Septimius Severus

Lucius Septimius Severus (146–211) var romersk keiser fra 193 til 211, etter Didius Julianus.

Septimius Severus
Født		Lucius Septimius Severus 11. apr. 146 Leptis Magna (Africa, Det romerske keiserriket)
Død		4. feb. 211 (64 år) Eboracum (Romersk Britannia, Det romerske keiserriket)
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell, keiser
Embete		Romersk keiser (193–211) kvestor folketribun pretor legatus consul suffectus romersk senator (173–) romersk guvernør (Upper Pannonia, 191–) romersk konsul (194–194)
Ektefelle		Paccia Marciana (175–186) (avslutningsårsak: ektefelles død) Julia Domna (187–211) (avslutningsårsak: død)
Far		Publius Septimius Geta
Mor		Fulvia Pia
Søsken		Publius Septimius Geta Septimia Octavilla
Barn		Septimia Major (omstridt, mor: Paccia Marciana) Septimia Minor (omstridt, mor: Paccia Marciana) Caracalla (mor: Julia Domna) Geta (mor: Julia Domna)
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Castel Sant'Angelo
Septimius Severus på Commons

Septimius var en fremragende hærfører og en dyktig og pliktoppfyllende, men hardhendt administrator (navnet Severus betyr den strenge/harde). Han grunnla det historikerne kaller det severanske dynasti.

Opphavet

Septimius kom fra Leptis Magna i dagens Libya, opprinnelig en fønikisk og senere en kartagisk koloni. På morssiden stammet slekten fra Syria.

Hærføreren

Rundt 162 reiste Septimius til Roma og begynte sin karriere som offentlig tjenestemann. Veimester og advokat er nevnt blant den unge Septimius’ stillinger under keiser Marcus Aurelius. I 191 utnvente Marcus’ sønn og etterfølger, Commodus, Septimius til sjef for Donaulegionene. Da så Commodus og hans etterfølger Helvius Pertinax ble myrdet i rask rekkefølge, utnevnte Donaulegionene Septimius til keiser i 193, og han skyndte seg til Roma. Etter drapet på Pertinax hadde samtidig pretorianergarden auksjonert ut keisertogaen. Høyeste bud kom fra Didius Julianus, men han ble dømt til døden av senatet. Septimius kunne entre keisertronen uten motstand.

Men Donaulegionene var ikke alene om å utnevne keisere. I romersk Britannia stod den mektige Clodius Albinus, som antagelig hadde støttet Didius Julianus, og de syriske legionene stilte seg bak Pescennius Niger.

Keiseren og erobreren

Borgerkrigen 193–197

En av Septimius Severus’ første keisergjerninger var å oppløse den gamle pretorianergarden og erstatte den med provinstropper han kunne stole på. Han tilbød Clodius Albinus tittelen som cæsar. Dermed hadde han ryggen fri da han satte kursen for Syria. I et slag ved Issos (samme sted hvor Aleksander den store hadde slått den persiske storkongen 333 f.Kr.) knuste han rivalen i øst. Deretter invaderte han Mesopotamia, på denne tiden en partisk vasall, som også hadde støttet Niger. Utviklingen i vest krevde imidlertid Septimius' nærvær. Legionene i Britannia hadde nemlig utropt Clodius Albinus til keiser. Han kom seg over Kanalen og rykket inn i Gallia. Østfra kom Septimius i spissen for en hær på 75 000 mann, vesentlig soldater fra Donaulandene. I slaget ved Lugundum (dagens Lyon) møttes de to rivalene 19. februar 197. Septimius seiret igjen, og Clodius ble drept. Dermed var Septimius Severus enehersker i riket.

Opprustning

Septimius Severus var romerrikets siste store erobrer. Mye av de nyervervede landområdene var riktignok erobret av Trajan tidlig på 100-tallet, men så oppgitt av hans etterfølgere. Der Septimius flyttet grensene, passet han på å forsterke grenseforsvaret med sterke befestninger.

