V1
Fieseler Fi 103, bedre kjent som V1 (tysk: Vergeltungswaffe 1, eller gjengjeldelsesvåpen 1) var et styrt missil – eller en flyvende bombe – som ble brukt av Tyskland under andre verdenskrig. V1 er en forløper til det vi nå kjenner som krysserraketter eller kryssermissiler. V1 ble utviklet ved Peenemünde av Luftwaffe i løpet av den andre verdenskrig. I tiden fra juni 1944 til 29. mars 1945 ble den avfyrt mot London i England og Antwerpen i Belgia. V1 ble avfyrt fra en «ski-hopp»-lignende avfyringsramper fra bl.a. Pas-de-Calais i Frankrike og fra Nederland frem til disse områdene ble besatt av de allierte. Mer enn 100 oppskytningsramper ble oppdaget på et tidlig tidspunkt og bombet. Det samme skjedde med underjordiske depoter i Saint-Leu-d'Esserent, Nucourt og Rilly La Montange i Operation Crossbow.
Over 10 000 V1 ble oppskutt under krigen. Av disse traff bortimot halvparten sine mål. Innledningsvis var London målet, og det var her den første V1 slo ned 13. juni 1944. Byen måtte siden ta imot rundt 2 500 treff av V1, hvilket drepte rundt 6 000 mennesker. Rundt 18 000 personer ble alvorlig såret. Da krigen gikk mot slutten ble målene flyttet til steder i Belgia som til sammen ble truffet av et like stort antall roboter.
Konstruksjon og utvikling
redigerV1 ble utviklet i første rekke av Robert Lusser ved flyfabrikken Gerhard Fieseler Werke og Fritz Gosslau ved Argus Motoren Gesellschaft. Skroget var laget i tynt blikk av stål mens vingene var laget enten i stål eller i kryssfinér.
Utviklingen av V1 skjedde ved den tyske forsøksanleggingen i Peenemünde på øya Usedom. Motoren var en Argus As 014 pulsjetmotor montert i en motorgondol over robotkroppen. Pulsfrekvensen lå på omkring 50 Hz. Motoren ga fra seg meget karakteristisk pulserende lyd.
Styresystem
redigerStyresystemet var meget avansert for sin tid. Et magnetkompass i nesen passet på at roboten holdt korrekt kurs mot målet og et aneoridbarometer kontrollerte høyden. [1] Tre gyroskoper drevet av trykkluft stabiliserte robotens flukt. For å drive gyrohjulet rundt trengtes en motor. Dette ble løst ved at selve gyrohjulet samtidig var utformet som en turbin drevet av trykkluft. Hovedgyroskopets akse var parallell med lengdeaksen, men tiltet ca. 25 grader opp. Dermed kunne den kontroller dreiing om alle 3 akser, roll, yaw og pitch. Hovedgyroen hadde to hjelpegyroer for side og høyde. Disse begrenset endringshastigheten på side- og høyderor og hindret dermed oscillasjoner. En gyro vil på grunn av friksjon i lager og andre forhold få en langsom drift bort fra sin startakse. Det ville ført V1 ut av kontroll.
For å sikre konstant retning var den utstyrt med et magnetkompass i nesen. Dette kontrollerte trykkluftventiler som styrte en trykkstyrt, toveis elektrisk bryter som igjen påvirket hovedgyroen gjennom to støttemagneter. De samme magnetene kunne også brukes ved vinkelskudd. Hovedgyroen ville også kunne drive bort om den vertikale aksen. Her ble det benyttet en pendelløsning som dirigerte trykkluft mot gyropphenget slik at den holdt posisjonen. Selve styringen skjedde med pneumatiske servoer. Gyroene manøvrert trykkluftventilen som i sin tur styrte høyde- og side-ror. Et aneroidbarometer kunne overprøve hovedgyroen og justerte V1 opp til en horisontal fluktbane.
Klargjøring og avfyring
redigerV1 ble transportert til avfyringsstedet på jernbane, med vinger og høyderor demontert. Disse måtte monteres. Som oftest kom også lasteseksjonen med eksplosiver separat. Kort tid før avfyring måtte skytedata stilles inn:
- V1 ble stilt opp i hangaren i ønsket fluktkurs. Neseseksjonen var demontert og magnetkompasset ble stilt inn til ønsket kurs.
