Estlands grunnlov

Artikkelen inngår i serien om Myndigheter og politikk i Estland
Grunnlov Presidenten Statsministeren Regjering Parlamentet (Riigikogu) Høyesterett Valg: 2015 · 2019 Politiske partier Politikere Fylker (maakond) Kommuner Utenriks- og sikkerhetspolitikk

Estlands grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning 28. juni 1992 og trådte i kraft 3. juli samme år. Den er, med modifikasjoner som gjør Estland til en parlamentarisk republikk, basert på Estlands grunnlov fra 1938. Estlands første grunnlov ble innført i 1920 og erstattet av en ny i 1933 og 1938. Den nåværende grunnloven er således landets fjerde grunnlov. I motsetning til grunnloven av 1938 nedfeller Estlands nåværende grunnlov et parlamentarisk system der presidentmakten i det store og hele er seremoniell og der den utøvende makt ligger hos en regjering utgått av en nasjonalforsamling, Riigikogu, på 101 medlemmer i ett kammer. Grunnloven har et eget kapittel som beskytter grunnleggende sivile og politiske rettigheter.

Struktur

Grunnloven inneholder et preambel og 15 kapitler. Kapittel 1 omfatter grunnleggende prinsipper om landets uavhengighet, suverenitet og folkestyre. Kapittel 2 definerer grunnleggende friheter, borgerrettigheter og -plikter. Kapittel 3 definerer folket. Kapittel 4 omhandler nasjonalforsamlingen, Riigikogu, kapittel 5 presidentmakten og kapittel 6 den utøvende makt, regjeringsmakten. Kapittel 7 omhandler lovgivning, kapittel 8 statsfinanser og budsjett. Kapittel 9 omhandler utenriksrelasjoner og inngåelse av internasjonale traktater. Kapittel 10 omhandler Estlands forsvar. Kapittel 11 tar for seg riksrevisjonen, kapittel 12 justiskansleren og kapittel 13 rettsvesenet. I kapittel 14 reguleres kommunalforvaltningen. Kapittel 15 omhandler grunnlovsendring.

Grunnloven har til sammen 168 paragrafer.

Grunnlovsendring

Estlands grunnlov kan endres etter vedtak i Riigikogu, Estlands nasjonalforsamling. Det kreves tre femdeler flertall for endringsforslaget, som også må bekreftes i folkeavstemning eller med et nytt vedtak i parlamentet i den påfølgende periode, også dette med tre femdeler flertall.

Grunnlovshistorie

1920-grunnloven

Estlands første grunnlov ble utarbeidet av en grunnlovgivende forsamling. Andre lands forfatninger ble benyttet som forbilder, særlig den tyske forfatningen av 1919, samt grunnlovene i Sveits, Frankrike og USA. Grunnloven ble vedtatt 15. juni 1920. Estland ble i grunnloven erklært som en demokratisk, parlamentarisk republikk, basert på folkesuverenitet. Selv om landet ble erklært som republikk, bestemte grunnloven at det ikke skulle finnes noe eget statsoverhode. Forholdet mellom statsmaktene ble definert slik at nasjonalforsamlingen satt med mest makt. Nasjonalforsamlingen, Riigikogu, fikk et kammer med 100 medlemmer valg for tre år i allmenne valg med universell stemmerett. Grunnloven la videre opp til folkeavstemninger, som også var nødvendig for å endre grunnloven, og tillot velgerinitiativ på grunnlag av 25 000 underskrifter.

Estland fikk i 1920 en liberal grunnlov kjennetegnet av en sterk nasjonalforsamling. Det politiske systemet som utviklet seg på grunnlag av 1920-grunnloven var preget av et stort antall partier, sterk splittelse i nasjonalforsamlingen og hyppige regjeringsskifter.

1933-grunnloven

Estland fikk i 1993 en ny grunnlov som trådet i kraft i januar 1934. Implementeringen av grunnlovens bestemmelser om valg ble aldri noe av, da det 12. mars 1934 ble gjennomført statskupp ledet av Konstantin Päts, leder for overgangsregjeringen, og Johan Laidoner, øverstkommanderende for Estlands væpnede styrker. Kuppet medførte det parlamentariske demokratiets sammenbrudd, et stadig mer autoritært politisk system og ytterligere en ny grunnlov.

1938-grunnloven

Konstantin Päts nedsatte i 1937 en ny grunnlovgivende forsamling, som utarbeidet en forfatning som trådte i kraft 1. januar 1938. Den nye grunnloven nedfelte en sterk direktevalgt president, valgt for en periode på seks år. Presidenten fikk vide fullmakter og dominerte både den lovgivende og utøvende makt. Han utnevnte selv regjeringen. Nasjonalsamlingen fikk to kamre. Underhuset eller Deputertkammeret fikk 80 valgt for fem år i direkte valg. Overhuset eller Statsrådet fikk 40 medlemmer, der ti medlemmer ble oppnevnt av presidenten, seks medlemmer ble utnevnt i kraft av sine embeter og de resterende 24 skulle velges på korporativt grunnlag, av kommunale organer og andre institusjoner. Presidenten fikk rett til å oppløse nasjonalforsamlingen og hadde suspensivt veto over lovvedtak. Når parlamentet ikke var samlet, kunne presidenten styre ved dekret dersom viktige nasjonale interesser tilsa nødvendigheten av det. Presidenten fikk også rett til å skrive ut folkeavstemning. Selv om grunnloven garanterte grunnleggende sivile og politiske rettigheter, ble det lagt begrensninger på ytrings- og forsamlingsfrihet dersom nasjonale sikkerhetsinteresser, offentlig orden og moral tilsa det.

Litteratur

• Jørn Holm-Hansen: «Fakta om Estland», i Elisabeth Bakke (red.): Sentral-Europa og Baltikum etter 1989, 2. utgave, Oslo: Det Norske Samlaget, 2006, s. 39–56.

Eksterne lenker

• (engelsk) Constitution of the Republic of Estonia, grunnloven i engelsk oversettelse fra Estlands president
• (engelsk) 1918–1940. Republic of Estonia: Domestic policy of the Republic of Estonia, Estonica.