[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Eurovision Song Contest 1998

43. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1998 var den 43. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i National Indoor Arena i Birmingham i Storbritannia lørdag 9. mai 1998. Arrangementet ble produsert av britiske BBC som følge av Storbritannias seier året før med Katrina and the Waves og «Love Shine a Light». Programledere var svenskfødte Ulrika Jonsson og BBCs mangeårige Eurovision-kommentator Terry Wogan. Dette var rekordhøye åttende gang at Storbritannia sto vertskap for konkurransen; og det skulle gå 25 år før landet igjen blir vertskap.

Eurovision Song Contest 1998
Datoer
Finale: 9. mai 1998
Vertskap
Sted: Storbritannias flagg National Indoor Arena, Birmingham, Storbritannia
Programledere: Ulrika Jonsson og Terry Wogan
Sjefdirigent: Martin Koch
Regi: Geoff Posner
Produsent: Kevin Bishop
Konkurransesjef: Christine Marchal-Ortiz
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakelse
Deltakere: 25
Vinner: Israels flagg Israel
«Diva»
Dana International
Debuterte: Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia
Tilbake: Belgias flagg Belgia
Finlands flagg Finland
Israels flagg Israel
Romanias flagg Romania
Slovakias flagg Slovakia
Trakk seg: Italias flagg Italia
Ikke med: Bosnia-Hercegovinas flagg Bosnia-Hercegovina
Danmarks flagg Danmark
Islands flagg Island
Russlands flagg Russland
Østerrikes flagg Østerrike
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1997        1999 ►

Dette året ble banebrytende på flere måter. For første gang ble telefonavstemning tatt i bruk i stor skala, og dermed var det for første gang seerne som kåret vinneren. Dette ble også siste året sangene ble akkompagnert av et orkester, og det var siste året landene måtte synge på sitt eget språk. Året etter fjernet EBU både orkesteret og språkregelen.

Til sammen deltok 25 land i finalen. Daværende Republikken Makedonia debuterte, mens Italia trakk seg fra konkurransen og kom ikke tilbake før i 2011. Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Russland og Østerrike måtte stå over dette året, siden de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1993–1997. Belgia, Finland, Israel, Romania og Slovakia var tilbake etter å ha stått over konkurransen i 1997.

Vinneren ble Israel som var representert av transkvinnen Dana International. Hun sang «Diva» og vant en knepen seier foran Storbritannia og Malta. Dette var Storbritannias femtende andreplass, mens Malta tangerte sin beste plassering til da. Nederland ble nummer fire, mens Kroatia endte på femteplass. Norge var representert av Lars A. Fredriksen som sang «Alltid sommer». Det norske bidraget endte på en åttendeplass med 79 poeng.

Bakgrunn

rediger
 
National Indoor Arena, i dag kjent som Arena Birmingham.

Etter seieren året før med Katrina and the Waves' «Love Shine a Light» var Storbritannia vertskap for åttende gang. BBC arrangerte finalene i 1968, 1977 og 1982, og i tillegg hadde kringkasteren tatt på seg arrangørjobben i 1960, 1963, 1972 og 1974.

BBC la konkurransen til National Indoor Arena i Birmingham. Under sendinga var det rundt 4000 publikummere i salen.[1][2][3]

Programledere var Ulrika Jonsson og Terry Wogan. Terry Wogan var en britisk discjockey og programleder. Han var kjent som BBCs Eurovision-kommentator, en rolle han hadde hatt siden 1971. Wogan kommenterte også denne sendingen for BBC – til tross for at han var programleder. Wogan løp til kommentatorboksen etter åpningen og kommenterte frem til og med avstemningen. Etter avstemningen var han tilbake på scenen sammen med Jonsson.[2]

Kvalifisering

rediger

På grunn av at stadig flere land ønsket å delta i konkurransen, innførte EBU et mer permanent kvalifiseringssystem fra 1997. EBU satte også dette året deltakerantallet til 25 land: vinnerlandet fra 1997 og de 17 landene med høyest gjennomsnittspoengsum i perioden 1993–1997. I tillegg fikk de syv landene som ikke var kvalifisert i 1997, tilbud om å delta i 1998.[4][5]

