[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Estland

land i Europa

Estland, offisielt Republikken Estland, er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Befolkningsmengden var på ca 1,3 millioner i 2019.

Republikken Estland
estisk: Eesti Vabariik

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Estland

Ligger vedØstersjøen[1]
Peipus
Innbyggernavnester/estlending/estlender, estlandsk/estisk
Grunnlagt24. februar 1918
Oppkalt etterVirland, Ugandi
HovedstadTallinn
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 133
45 335 km²[2]
4,56 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 157
1 374 687[3] (2024)
Bef.tetthet30,32 innb./km²
HDI0,890 (2021)
StyreformRepublikk
PresidentAlar Karis
StatsministerKristen Michal
Offisielt språkEstisk
Uavhengighet fraRussland
2. februar 1920
ValutaEuro (EUR)
Nasjonaldag24. februar
Nasjonalsang«Mu isamaa mu õnn ja rõõm»
ISO 3166-kodeEE
Toppnivådomene.ee
Landskode for telefon+372
Landskode for mobilnett248
Estland på Commons

Estland var en del av det russiske imperiet fra 1721 til den russiske revolusjonen i 1918 og var underlagt Sovjetunionen fra andre verdenskrig til 1991. Sammen med Latvia og Litauen var Estland det eneste europeiske landet som ble selvstendige etter første verdenskrig og som mistet selvstendigheten igjen.[4] Estland hadde høyest levestandard av sovjetrepublikkene, vesentlig høyere enn Russland.[5]

Historisk har Estland forbindelser til Sverige og Danmark; språklig og kulturelt har land tett tilknytning til Finland. Estland var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. Estland var underlagt Sverige mellom 1561 og 1721.

Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 448 764 innbyggere (1. januar 2018). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % belarusere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 73.1 år og for kvinner er den 81 år [6].

Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta.[7] Estland ble medlem av OECD i 2010.[8]

Naturgeografi

rediger

Utdypende artikkel: Estlands geografi

 
Finskebukta og Estland.

Estland ligger på østkysten av Østersjøen med Finskebukta i nord, Russland i øst og Latvia sør. Landet er flatt og den gjennomsnittlige høyden er ikke høyere enn 50 meter,[9] og det høyeste punktet i landet, Suur Munamägi, ligger i sørøst med 318 meter.[trenger referanse] Grunnfjellet er dekket av et skikt kalkstein, sandstein og leirstein. Kysten i nord er preget av kalksteinsskrenter, «klinter», som på det meste er 56 meter høye. Grunnfjellet ligger dypt under de sedimentære bergartene. I de nordlige delene er grunnfjellet dekket av 200 meter kalksteinslag, i sør omkring 600 meter tykt lag av sand- og leirstein som danner et tildels kupert landskap. I vest og nordvest er kysten lav og dekket av sand. Innsjøen Peipus er også omgitt av sandstrender.[9]

Oljeskifer (eller kukersite, særlig øst for Tallinn langs Finskebukta[10]) og kalkstein, sammen med skogområdene som dekker 47 % av landet, spiller en viktig økonomisk rolle i Estland, som ellers har få naturressurser. Utvinning og brenning av skiferolje har etterlatt kilometerlange hauger av slagg og aske ved Kohtla-Järve der et varmekraftverk produserte så mye strøm (omkring 1980) at verket bidro til Leningrads strømforsyning. Omkring 1980 ble det brutt 30 millioner tonn oljeskifer årlig og reservene ble da anslått til å vare i 200 år med daværende utvinningstakt.[11]

Estland har over 1 400 innsjøer. De fleste er svært små, men den største, Peipus (Peipsi på estisk), er med 3 555 km² en av de største innsjøene i Europa. Den danner det meste av grensa mellom Estland og Russland. De fleste innsjøene er grunn (som i Finland), Peipus er bare 15 meter dyp.[9]

 
Utria kalksteinsskrent nær grensen til Russland.
 
Over 20 % av Estlands landareal er myrer og våtmark.

Det renner også mange elver gjennom landet, de lengste av Estlands elver er Võhandu (162 km), Pärnu (144 km) og Põltsamaa (135 km). Estland har også mange myrområder, våtemarker og marskland særlig i den vestlige delen av fastlandet mot Østersjøen omkring Haapsalu.[12] Kystlinjen er 3 794 km lang med mange bukter, sund og viker. Tallet på øyer og holmer er anslått til 1 500, og de to største er Saaremaa og Hiiumaa, som begge er egne fylker. Øyene utgjør omkring 10 % av landets areal.[9]

Omkring 32 % av landets areal er dyrket mark, 21 % er myr og 40 % er skog.[9]

Største by er hovedstaden Tallinn, andre store byer er Tartu, Narva, Kohtla-Järve og Pärnu. Elven Emajõgi er seilbar og har en høydeforskjell på under 4 meter over en strekning på 100 km.[9]

I 1945 gjorde Sovjetunionen en grenseregulering slik at 2300 km2 ble overført fra Den estiske sovjetrepublikk til Den russiske sovjetrepublikk. Estlands regjeringen godtok ikke reguleringen og regner grensen satt ved freden i Tartu (1920) som gjeldende.[9]