Septimius opprustet hæren. Den nye livgarden svulmet opp til 50 000 mann. I løpet av hans regjeringstid ble den regulære hæren økt fra 25/30 til 33 legioner. De voksende hæravdelingene trengte også mer forsyninger under felttogene, og Septimius lot også sette opp flere hjelpetropper. Også soldatenes lønn ble økt, fra 300 til 500 denarer. Rustningskostnadene bidrog til en inflasjon, som skulle bli betydelig verre under Septimius’ etterfølgere.

I tillegg til Alexander den store var Hannibal, den puniske hærføreren og statsmannen, Septimius Severus’ store ideal. Flere historikere har kalt ham «en ny Hannibal» eller «Hannibals hevner». Keiseren fikk da også reist en Hannibal-statue i Libyssa (i dagens Tyrkia), hvor Hannibal i 182 f.Kr. hadde tatt livet sitt for ikke å havne i romersk fangenskap.

Et nytt persertog

Partherne hadde vært romerrikets hovedfiende i flere hundre år, og keiseren hadde sikkert ikke glemt den partiske storkongens støtte til rivalen Pescennius Niger. I 198 begynte han sitt nye persertog. Legionene erobret det nordlige Mesopotamia. Parterhovedstaden Ctesiphon ble herjet og plyndret. Etter en langvarig beleiring måtte keiseren – som forgjengeren Trajan – oppgi å ta festningen Hatra, og foreta et sjeldent tilbaketog. Han forlot Mesopotamia, tok noen områder i Arabia og styrket grenseforsvaret her.

Afrika og Britannia

I 202–203 foretok Septimius Severus flere felttog i de nordafrikanske provinsene Africa og Numidia, begge steder med betydelig fremgang. I Septimius’ hjemland ble grensen flyttet til ca. 600 km sør for Leptis Magna. I 208 reiste den 62 år gamle keiseren over til Britannia for å erobre Caledonia (dagens Skottland), antagelig med en hær på vel 40 000 mann. Landet var delvis erobret av Trajan, men så oppgitt av hans etterfølger Hadrian. Alderen la øyensynlig ingen demper på Septimius’ erobringslyst. Han satte først i stand Hadrians mur gjennom dagens Nord-England og Antoninus Pius’ mur lenger nord, for så å prøve å gjøre hele Caledonia til romersk provins. På den måten rykket den gamle keiserens legioner lenger nord enn noen romersk hær både før og siden. De hadde fremgang også her, men ble møtt med en gerilja som kostet dem store tap. I 211 planla han en ren utryddelskampanje mot skottene. Men før han rakk å gjennomføre noe slikt, ble han alvorlig syk og døde.

Administratoren

Septimius Severus var også en dyktig, men hardhendt administrator. Pretorianerne ble avvæpnet og fikk valget mellom å forlate Roma eller bli henrettet.

Familiefaren

I 175 giftet Septimius Severus seg med Paccia Marciana, også hun fra Leptis Magna. Historia Augusta (som regnes for under middels pålitelig) hevder at de fikk to døtre, men ingen andre bevarte kilder nevner noen barn. Hun døde ca. 186. Tidlig i 187 giftet Septimius seg med Julia Domna (hvis eldre søster Julia Maesa senere ble mormor til keiserne Elagabal (Heliogabalus) og Alexander Severus). Hun stammet fra et syrisk kongehus på farssiden. De fikk to sønner, Lucius Septimius Bassianus (oppkalt etter faren og morfaren, men mer kjent som Caracalla, født 4. april 188) og Publius Septimius Geta (7. mars 189). Septimius tok med sønnene i felten fra de var små. I 208 og 209 ble henholdsvis Caracalla og Geta opphøyet til medregenter. Etter Septimius' død regjerte de to sammen, inntil Caracalla lot sin yngre bror drepe.

Litteratur

• Anthony Birley: Septimius Severus – The African Emperor.
• Karl Schilling 1991: Der neue Hannibal : Lucius Septimius Severus in der Sicht der deutschsprachigen Altertumswissenschaft. Marburg/Lahn : [s.n.], 1991.

Romersk keiser
Severanske dynasti
Forgjenger: Didius Julianus	193–211	Etterfølger: Caracalla og Geta
Romerriket

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.