Belgia, Finland, Israel, Romania og Slovakia var tilbake etter å ha måttet stå over året før. I tillegg gjorde Nord-Makedonia sin debut i konkurransen. Landet gikk frem til 2019 under navnet Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (engelsk: F.Y.R. Macedonia) i Eurovision-sammenheng, for å unngå forveksling med gresk Makedonia.[6]

Italia trakk seg fra konkurransen etter å gjort en midlertidig retur året før. Italia skulle først komme tilbake i konkurransen igjen i 2011. Tyskland fikk da Italias plass, mens Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Russland og Østerrike måtte stå over, fordi de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1993–1997.[7]

Startrekkefølgen ble avgjort på forhånd ved loddtrekning. Kroatia åpnet showet, mens debutanten Nord-Makedonia avsluttet. Norge fikk startnummer 22.

Under er kvalifiseringsoversikten for de aktuelle landene:

Kvalifiseringstabell for 1998[a]
Rang Land Snitt Mottatte poeng per år[8][9][10][11][12]
1993 1994 1995 1996 1997
Automatisk kvalifisert som fjorårsvinner og vert
1   Storbritannia 121,40 164 63 76 77 227
Kvalifisert på bakgrunn av høyeste snittpoengsum 1993–1997
2   Irland 155,20 187 226 44 162 157
3   Norge 91,60 120 76 148 114 0
4   Frankrike 80,40 121 74 94 18 95
5   Malta 75,20 69 97 76 68 66
6   Sverige 74,60 89 48 100 100 36
7   Polen 66,50 166 15 31 54
8   Kypros 63,40 17 51 79 72 98
9   Spania 61,40 58 17 119 17 96
10   Estland 59,33 2 94 82
11   Ungarn 54,67 122 3 Ikke kval. 39
12   Kroatia 54,20 31 27 91 98 24
13   Tyrkia 52,25 10 21 57 121
14   Hellas 50,20 64 44 68 36 39
15   Sveits 47,50 148 15 22 5
16   Portugal 46,00 60 73 5 92 0
17   Nederland 44,75 92 4 78 5
18[b]   Slovenia 42,25 9 84 16 60
19[b]   Tyskland 42,25 18 128 1 Ikke kval. 22
Kvalifisert etter å ha stått over i 1997
20   Israel 42,50 4 81 Ikke kval.
21   Slovakia 17,00 15 19
22   Romania 14,00 14 Ikke kval.
23   Finland 13,33 20 11 9
24   Belgia 11,00 3 8 22
25   Nord-Makedonia – Ikke kval.
Ikke kvalifisert for finalen i 1998
26   Danmark 42,00 9 92 Ikke kval. 25
27   Russland 40,00 70 17 Ikke kval. 33
28   Østerrike 39,60 32 19 67 68 12
29   Island 38,20 42 49 31 51 18
30   Bosnia-Hercegovina 23,00 27 39 14 13 22
Sto over
  Italia 79,50 45 114
  Luxembourg 11,00 11
  Litauen 0,00 0

Sendingen

rediger

Finalen åpnet med en kortfilm med bilder fra Birmingham, før programleder Terry Wogan inntok scenen i National Indoor Arena og ønsket seerne velkommen på engelsk og fransk. Det ble også vist opptak fra finalen i 1960, første gang BBC arrangerte konkurransen. Katie Boyle som var programleder i 1960, 1963, 1968 og 1974, var til stede i salen i Birmingham og ble hyllet av publikum. Fjorårsvert Carrie Crowley var også til stede via satellitt, og Wogan takket henne og irske RTÉ for innsatsen året før. Deretter kom med-programleder Ulrika Jonsson på scenen og fortalte seerne at resultatet skulle avgjøres via telefonavstemning. De såkalte postkortfilmene mellom hvert bidrag viste bilder fra ulike steder i Storbritannia, og deretter flagget til det respektive landet.

Dette var siste året at deltakerne måtte synge på sitt eget språk, for året etter ble språkkravet fjernet for godt. Det var også siste året med et levende orkester, siden 1999 har all musikk vært ferdiginnspilt på bånd. Landene kunne imidlertid bruke ferdiginnspilt musikk også i 1998, noe flere av deltakerlandene valgte å gjøre. De fleste landene brukte imidlertid levende musikk i salen, fremført av BBCs konsertorkester.

