[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Vikingtiden i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Norges historie

Osebergskipet
Epoker

Steinalder
(–1700 f.Kr)

Bronsealder
(1700–500 f.Kr)

Tidlig jernalder
(500 f.kr–500 e.Kr)

Merovingertiden
(500–793)

Vikingtiden
(793–1066)

Tidlig middelalder
(1066–1130)

Borgerkrigstiden
(1130–1240)

Høy- og senmiddelalder
(1130–1537)

Fra reformasjon til enevelde
(1537–1660)

Fra enevelde til Kielfreden
(1660–1814)

Riksforsamlingen
(1814)

Embetsmannsstaten
(1814–1884)

Industrialiseringen
(1850 –1900)

På vei mot selvstendighet
(1884–1905)

Unionsoppløsningen
(1905)

Fra venstrestat til kriseforlik
(1905–1940)

Krig og okkupasjon
(1940–1945)

Norge i etterkrigstida
(1945–1972)

Oljealderen
(1972–)

Vikingtiden i Norge regnes arkeologisk sett fra ca. 800 til ca. 1050. Historisk sett regnes den mer spesifikt fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066.

Selv om det første vikingangrepet i England fant sted i Portland i 789, er det imidlertid med plyndringen av klosteret på Lindisfarne i 793 at vikingene for alvor dukker opp i europeisk historie. Produksjonsnivået økte i jordbruket fordi jernet ble tatt i bruk og det ble fort mangel på dyrkbar jord. Mange valgte å utvandre og den enkleste måten å skaffe seg inntekter var ofte plyndring. Vikingene skaffet seg fort et dårlig rykte blant samtidens kristne europeere. Men vikingtiden var også preget av handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet Det bysantinske riket og Bagdad-kalifatet.

Rikssamlingen var også en grunn til den sterke utvandringen. Kongenes makt økte, og de gjorde krav på skatter og avgifter. Norske vikinger var mest aktive i nordveg og vesterveg. Nye områder ble bebygd nordover norskekysten, vestover til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Skottland og Irland. Senere også Grønland og Vinland (Amerika).

Vikingenes ferdselsruter og bosetninger.

Den tidligste kristne påvirkning

[rediger | rediger kilde]

Kristendommen fant veien til Norge fra 800-tallet, både vestfra (De britiske øyer) til Vestlandet og sørfra (Tyskland og Frisland) til Østlandet.[1] Kristningen knyttes spesielt til tre konger: Håkon den gode som var oppfostret ved et kristent hoff i England på 900-tallet, Olav Tryggvason ca 1000, og Olav Haraldsson som falt i slaget på Stiklestad i 1030 og senere ble opphøyd til helgen.

Arkeologiske funn i kaupangen i Skiringssal fra 800-tallet, slik som et perlekjede med et kors, viser at kristne handelsfolk fant veien dit, og en støpeform til et lite kors viser at kristne symboler også ble fremstilt lokalt.[2] Skiringssals handel var orientert vestover, og Vest-Europa var kristnet da.[3] Arkeologen Brit Solli fant en kirkegård fra 900-tallet på Veøy i Romsdalen. Ett av skjelettene var såpass bevart at det lot seg anslå at tennene, og dermed hodet, lå i vest, slik det ble gjort i middelalderen, så den døde hadde utsyn mot øst når Kristus vendte tilbake på dommedag.[4] Spor etter en kirke på Veøy tyder på at det kan være Norges eldste kirke, tilbake fra Håkon den godes tid. Siden kristne handelsfolk oppnådde fordeler i kristne deler av Europa, har nok mange skandinaver på handelsferd sett en fordel av å la seg døpe.[5]

Småriker og tingområder

[rediger | rediger kilde]

Før 800-tallet dukket mindre samfunnsdannelser opp rundt i Norge. Bygdene rundt Trondheimsfjorden samlet seg til ett tingfellesskap (þrændalog), hvor hovedtinget sannsynligvis satt på Frosta. I de sørligere områdene ble det dannet mindre tingfellesskap og også små kongedømmer.

På 800-tallet begynte smårikene å skaffe seg inntekter gjennom plyndringstokter og handel. Det oppstod et stabilt kongedømme i Vestfold–Vestoppland med tilknytning til ynglingeætten i Uppsala. Kaupangen i Skiringssal i Vestfold vokste til å bli et handelssted med internasjonal kontaktflate. Vestfold var agrarøkonomisk sett det rikeste området i landet, og utover 800-tallet vokste deres makt. Det var også rike områder i Trøndelag, men de manglet en felles, permanent ledelse. Det vokste heller ikke frem noen samlet ledelse over smårikene på Vestlandet.