Klima

rediger

Utdypende artikkel: Estlands klima

Estland har et temperert klima som ligner på klimaet i Skandinavia, middeltemperaturen er 16 °C i juli og -5 °C i januar.[9] Østersjøen medvirker i stor grad til dette, og fører til kjølig og fuktig vær året rundt, og vintertemperaturene er relativt høye sammenlignet med andre områder på samme breddegraden. De nordlige kystområdene kan derimot få kraftig vind innimellom som gir ganske sure forhold, i tillegg til den kalde østavinden fra Russland. Lett snøfall er vanlig over hele landet om vinteren, men smelteperioder som kommer med jevne mellomrom hindrer snødekket i å bli for dypt. Om sommeren har man regn og regnbyger omtrent hver andre eller tredje dag. Mai og juni er de tørreste månedene på året. Tallinn har en normal årsnedbør på 585 mm.

Klimaet er gjennomgående kjølig, en følge av at landet ligger så langt mot nord. Vind fra Østersjøen gjør vintrene fuktige, men fører samtidig til at landet blir spart for de betydelig kaldere luftmassene fra øst. Selv om over halvparten av Estland er oppdyrket eller blir brukt som beitemark, er det fortsatt veldig mye igjen av den naturlige vegetasjonen. Den omfatter blant annet skog, først og fremst gran og en del furu. I lavlandet er det store myrstrekninger. Det finnes et rikt dyreliv, med blant annet hjortedyr, ulv og gaupe.

Demografi

rediger
 
Språkgrupper i Norden og Baltikum
  Nordgermansk (Island og Skandinavia)
  Østersjøfinske språk (Finland, Estland)
  Baltiske språk (Latvia, Litauen)

På slutten av 1990-tallet beskrev 30 % av befolkningen seg som på grensen til å være fattige, sammenlignet med nær halvparten i Latvia og Litauen. Fafos kartlegging beskrev da Estland som det mest velstående av de tre baltiske landene. Tilgang til internett, personlig datamaskin og mobiltelefon var på den tiden langt mer vanlig i Estland (over 30 % hadde mobiltelefon mot 10 % i Litauen). En tredel av befolkningen hadde da høyere utdanning.[13]

Språk

rediger

Estisk språk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med finsk. Det er verken beslektet med de baltiske språkene latvisk eller litauisk eller med russisk, men derimot med det nylig utdødde livisk (et finsk-ugrisk språk), som ble snakket på Livlands odde. Det opprinnelige liviske språket døde ut omkring 1800.[5] På grunn nært slektskap med finsk språk har landet mye kontakt med Finland.[9]

Religion

rediger

Estland ble på grunn av tysk og svensk innflytelse overveiende luthersk.[5] Landet gjennomgikk en luthersk reformasjon og katekisme på estisk ble innført i 1535. Russisk-ortodokse kristne er i hovedsak etniske russere og en del etniske estere.[9]

Befolkning

rediger

TFR (Total Fertility rate) i Estland er 1.45, noe som er for lavt til at det nåværende befolkningstallet skal kunne opprettholdes, og det er derfor ventet en økende andel eldre og en synkende befolkning. Fra 2000 til 2010 ble befolkningen i Estland redusert med ca. 30.000 mennesker. Etter 2014 har riktignok utviklingen snudd igjen, og i 2017 hadde Estland en befolkningsøkning på 3070 personer.[14] Estland er et relativt heterogent samfunn, og landet har en stor russisk minoritet som utgjør 25 % av totalbefolkningen.

Etter andre verdenskrig gikk landet gjennom en kraftig industrialisering i regi av det sovjetiske regimet. Behovet for arbeidskraft i industrien trakk til seg arbeidskraft fra Russland og andre slaviske deler av Sovjetunionen. I 1980 var 40 % av befolkningen innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen. I Tallinn var per 1980 nær halvparten av befolkningen ikke-estisk.[15] I 1994 hadde 25 % av etniske russere statsborgerskap, i 1999 var andelen med estisk statsborgerskap økt til 40 % og 20 % av de etniske russerne var borgere av Russland. I 1999 var 13 % av innbyggerne statsløse.[13] I løpet av 1990-tallet gjorde mange av de innbyggere fra andre deler av Sovjetunionen estere av seg.[16]

Ved grensen til Russland, i Setuland, holder omkring 5000 personer av minoriteten setuer eller setukeser til.[9]

Historie

rediger
 
Det svenske imperiet under stormaktstiden
 
Biskopens slott i Kuressaare
 
Hermannsfeste i Narva, her med broen over til Russland, ble påbegynt av danskene i 1256, og kjøpt av Sverdbroderordenen i 1346, og ble Den tyske ordens østligste befestning.