 
Tyske Guildo Horn sørget for en minneverdig opptreden.

Blant deltakerne dette året var det særlig Tyskland og Israel som gjorde seg bemerket på forhånd. Tyske Guildo Horn var en kjent komiker i Tyskland og sto for en minneverdig opptreden.[13][14] Han hoppet fra scenen to ganger under sin fremføring, ringte med kubjeller og hilste på publikum før han avsluttet med å hoppe opp på et stillas høyt over scenen. Det tyske bidraget kom på en syvendeplass.

Israel stilte med artisten Dana International og sangen «Diva». Hun hadde gjennomgått en kjønnskorrigerende operasjon i 1993 og var den første trans artisten som deltok i konkurransen. Israels artistvalg fikk bred mediaomtale, men møtte også kritikk og protester fra deler av Israels ortodokse miljø.[15][16] All medieomtalen gjorde Israel til favoritt, og etter en svært jevn avstemning vant Dana International en knapp seier – seks poeng foran Storbritannia og syv poeng foran Malta på tredjeplass. Dette var Israels tredje seier i konkurransen, de to første kom i 1978 og 1979. Etter seieren erklærte Dana International at hun ga seieren «til alle verdens homser».[17] Seieren var imidlertid omdiskutert, også i Norge.[18] I Israel prøvde også ultraortodokse jøder å forhindre at landet skulle arrangere finalen året etter.[19]

Storbritannia stilte for første gang med en farget artist og fikk en andreplass med «Where Are You?». Dette var landets 15. andreplass.

Pausenummeret var et musikalsk potpurri som skulle vise Storbritannia som en moderne og multietnisk nasjon. Blant deltakerne var Lesley Garrett og fiolinisten Vanessa-Mae.

Norges bidrag

rediger

Lars A. Fredriksen, kjent fra Oslo Gospel Choir, var Norges representant i Birmingham. Han fremførte sangen «Alltid sommer» som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen i februar samme år. Under den norske finalen hadde den imidlertid engelsk tekst, «All I Ever Wanted (Was You)». Bakgrunnen var at NRK ønsket å modernisere konkurransen og å nå flere låtskrivere. Vinnersangen var komponert av David Eriksen, mens Per Kristian Ottestad skrev den engelske teksten.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1998

I Eurovision Song Contest måtte fremdeles deltakerlandene synge på sitt nasjonalspråk, og sangen ble derfor oversatt til norsk med tittelen «Alltid sommer». Den norske teksten var skrevet av Fredriksens søster, Linda Andernach Johannesen.[20] I den internasjonale finalen var Norge nummer 22 ut på scenen, og med på scenen var koristene Aina Andreassen, Åshild Stensrud, Ole-Marius Johnson, Håvard Gryting og Lars Aass.[21] Geir Langslet dirigerte BBC-orkesteret under Norges fremføring. Under prøvene hadde det vært flere utfordringer for den norske delegasjonen. BBC hadde rotet bort et lydbånd med trommer som NRK hadde sendt på forhånd. Lydbåndet skulle brukes sammen med orkesteret, men BBC-orkesteret trodde de ikke skulle spille under det norske bidraget. Misforståelsene gjorde at Norges første prøve gikk svært dårlig, men utfordringene ble ryddet av veien utover finaleuken, og under finalen fungerte alt som det skulle for Norge.[22]

Jostein Pedersen kommenterte sendingen for NRK1, mens Stein Dag Jensen kommenterte på NRK P1.[23][24] Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske stemmene via satellitt fra NRK Marienlyst i Oslo. I avstemningen kom Norge på åttendeplass med 79 poeng, hvorav 12 kom fra svenske seere.

Avstemningen

rediger
 
Dana International vant konkurransen for Israel.

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning. Dette var første gang telefonavstemning ble brukt i full skala til å avgjøre resultatet, året før hadde fem land brukt telefonavstemning som en forsøksordning. Seerne fikk stemme i fem minutter før linjene stengte, men hvert land hadde imidlertid en reservejury på åtte personer i tilfelle telefonnettet skulle bryte sammen.

Fire av landene – Slovakia, Ungarn, Romania og Tyrkia – fikk dispensasjon til å bruke jury, ettersom landene ikke hadde god nok teknisk infrastruktur til å gjennomføre en omfattende telefonavstemning. Konkurransesjef og overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.

