Kongens gate (Oslo)
gate i Oslo
Kongens gate (1-33, 2-24)[1] er en gate i det sentrale Oslo. Den går fra Akershusstranda parallelt med Kirkegata forbi Bankplassen og krysser Rådhusgata, Tollbugata, Prinsens gate og Karl Johans gate til Stortorvet. Kongens gate fikk sitt navn 1624 av kong Christian IV og er ved siden av Akersgata den eneste gaten som har beholdt det opprinnelige gatenavnet fra byens anleggstid.
| Kongens gate | |||
|---|---|---|---|
 Telegrafbygningen, Kongens gate 21 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Kongens gate (1–33) | ||
| Land | Norge | ||
| Strøk | Kvadraturen | ||
| Bydel | Sentrum | ||
| Kommune | Oslo | ||
| Kommunenr | 0301 | ||
| Navngivning | 1624 | ||
| Navnebakgrunn | Opprinnelig navn gitt av kong Christian IV | ||
| Tilstøtende | Akershusstranda, Akershus festning, Myntgata, Revierstredet, Bankplassen, Rådhusgata, Tollbugata, Prinsens gate, Karl Johans gate, Stortorvet | ||
|
| |||
 Kongens gate 59°54′19″N 10°44′18″Ø | |||
- Se pekerside for flere forekomster av Kongens gate.
Kongens gate var en hovedgate i Christian IVs by, antagelig anlagt med omtrent samme trasé som den gamle adkomstveien til Akershus festning nordfra. Den førte til festningen fra Store Voldport i byvollen. Vollporten lå på det nåværende Stortorvet, rett nord for krysset med Karl Johans gate.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol.
Bygninger
rediger- Nr.1 – Waisenhuset også kalt Christiania Opfostringshus. Deler av huset er blant de første som ble oppført i Christiania etter byens grunnleggelse. Bjelker mellom etasjene i østre del av fløyen mot Revierstredet er ved hjelp av dendrokronologi datert til kort tid etter 1624. Hovedfløyen mot Kongens gate har ankerjern med eierinitialer for byfoged Mads Haraldssøn og hans kone Annechen Mecklenburg og årstallet 1640, som kan være tidspunktet for oppførelsen eller for en påbygging. Steintavlene på fløyen mot Nedre Slottsgate tilsier at denne ble reist i 1638, og ifølge byantikvaren i Oslo er dette dermed Oslos eldste kjente byggverk. Det er spor etter en enda eldre bygning på tomten.[2] Deler av hovedkonstruksjonen er oppført i tidsrommet 1625-40, som innebærer automatisk fredning. Nr 1 er et murhus pga forordningen om murtvang i det nye Christiania. Murhus fra denne tiden er sjeldne, stort sett bygget man i tre. Nr 1 består av flere fløyer og et indre gårdsrom med hage. Arealet er på 2.400 m2.[3] Først var det en rikmannsbolig, men under Karl XIIs beleiring av byen fikk nr 1 hard medfart. Den ble deretter eid av to Zahlkasserere etter hverandre, som begge begikk store underslag.[4] Christiania Opfostringshus eller Waisenhuset ble etablert i 1778 av kong Christian VII for å være skole og hjem for fattige og foreldreløse barn. I 1917 ble gården hovedkontor for O. Mustad & Søn, som utbedret og retaurerte gården ved arkitekt Arnstein Arneberg. I 1977 flyttet Riksteateret inn.[5] På loftet ble det lagret rekvisitter og teaterkostymer. Asbjørnsen og Moes omtaler også huset, hvor en «nisse» skal ha plaget tjenestefolkene når de startet arbeidsdagen for tidlig - det ble sagt at nissen ville ha nattero.[6]
- Nr.3 – Stenhus oppført rundt 1640 i to etasjer, senere bygget på en tredje etasje av arkitekt Jacob Nordan i 1883. Et pakkhus mot Nedre Slottsgate ble oppført på samme tid. Dette ble senere bygget på og har seks etasjer. Huser kunstgalleriet RAM galleri og Bilder Nordic School of Photography.
- Nr.4 – Bygård fra ca. 1640, bygget om flere ganger, blant annet i 1993 da den ble gjort om til lokaler for Norsk Form og Norsk Arkitekturmuseum.
- Nr.5 – First Hotel Grims Grenka. Tidligere bygning fra 1640, en tid eid av byens skarpretter Nicolai Flyg. Huset på 1800-tallet Heltbergs studentfabrikk.[7] Senere en forretningsgård i modernistisk stil med seks etasjer med byggestart 1955 og ferdigstilt 1958 for Norsk Bilforsikring Gjensidig (NBG). Fasaden ble endret i 1992 etter tegninger av arkitektene Sontum og Choynowski.
- Nr.6 – Sjøfartsbygningen oppført i 1914–15 etter tegninger av arkitekt Ingvar Hjorth. Huset inntil 2014 Statistisk sentralbyrå. På den del av eiendommen som hadde adressen Rådhusgata 13 sto tidligere Stiftsgården, Morten Leuch Eliesons bygård fra 1750-årene, et av de størst privathus i byen. Etter 1814 var det stattholder-residens og senere statsministerbolig.
- Nr.8 – Telefonhuset fra 1972. Arkitekt var Bjarne Tjønn.
- Nr.10 – Forretningsgård fra rundt 1840. Ble muligens oppført for forlegger N.C. Tønsberg. Gården har hatt flere eiere og har også endret utseende; ca. 1915 ble fasaden bygget om til barokk.
- Nr.11 – Forretningsgård oppført i 1953 ved arkitekt Sverre Aasland. Tidligere lå det en bygning på tomten hvor Svenska Kullagerfabriken holdt til. Denne ble totalskadet etter en sabotasjeaksjon utført av Oslogjengen under andre verdenskrig.
- Nr.21 – Telegrafbygningen tegnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson og ferdigstilt i 1924. På nordre del av tomten sto tidligere Mariboegården fra 1810, byens første hus i tre etasjer. Her holdt Universitetet i Oslo til før Universitetsbygningen sto ferdig i 1854.
- Nr.23 – Steen & Strøm fra 1930, tegnet av Ole Sverre.
- Nr.31 – Backergården oppført i 1895 etter tegninger av arkitekt Herman Major Backer. Forbildet er Prudential Building i Buffalo, tegnet av arkitekt Louis Sullivan. Fasadene er kledd med norsk marmor fra Dunderlandsdalen.
- Nr.33 – Hotel Metropole. Har også adresse Karl Johans gate 16b. Bygningen er oppført i 1890 ved arkitektene Ove Ekman og Einar Smith.
Bilder
rediger-
Waisenhuset i nr. 1 -
Kongens gate 4 fra ca. 1640 -
Steen & Strøm i nr. 23. -
Kongens gate 33/Karl Johans gate 16b. Oppført som Hotel Metropole i 1890.
Referanser
rediger- ^ «Oslo kommune – Bydelsoversikt (K)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
- ^ Byantikvaren om nr 1
- ^ Riksantikvarens fredning
- ^ «Dette er Kongens gate 1», Verdens Gang 29. juli 1995
- ^ Bygningen i 1977
- ^ «Dette er Kongens gate 1», Verdens Gang 29. juli 1995
- ^ «Kongens gd. no. 5, 1897». Historier.no. Besøkt 6. april 2019.
Litteratur
rediger- Tvedt, Knut Are (red.): «Kongens gate», Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 2010, s. 310–311. ISBN 978-82-573-1760-7