Utdypende artikkel: Estlands historie

Estland har vært befolket av finsk-ugriske stammer siden forhistorisk tid. De ble kristnet etter langvarige korstog som endte i 1227 da Danmark hadde erobret nordre del av landet og den tyske Sverdbrødrenes ridderorden søndre del. Danskene ble i 1219 invitert av biskop Albert av Livland for å hjelpe til med omvending av de hedenske esterne. Tallinn, Tartu og Pärnu sluttet seg i 1285 til hanseatene og Lübecks lover ble innført. Som medlem av Hansa-forbundet formidlet Tallinn handel med Russland og opplevde en velstandsperiode.[9] Danmark beholdt nordre Estland til 1346. Tysk herredømme over nordre Estland varte til Sverige erobret landsdelen i 1561. Russiske invasjoner i 1481 og 1558 ble slått tilbake. Søndre del, Livland, var under tysk styre til Polen-Litauen erobret provinsen i 1580-årene.[trenger referanse] I 1550 grunnla Gustav Vasa Helsingfors som konkurrent til Tallinn. Da hansahandelen stagnerte begynte Tallinns nedgang og pesten i 1710 etterlot bare 15 % av byens befolkning.[9]

På 13- og 1400-tallet vokste hovedstaden Tallinn (tysk: Reval) sterkt, og den ble en hansaby i Hansaforbundet. Navnet er en sammentrekning av Taani og Linn, som betyr «dansk by» eller «av danskene». Den vanlige betegnelsen på Tallinn er derfor «Danskeborgen». Estland ble protestantisk i 1524.

Danmarks historiske tilknytning til Estland er bakgrunnen for myten om opphavet til det danske flagget Dannebrog. Ifølge myten skal Dannebrog ha dalt fra himmelen under slaget ved Felin i Estland under korstoget som kong Valdemar II ledet mot de hedenske esterne. Danskene var nær ved å lide nederlag da flagget mirakuløst dalte ned og ga dem nytt mot og seier. Forskjellig versjoner tidfester hendelsen enten til 1207 eller til 1219, og slagstedet sies også å være Lyndanisse.[17]

I 1625 kom hele Fastlands-Estland under svensk herredømme. Svenskene beholdt den administrative inndelingen i to provinser. Estland var betegnelsen på kyststripen i nord langs Finskebukta, mens Livland i sør også omfattet deler av det nåværende Latvia. Denne inndelingen besto til inn på 1900-tallet.[trenger referanse] Kong Gustav II Adolf tvang den tyske adelen til å gi bøndene større frihet, og opprettet et trykkeri og et (tyskspråklig) universitet i Tartu (tidligere Dorpat) i 1632.[9]

Under tsaren

rediger

Under den store nordiske krig ble Sverige knekket som stormakt da Russland erobret Estland og Livland i 1710, en erobring som ble bekreftet ved freden i Nystad i 1721.[4] Men godseierne og byborgere forble overveiende tysktalende så lenge det russiske styret varte, og estisk språk ble stort sett bare talt av de livegne bøndene. Jordbruket var dominert av de omkring 2000 baltisk-tyske godseierne og deres eiendommer omfattet nesten hele landet. De fikk bedre kår da Russland opphevet livegenskapet i Estland i 1816 og i Livland i 1818. På 1800-tallet var handel og administrasjon dominert av etniske tyskere og russere, mens de fleste etniske estere var bønder. De frigjorte bøndenes foreninger ble utover på 1800-tallet sentre for en nasjonal vekkelse. I 1880 ble det etablert treårige folkeskole med undervisning på estisk (ifølge Det Beste tiltok russifiseringen rundt 1880 da det russisk ble eneste språk i undervisning og administrasjon[9]). Nasjonale sangerstevner (fra 1870) ble også et symbol på den nasjonale bevisstheten. Aviser på estisk ble forbudt i 1905.[5][9]

Revolusjon og frigjøring

rediger

Etter det russiske tsarrikets sammenbrudd under oktoberrevolusjonen erklærte Estland seg uavhengig 24. februar 1918. Russlands svake stilling etter revolusjonen gjorde det mulig for Estland å bli en suveren stat.[18] Etter oktoberrevolusjonen i den nærliggende St. Petersburg hadde et bolsjevikregime kortvarig kontroll også i Estland.[5] Selvstendighetserklæringen kom overraskende på norske myndigheter.[19] Tyske styrker inntok Tallinn 25. februar og holdt byen til november 1918. Den tyske kontrollen over Baltikum var i 1918 så sterk at det ble snakket om å innlemme deler av regionen i det tyske riket, dette ble senere avvist av myndighetene i de tre landene. Russiske bolsjevikstyrker invaderte i november 1918 (med støtte av lokale kommunister) og hadde i januar 1919 kontroll over nesten hele landet, bare Tallinn med oppland var fritt der en britisk flåtestyrke støttet den estiske motstandsbevegelsen. De estiske styrkene ble forsterket med 3.500 finske frivillige. Den britiske regjeringen anmodet i oktober 1918 de skandinaviske land om bidra med soldater til Baltikum for å beskytte sivilbefolkningen og hindre et bolsjevikopprør, alternativt ba britene om våpenhjelp dersom det ikke var mulig å sende styrker. Anmodningen om styrker ble avslått, særlig av hensyn til landenes nøytralitet, mens våpeneksport ble godtatt. Sverige lot også svenske borgere delta som frivillige. Den britiske flåteenheten var avgjørende for at det russiske fremstøtet mot Narva i 1919 ble slått tilbake. Landet ble frigjort i februar 1919. Russland anerkjente Estland 2. februar 1920, underskrev fredsavtale i Tartu og fastsatte landets østlige grense. Estland ble anerkjent av vestlige land i 1921.[4][9][19] Livland ble i 1918 delt mellom Estland og Latvia langs språkgrensen. Demokratiske forfatninger etter vestlig mønster blir innført i Estland som i Latvia og Litauen.[5] Universitetet i Tartu ble gjenåpent i 1919 og ble for første gang undervist på estisk.[9] I januar 1921 ble Estland formelt anerkjent av de allierte og av Sverige. Norge var tilbakeholden med anerkjennelse fordi det var tvil om staten ville overleve den dagen Russland ble stabilisert og av frykt for å komme i konflikt med Estlands naboer.[19]