Skepsis mot telefonavstemning

rediger

På forhånd hadde flere land vært skeptiske til å bruke telefonavstemning i stedet for de tradisjonelle juryene. Også i Norge var det skepsis, særlig på grunn av at telenettet ikke kunne håndtere alle samtalene.[25] Under den norske finalen samme år prøvde 440 000 å stemme, men bare 63 000 kom gjennom.[26] NRK valgte imidlertid å bruke telefonavstemning også under den internasjonale finalen, og 14 327 norske stemmer ble registrert i løpet av de fem minuttene avstemningen varte. Av disse fikk Malta flest, med rundt 3000 stemmer.[27][28]

Et annet ankepunkt mot telefonavstemning var muligheten for at seerne i Europa ville stemme på de samme landene – slik at mange lande ville ende opp med få eller ingen poeng.[25] Frykten skulle vise seg å være ugrunnet, for avstemningen ble en av de mest spennende på mange år.

Underveis vekslet en rekke land på lede, og det var hele veien uklart hvem som ville vinne. Da ett land sto igjen å stemme, lå Malta og Israel likt. Malta fikk imidlertid ingen poeng, mens Israel fikk åtte poeng og dermed vant. Dette var første gang på fem år at vinneren ikke ble avgjort før de aller siste poengene kom inn.

Tyskland var favoritt hos de spanske seerne, men en feilregistrering gjorde at Tyskland ikke fikk noen poeng fra Spania under avstemningen. Feilen ble imidlertid rettet opp etter sendingen og førte til at Tyskland hoppet opp én plassering og dyttet Norge ned fra syvende- til åttendeplass.

Deltakere

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[29] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Kroatia Danijela Martinović «Neka mi ne svane» Kroatisk Måtte daggryet aldri stige 5 131
02   Hellas Dionusía Karóki og Thálassa «Mia kryfí evesthisía» (Μια κρυφή ευαισθησία) Gresk En skjult illusjon 20 12
03   Frankrike Marie Line «Où aller» Fransk Hvor gå? 24 3
04   Spania Mikel Herzog «¿Qué voy a hacer sin ti?» Spansk Hva skal jeg gjøre uten deg? 16 21
05   Sveits Gunvor «Lass ihn» Tysk La ham 25 0
06   Slovakia Katarína Hasprová «Modlitba» Slovakisk En bønn 21 8
07   Polen Sixteen «To takie proste» Polsk Det er så enkelt 17 19
08   Israel Dana International «Diva» (דיווה) Hebraisk Diva 1 172
09   Tyskland Guildo Horn «Guildo hat euch lieb!» Tysk Guildo elsker dere! 7 86
10   Malta Chiara «The One That I Love» Engelsk Den som jeg elsker 3 165
11   Ungarn Charlie «A holnap már nem lesz szomorú» Ungarsk I morgen vil det ikke være tristhet 23 4
12   Slovenia Vili Resnik «Naj bogovi slišijo» Slovensk La gudene høre 18 17
13   Irland Dawn Martin «Is Always Over Now?» Engelsk Er alltid over nå? 9 64
14   Portugal Alma Lusa «Se eu te pudesse abraçar» Portugisisk Om jeg kunne omfavne deg 12 36
15   Romania Mălina Olinescu «Eu cred» Rumensk Jeg tror 22 6
16   Storbritannia Imaani «Where Are You?» Engelsk Hvor er du? 2 166
17   Kypros Mikhális Khatzijánnis «Jénesis» (Γένεσις) Gresk Begynnelse 11 37
18   Nederland Edsilia Rombley «Hemel en aarde» Nederlandsk Himmel og jord 4 150
19   Sverige Jill Johnson «Kärleken är» Svensk Kjærligheten er 10 53
20   Belgia Mélanie Cohl «Dis oui» Fransk Si ja 6 122
21   Finland Edea «Aava» Finsk Åpent landskap 15 22
22   Norge Lars A. Fredriksen «Alltid sommer» Norsk – 8 79
23   Estland Koit Toome «Mere lapsed» Estisk Havets barn 12 36
24   Tyrkia Tüzmen «Unutamazsın» Tyrkisk Du kan ikke glemme 14 25
25   Nord-Makedonia Vlado Janevski «Ne zori, zoro» (Не зори, зоро) Makedonsk Ikke stig, daggry 19 16