I de kongelige frankiske annaler for 813 omtales Vestfold som «ytterst mot nordvest» i det danske kongedømmet. Maktsentrene i Borre og Kaupang kan derfor ha ligget under dansk kontroll eller innflytelse på denne tiden. Dette har også blitt brukt som dokumentasjon på at Vestfold omfattet Agder i vikingtiden. Også Ottars beretning plasserer områdene rundt i Oslofjorden innenfor dansk herredømme.[6]

Et gårds- og ættesamfunn

[rediger | rediger kilde]

Bosettingen i Norge var knyttet til gårdens jordbruk og kystfiske. Norges antatt største tettbebyggelse i denne perioden var kaupangen i Skiringssal, med en antatt befolkning på 400-600 personer. Gården var hjem og arbeidsplass for en hierarkisk ordnet gruppe mennesker, med husbonden øverst. Gårdens befolkning ellers bestod av hans familie, frie gårdsarbeidere og treller.

Dyrkelse av gårdens forfedre var en integrert del av livet, sentrert rundt gravhauger lå i nærheten av gården. De ulike gjenstandene til bruk i hverdagslivet som er funnet ved utgraving av gravhauger, tyder på at man oppfattet livet etter døden som en videreføring av dette livet. Det er mulig at det ble ofret til, eller «vist respekt overfor», forfedre gjennom ritualer. De nordiske gudene ble dyrket i varierende grad. Etter Odin er Tor den høyeste guden som menneskenes beskytter mot naturkrefter og jotner. Han rådet over vær og årsvekst.[7]

Vikingtiden i Norge skilte seg fra perioden i Danmark ved mer utstrakt bruk av vold. Mange flere norske skjeletter - over en tredjedel - fremviser hoggskader enn danske skjeletter fra samme periode som bare har hoggskader i 6 % av tilfellene. Våpen funnet i norske vikinggraver overgikk langt danske gravfunn fra perioden - mer enn femti ganger så mange. Det danske vikingsamfunn var utvilsomt mer organisert og fremviser flere større byggeprosjekter (Danevirke, Trelleborg) som krever stor grad av samarbeid. I Danmark var det også klart flere henrettelser, slik at volden foregikk mer organisert, i samfunnets regi.[8]

Stilperiodene

[rediger | rediger kilde]

Norrøn kunst fant ulike uttrykk i osebergstil, berdalstil, jellingstil, mammenstil, ringeriksstil og urnesstil. Blant bevarte gjenstander finnes gudeskulpturer, votivgaver i form av gullgubber, sverd og sverdskjefter, beltespenner, brosjer, spenner, ringer og armbånd, drikkebegre, stigbøyler, sporer, skjold og stridsøkser. Skjoldenes motiver var hentet fra de mest populære gude- og heltediktene: Odins kamp mot Fenrisulven, Tors kamp mot Midgardsormen, og Sigurd Fåvnesbanes bedrifter. Det er bevart fragmenter av vevde tekstiler i form av billedtepper, men tekstiler brytes raskere ned enn metall, og det er neppe mulig å si hvor utbredt vevtepper var. Tekstilene fra Osebergfunnet var dekorert med scener fra norrøne heltesagn.

På Gotland er det funnet billedsteiner til minne om en avdød.[9] Steinene har ornamentale border, og motiver fra heltesagn som gjenspeiler gravgavene. Skipsavbildninger forekommer så å si alltid på disse steinene. Gjenstander i tre, stein og metall er dekorert med dyreornamentikk i ulike former, inndelt i stilperioder som brukes til datering. Ornamentikken omfatter bladranker, drager, hundeansikter, gripedyr og løver.

Harald Hårfagre

[rediger | rediger kilde]
Regenter i perioden:
872–931: Harald I Hårfagre
931–933: Eirik I Blodøks
933–960: Håkon I den gode
960–970: Harald II Gråfell
Under dansk styre:
970–995: Håkon Ladejarl
995–1000: Olav I Tryggvason
Under dansk styre:
1000–1012: Svein og Eirik Ladejarler
1012–1015: Håkon Eiriksson Ladejarl
1015–1028: Olav II den hellige
Under dansk styre:
1028–1030: Håkon Eiriksson Ladejarl
1030–1035: Svein Knutsson
1035–1047: Magnus I den gode
1045–1066: Harald III Hardråde