I 1934 erklærte statsminister Konstantin Päts unntakstilstand og utnevnte seg selv til president.[5]

Andre verdenskrig

rediger
 
Estland, 1920-1940

Sovjetunionen tvang Estland til å tillate opprettelsen av militærbaser i oktober 1939[18] som følge av de hemmelige tilleggene til Molotov–Ribbentrop-pakten med Tyskland.[5] I juni 1940 ble landet fullstendig okkupert, og Sovjetunionen tok full kontroll over styret. Estland ble formelt del av Sovjetunionen 6. august 1940. Anneksjonen ble ikke anerkjent internasjonalt.[4] Ved «valget» samme år fikk kommunistene flertall i Riksdagen, som anmodet om at landet måtte bli opptatt i Sovjetunionen som Estiske SSR. Det skjedde formelt i august 1940, men anneksjonen ble ikke anerkjent av andre stater enn Tyskland og dets allierte. Estland hadde en fullt akkreditert «diplomatic mission» i New York mens landet var under sovjetisk kontroll.[20] Befolkningen ble redusert etter omfattende deportasjon til Sibir.[18] Deportasjonene begynte 14. juni 1941 (en uke før operasjon Barbarossa) og hadde vært planlagt siden 1939 da general Ivan Serov ga ordre om at alle «anti-sovjetiske elementer» i Baltikum skulle deporteres. Serov-instruksene og andre hemmelige dokumenter ble funnet etterlatt da Den røde arme trakk seg tilbake fra det tyske angrepet. Ifølge instruksen skulle bestemte kategorier ledende personer, patrioter og intellektuelle arresteres og deporters til øde område i det østlige Sovjetunionen. Ordren omfattet blant annet medlemmer av parlamentet, partiledere, regjeringsmedlemmer, politimenn, ordførere, redaktører, aktive medlemmer av bondelaget, prester, fagforeningsledere, bedriftseiere og skipsredere. Anslagsvis 60.000 personer ble deportert eller drept.[4]

I 1941 kom Estland under tysk okkupasjon da Tyskland angrep Sovjetunionen. Nazistene hadde planer om å kolonisere hele Baltikum ved å deportere store deler av befolkningen og deretter bosette et stort antall etniske tyskere. Tyske navn på byer og gater ble tatt i bruk av okkupanten.[4]

Sovjetiske styrker gjenerobret landet i 1944. Mange estere hadde sluttet seg til de tyske styrkene i kamp mot den røde arme.[16] Sovjetiske myndigheter gikk hardhendt frem mot antatte kollaboratører.[18] Terrorpolitikken ble gjenopptatt med deportasjoner og tvangskollektivisering. Fra Estland foregikk massedeportasjonene 1946-1949 og transportene gikk særlig til Novosibirsk og til Kasakhstan ved Semipalatinsk. Mange av de deporterte var bønder slik at tvangskollektiviseringen skulle være lettere å gjennomføre. Anslagsvis 124.000 ble deportert eller drept etter krigen.[4] De deporterte ble blant annet erstattet av personer fra ulike deler av Sovjetunionen, hovedsakelig russiske arbeidere.[5]

Forholdene bedret seg gradvis etter Stalins død. Takket være naboskapet til Finland og adgangen til å ta inn finsk fjernsyn ble Estland den av sovjetrepublikkenen som ble sterkest påvirket av vestlige verdier og vestlig kultur.[trenger referanse] Industrialiseringen av landet gjennom bedrifter styrt fra Moskva førte til stadig mer russifisering. Samtidig førte industrialiseringen til at Estland ble den mest velstående delen av Sovjetunionen med lønninger som var 60-70 % høyere enn i Russland. De baltiske landene var til en viss grad utstillingsvindu for det sovjetunionen fikk til. Russiske fortrengte i stor grad estisk som språk i det offentlige liv. I 1939 var 90 % av befolkningen etniske estere, i 1989 var tallet 65 %. I Estland var det store flåtebaser for Sovjetunionen og ved Tallinn var flyvåpenets varslingsanlegg plassert.[5] Industrien ble i Sovjet-tiden styrt fra Moskva. Industribyen Sillamäe var da lukket og hadde 86 % etniske russere. Vestlige besøkende fikk besøke universitetsbyen Tartu bare i dagslys.[9]