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i Merknader
Paul Harrington (støttevokalist)[30]   Irland 1994 Vant sammen med Charlie McGettigan
Danijela Martinović   Kroatia 1995 Del av gruppen Magazin og Lidija Horvat-Dunjko

Poengtavle

rediger

Land markert med lilla brukte jury, de øvrige landene hadde telefonavstemning. Spania ga feil poeng under direktesendingen, men feilen ble rettet opp etter finalen. Under er de korrekte poengene. Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[31]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                                 
  Kroatia 5 8 1 5 10 6 10 10 10 12 3 2 2 7 4 3 5 3 6 3 4 12 131 5
  Hellas 12 12 20
  Frankrike 1 2 3 24
  Spania 1 4 6 3 4 3 21 16
  Sveits 0 25
  Slovakia 8 8 21
  Polen 2 5 2 10 19 17
  Israel 10 12 10 10 10 7 12 7 6 12 7 5 10 6 5 10 10 3 7 5 8 172 1
  Tyskland 3 12 12 8 8 10 6 6 12 7 1 1 86 8
  Malta 7 6 6 5 8 12 8 7 8 7 3 12 5 12 5 8 6 8 5 12 5 10 165 3
  Ungarn 1 1 2 4 23
  Slovenia 3 2 5 4 3 17 18
  Irland 2 2 4 2 2 6 6 1 1 8 8 1 4 2 8 7 64 9
  Portugal 1 10 6 2 2 2 2 1 6 4 36 12
  Romania 6 6 22
  Storbritannia 12 7 3 3 3 1 7 12 1 8 10 5 5 6 12 8 7 7 6 8 5 8 12 10 166 2
  Kypros 4 12 5 1 1 1 4 4 3 2 37 11
  Nederland 10 8 5 4 7 6 5 8 6 7 12 10 7 10 8 12 7 8 7 3 150 4
  Sverige 3 4 8 2 1 5 6 10 12 2 53 10
  Belgia 4 7 7 4 7 12 5 4 3 3 6 7 8 7 6 10 2 7 6 1 6 122 6
  Finland 10 1 10 1 22 15
  Norge 8 1 4 4 3 5 5 10 4 3 4 3 3 12 4 2 4 79 8
  Estland 2 8 1 4 2 1 2 4 12 36 12
  Tyrkia 5 12 2 1 5 25 14
  Nord-Makedonia 6 3 4 3 16 19

12 poeng

rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
4   Malta Irland, Norge, Slovakia, Storbritannia
  Storbritannia Israel, Kroatia, Romania, Tyrkia
3   Israel Frankrike, Malta, Portugal
  Tyskland Nederland, Spania, Sveits
2   Kroatia Nord-Makedonia, Slovenia
  Nederland Belgia, Ungarn
1   Belgia Polen
  Estland Finland
  Hellas Kypros
  Kypros Hellas
  Norge Sverige
  Sverige Estland
  Tyrkia Tyskland

Hendelser

rediger

Under prøvene oppsto det uenigheter mellom BBC-produsentene og den greske delegasjonen. Hellas' komponist, Jánnis Valvis, var misfornøyd med at produsentene ikke viste bilder av artisten Dionusía Karóki mens hun utførte noen dansegrep med armene.[32] Valvis leverte inn flere protester, men hovedprodusent Geoff Posner sto på sitt. Under siste prøve protesterte Valvis med å stå på scenen, noe som fikk EBU og BBC til å nekte ham adgang til arenaen på finaledagen. Den greske kringkasteren ERT truet med å trekke seg fra konkurransen, men ombestemte seg like før den siste generalprøven og deltok som planlagt.[32] Bidraget fikk imidlertid bare 12 poeng – samtlige fra nabolandet Kypros.