Harald Hårfagre beskrives motstridende selv i de eldste kilder, mye er vandre- og opphavssagn. Historieforskningen behandler sagaenes opplysninger med varsomhet, så uttstrekningen for Haralds kongedømme er omdiskutert, men hans rike var trolig på Vestlandet fra Lindesnes og langs kysten nord til Trøndelag.[10][11] Kjernen i hans rike var på Sør-Vestlandet, forbundet med kontroll over handelen langs kysten fra Nord-Norge til Viken.[12]

Samtidskilder til Hårfagres liv er «Haraldskvadet» (eller «Ravnsmål») og «Glymsdråpa», begge fra 900-tallet og tilskrevet skalden Torbjørn Hornkløve, mens «Sendibit» og «Oddmjor» regnes som noe yngre. Seks av «Haraldskvadet»s 23 vers beskriver slaget i Hafrsfjord. Her er Hårfagre sønn av Halvdan; hans kone er fra Danmark og heter Ragnhild. Han er bosatt «i Utstein» og «ved Kvinnum»; han kalles «herre over austmenn» og «nordmenns drott». I «Glymsdråpa» slåss han både til lands og i et sjøslag sørpå, der «skotter» og «gauter» nevnes som hans motstandere. Det heter også at kongen misliker seidmenn og straffer tyver. I «Sendibit» nevnes en Halvdan som Haralds sønn og motstander - og kongen roses for å ha farget sine våpen røde i blodet til uþjod («ufolk», «pakk»).[13]

Adam av Bremen som fulgte med på nordiske forhold, ville vært en naturlig samtidskilde til Harald Hårfagre, og det er påfallende at han ikke kjenner noe til ham, men tvert om hevder at Håkon jarl var «den første som gjorde seg til konge over nordmennene, som før ble styrt av jarler». Adam mener at Håkon jarl ble gjeninnsatt av «den edle Harald» (danskekongen Harald Blåtann) etter at folket jaget ham ut av Norge. («Denne grusomme Håkon, som stammet fra Ingvar og var av jetteblod.») Adam hevder også at Håkon jarl hadde styrt Norge i 35 år da han avgikk ved døden, og at hans tronarving var en Hartild som også var konge over Danmark.[14] Denne Hartild er ikke nevnt i noen andre kilder.

Kildene gir kong Harald tilnavnene Luva («lurvehodet») og Hårfagre. I eldre kilder - Den angelsaksiske krøniken, Ordericus Vitalis og William av Malmesbury - er det den langt senere Harald Hardråde som kalles «hårfager». De samtidige skaldekvadene om den første kong Harald bruker bare tilnavnet Luva. Det første kvadet som omtaler den eldre Harald som «hårfager», er «Háttalykill» fra 1140-tallet. Motivet for å flytte tilnavnet fra den yngre til den eldre kong Harald, var trolig eventyrmotivet - folkehelten som ikke vil klippe håret før han har nådd sitt mål.[15]

I Ågrip fra 1190-tallet gjengis det anonyme kvadet «Oddmjor», der Harald overraskende knyttes til skjoldungene som var en dansk kongeslekt:

Skjoldungen drev med skjoldet
skeid-branden (langskipet) ut av landet.
Raske kongen siden
rådde for hele Norge.[16]

Det er påtakelig at sagaforfatterne ser ut til å få større kunnskap om Hårfagre som århundrene går. Noe av stoffet ser ut til å være lånt fra kong Æthelstans biografi, mens fortellinger om Harald har påvirket beretninger om fyrst Vladimir av Kiev. Når Harald med tiden ble så omskrevet, var det trolig fordi begrepet «hårfagreætten» var et nyttig redskap for kong Sverres og hans etterkommeres tronkrav. Ingen kilder eldre enn 1130-tallet kjenner noe til at nedstamning fra Hårfagre skulle styrke noens arverett til Norges trone. Den eldste bevarte loven om kongelig arverett er fra 1163 da Magnus Erlingsson ble kronet. Her ble det sagt at «kongen fikk Norge som len fra St. Olav». I eldre kilder hadde Harald Hardråde krav på Norges trone som halvbror av Hellig-Olav (samme mor). Senere sies at han baserte sitt tronkrav på sin angivelige nedstamning i direkte mannslinje fra Harald Hårfagre - nå nevnes ikke moren. Are Frodes Islendingabok var den første som knyttet kongelig arverett til nedstamning fra Harald Hårfagre («Norge som odel i Hårfagres ætt»), mens eldre kilder ikke kjenner noe til at Hardråde eller nærmeste etterfølgere hevdet at de var i slekt med Hårfagre.[17]