Innlemmingen av Estland i Sovjetunionen ble betraktet som ulovlig av esterne selv og ambassader i Washington D.C. og andre steder fortsatte sin virksomhet med aldrende diplomater. I USAs utenriksdepartement hang landets flagg som om landet eksisterte som selvstendig stat også i Sovjet-tiden. Storbritannia overlot landets gullreserver til Moskva.[16]

Sovjetunionens oppløsning

rediger

Under det sovjetiske «tøværet» med glasnost og perestrojka vokste det fram en åpenlys politisk bevegelse for nasjonal selvstendighet. Sovjetunionens sammenbrudd gjorde løsrivelsen mulig.[18] I 1987 var det demonstrasjoner mot utvidelse av fosforittutvinning i landet (i Rakvere-området). Motstanden var motivert delvis av miljøhensyn, delvis av motstand mot den russiske dominansen som fulgte med virksomheten. Det var blant annet planer om å flytte 100 000 arbeidere fra Kola til gruvene i Estland. Denne form for motstand var ukjent i Sovjetunionen. Fra estisk side ble det også argumentert med miljøproblemer knyttet til utvinning av oljeskifer og brenning av denne i varmekraftverkene i Narva, brenningen gir utslipp av svoveldioksid og store mengder aske som lagres i nærheten. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov.[9]

I 1988 ble nasjonale symboler som flagg, nasjonalsang og riksvåpen tillatt og dominerende i bybildet. Studentene i Tartu tok initiativet og forlangte at førstesekretær Karl Vaino måtte gå av og at landet måtte få økonomisk selvstyre. De forlangte også at det skulle offentliggjøres lister over deporterte og at verneplikten skulle avtjenes i Estland. I 1988 ble «Folkefronten for gjennomføring av endringer i samfunnet» etablert og den samlet 300.000 personer til en sangfest. Vaino Väljas, en venn av Gorbatsjov, overtok ledelsen og de gjenværende politiske fanger ble løslatt. Det estiske parlamentet (øverste sovjet) vedtok 16. november 1988 en erklæring om landets suverenitet og ba oppfordret til å utarbeide en unionstraktat for Sovjetunionen (noe Gorbatsjov selv foreslo året etter). Samtidig vedtok parlamentet forfatningsendringer om borgerretter. Sovjetunionens øverste sovjet avviste vedtakene som ugyldige. Mot «folkefronten» etablerte etniske russere «interfronter» som ville motvirke selvstendighetsønskene og krav til blant annet språkkunnskaper. Enn-Arno Sillari ble 20. mars 1990 valg til førstesekretær i kommunistpartiet mens Arnold Rüütel ble valg til president, og 30. mars erklærer Estland seg som uavhengig av Sovjetunionen. Uavhengighetserklæringen henviste til fredsavtalen mellom Estland og Den russiske sovjetrepublikk fra 1920.[5] På 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten i 1989 dannet 2 millioner estere, latviere og litauere enn menneskekjede på 500 km mellom Tallinn og Vilnius.[9]

 
Fra femtiårsdagen for Molotov-Ribbentrop 23. august 1989 da 2 millioner baltere holdt hverandre i hendene hele veien mellom Tallinn og Vilnius.

Jordbruket i Estland var tidligere organisert i omkring 600 store gods med føydale trekk. Under sovjetisk styre ble jorbruket drevet innenfor 150 kolkhoser (kollektivbruk) og 160 sovkhoser (statlige jorbruksbedrifter). Omkring 80.000 estere, såkalte kulakker, ble deportert til Sibir i 1949 for å bryte motstanden mot kollektiviseringen av landbruket.[21]

Våren 1991 ble det avholdt folkeavstemning om selvstendighet som endte med klart flertall for løsrivelse fra Sovjetunionen. Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991 avgjorde selvstendighetsdagen til 20. august 1991. Egen valuta, krone, ble innført i 1992 og knyttet til tyske mark. De siste tidligere sovjetiske soldatene forlot Estland 31. august 1994.[9] Løsrivelsen fra Sovjetunionen og Russland gikk relativt lett da Sovjetunionen ble oppløst og Russland var svekket. En ny generasjon ledere var til dels unge ubeskrevne fra Sovjet-tiden og dels fra den estiske diasporaen. For eksempel Jüri Luik var bare 26 år gammel da han ble statsråd, mens Toomas Hendrik Ilves var født i Sverige, vokste opp i USA, og arbeidet blant annet i Canada og Tyskland.[16]

Etter 1991

rediger

Estland ble medlem i EU 1. mai 2004. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 67 prosent ja. Det er det fjerde minste EU-landet. Estland ble medlem av NATO 29. mars 2004. I 2010 ble landet medlem av OECD.[22] Euro ble innført som valuta i 2011.[7] Da landet ble del av EU, ble også omfattende EU-regler innført i stort tempo. Fra 2004 opplevde landet en kraftig økonomisk oppgang. Fra 2008 til 2009 ble de baltiske landene rammet av en økonomisk nedgang, i 2009 falt Estlands BNP med 15 % og statsbudsjettets utgifter ble kuttet med 9 % - det var lignende tall for de to andre landene der Latvia gjennomgikk den største krisen. Økonomien tok seg raskt opp igjen.[7][16]

Politikk og administrasjon

rediger

Utdypende artikkel: Den estiske stats grunnlov

Estland er et konstitusjonelt demokrati med en president valgt av parlamentet for fem år av gangen og et ettkammerparlament. Den utøvende makt ligger hos statsministeren, nominert av presidenten. Regjeringen er oppnevnt av presidenten etter parlamentets godkjenning. Presidentens oppgaver er i hovedsak representative og seremonielle.