- Høydemåleren ble satt.
- Distansemåleren ble satt.
- Eventuell radiosender ble montert.
- Data for «vinkelskudd» ble satt.
Deretter kunne roboten plasseres på utskytningsrampen.
- Brennstoff ble lastet
- Trykkluft ble tilført
- Trykkluft til gyroer og styresystem ble åpnet. Gyroene startet med hovedgyroen i låst posisjon slik at den «lærte» posisjonen ved start
- Pulsjettmotoren startet
og en var klar for avfyring. Straks før avfyring ble hovedgyroen sluppet løs.
Vinkelskudd
redigerDersom kurs mot målet avvek fra retningen på utskytningsrampen, måtte en gjennomføre et «vinkelskudd». V1 startet ut fra rampen, begynte å klatre og fortsatte rett frem i ca. 3 minutter. Deretter ble det innledet en kursdreining (ca. 1 grad/min). Dette ble styrt av et urverk som under kursdreiningen påvirket hovedgyroen vha strøm til støttemagnetene.
Motorregulering
redigerFor at styresystemet skulle fungere korrekt ble motorpådraget regulert slik at en fikk en konstant flukthastighet. Tilført bensinmengde ble bestemt ut fra hastighet, målt med et pitotrør som var montert foran motoren. Ved større høyde, målt med et aneroidbarometer, ble drivsoffblandingen magrere. Det var også en trykkføler i motoren som reduserte drivstoffmengden dersom trykket ble for høyt.
Stup mot målet
redigerFluktstrekningen ble målt med et anemometer – en liten propell i nesen og et telleverk. Noe før utgått distanse ble bombelasten armert og eventuelt et radiofyr for peiling slått på. Ved utgått distanse ble to små eksplosive bolter avfyrt. Dette førte til at to spoilere på høyderoret ble utløst, stangen mellom høydeservoen og høyderoret ble låst og trykkledningene til sideroret ble kappet av slik at høyde og sideror ble stående i nøytral. Dermed gikk V1 inn i et bratt stup. På de første V1 førte denne endringen i pitch til at motoren stanset. Dette var utilsiktet og ble senere rettet.
Radiofyr
redigerVindavdriften kunne være påtagelig. For å kompensere for dette ble magnetkompasset stilt for å kompensere for avdriften. Til dette trenges informasjon om aktuell vind. Dette kunne skaffes fra meteorologiske observasjoner, fra testfly, eller ved at den første V1 i en serie hadde med en enkel radiosender. Denne ble slått på kort tid før forhåndsinnstilt distanse var utgått og med peilestasjoner kunne en få et inntrykk både av nøyaktigheten på verdiene for avstand og i side. Radiofyret hadde en slepeantenne.
De fleste V1 ble skutt ut fra landbaserte ramper, mens enkelte ble sluppet fra bombefly. Tiltak mot V1 våpnene var blant annet sperreballonger, antiluftskyts og hurtiggående jagerfly.
Tekniske data
redigerFieseler FZG-76: | |
Tekst | Data |
---|---|
Vingespenn | 5,30 m |
Lengde | 7,742 m |
Drivmotor | En Argus As 014 Pulsjet med maksimal skyvkraft 335 kp. |
Drivstoff: | Bensin eller parafin |
Marsjhastighet | 576 km/h i 760 m høyde |
Rekkevidde | 257 til 286 km |
Treffnøyaktighet | innen en omkrets på 12 km |
Besetning | ubemannet |
Vekt | 2.160 kg |
Bevæpning | 847,11 kg stridshode med Amatol |
Tilvirkningsår: | 1944–1945 |
Styresystem: | Magnetkompass og gyroskop |
Mottiltak
redigerBritene organiserte sine mottiltak mot langtrekkende tyske våpen i Operation Crossbow. Antiluftskyts ble flyttet etter som angrepene kom: først i juni 1944 fra stillinger i North Downs til sydkysten av England, deretter som en sperrelinje i munningen av Themsen idet angrepene kom fra en mer østlig retning. I september 1944 flyttet igjen til kysten av East Anglia og til slutt i desember til kystlinjen Lincolnshire-Yorkshire. Flyttingen kom som et resultat av at angrepene endret retning etter som utskytningsrampene ble erobret.