I sin skildring av slaget i Hafrsfjord nevner Snorre en rekke personer som overhodet ikke nevnes i det samtidige Haraldskvadet, slike som Eirik Hordalandskonge, kong Sulke av Rogaland og hans bror Sote jarl. Bare Kjotve den rike og Haklang er omtalt i «Haraldskvadet».[18] Harald Hårfagre er kjent fra om lag 11 samtidige diktfragmenter på i alt bortimot femti strofer, spredd over åtte norrøne verk.[19] Bjarne Fidjestøl vektlegger ikke kvadene «Sendibit» og «Oddmjor,» som han regner som underholdningsdikt med anekdotisk innhold.[20] De viktigste er «Glymsdråpa» forteller om hans kamper mot en konge sørpå. Det er trolig tale om flere seire. Blant kongens fiender nevnes skotter og gauter. Harald Hårfagre er kun nevnt i den aller siste strofen, og uten tilnavn.[21][22] Haraldskvadet, også kjent som «Ravnemål», forteller at kongen som kjempet i Hafrsfjord, var Luva, og bodde «í Útsteini». Harald Halvdansson i de 15 strofene av Haraldskvadet som ikke omhandlet slaget, bodde derimot «á Kvinnum». I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald Halvdansson omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord, omtales bare Luva, som om de er to ulike personer.[23] Ludvig Holm-Olsen hevdet at det er «tryggest å regne med at strofene som er samlet under navnet Haraldskvadet, stammer fra mer enn ett dikt».[24]

Historikeren Claus Krag har ved kritisk gjennomgang av sagalitteratur og samtidige kilder (skaldekvad, særlig «Ynglingatal» og «Haraldskvadet») kommet til at Harald ble født på Østlandet som sønn av en Halvdan, kanskje identisk med Halvdan Svarte. Harald vokste opp hos sin morfar i Sogn, og arvet morfarens rike som en ren vestlandskonge. Han begynte tidlig å utvide riket, og før slaget i Hafrsfjord var han anerkjent som overkonge i store deler av Vest-Norge. Slaget sto i så fall mellom Haralds vestnorske styrker og en alliert hær av ryger, egder og noen dansker. Etter seieren i Hafrsfjord måtte taperne anerkjenne Harald som overkonge, og riket hans strakte seg nå fra Rygjarbit i Kragerø til Nordfjord.

Ifølge vers 14 av «Haraldskvadet» giftet Harald seg med en dansk kvinne, Ragnhild Eiriksdatter fra Jylland. Men Snorres «kong Eirik» i Jylland er ikke kjent fra andre kilder.[25] I Historia Norvegiæ sies det at Harald fikk 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna oppgir navn på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Ifølge Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste. Snorre mente at Guttorm var den eldste. Ifølge Fagrskinna var Eirik blant de eldste, og Håkon den gode blant de yngste. Nedstamning fra Harald Hårfagre ga senere arverett til kongemakten. Det er tvilsomt om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var i slekt med Harald Hårfagre.[26] Mulige barn fra ekteskapet med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks, og fra forholdet til Tora Mosterstong sønnen Håkon den gode.

Håkon den gode

[rediger | rediger kilde]

Håkon den gode var Harald Hårfagres frillesønn med Tora Mosterstong, og vokste opp som kristen ved kong Æthelstans hoff i England. Tilbake i Norge fordrev Håkon sin halvbror Eirik Blodøks, men måtte oppgi å kristne Norge.[27] I kvadet «Hákonarmál» runder Øyvind Skaldespiller av med å skildre hvordan kong Håkon i døden «dro til hedenske guder».[28]

Ladejarlene

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ladejarlene

Ladejarlene tilhørte Håløygætten etter at den hadde etablert seg ved Lade ved Trondheimsfjorden. Den første kjente ladejarl, Håkon Grjotgardsson, var en samtidig av Harald Hårfagre, men ladejarlene selv hevdet at ætten gikk tilbake til Sæming som var sønn av selveste Odin og gudinnen Skade.Håkon jarls skald, Øyvind Skaldespiller, listet opp 25 slektsledd fra Håkon jarl tilbake til Sæming i sitt kvad Håleygjatal. Dermed stod ikke ladejarlene noe tilbake for ynglingeætten slik vi møter dem i Ynglingatal; og Håkon jarls kone Tora Skagesdatter skal i tillegg ha vært oldebarn av Harald Hårfagre.[29]