Under prøvene viste også Tyrkias bidrag seg å vare elleve sekunder mer enn de påkrevde tre minuttene.[32] Produsentene ba den tyrkiske dirigenten om å spille sangen raskere, noe han mente var umulig på grunn av sangens mange temposkifter. Under den tredje prøven varte sangen i 3 minutter og 7 sekunder, noe som førte til spekulasjoner om Tyrkia kunne bli diskvalifisert fra konkurransen. Under selve finalen klarte imidlertid dirigenten å få spilt sangen på 2 minutter og 59 sekunder – akkurat nok til å holde Tyrkia inne i konkurransen.[32]

Under avstemningen kom programleder Ulrika Jonsson med en ufrivillig morsom kommentar da hun skulle kalle opp Nederlands poengoppleser Conny Vandenbos. Da Vandenbos fortalte at hun selv hadde deltatt i konkurransen, svarte Jonsson: «A long time ago, was it?» (var det lenge siden, eller?).[33] Den tilsynelatende fornærmende kommentaren førte til et latterbrøl fra publikum.[34]

Dirigenter

rediger

Mens Martin Koch var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[35] Dette var siste året med levende musikk og orkester i konkurransen, og dermed også siste året med dirigenter.

Land Dirigent
  Kroatia Stipica Kalogjera
  Hellas Ingen dirigent
  Frankrike Ingen dirigent
  Spania Alberto Estébanez
  Sveits Ingen dirigent
  Slovakia Vladimír Valovič
  Polen Wiesław Pieregorólka
  Israel Ingen dirigent
  Tyskland Stefan Raab
  Malta Ingen dirigent
  Ungarn Miklós Malek
  Slovenia Mojmir Sepe
  Irland Noel Kelehan
  Portugal Mike Sergeant
  Romania Adrian Romcescu
  Storbritannia James McMillan
  Kypros Kóstas Kakojánnis
  Nederland Dick Bakker
  Sverige Anders Berglund
  Belgia Ingen dirigent
  Finland Olli Ahvenlahti
  Norge Geir Langslet
  Estland Heiki Vahar
  Tyrkia Ümit Eroğlu
  Nord-Makedonia Aleksandar Dzjambazov

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over satellitt.[5][36] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Kroatia – Davor Meštrović [37]
  2.   Hellas – Aléxis Kostálas
  3.   Frankrike – Marie Myriam[38]
  4.   Spania – Belén Fernández de Henestrosa
  5.   Sveits – Regula Elsener
  6.   Slovakia – Alena Heribanová
  7.   Polen – Jan Chojnacki
  8.   Israel – Yigal Ravid[39]
  9.   Tyskland – Nena
  10.   Malta – Stephanie Spiteri
  11.   Ungarn – Barna Héder
  12.   Slovenia – Mojca Mavec
  13.   Irland – Eileen Dunne[40]
  14.   Portugal – Lúcia Moniz[41]
  15.   Romania – Anca Țurcașiu
  16.   Storbritannia – Ken Bruce[42]
  17.   Kypros – Marina Maleni[43]
  18.   Nederland – Conny Vandenbos[44]
  19.   Sverige – Björn Hedman[45]
  20.   Belgia – Marie-Hélène Vanderborght[38]
  21.   Finland – Marjo Wilska
  22.   Norge – Ragnhild Sælthun Fjørtoft
  23.   Estland – Urve Tiidus[46]
  24.   Tyrkia – Osman Erkan
  25.   Nord-Makedonia – Evgenija Teodosievska[47]