V1 var et vanskelig mål for antiluftskyts der de kom inn i høy hastighet og i en høyde på mellom 2 000 og 3 000 fot. Den passerte så fort at enkelte kanoner ikke klarte å følge den. Høyden var også vanskelig – i ytterkant av hva det lettere skytset kunne nå og for lavt for det tyngre skytset. Bedre gikk det da Bell Labs startet leveringen av det radarbaserte Predictor ild-kontroll system som benyttet en analog datamaskin. I tillegg kom nærhetsbrannrør som førte til at antiluftskytset ble mer effektivt selv om det ikke hadde en direkte treffer.
Ca 2 000 sperreballonger ble satt inn i et håp om at V1 ville bli ødelagt ved at de fløy inn i forankringswirene til ballongene. Det tyske mottiltaket var at V1 ble utstyrt med kabelkuttere i fronten av vingeprofilen og det en kjenner til er at kun ca. 300 V1 ble ødelagt på denne måten. [2]
I september 1944 var faren over for V1-angrep mot England idet alle aktuelle avfyringsanlegg da var nedkjempet av de fremrykkende allierte styrkene. 4 261 V1 var blitt ødelagt av jagerfly, antiluftskyts og sperreballonger.
Det aller siste tyske angrepet mot britiske landområder var en V1 mot Datchworth i Hertfordshire 29. mars 1945.
Etterretningsrapporter
redigerV1 bar kodenavnet Flak Zielgerät 76 – «Flak målsøke-utstyr», i et forsøk på å skjule formålet med utstyret. Det tok derfor en del tid før en koblingen mellom FZG 76 og et førerløst fly V83 (en eksperimentversjon av V1) ble etablert. V83 hadde krasjet på Bornholm i Østersjøen. Det forelå rapporter om «en flyvende bombe som skulle kunne brukes mot London». Særlig den polske hjemmestyrken rapporterte om V1 og V2 og om utviklingsstedet – Peenemünde. Britiske eksperter betvilte denne informasjonen idet de mente at en flyvende bombe ville være basert på en faststoff-rakett som ikke ville ha tilstrekkelig rekkevidde – ca. 209 km. De kom senere til at V1 kunne ha en annen motor og da de tyske vitenskapsmennene hadde oppnådd en tilstrekkelig kvalitet og nøyaktighet til at V1 var operativ, hadde britene en klar oversikt over V1 og dens egenskaper. Britisk etterretning klarte også med sitt Double Cross System (tyske dobbeltagenter i England) å overføre falske informasjoner om treffnøyaktighet tilbake til Tyskland.
Effektiviten av V1
redigerTidlig i desember 1944, skrev den amerikanske generalen Clayton Bissell en publikasjon der han sammenlignet den høye effektiviteten av V1 mot konvensjonelle bombeflyangrep. [3]
Han laget følgende sammenligning:
Blitz | V1 | |
1. Tysk innsats og tap | ||
Sortier | 90 000 | 8 025 |
Vekt av bomber i tonn | 61 149 | 14 600 |
Drivstofforbruk i tonn | 71 700 | 4 681 |
Tapte fly | 3 075 | 0 |
Tap av mannskaper | 7 690 | 0 |
2. Resultat | ||
Hus skadet/ødelagt | 1 150 000 | 1 127 000 |
Tilskadekomne/drepte | 92 566 | 22 892 |
Forhold tilskadekomne/bombe-tonn | 1.6 | 1.6 |
3. Alliert luftinnsats | ||
Sortier | 86 800 | 44 770 |
Tapte fly | 1 260 | 351 |
Tapte mannskaper | 805 | 2 233 |
Referanser
rediger- ^ FZG 76 Geräte-Handbuch Ausgabe April 1944. (Tysk håndbok for V1)
- ^ «Barrage Balloons for Low-Level Air Defense». Airpower Journal. sommeren 1989. Arkivert fra originalen 2. februar 2007. Besøkt 16. april 2007.
- ^ Hitler's terror weapons by Roy Irons: The price of vengeance, side 199 («Prisen på gjengjeldelse».)
Se også
redigerEksterne lenker
rediger- (en) V-1 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) V-1 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «Why the V1 Flying Bomb couldn't turn the tide of WW2», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:11:49