Men håløyg- og ladejarlenes ætter døde ut med Håkon Eiriksson som var sønn av Eirik Håkonsson og Svend Tjugeskjeggs datter Gyda Sveinsdatter. Håkon etablerte seg som jarl i Mercia (Worcestershire) i England med slikt dyktighet at Knut den store innsatte ham som jarl av Norge i 1028 da Olav Haraldsson var fordrevet. Imidlertid omkom Eirik jarl under en seilas.[30] Dette var slutten på jarlestyret,[31] og kongemakten sørget for en gradvis kristning av landet; for kristendommen var et viktig redskap kongen tok i bruk for å skaffe seg legitimitet og støtte i å underlegge seg lokale høvdinger og småkonger.[32] Men en brorsønn av Håkon Eiriksson som Håkon hadde landsforvist, dro til østover. Šimon (norrønt: Sigmundr, russisk: Semyon) ga en stor gave til Grotteklosteret i Kyiv der han er gravlagt. Den adelige russiske Vorontsov-familien regnet sin slekt tilbake til Šimon.[33]

Olav den hellige

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Olav Haraldsson

Også til Olav Haraldssons liv er skaldedikt de mest samtidige kildene: Sigvat skalds «Arvedråpa», diktet kort tid etter slaget på Stiklestad i 1030 der Olav falt; Glælognskvida, «Havblikk-kvadet» av Torarinn Lovtunge fra rundt 1032, et kvad rettet til danskekongens sønn Svein Alfivason, og endelig Einar Skulesons kvad Geisli, «Solstrålen»,[34] trolig fra 1153 da Nidaros skulle bli eget erkebispesete. Kong Olav er også nevnt kort i skaldediktet «Belgskakadråpa» av Tord Kolbeinsson rundt 1007, rettet til Eirik jarl med handling fra slaget ved Hjørungavåg og drapet på Håkon jarl. Passio Olavi, Snorres olavssaga fra 1220-årene inngår i en kirkelig tradisjon om helgeners liv.[35]

Rundt 1015 kom Olav Haraldsson fra England og hadde med seg biskop Grimkjell i hirdfølget. Snorre beretter at kong Olav sammen med Grimkjell fremla kristenretten på Mostratinget i 1024 på Moster, for her gikk Olav Tryggvason i land i 995. Nå ble kristendommen proklamert som eneste tillatte religion i Norge,[36] i Gulatingsloven uttrykt slik: «No er det dinæst at biskopen vår skal råde over kyrkjone, så som Olav den heilage lova Grimkjell biskop på Mostratinget og som me sidan vart samde om det. Biskopen vår skal setja prester til alle kyrkjor, og slike som han veit kan gjere gudstjenesta rett for folk.»[37] Olav ble beatifisert (som beatus, ikke full helgen-erklæring som sanctus) i 1031 og skrinlagt i Klemenskirken i Nidaros, så i Kristkirken og endelig på 1100-tallet i den nybygde Nidarosdomen dit pilegrimene senere flokket seg.[38]

De siste vikingkongene

[rediger | rediger kilde]

Etter Olav gjorde også en annen påstått hårfagreætling et mislykket forsøk på å erobre landet da Tryggve Olavsson d.y. hevdet å være sønn av Olav Tryggvason. Sigvat Tordsson skal ha diktet kvadet «Tryggvaflokkr» til ham.[39]

I 1045 kom Hellig-Olavs halvbror Harald Hardråde tilbake til Norge fra sin tjeneste i den bysantinske keiser Mikael IVs væring-garde. Hardråde kalles arforðr Haralds («Haralds arvevokter», «Haralds arvtaker») av skaldene som brukte «Haralds arv» som kjenning for «Norge». Men skaldene prøvde bare å beskrive ham som «sønn av Harald», dvs. hans biologiske far Harald Grenske. Det var ikke Hårfagre de siktet til. Harald Hardråde ble konge rett og slett i kraft av å være Hellig-Olavs halvbror, samtidig som han rådet over tilstrekkelig militærmakt å sette bak kravet sitt. Hardrådes nedstamning fra Hårfagre ble underbygget ved rent oppdiktede personer - sagnskikkelsen Sigurd Rise som beskrives som Hårfagres sønn med den helt fiktive samekvinnen Snøfrid Svåsedatter.[40]

