Romersk konsul
| Vanlige uttrykk under Romerriket | |
 Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.) | |
| Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.) | |
| Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr) | |
| Principatet | Dominatet |
| Vestromerriket | Østromerriket |
| Magistrat | |
|---|---|
| Konsul | Pretor |
| Kvestor | Promagistrat |
| Aedil | Tribun |
| Censor | Guvernør |
| Ekstraordinære magistrater | |
| Diktator | Magister equitum |
| Triumvirat | Decemviri |
| Vanlige titler og betegnelser | |
| Pontifex Maximus | Legatus |
| Dux | Officium |
| Prefekt | Vicarius |
| Vigintisexviri | Liktor |
| Magister militum | Imperator |
| Princeps senatus | Keiser |
| Augustus | Caesar |
| Tetrarki | Ridder |
| Politiske institusjoner | |
| Senatet | Cursus honorum |
| Folkeforsamlingene | Kollegialitet |
| Romerretten | Romersk borger |
| Imperium | Concilium Plebis |
Konsul (latin consul, forkortelse cos.) var den høyeste valgte embetsmann i antikkens Roma under republikken. I keisertiden ble konsulene utpekt av keiseren, og keiseren var ofte konsul selv. Det var to konsuler som gjorde tjeneste hvert år – flertallsformen er consules, «de som går sammen».
Navnet
redigerEtter forvisningen av den siste etruskiske konge av Roma, Lucius Tarquinius Superbus, en hard hersker ved slutten av det romerske kongedømme, ble det meste av makten og autoriteten til kongen tilsynelatende gitt til den nyopprettede konsulembetet. Opprinnelig ble konsulene kalt for pretorer («ledere»), noe som refererte til deres plikter som øverste militære ledere. Ved minst rundt 300 f.Kr. var tittelen som konsul kommet i bruk.[1] Antikkens forfattere avledet vanligvis tittelen konsul fra det latinske verbet consulere, «å ta råd, beslutning», men det er mest sannsynlig en senere forklaring av begrepet basert på likhet i ordene.[2] Det er antagelig avledet — grunnet det felles vesen i posisjonen — fra con- og sal-, «komme sammen», eller fra con- og sell-/sedl-, «sitte sammen med» eller «ved siden av».[3] På gresk ble tittelen opprinnelig gjengitt som στρατηγός ὕπατος, strategos hypatos, «øverste hærfører», og senere som kun ὕπατος.[2]
Historie
redigerViktigheten av embetet understrekes av at romerne viste til de enkelte år ved å nevne konsulene som satt det året. For eksempel ville de omtale året 59 f.Kr. som «Cæsars og Bibulus' konsulat», ettersom de to konsulene det året var Julius Cæsar og Marcus Calpurnius Bibulus. Fordi konsullistene er bevart er det derfor mulig å datere mange hendelser i romersk historie med betraktelig større sikkerhet enn for andre oldtidsriker.
Under republikken var minimumsalderen for å bli valgt til konsul 40 år for patrisiere og 42 for plebeiere. De ble valgt mot slutten av året, og begynte sin embetsperiode 1. januar fra og med 153 f.Kr., 15. mars i tiden fra 222 f.Kr. (antakelig) til og med 154 f.Kr. og 1. mai i tiden før dette. De to som var valgt hadde vetorett overfor hverandres avgjørelser. Dersom en døde i løpet av embetsåret – noe som ikke var uvanlig i de perioder hvor konsuler ofte ledet felttog – ble det valgt en erstatter for resten av perioden; han fikk tittelen consul suffectus (cos.suff.).
Embetet skal ha blitt innstiftet samtidig med opprettelsen av republikken i 509 f.Kr., men de tidligste kildene er uklare. Fra 400-tallet f.Kr. finnes det kontinuerlige lister over konsuler. I utgangspunktet kunne bare patrisiere velges, men etter hvert fikk plebeiere også rett til å besitte embetet. Den første plebeier som ble valgt var Lucius Sextius, i 366 f.Kr..
De hadde både politiske, religiøse og militære funksjoner. I perioder med krig ble de gjerne valgt ut fra sine militære egenskaper, men valgene var alltid politisk ladet. Konsulatet ble høydepunktet i cursus honorum, sekvensen av embeter som en ambisiøs romer skulle sikte etter.
Med innføringen av keiserdømmet endret Augustus embetet. Han fratok konsulen det meste av makt, slik at det først og fremst ble en ærestittel. Det ble til og med vanlig at konsulene måtte gå av underveis i året slik at andre kunne ha suffectus-tittelen i samme år, for at flest mulig skulle oppnå embetet. De som først ble utnevnt og tiltrådte 1. januar var fortsatt de viktigste, slik at året ble nevnt ved deres navn. Ordningen med at konsuler gikk av nådde sitt høydepunkt under Commodus, da det i året 190 var 25 konsuler i løpet av året.
Keiserne utnevnte ofte seg selv, familiemedlemmer eller venner til konsuler. Keiser Honorius fikk endog embetet i fødselsgave. Mens det tidligere ikke hadde vært tillatt å ha embetet to år på rad – man fikk det normalt ikke flere ganger, og måtte i det minste vente flere år mellom – ble det i keisertiden ikke uvanlig at keiseren eller hans familiemedlemmer hadde det flere år på rad. Man ser ofte på romerske mynter at de er datert ut fra hvilken gang keiseren var konsul.
Konstantin den store innførte embetet i Konstantinopel, slik at det var en konsul der og en i Roma. Da riket ble delt etter Theodosius den stores død fikk keiseren i hver halvdel rett til å utnevne en av konsulene. Etter den siste vestlige keiserens død ble det derfor flere år hvor det var bare én konsul.
Embetet ble avskaffet under Justinian I, med Decimus Theodorius Paulinus som siste konsul i Roma (534), og Flavius Basilius Junior som den siste i Konstantinopel (541).
Galliske konsuler
redigerDet kortvarige galliske keiserrike hadde tilsvarende embete de årene det eksisterte, 264–270. Listen er ikke komplett, men deler av den er kjent fra innskrifter og mynter.
Franske konsuler
redigerI 1799 innførte Frankrike konsulembetet. Det var tre embetsmenn som bar tittelen, men staten var de facto under førstekonsulens kontroll. Napoléon Bonaparte ble utnevnt til førstekonsul. De skulle opprinnelig ha embetet i ti år, men i 1802 ble Napoléon utnevnt til konsul for livstid. Embetet ble avskaffet i 1804, da Napoleon ble keiser av Frankrike.
Se også
rediger- Liste over konsuler i den romerske republikk (til 33 f.kr.)
- Liste over konsuler i det tidlige romerske keiserdømme (33 f.Kr. – 192)
- Liste over konsuler i det sene romerske keiserdømme (fra 192)
Referanser
rediger- ^ Lintott, Andrew (2004): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press, ISBN 0198150687, s. 104
- ^ a b Kübler, B. (1900): «Consul» i: Realencyclopädie der Classischen Altertumswissenschaft. Bind IV, halvbind 7, Claudius mons-Cornificius, s. 1112–1138.
- ^ Gizewski, Christian (2013): «Consul(es)» Arkivert 10. november 2013 hos Wayback Machine., Brill’s New Pauly. Brill Online.
Litteratur
rediger- Bagnall, Roger S; Cameron, Alan; Schwartz, Seth R; Worp, Klaus Anthony (1987): Consuls of the later Roman Empire. Volume 36 of Philological monographs of the American Philological Association. London: Scholar Press.