Lovgivende makt ligger hos parlamentet (Riigikogu, riksdagen) med 101 representanter. Representantene blir valgt for fire år av gangen.

Den dømmende makt er høyesterett (Riigikohus) med 17 dommere hvis leder er utnevnt på livstid av presidenten.

Forsvars- og utenrikspolitikk

rediger

Estland ble medlem i NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai 2004.[23]

Estland har obligatorisk vernepliktstjeneste eller siviltjeneste for menn mellom 18 og 27 år, som tjenestegjør imellom åtte og elleve måneder. Vernepliktige utgjør mellom 3000 og 3300 av landets 7000 aktive soldater.[24]

Administrativ inndeling

rediger
 
Haapsalu

Utdypende artikler: Estlands fylker, Estlands kommuner og Liste over byer i Estland

Estland er delt inn i 15 fylker (maakonnad, entall – maakond)

 
Estlands fylker

Fylkene er videre inndelt i bykommuner (linn) og landkommuner/herreder (vald), uten at det er noen administrativ forskjell på disse. Totalt har Estland 79 kommuner (per oktober 2017), 15 bykommuner og 64 landkommuner. Noen av bykommunene, slik som Tallinn er videre inndelt i bydeler/distrikter (linnaosad).

Kommunene varierer i størrelse fra Tallinn på 400 000 innbyggere til Ruhnu med 60 innbyggere.

Næringsliv

rediger
 
IT-sektorens andel av BNP har økt kraftig siden 2004.[trenger referanse] Programvaren for Skype ble skapt av estiske ingeniører i Estland[16][25].
 
Åkerland på sletten over kalksteinsklippen langs Finskebukta (Ontika, øst for Tallinn)
 
ESTCube-1 er Estlands første satellitt.

Utdypende artikkel: Estlands økonomi

Etter 1991 har Estland raskt utviklet en velfungerende markedsøkonomi. Hovedårsakene til dette var en stabil valuta, omfattende privatisering og gode forhold for handel og utenlandske investeringer. De siste årene er Estland et av de landene i Øst-Europa som har opplevd sterkest økonomisk vekst, mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU.[trenger referanse] Estlands utenrikshandel gikk i Sovjet-tiden hovedsakelig til andre sovjet-republikker. Matvarer, møbler og turisme var viktige eksportnæringer etter oppløsningen av Sovjetunionen. Senere ble høyteknologi en viktig industri i landet og regjeringen var tidlig ute med å digitalisere offentlig administrasjon.[16] Verdensbanken rangerte i 2010 landet som det 17. enkleste å drive forretning i, foran Tyskland og Sveits.[7]

Handelen mellom Norge og Estland beløp seg i 2004 til om lag 2 milliarder kroner. I tillegg har norsk næringsliv investert tungt i Estland. Over 300 norske selskaper (for eksempel Glamox, Rimi, Norfolier, Orkla, Schibsted, Statoil, Vardar, Larvik Cell AS, Expert, Selvaag Gruppen, Linstow og polimoon) er i dag etablert i Estland, sammen med flere andre utenlandske bedrifter.

Ved uavhengigheten i 1991 og de påfølgende årene ble en rekke statsselskaper privatisert. Det statlige televirksomheten ble omdannet ved grunnleggelsen av Eesti Telekom AS i 1991, et selskap som innen får år ble delprivatisert til svensk-finske TeliaSonera, og børsnotert. Selskapet tilbyr et bredt spekter av moderne mobil-, internett- og TV-tilbud.

I 2007 var inflasjonen steget til 6,7 %, etter å ha ligget vesentlig lavere fra 1999 til 2006. De viktigste årsakene til inflasjon i Estland var oljeprisen, rask økonomisk vekst og sterkt økende priser i eiendomsmarkedet. Den planlagte innføringen av euro ble utsatt fra 2007 til perioden 2011–13 på grunn av den høye inflasjonen. Bedriftsskatten i Estland ligger på 21 %.