Kommentatorer og sendinger

rediger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1998:[48]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Kroatia HRT HRT 1 Aleksandar «Aco» Kostadinov[37]
  Hellas ERT ET1 Jórgos Mitropoulos[49]
  Frankrike France Télévision France 2 Chris Mayne og Laura Mayne[50]
  Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[51]
  Sveits TV DRS SF1 Roman Kilchsperger og Heinz Margot
TSR TSR 1 Jean-Marc Richard
TSI TSI 1 Jonathan Tedesco
  Slovakia STV STV2 Rastislav Sokol
  Polen TVP TVP1 Artur Orzech[52]
  Israel IBA Kanal 1 Ingen kommentator
  Tyskland ARD Das Erste Peter Urban[53][54]
  Malta PBS TVM Gino Cauchi
  Ungarn MTV MTV1 Gábor Gundel Takács
  Slovenia RTVSLO SLO1 Miša Molk
  Irland RTÉ RTÉ One Pat Kenny[55]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[55]
  Portugal RTP RTP1 Rui Unas[56]
  Romania TVR TVR2 Leonard Miron
  Storbritannia BBC BBC One Terry Wogan
BBC Radio 2 Ken Bruce
  Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail[57]
  Nederland NOS TV2 Willem van Beusekom[58]
  Sverige SVT SVT2 Pernilla Månsson og Christer Björkman[59]
  Belgia RTBF La Une Jean-Pierre Hautier[50]
VRT VRT TV1 André Vermeulen og Andrea Croonenberghs[60]
  Finland Yle TV1 Maria Guzenina og Sami Aaltonen[61]
  Norge NRK NRK1 Jostein Pedersen
NRK P1 Stein Dag Jensen [24]
  Estland Eesti Televisioon ETV Reet Linna
  Tyrkia TRT TRT 1 Ömer Önder
  Nord-Makedonia MRT MTV 3 Milanka Rašik
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Bosnia-Hercegovina BHT BHT Ismeta Dervoz-Krvavac
  Danmark DR DR1 Jørgen de Mylius[62]
  Island RÚV Sjónvarpið Páll Óskar Hjálmtýsson[63]
  Jugoslavia RTS RTS 3K Vojislav Pantić[64]
  Østerrike ORF ORF 2 Ernst Grissemann[65]

Noter

rediger
  1. ^ Tabellen er rangert etter kriterium-rekkefølgen som oppgitt i regelverket for 1998. Snittpoengsummen er beregnet ved å summere alle poengene som hvert land hadde mottatt i de fem forutgående finalene, og deretter dele totalsummen med antall deltakelser til det aktuelle landet.
  2. ^ a b Selv med samme snittpoengsum ble Slovenia rangert over Tyskland, i henhold til reglementet. Dette fordi Slovenia hadde mottatt flere poeng enn Tyskland i den nyligste finalen.

