really happened to Algeria’s Harkis». www.aljazeera.com (på engelsk). Besøkt 12. februar 2021. «However, what we can say for sure is that 150,000 Harkis weren’t killed following the French population’s removal, as some French organisations exaggerated. What is certain is that thousands of Harkis were actually assassinated in 1962. | More than 50 years after the end of the liberation war, the Harkis and their descendants, who live in Algeria, are still victims of unpleasant social segregation and discrimination that makes their lives miserable. | Hence the conclusion of my investigation: The vast majority of Harkis remained living in Algeria after the 1962 independence.»
- ^ «France must apologise for ‘genocidal’ rule, says Algeria». archive.is. Daily Times - Leading News Resource of Pakistan. 5. juli 2013. Archived from the original on 5. juli 2013. Besøkt 12. februar 2021.
- ^ «Algerian leader calls colonisation 'genocide'». www.scotsman.com (på engelsk). Besøkt 12. februar 2021.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Algerian War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «A Chronology of the Algerian War of Independence»
- «France's war in Algeria explored in Paris exhibition»