Estland har forekomster av oljeskifer som brennes i varmekraftverkene i Narva. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov på 1990-tallet. I Sovjet-tiden var landbruket spesialisert på storfe. Landbrukets andel av sysselsettingen har falt etter frigjøringen fra Sovjetunionen.[9]

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP (Verdensbanken) 16,4 mrd. US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 9,78 % 2005, UNDP Database
BNP (vekst) (Eurostat) 7,8 % 2007, Eurostat (europa.eu)
Industriproduksjon 9,5 % Q2 2007, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2005 4,0 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser 2006 4,4 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd. 2006 3,16 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Arbeidsløshet 6,0 % 2008, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 2005 –0,85 mrd. US$ 2005, UNDP Database
Handelsbalanse 2006 –2,67 mrd. US$ 2006, WTO Trade Profiles
Betalingsbalanse 2005 –1,45 mrd. US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse 2006 –2,45 mrd. US$ 2006, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp (fra FN) 0,60 mrd. US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 9 598 US$ 2005, UNDP Database

Turisme

rediger
 
Det største av Kaali meteorittkrater

Det har i de senere årene vært økende interesse for turisme til Estland på grunn av lavt prisnivå, korte avstander innenlands og mange severdigheter. Det er mulig å fly direkte fra Oslo på 75 minutter. Landet er kjent for sine spaopphold.

Det primære reisemålet i Estland er Tallinn som folder seg ut rundt Raekoja-plattformene, det gotiske rådhuset og travle kafeer. Gamlebyen i Tallinn er inkludert på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og består av noen av de best bevarte middelalderske kvartalene i Europa. Også øya Kihnu i Rigabukta har siden 2008 vært på UNESCOs liste for mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Om sommeren lokker lange vakre sandstrender og båtturen til øyene, i tillegg til friluftsmuseet Rocca al Mare og den 725 km² store nasjonalparken Lahemaa 50 kilometer øst for hovedstaden.[26]

Samfunn

rediger

Massemedia

rediger

Etter at Estland ble uavhengig, vokste det raskt frem en rekke aviser og fjernsynsstasjoner under hard konkurranse. Medieindustrien har i tillegg tiltrukket seg en rekke utenlandske aktører. De to største kommersielle fjernsynsstasjonene eies av henholdsvis et norsk og et svensk konsern. Allmennkringkasting er drevet av Eesti Televisioon (ETV) og Eesti Raadio (ER). Utbredelsen av kabel-TV er stor og det er mulig å ta inn finsk, svensk, russisk og latvisk fjernsyn. Blant landets store russiske minoritet, er russisk fjernsyn – produsert og kringkastet fra Russland – ofte hovedkilden til nyheter og informasjon.

Estland har godt utbygd internettdekning, og var tidlig opptatt av mulighetene i teknologien. I juni 2007 brukte 768 000 (65 % av befolkningen) internett, og samme år avholdt landet verdens første elektroniske parlamentsvalg.

Avisene Postimees og Eesti Paevaleht kommer ut daglig, sammen med nærlingslivsavisen Aripaev. SL Ohtuleht er en tabloid kveldsavis, mens Maaleht kommer ut ukentlig. Vesti Dnya er en russiskspråklig avis. I tillegg til allmennkringkasteren ETV er de to største fjernsynsstasjonene TV3 (privat) og Kanal 2 (privat). I Sverige utkommer den estiske ukeavisen Eesti Päevaleht.

Eesti Raadio opererer med fire nettverk inkludert flaggskipet Vikerradio. I tillegg har landet den private musikkbaserte radiokanalen Raadio Elmar og den første private radiostasjonen Kuku Radio. Delfi er en nyhetsportal på internett på både estisk og russisk.

Kultur

rediger

Folkloristen Jakob Hurt regnes som leder av den estiske nasjonalbevegelse i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet. Han formulerte blant annet en ideologi for den estiske nasjon: «..om vi ikke er store i mengde og kraft, må vi bli stor i vår ånd.»[27]

 
Den estiske sangfestivalen
 
Arvo Pärt er en ledende estisk komponist.[28][29].
 
Eesti Nuku- ja Noorsooteater i Tallinn. På fasadeveggen henger et bronserelieff til minne om grunnleggeren Ferdinand Veike. Fotografert i juli 2010 av Alma Pater.

Musikk, dans og drama

rediger

Folkesangtradisjonen står sterk i Estland, og er tett knyttet opp mot den estiske identiteten og den nasjonale oppvåkningen i kjølvannet av selvstendigheten. Det finnes en stor kanon sanger, og mange estlenderne regner seg som en syngende folk. Nasjonens viktigste samlingspunkt er den estiske sangfestivalen, som arrangeres hvert femte år, og musikkens rolle for frigjøringen fra Sovjetunionen er dokumentert i den amerikanske dokumentarfilmen The Singing Revolution. Dans har også en svært viktig posisjon, og store dansefestivaler arrangeres jevnlig.

Scenekunst har også en viktig posisjon i estisk kulturliv. Siden 1952 har landet hatt et statlig dukketeater, som siden 2013 bærer navnet NUKU Teater. Teateret ble etter hvert utvidet med et figurteatermuseum, som ble utvidet og renovert i 2017.

Litteratur og skriftkultur

rediger

Utdypende artikkel: Estisk litteratur

Estlands nasjonalepos Kalevipoeg har samme røtter som det finske Kalevala. Kalevipoeg ble utgitt 1857-61 av Friedrich Reinhold Kreutzwald.