Referanser

rediger
  1. ^ «Putting on an event». Barclaycard Arena Birmingham (på engelsk). 2017. Arkivert fra originalen 20. august 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  2. ^ a b Terry Wogan (9. mai 1998). «Eurovision Song Contest 1998». BBC One. Besøkt 20. august 2017. 
  3. ^ «Britene lover supert Eurosong-show». Dagbladet.no (på norsk). 8. januar 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  4. ^ «The Eurovision Song Contest - Example Rules». heyrick.eu. Besøkt 10. mai 2020. 
  5. ^ a b «Rules of the 43rd Eurovision Song Contest, 1998» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2019. Besøkt 4. oktober 2022. 
  6. ^ Gjørøy, Alexander. «Kan bli slutt på «F.Y.R. Macedonia» i Eurovision - escNorge». escnorge.net. Besøkt 15. april 2019. [død lenke]
  7. ^ «Eurovision Song Contest Birmingham 1998». eurovision.tv. 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  8. ^ «Final of Millstreet 1993 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  9. ^ «Final of Dublin 1994 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  10. ^ «Final of Dublin 1995 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  11. ^ «Final of Oslo 1996 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  12. ^ «Final of Dublin 1997 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  13. ^ «Do you remember... Birmingham 1998?». eurovision.tv (på engelsk). 26. desember 2008. Besøkt 4. oktober 2022. 
  14. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «The joys and woes of Germany and the ESC». DW Learn German (på engelsk). Besøkt 4. oktober 2022. 
  15. ^ «Transsexual singer stirs up passions». news.bbc.co.uk. BBC NEWS. Besøkt 20. august 2017. 
  16. ^ «Guuud a’ meg!». ballade.no. 8. februar 2012. Besøkt 20. august 2017. «Rabbineren og regjeringsmedlemmet Shlomo Ben Izri kalte Dana for en bibelsk “avskylighet”, mens parlamentsrepresentanten og rabbineren Shlomo Ben Ivri sa at å sende Dana International til Grand Prix, var som “å sende et mørkets budskap til verden”.» 
  17. ^ «– Vant Grand Prix for alle homser». VG (på norsk). 10. mai 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  18. ^ Skogseth, Geir (3. juni 1998). «Dana – et skritt fremover». VG (på norsk). Besøkt 20. august 2017. 
  19. ^ «"Bibi" støtter Dana». Dagbladet.no (på norsk). 12. mai 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  20. ^ «Lars A. Fredriksen - Eurovision Song Contest Birmingham 1998». eurovision.tv. 2017. Arkivert fra originalen 20. august 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  21. ^ Grønneberg, Anders (2. mai 1998). «– Jeg kan vinne». Dagbladet. s. 33. 
  22. ^ Grønneberg og Frøytlog, Anders og Bente (6. mai 1998). «– Trodde det gikk til helvete». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 18. november 2017. 
  23. ^ «Jostein Pedersen». IMDb. Besøkt 20. august 2017. 
  24. ^ a b «NRK P1 1998.05.09 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 9. mai 1998. s. 14. Besøkt 20. august 2017. 
  25. ^ a b Mjør, Kjersti (8. mai 1998). «Spår telekaos». Bergens Tidende. s. 53. 
  26. ^ Grønneberg, Anders (5. mars 1998). «Den riktige vinneren vant …». Dagbladet. s. 41. 
  27. ^ Lie, Øystein (13. mai 1998). «Grand Prix på engelsk?». Aftenposten. 
  28. ^ «NRK vil ikke ha folkets røst». Dagbladet.no (på norsk). 21. august 1998. Besøkt 20. juli 2018. 
  29. ^ «Final of Birmingham 1998 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 13. september 2022. 
  30. ^ «Eurovision 1998 Ireland: Dawn - "Is Always Over Now?"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 19. september 2022. 
  31. ^ «Eurovision Song Contest 1998 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  32. ^ a b c d «Naked Eurovision». BBC via YouTube. desember 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  33. ^ Paul Jordan (25. august 2017). «When Eurovision gets awkward...». eurovision.tv (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. august 2017. Besøkt 4. oktober 2022. 
  34. ^ Metro.co.uk, Benny Royston (16. februar 2015). «7 biggest Eurovision mistakes as Bucks Fizz left out of anniversary concert». Metro. Besøkt 20. august 2017. 
  35. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  36. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  37. ^ a b «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (på kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 20. august 2017. 
  38. ^ a b «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 9. august 2012. 
  39. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 20. august 2017. 
  40. ^ O'Loughlin, Mikie. «RTE Eileen Dunne's marriage to soap star Macdara O'Fatharta, their wedding day and grown up son Cormac». RSVP Live. Reach plc. Arkivert fra originalen 8. juni 2021. Besøkt 25. juni 2022. 
  41. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 20. august 2017. 
  42. ^ Roxburgh 2020, s. 324–346.
  43. ^ Savvidis, Khristos. «OGAE Cyprus». OGAE Cyprus. 
  44. ^ «Nederlandse jurywoordvoerders bij het Eurovisie Songfestival» (på nederlandsk). Eurovision Artists. Besøkt 22. juni 2022. 
  45. ^ Thorsson & Verhage 2006, s. 266–267.
  46. ^ «Eesti žürii punktid edastab Eurovisioonil Tanel Padar» (på estisk). Muusika Planeet. 1. mai 2022. Arkivert fra originalen 19. mai 2022. Besøkt 25. juni 2022. 
  47. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - 98 Malta - The one that I love - Chiara». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  48. ^ «Eurovision Song Contest 1998 – full cast». imdb.com. Besøkt 20. august 2017. 
  49. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  50. ^ a b Christian Masson. «1998 – Birmingham». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  51. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (på spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 20. august 2017. 
  52. ^ «Zobacz temat – Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 20. august 2017. 
  53. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 24. mars 2012. Besøkt 20. august 2017. 
  54. ^ «Thomas Mohr: Mit Dschinghis Khan im Garten». Eurovision.de. 14. mai 2011. Besøkt 28. oktober 2012. 
  55. ^ a b betelgeuseIE (7. februar 2010). «Eurovision Song Contest 1998 opening sequence». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  56. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 20. august 2017. 
  57. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  58. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (på nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  59. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 20. august 2017. 
  60. ^ mathiasehv (19. november 2009). «ESC 1998: Melanie Cohl België twaalf punten/Belgique douze points». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  61. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  62. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 20. august 2017. 
  63. ^ «Morgunblaðið, 09.05.1998». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  64. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 2. september 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 20. august 2017. 
  65. ^ «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien ORF.at. 1. mai 2012. Besøkt 29. september 2012. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1998&oldid=24307034»