[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Kynisme

Kynisme (gresk Kυνισμός, latin Cynici) er i dag en betegnelse for oppfattelsen hos de som hevder at den grunnleggende intensjon bak alle menneskelige handlinger er egen vinning, og som derfor ikke er villige til å akseptere oppriktighet, dyder eller altruisme (motsatt av egoisme) som motivasjon. Kynisme i sin opprinnelige form var en gresk filosofisk skole fra antikken og ble grunnlagt av den greske filosofen Antisthenes.

Byste av Antisthenes, den første kyniker.

Kynikernes filosofi hevdet at målet med livet var å leve et dydig liv i overensstemmelse med naturen. Det innebar å avvise alle konvensjonelle begjær og streben etter rikdom, helse, og berømmelse, og leve et enkelt liv fritt for tyngende eiendeler. Som fornuftige vesener burde folk oppnå lykke ved streng trening og ved å leve på en måte som var naturlig for mennesker. Skeptikerne mente at verden tilhørte alle på like fot, og at all lidelse og smerte hadde sin årsak i dårlig bedømmelse i valget mellom hva som var verdifullt og hva som var verdiløse skikker, og konvensjoner som omga samfunnet. Mange av disse tankene ble senere opptatt i stoismen, en annen livssynsfilosfisk retning innenfor hellenistisk tankeverden.

Den første filosofen som streket opp disse temaene var Antisthenes som hadde vært elev under Sokrates på slutten av 400-tallet f. Kr. Han fulgte også Diogenes fra Sinope som, etter sigende, levde i ei tønne på ei gate i Athen. Diogenes tok kynismen til dens logiske, men ekstreme ytterpunkt, og kom til å bli sett på som den arketypiske kyniske filosof. Han ble fulgt av Krates fra Theben som sløste bort en stor formue slik at han levde et liv i henhold til kynisk fattigdom i Athen. Kynismen spredte seg med veksten til Romerriket på 100-tallet e. Kr., og man kunne finne «kynikere» som tigget og talte i nær alle større byer i det romerske riket. De forsvant som filosofisk retning på slutten av 400-tallet, skjønt mange av dens asketiske og retoriske idealer ble opptatt i den tidlige kristendom.

Opprinnelsen til «kyniker» som navn

rediger
 
Diogenes sitter i sin tønne, betegnende nok omgitt av hunder. Maleri av Jean-Léon Gérôme (1860)

Navnet «kynisk» er avledet fra det greske ordet κυνικός, kynikos, «hundeaktig» og fra κύων, kyôn, «hund» (genitiv kynos).[1] En forklaring som ble gitt i antikken på hvorfor kynikerne ble kalt "hunder", var fordi den første kynikeren, Antisthenes, underviste i Kynosarges gymnasium i Athen.[2] Ordet Kynosarges betyr stedet til den hvite hund, men det synes imidlertid sikkert at ordet hund også ble slynget mot den første kyniker som en fornærmelse for deres skamløse avvisning av konvensjonelle oppførsel og skikker, og deres beslutning om å leve på gatene. Diogenes, i særdeleshet, ble referert til som Hunden,[3] en fornærmelse han synes å ha snudd til en utmerkelse og hevdet at «andre hunder satte tennene i sine fiender, jeg biter mine venner for å redde dem».[4] Senere synes kynikerne også å ha snudd betegnelsen til sin fordel, noe en senere kommentator har forklart:

«Det er fire grunner til hvorfor kynikere er kalt slik. For det første på grunn av likegyldigheten som var deres livsstil for de dannet en kult for likegyldighet, og som hunder spiste og elsket de offentligheten, gikk barbeint, og sov i tønner og ved vegkryss. For den andre årsaken er at hunden er et skamløst dyr, og de gjorde en kult av skamløsheten, ikke for å være underlagt beskjedenhet, men for å være den overlegen. Den tredje grunnen er at hunden er en god vakt, og de voktet læresetningene i sin filosofi. Den fjerde grunnen er at hunden er et kresent dyr som kan skille mellom sine venner og sine fiender. Så de gjenkjenner som venner de som er egnet til å filosofere, og mottar dem med vennlighet, mens de som er uegnet, jager de vekk, som hunder ved å bjeffe mot dem.»[5]

Kynismens filosofi

rediger

Kynisme er en av de mest påfallende av alle hellenistiske filosofier.[6] Den tilbød folk muligheten av lykke og frihet fra lidelse i en tidsalder preget av usikkerhet. Selv om det aldri var noen bestemt eller offisiell kynisk lære, kan de grunnleggende prinsippene oppsummeres som følgende: [7]