Estland holder litteratur svært høyt, noe som gjenspeiles i munnhellet «99 % av estlenderne kan lese og skrive – av disse er 98 % forfattere». Blant de fremst estiske forfatterne fra det 20. århundre regnes Jaan Kross, Jaan Kaplinski, Anton Hansen Tammsaare, Oskar Luts og Viivi Luik, mens forfattere som Andrus Kivirähk og Tõnu Õnnepalu har hatt stor suksess etter Sovjetunionens oppløsning.

Blant de nye forfatterstemmene regnes i særdeleshet finsk-estiske Sofi Oksanen som viktig. Oksanen er født og bosatt i Finland, men er av estisk herkomst, og bøkene hennes har i hovedsak tematikk relatert til Estland. I 2010 ble hun tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Utrenskning.

Billedkunst, byggekunst og museer

rediger

Estland har en rikere kunsthistorie enn landets beskjedne størrelse skulle tilsi. Nybygde og påkostede Kumu kunstmuseum i Tallinn ble i 2008 kåret til Årets museum i Europa av Det europeiske museumsforum. Tallinn har ellers en rekke museer, de fleste ligger innenfor de middelalderske bymurene.

Estlands nasjonalmuseum ligger i landets nest største by, Tartu; der ligger også Estlands litteraturmuseum. Estlands friluftsmuseum, 8 km vest for Tallinn, er en rekonstruert 1700-talls landsby fra Estlandkysten.

Mat og drikke

rediger

Estlands nasjonalkjøkken er et bondekjøkken, der mesteparten av kosten baserer seg på svin, fisk, meieriprodukter, poteter og andre vanlige grønnsaker. En av landets gastronomiske spesialiteter er stekt bjørnekjøtt med tilbehør.

Oppføring på UNESCOs lister

rediger

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs Representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.

  • 2003 – Kulturområdet på Kihnu (rituelle og seremonielle tradisjoner, klær, musikk spill og håndverk)

Referanser

rediger
  1. ^ Limits of Oceans and Seas, 3rd edition, avsnitt, vers eller paragraf 1[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://maaamet.ee/uudised/kingitus-eesti-sunnipaevaks-eesti-sai-95-saare-vorra-rikkamaks.
  3. ^ https://www.stat.ee/et/avasta-statistikat/valdkonnad/rahvastik/rahvaarv; besøksdato: 14. mai 2024.
  4. ^ a b c d e f g Søkelys på Baltikum. Den norske helsingforskomite. 1991. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k Øst-Europas Hvem hva hvor. Schibsted. 1990. 
  6. ^ [1]
  7. ^ a b c d Ewing, Jack (30. desember 2010). «Estonia Prepares to Join Euro Zone». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. mai 2018. 
  8. ^ «What is the OECD?» (på engelsk). 12. april 2011. ISSN 0307-1235. Besøkt 3. mai 2018. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Fra Østersjøen til Karpatene: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tyskland, Tsjekkia, Slovakia. Oslo: Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  10. ^ National Geographic, april 1980, s. 490.
  11. ^ National Geographic Magazine, april 1980, s. 507.
  12. ^ National Geographic, april 1980, s. 490
  13. ^ a b Aasland, Aadne (1964-) (2000). Better or worse?: living conditions developments in Estonia, Latvia and Lithuania 1994-1999. Oslo: Fafo. ISBN 8274223195. 
  14. ^ «The population of Estonia increased last year». Arkivert fra originalen 13. februar 2018. Besøkt 13. februar 2018. 
  15. ^ National Geographic Magazine, april1980, s.496.
  16. ^ a b c d e f g Lucas, Edward (21. juni 2009). «The Fall and Rise and Fall Again of the Baltic States». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 3. mai 2018. 
  17. ^ Den tidligste kilden til sagnet finnes i et skrift fra 1527 av munken Petrus Olai (Peder Olsen) fra Roskilde.
  18. ^ a b c d e Russland ved Østersjøen. Oslo: Den norske atlanterhavskomité. 1998. 
  19. ^ a b c Kristiansen, Tom (1992). Det fjerne og farlige Baltikum: Norge og det baltiske spørsmål 1918-1940. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 
  20. ^ National Geographic Magazine, april 1980, s. 490.
  21. ^ National Geographic Magazine, april 1980, s. 500.
  22. ^ Estonia's accession to the OECD Arkivert 2. februar 2011 hos Wayback Machine..
  23. ^ Bærug, Jan Richard (29. juli 2024). «Estlands samtidshistorie». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 4. september 2024. 
  24. ^ «Eksperter: Putin tvinger Europa til dette». TV2.no. 27.07.2024. 
  25. ^ [2]
  26. ^ Lahemaa National Park: from coastal drumlins to Kõrvemaa, estonica.org. Besøkt 4. jan. 2014
  27. ^ Kruusalu, Valev. «Estere gjennom tidene». www.nb.no. Oversatt av Krogstie, Per Johan. Besøkt 22. april 2024. 
  28. ^ [3]
  29. ^ [4]

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Estland&oldid=24668210»