Trubadur
En trubadur[a] var en sørfransk (provençalsk) høvisk kjærlighetsdikter og til dels -sanger i middelalderen (ca. 1150–1300).[1] Ifølge tradisjonen var hertug Vilhelm IX av Aquitaine den første trubadur, og hadde sin blomstringstid i Provence i 1150-1250. Han var inspirert av den erotiske metafysikken i datidens kirkehymner, men også naturlyrikk og livsgleden er faste temaer.[2]
Ordet «trubadur» brukes i dag også alminnelig om en visesanger,[3] eksempelvis er tittelen på Jan Eggums andre album Trubadur (1976).
Livsform og diktning
redigerUtdypende artikkel: Trubadurdiktning
Trubadurene levde og virket som sangere i Oksitania, Catalonia og Italia mellom år 1200 og 1500. De var ofte adelsmenn av herkomst som ofret seg for sangen og diktningen. Mange av dem vandret over store avstander, og de førte med seg nyheter og kulturell fornyelse. I alt kjenner vi navnet på cirka 400 trubadurer, og det er bevart om lag 3000 dikt etter dem. Som den første trubaduren regnes gjerne hertug Vilhelm IX av Akvitania (Guillaume d'Aquitaine) (1071–1127), og det sørlige Frankrike som trubadurdiktningas utspring og kjerneområde.[trenger referanse]
Trubadurenes tekster handler for en stor del om ridderlig kjærlighet, og trubadurdiktninga hører avgjort med til høymiddelalderens høviske diktning. Tekstene kan virke stereotype i dag, men med melodi og framført med intensitet, sto de for noe nytt som i samtida ble sterkt etterspurt.[trenger referanse]
Mens den høviske kjærligheten som er trubadurdiktningens emne, hadde vært på moten i aristokratiske kretser i Frankrike gjennom hele 1100-tallet, går trubadurdiktningens versformer tilbake på kirkelig hymnediktning. På 1100-tallet skjedde det en fornyelse av den religiøse hymnediktninga i Akvitania, både tekstlig og melodisk. Også stilistisk viser hymnediktninga og trubadurdiktene mange fellestrekk.[trenger referanse]
Trubadurens idealkvinne var en domina, en herskerinne, som man underkastet seg for å tjene. Poesien som vokste fram av dette, regnes som den første seriøse diktning siden antikken som lovpriste kjærlighet til en jordisk kvinne som noe like forpliktende og viktig som sjelens frelse. Bare jomfru Maria blant jordens kvinner var verd en slik dyrkelse. Derfor endte mange trubadurer i kloster som bot for å ha lovprist noe så verdslig. En av dem, Folco, omtales i Dantes Guddommelige komedie, der trubaduren er i paradis fordi han i tide snudde seg bort fra den jordiske kjærlighet.[4]
Etymologi
redigerOpphavet til ordet er omdiskutert. Noen vil føre opphavet tilbake til det arabiske tarrab, «å synge». Andre mener at det kommer fra det provençalske verbet trobar, som betyr «komponere», «finne (opp)».[2] Dette ordet går igjen tilbake til vulgærlatin tropare, som er verbet til substantivet tropus – «trope». Følgelig skulle det franske trouver opprinnelig bety «å finne opp en trope». «Trope» var i middelalderen – foruten det retoriske eller litterære begrepet trope – også betegnelsen på en hymne skapt på grunnlag av liturgiske tekster.
Se også
redigerFotnoter
rediger- ^ via fransk troubadour, fra provençalsk trobador, avledet av trobar, «oppfinne, dikte»/«finne, skape»[1]
Referanser
rediger- ^ a b «trubadur», NAOB
- ^ a b Lothe, Jakob; Refsum, Christian; Solberg, Unni (2015): Litteraturvitenskapelig leksikon, 2. oppl., Kunnskapsforlaget, s. 235
- ^ «trubadur», NAOB. Sitat: «visesanger ; visedikter»
- ^ Lagercrantz, Olof (1965): Fra Helvetet til Paradiset, Oslo; Gyldendal norsk forlag, s. 151
Eksterne lenker
rediger- Trubadurdiktning; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)