  • Livets mål er lykke som må leves i overensstemmelse med naturen
  • Lykke er avhengig av å være selvforsynt, og en mester i mentale holdninger
  • Selvforsyning oppnås ved å leve et dydig (rettskaffent) liv
  • Dygdens vei er å fri seg selv fra enhver fristelse av konvensjonelle goder som rikdom, berømmelse og makt; alt det som ikke har verdi i naturen
  • Lidelse kommer av gale verdivalg som fører til negative følelser og en lastefull karakter

Således hadde en kyniker ingen eiendom og avviste konvensjonelle verdier som penger, berømmelse, makt eller omdømme. Et liv i henhold til naturen krevde kun de nakne nødvendigheter for å eksistere.[8] Kynikerne tok Herakles som sin helt og som det som sammenfattet deres ideal.[9] Herakles «var han som førte Kerberos, hunden fra Hades, fra underverden, et poeng særlig tiltalende for hundemannen Diogenes».[10] I henhold til Lukian, «Kerberos og kynisk er ganske visst beslektet gjennom hunden».[11]

Kynikernes levevis krevde jevnlig trening, ikke bare øvelse i ens bedømmelser og mentale inntrykk, men også fysisk trening:

«[Diogenes] pleide å si at det var to former for øvelser, den i sinnet og den av legemet; og at den siste av disse skapte i sinnet slike raske og smidige inntrykk mens man gjorde dens øvelser, noe som lettet dydens praksis; men at man var ufullkommen uten den andre ettersom helse og livskraft, som er nødvendig for å praktisere hva som er godt, er like avhengig av både sinnet og legemet.»[12]

Ikke noe av dette betydde at kynikerne skulle trekke seg tilbake fra samfunnet. Istedenfor skulle de faktisk leve under offentlighetens granskende blikk, og de skulle være helt ufølsomme for enhver fornærmelse som kunne bli slynget mot dem grunnet deres levevis. Det er sagt om kynikerne at de oppfant ideen om det kosmopolitiske menneske: når Diogenes ble spurt om hvor han kom fra, pleide han å svare at han var «en verdensborger», (kosmopolitês)."[13]

Det idealet som kynikerne skulle fremme, var å være menneskehetens vakthund, at det var deres jobb å jage etter menneskenes feil, og ved selv å sette eksempel og ved å benytte seg av bitende satire, skulle sniffe fram og avsløre de pretensiøse. Selv om de således konsentrerte seg hovedsakelig om etikk, hadde kynikernes filosofi stor betydning for den hellenistiske verden, og ble til sist den viktigste innflytelsen for stoismen. Den stoiske Apollodoros fra Seleukia skrev på 100-tallet f. Kr. at «Kynisme er den korte veien til fortreffelighet».[14]

Den norske filosofen Arne Næss samlet kynismen inn under «de mindre sokratiske skoler» som han karakteriserer som livsstilsfilosofier, og som har sin bakgrunn i to enkle spørsmål: «Hvilken vei fører til lykken?» og «Hvordan bør vi handle?». Han betrakter Diogenes i tønna som «en livskunstner og en streng moralist» og «hans faglige posisjon i filosofihistorien er svak».[15]

Referanser

rediger
  1. ^ «Kynikos», A Greek-English Lexicon, Liddell and Scott, hos nettstedet Perseus
  2. ^ Diogenes Laërtius, vi. 13. Cf. The Oxford Companion to Classical Literature, 2. utg., s. 165.
  3. ^ Det finnes en uklar referanse til «Hunden» i Aristoteles' Retorikken (3.10.1411a25) og er vanligvis oppfattet som den første referanse til Diogenes.
  4. ^ Diogenes av Sinope, sitert av Johannes Stobaeus, Florilegium, iii. 13. 44.
  5. ^ Randbemerkning ved Aristoteles' Retorikken, sitert i Dudley 1937, s. 5
  6. ^ Long 1996, s. 28
  7. ^ Long 1996, s. 29
  8. ^ Long 1996, s. 34
  9. ^ Diogenes Laertios, vi. 2, 71; Dio Chrysostom, Orations, viii. 26–32; Pseudo-Lucian, Cynicus, 13; Lucian, De Morte Peregrini, 4, 33, 36.
  10. ^ Orlando Patterson: Freedom[død lenke], s. 186
  11. ^ Lucian, Dialogues of the Dead, 21
  12. ^ Diogenes Laertios, vi. 70 (engelsk oversettelse): [Diogenes] to say, that there were two kinds of exercise: that, namely, of the mind and that of the body; and that the latter of these created in the mind such quick and agile impressions at the time of its performance, as very much facilitated the practice of virtue; but that one was imperfect without the other, since the health and vigour necessary for the practice of what is good, depend equally on both mind and body.
  13. ^ Diogenes Laertios, vi. 63
  14. ^ Diogenes Laertios, vii. 121
  15. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget 1976

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kynisme&oldid=24218456»