Etter Edvard Bekjennerens død i 1066 seilte Harald Hardråde til England for å kreve tronen der, men ble i stedet drept av Harold Godwinsons hær i slaget ved Stamford Bridge. Hardråde ble etterfulgt som konge av sin fredelige sønn Olav Kyrre, og dermed avsluttes vikingtiden som historisk epoke.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Vår historie», kirken.no
  2. ^ Kaupangen i Skiringssal, historiskmuseum.no
  3. ^ «Handel», kaupangprosjektet.no
  4. ^ «Veøya, den hellige øya i Romsdalsfjorden», NRK, 21. april 2005
  5. ^ [1] Unn Pedersen og Jon Vidar Sigurdsson: «Landet blir kristnet», norgeshistorie.no
  6. ^ Brandlien, Bjørn i Klassekampen, 5. oktober 2015, s. 11.
  7. ^ «Tor», Norrøne gude- og heltesagn
  8. ^ «3. august 2024», forskning.no 3. august 2024
  9. ^ Billedsteiner fra Gotland, gravgaver.no
  10. ^ Jón Viðar Sigurðsson: The Viking Age and the Scandinavian Peace. Viking Encounters: Proceedings of the Eighteenth Viking Congress, Aarhus Universitetsforlag, Aarhus, 2020, side 27f.
  11. ^ Hans Jacob Orning: «Harald Hårfagre – en vestlandskonge», hentet 31. juli 2023 fra [2]
  12. ^ Bandlien, Bjørn: «Harald Hårfagre» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. juli 2023 fra [3]
  13. ^ Frans-Arne Stylegar: «Et nordsjøperspektiv på Harald Hårfagre», Herre og drott kap. 8 (s. 132)
  14. ^ [4] Adam av Bremen: Kirkehistorie, 2. bok: «Adeldag», heimskringla.no]
  15. ^ Frans-Arne Stylegar: «Et nordsjøperspektiv på Harald Hårfagre», Herre og drott kap. 8 (s. 134)
  16. ^ Ågrip, oversatt av Gustav Indrebø: Norrøne bokverk, 1973, side 19
  17. ^ Frans-Arne Stylegar: «Et nordsjøperspektiv på Harald Hårfagre», Herre og drott kap. 8 (s. 134)
  18. ^ «Slaget i Hafrsfjord», Sola historielag
  19. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 9 – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=9&searchText=H%C3%A5rfagre.
  20. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 11 – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=9&searchText=H%C3%A5rfagre.
  21. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 20 –https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=21&searchText=yngling
  22. ^ «Glymdrápa (B1) – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 4. mars 2023. 
  23. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), s. 220–21, hentet fra Wayback Machine
  24. ^ L. Holm-Olsen, Middelalderens litteratur i Norge, Norges litteraturhistorie, bind I, redaktør E. Beyer, Oslo 1974, side 227
  25. ^ Krag, Claus: «Ragnhild Eriksdatter» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 21. oktober 2024 fra [5]
  26. ^ Krag, Claus (1989): «Norge som odel i Harald Hårfagres ætt : et møte med en gjenganger», Historisk tidsskrift, bind 68, nr 3, side 288–302.
  27. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Håkon 1. Adalsteinsfostre» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. oktober 2024 fra [6]
  28. ^ «Minne om Håkon», oversatt av Jesper Lauridsen, heimskringla.no
  29. ^ [7] Frans-Arne Stylegar: «Ladejarlene», Arkeologer i nord
  30. ^ [8]
  31. ^ Andreas Holmsen: Norges historie: fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget, 1976. ISBN 82-00-03244-2 (s. 168)
  32. ^ «Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet», NDLA.no
  33. ^ Frans-Arne Stylegar: «Ladejarlene», Arkeologer i nord
  34. ^ Geisli, heimmskringla.no
  35. ^ Innledning til Snorres Olav-saga (s. VIII)
  36. ^ «Moster 2014, starten på en ny tid», moster2024.no
  37. ^ «Hva var det nye i 1024?» moster2024.no
  38. ^ Innledning til Snorres Olav-saga (s. XIV)
  39. ^ «Tryggvaflokkr», heimskringsla.no
  40. ^ Claus Krag: Norges historie fram til 1319 (s. 220), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gunnes, Erik (1976). Rikssamling og kristning (Norges historie 2: ca.800 - 1177). Oslo: Cappelen. 
  • Krag, Claus (1994). Hvem var Harald Hårfagre? (Rikssamlingen og Harald Hårfagre). Kopervik: Karmøy kommune. 
  • Krag, Claus (1995). Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Norgeshistorien bd.2). Oslo: Aschehoug. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vikingtiden_i_Norge&oldid=24798573»